Å være dødssyk og å dø

Min kone og kjæreste i 44 år fikk for syv år siden kreft med spredning – det var endetarmskreft med spredning til lever, buken, og senere til lymfer, lungene og hjernen; hun var syk i fire år og døde for tre år siden.

Da hun var svært dårlig og mye sendeliggende og vårt kjøkken var som et apotek, ble jeg rammet av et voldsomt psykisk jordskjelv, som jeg kaller det – jeg hadde ofte underlige drømmer, uten at jeg vet om hennes sykdom og død hadde noe å gjøre med mine drømmer, men jeg fornemmer at de henger sammen.

En av de flotteste og frykteligste drømmene jeg hadde var om krigen, og igjen vet jeg ikke om det var knyttet til hennes sykdom, eller om det rett og slett kom fra min families store fortelling om krigen; min engelske bestefar var sersjantmajor i den britiske hæren, og han var i kavaleriet, men britene brukte ikke hester så mye under første verdenskrigen, så han overlevde Somme, og fikk post i Kairo, som var et engelsk protektorat etter første verdenskrig, som en gest fra hærens side, går det an å tenke, og der ble min mor født i 1921, og etter seks år i Kairo vendt de hjem til London; min mor fikk mange år senere Blitz-krigen i fanget, om ikke i hodet, ettersom de tyske bombeflyene kom hver natt i tre måneder og påførte store psykiske skader på hennes allerede tynnslitte nerver.