Mannen som tenner bål

Veden stables liggende, med god luft mellom. På toppen legger han tynne pinner og en håndfull fliser. Bålet tennes fra toppen.

– Det er den nye skolen, forklarer Arne Guttormsen.

Grått, vasstungt skydekke henger lavt over innsjøen Vansjø i Østfold. Regnet gjør årets første snø langs bredden gjennomvåt og tung. Men bålet tar likevel fyr og brenner lystig. Han vet hva han gjør. Og han gjør det ofte, skal vi tro pålitelige kilder ved bålene.

– Hvorfor tenner du stadig et bål?

– Jeg bare liker det. Er man en krets rundt bålet, er det ikke noe sted hvor man kommer nærmere hverandre. Det går tilbake til da mennesket fant ilden. Det var kanskje her religionen startet. Det var her alle fortellingene kom – sagnene, eventyrene og senere romanen og diktene. Og sikkert sangene.

Arne Guttormsen har vært journalist i 36 år og 32 av dem i Vårt Land. Leserne har sett signaturen hans på utallige artikler, ikke minst på kulturstoffet i avisa. Nå fyller han straks 70 år og slutter i Vårt Land. Å gi seg tidligere har vært utenkelig.

– Hvorfor skal jeg slutte med noe som er fint og som gir meg lønn?

I år er hans siste arbeidsdag før jul 14. desember.

– Da går jeg ut i mitt livs lengste juleferie, sier Arne Guttormsen og smiler.

Skriver intuitivt

– Hvor opptatt har du vært av å tenne bål for leserne i Vårt Land?

Han svarer ikke på spørsmålet med det samme, men forteller om da han skulle intervjue den svenske forfatteren Torgny Lindgren. Kulturjournalisten la snuseska si på bordet, og det viste seg at Lindgren brukte samme merke. Dermed var praten i gang.

– Skal du ha gode fortellinger, fra Västerbotten, fra levd liv som er i dette enkle, så er han en sterk anbefaling.

Guttormsen forteller historien for å illustrere den største gleden han har hatt av å være kulturjournalist, nemlig å møte de mange profesjonelle historiefortellerne – forfattere, kunstnere.

Men spørsmålet var om han tenner bål for sine lesere?

– Jeg liker tanken, men jeg må innrømme at jeg skriver nokså intuitivt. Jeg tenker sjelden på hvordan en artikkel skal bygges opp. Fungerer en artikkel som et bål, så kommer det i tilfelle litt av seg selv.

Det regner mer og mer. Men bålet brenner også mer og mer. Det er en sjelden fyr her.

Kulturtun i en skog

Vi har dratt til Råde i Østfold, forbi bensinstasjonen og Den Lille Kokosbollefabrikken, svingt til venstre under en bro, over kornkuttede jorder, og inn i skogen. På hver sin side av et gårdstun har to brødre Guttormsen slått seg til med familier. På den ene siden bor Harry, som har vært teaterregissør og filmkonsulent og kona Grete, som maler. På den andre bor Arne med kona Gerd, som strikker, syr og vever.

Dette er et lite kulturtun. På den store låven holdes det fester. I fjøset har svigerinnen atelier. Hun er også ivrigst i kjøkkenhagen. De to svigerinnene på tunet tar seg av hønene – som leverer ureiste egg.

På vei til bålplassen har vi trasket gjennom naboens skog, en teig med mye nåletrær. Siste søndag før julaften tar alle naboene med seg familiene ut på jakt etter juletre i denne skogen. Alle skal ha gran. Etterpå samles de på nabogårdens tun. Rundt et bål, selvsagt. Til lussekatter, gløgg og pepperkaker.

Dette er tradisjon som de rause naboene inviterer til.

På stuekjøkkenet til matmannen

Inne på det romslige kjøkkenet tenner vi også bål, vel å merke i en ovn. Arne Guttormsen serverer lunsj. Han har ikke kjøkkenbord, men en stuekrok. Her på stuekjøkkenet kan man sitte lenge.

Vi sitter lenge.

– Hva forteller dette rommet om deg?

– Altså, smak på maten, da. Den forteller vel bedre enn mine egne ord.

På tallerkenen ligger det gravet hjort, konas syltede kantareller, hjemmelaget knekkebrød og tyttebærrømme. Krydderblandinga til hjorten inneholder blant annet nymalt kaffe og akevitt.

Gerd Stein Guttormsen bekrefter det som maten forteller oss: På kjøkkenet er det Arne som råder. Han er en matmann. Men ikke snakk om gourmet eller gastronomi. Han kaller det mat. Ikke noe jåleri.

Vil vi smake på juleølet han har brygget på badet? Borti høgget bor forresten en kar Guttormsen kjøper tiur og orrfugl av. På kjøkkenet lager han fjærkreet til måltid det smaker fugl av. Til jul koker han og kona kjøttkraft som de lager havregrøt med – som fryses. Til julefrokostene skjærer de grøten i leiver som sprøstekes og inntas sammen med kjøttpålegg.

Guttormsen forteller detaljert og lidenskapelig om festmaten og matarven han har fått med seg fra morens hjemtrakter i Rømskog, inne ved svenskegrensa.

Dette er tradisjon.

Gråt og Ludo

Alle barna kommer med sine familier hit og feirer jul. Det kan bli 15 personer, og alle overnatter. Første juledag samles storfamilien til juleselskap på en herregård i trakten. Da kan de være nærmere 50.

– Hvor viktig er det å samles som familie i julehøytiden?

Han svarer med å fortelle hva som skjedde for noen år siden. Noen uker før jul oppdaget de at barnebarnet som de ventet på var dødt i mors liv.

– Vi gikk fullstendig i oppløsning.

Jul – som egentlig bare skal være gode dufter og smaker og forventning – ble forstyrret av tung sorg. Det var likevel noe godt i den vonde tiden, forteller han.

– Vi fikk lov å være sammen. Jeg tror ikke det står i noen bok om sjelesorg, men … da spilte vi Ludo – og Ludo – og Ludo. Det kom til og med noen åpne smil og litt latter når vi spilte. Det ga oss en pause fra gråten.

Han har åtte barnebarn, understreker han. Men Jenny kan han aldri ta på fanget.

Historien fortelles med tillatelse fra foreldrene som mistet barnet.

---

Arne Guttormsen

• Gift med Gerd, 3 barn og 8 barnebarn.
• Bor i Råde, Østfold
• Fyller 70 år 22. desember
• Har jobbet 32 år som journalist i Vårt Land, 2 år i Programbladet og 2 år i Øvre Smaalenene.
• Utdannet lærer

---

Lytter, noterer ikke

Gjennom årene har han gjort utallige intervjuer i møte med kirketopper og kulturkjendiser – store og små.

– Hva gjør du for å få et godt intervju?

– Jeg lytter.

Den leksa lærte han da han satt og noterte i et intervju med journalist Per Bang, som skrev den berømte litteraturspalten «På nattbordet» i Dagens Næringsliv. «Du kan ikke sitte der og glane i blokka når vi snakker. Du må se på den du intervjuer», sa Bang til Vårt Land-journalisten.

– Det skulle egentlig være helt unødvendig å si til en journalist, for det er mye mer som sies enn det som kommer ut av munnen. Den der lydhørheten er avgjørende.

Derfor har han sluttet å notere og gått over til å gjøre opptak av intervjuer.

Den kanadiske journalisten John Sawatsky ga ham også en aha-opplevelse i det å stille åpne spørsmål.

– Unge menneskers enkle «hva skjer’a?» er et grunnleggende journalistisk spørsmål, og en strålende måte å møte et menneske på. Det er helt åpent. Og så har du de øvrige spørreordene med «hvorfor» som det kraftigste. Dette kan du bruke i livet – som en lyttende holdning, sier han og lytter fornøyd til sine egne ord:

– Nå ble jo dette en overbygning over journalistikken, hører jeg.

Aldri trodd uten tvil

– Hører jeg i dette at du blir mer opptatt av spørsmål enn svar?

– Jeg har aldri trodd uten tvil. Jeg hører om folk som blir forskrekket når tvilen melder seg i livet. Jeg synes alltid jeg har levd med den. Så jeg kan ikke svare ja på det spørsmålet.

– Hvordan er kulturen en hjelp til å være mennesker – i den eksistensielle kampen?

– Vi har hatt noen smeller i familien. Da jeg leste Jon Fosses Septologien, lå jeg på senga og leste om maleren, som selv lå på senga. Han sier «kyrie» på innpust og hvisker «eleison» på utpust. Den boka er en litteratur som hjelper deg med et slags åndelig åndedrett. I den situasjonen var den faktisk en slags eksistensiell førstehjelp for meg. Vi snakker om poetene som kunstens jagerpiloter, men alle disse folka er jagerpiloter i eksistensen. Det ville vært rart om en avis som Vårt Land ikke skulle være inne i det berøringsfeltet.

[ Jon Fosses «Septologien» vil bli stående som et sentralt verk i den norske litterære kanon ]

Arne Guttormsen har skrevet en del om jøder, romanikultur og kvensk og samisk kultur. Hvorfor har han vært opptatt av nasjonale minoriteter?

– Opplagt er det enhver journalists fordømte plikt å være på lag med minoriteter. Da vi skrev en lengre artikkel om de reisende, ble jeg med hjem til noen av dem. Da kom gitarene fram – og sangene. Det var bedehussanger med himmellengsel og gråt. Jeg kjente et sterkt slektskap med tradisjonen.

Det finnes også en annen grunn:

– Hvor skal du gå i Norge for å finne en annen livsforståelse, en annen livserfaring, en radikal opplevelse av å være undertrykt, men også rik. Er det noe som er et korrektiv på vår moderne verdensforståelse, så er det den fjerde verden, urfolkenes virkelighetsforståelse.

Protesten i en septimakkord

Guttormsen setter seg ved pianoet og improviserer. Bak ham står en gitar, banjo, mandolin og strengeinstrumentet cavaquinho. Et gammelt trøorgel står på låven. Han er selvlært på alle instrumentene. Musikken er en del av farsarven.

– Musikken har vært der hele tiden. Når vi kommer sammen, så ser du litt av det oppveksten har gitt oss. Musikken er der, harmoniene er der, og jeg husker hvordan det var på bedehuset.

Farfar til Arne Guttormsen spilte i strengemusikken i De frie evangeliske forsamlinger i Bergen. I dette orkesteret startet nok musikkinteressen i familien. Da bestefaren ikke fikk spille septimakkord byttet han imidlertid menighet, forteller familiehistorien.

«Septimakkorder legger til en ekstra klangfarge og spenning til musikken og er mye brukt innen jazz, blues, pop og annen moderne musikk» forklarer et nettsøk oss, godt hjulpet av kunstig intelligens.

«Ekstra klangfarge» ville man ikke ha i visse kristelige kretser. Det skapte uro og vovede følelser?

– Nei, altså, hva er det som ikke kan skape konflikt i en menighet? Det verste skjedde jo på 1800-tallet da folk brente hardingfelene fordi vekkelsen hadde gått gjennom bygda. Det er jo kulturvandalisme.

Sier kulturjournalisten.

Flytte, flytte, flytte

Søskenflokken teller seks.

– Jeg har mange venner, men ingen jeg kan kalle barndomsvenner, bortsett fra mine søsken.

Dette er en konsekvens av å bo på mange steder gjennom oppveksten – Grimstad, Narvik, Trondheim, Heddal, Herre og Askim. Faren – Gunnar Guttormsen – var vekkelsesevangelist og pastor i Det Norske Misjonsforbund. På disse stedene var menighetene han betjente.

All flyttingen ble ikke til noe traume for unge Arne. Han var først og fremst nysgjerrig da han kom til et nytt sted.

– Jeg har hatt et veldig lettvint følelsesliv. Jeg har følelsen av at jeg flyter som en kork noen ganger.

Det vakreste barndomsminnet har han fra industristedet Herre i Bamble:

Han er 6–8 år. På julaften er misjonskirken stengt, så pastorfaren tar med barna i den lokale kirken – Herre kirke. Da må de gå i en halv time i 20–30 minusgrader, over Bolvik-elva, som stinker av utslipp fra celluloseindustrien.

Bildene sitter spikret i minnet hans: Veien de går, inn i den store kirka med det store juletreet, julegudstjenesten, og så hjemturen i kulda etterpå. Han vet at der hjemme er mamma, med ribba, med lutefisken og gavene.

– Jeg tenker på læreren som ga elevene i lekse å bære et tent stearinlys hjem og holde flammen levende. Jeg tror vi gjorde det på den juleturen på Herre. Jeg hadde fått et eller annet der i kirken, som liksom lyste.

– Jeg har ikke noen bedre venn

– Hva er det gode spørsmålet jeg ikke har stilt deg?

– Du har ikke spurt om hva det betyr for meg å ha hatt samme kjæreste siden jeg var 18. Jeg har ikke noen bedre venn enn Gerd. Det har vært oss hele tiden. Vi var kjærester i fire år før vi gifta oss i 1976.

Se det. Så handler også avslutningen av denne artikkelen om et bål, om et Arne Guttormsen og kona har holdt levende i 52 år. Ryktet sier at han og broren, Harry, fant de peneste jentene i Askim.

Det viser seg at de har satt ut ryktet selv.

[ Jon Fosse om Gud, litteraturen og vegen til katolisismen ]