Hun mistet faren som 37-åring. Nå gir hun folk et grunnkurs i døden

– Hei! Bare kom! Vi har fått høner, skjønner dere.

Thea Klingenberg er journalist, podkast-vert, mamma, kjæreste – og nå også forsørger for fem høner. Hun står utenfor et lite hønsehus, mens familiens katt dovner seg i solsteiken i nærheten.

Sist vinter spilte Klingenberg inn en podkast-serie om døden. Målet var å hjelpe andre som står i en lignende situasjon som hun selv gjorde da farens liv nærmet seg slutten for tre år siden.

– Jeg har tenkt at podkasten er et slags grunnkurs i døden. Jeg har lyst til å gi folk en liten pakke med kunnskap og trygghet som de kan ha med seg inn i det som uansett blir noe av det mest krevende livet har å by på.

Vi står i en hage på Nesbru i Asker kommune, omtrent en halvtime med bil fra Oslo. Mellom to høye furutrær har en hengekøye fått plass.

Selv midt i et travelt og bebodd byggefelt får man følelsen av å være langt ute på landet.

Høner og livet

– Vil dere holde, spør Klingenberg, og rekker fram en myk og varm krabat.

De brune hønene ankom dagen i forveien, og holder fremdeles på å tilpasse seg sitt nye hjem.

Ifølge Klingenberg har hun og kjæresten i lang tid vurdert å starte med hønsehold, men det passet aldri.

Nå har de hoppet i det. Mye på grunn av et personlig møte med døden.

Lette etter svar

For tre år siden døde faren til Klingenberg etter en kortere sykdomsperiode. Da var hun 37.

Som pårørende hadde hun mange spørsmål da det nærmet seg slutten av farens liv. Hun syntes ikke hun fikk tilfredsstillende svar.

– Vi var på en måte forberedt. Den ene søsteren min er sykepleier, og vi er en kommunikativ og åpen familie. Men dødsprosessen, hvordan den så ut, hørtes ut, opplevdes og føltes – det var helt gresk.

Den siste uka faren levde brukte hun mye tid på å søke opp svar på nettet.

Selv tror hun at hun hadde klart å være enda mer til stede dersom hun i forkant hadde visst mer om døden.

Informasjonen familien fikk av helsepersonell underveis, opplevde hun ikke som tilstrekkelig.

Alle spørsmålene ble til en podkast-serie.

– Man må bare gjøre det

I de åtte podkast-episodene snakker hun med ulike eksperter som alle har erfaring med å jobbe med mennesker som skal dø. Blant dem hun samtaler med er lege Audun Myskja og førstelektor og sykepleier Astrid Rønsen.

Ekspertene forteller om hva man kan forvente av kroppslige og mentale reaksjoner og symptomer når døden nærmer seg, blant annet tilbaketrekning, forvirring og endringer i kroppstemperatur.

Hvilke muligheter man har til å organisere og planlegge rundt sine siste uker på jorda, blir også tematisert.

Klingenberg valgte bevisst å ikke gå inn på tro, livssyn og religion.

– Jeg ville begynne på minste, eller største, felles multiplum. Hvordan kroppen møter døden er relativt universelt.

En kjent stemme

Hun samtaler også med Vivi, en familievenn som nærmet seg slutten av livet da innspillingen startet.

– Vivi sa at vi har lite tid. Jeg er ganske god til å bare kline til, men jeg føler jeg har fått et større alibi for å gjøre det enda oftere, sier hun, og legger til:

– Vi er jo også døende. Vi lukker bare øynene for det.

Klingenberg tenker at det sjelden finnes et godt tidspunkt for å ta en stor avgjørelse eller endre på noe i livet. Hvis man vil noe, så må man bare gjøre det, mener hun.

Og slik kom hønene inn i livet hennes.

Sykehusprest: – Pendelen svinger

På Diakonhjemmet møter sykehusprest Aud Irene Svartvasmo stadig mennesker som enten selv skal dø, eller som skal miste noen til døden. Hun opplever at det er en bevegelse mot større åpenhet rundt den siste fasen i livet.

De første tiårene av 1900-tallet var døden en synlig del av livet for de fleste. Folk døde hjemme, og lokalsamfunnet hadde ansvar for mye av det praktiske i etterkant av et dødsfall.

– Så ble døden institusjonalisert, sier Svartvasmo.

Nå dør de fleste på sykehus eller sykehjem. Det er i stor grad profesjonelle aktører, som gravferdsbyråer, som håndterer det praktiske.

Ifølge henne er det langt vanligere i dag at pårørende ønsker syning, å se den som er død, enn da hun begynte som sykehusprest for 24 år siden.

– Det kan virke som pendelen svinger den andre veien igjen.

Sykehuspresten opplever at pårørende og nære venner oftere vil våke på dødsleiet til sine kjære, og at flere ønsker å dø hjemme. Hun mener også å se en større åpenhet for sykdom og død i samfunnet, gjennom dokumentarer, podkaster og deling i sosiale medier.

Samtidig peker Svartsvasmo på det hun kaller motvekten, som hun også møter på sykehuset.

– Jeg ser en tendens til at folk har dårligere beredskap for å møte forfall, ubehag og det som ikke kan kontrolleres. Det blir synlig i møte med døden.

Hun mener at mennesker ikke nødvendigvis endrer seg i møte med livets slutt, selv om det kan skje.

– De fleste av oss dør som den vi har vært mens vi levde. Har man vært en grubler, så er man ofte det i møte med døden også. Hvis man tidligere har skjøvet ubehag unna, så kan det være man gjør det også mot slutten.

Med døden på kafé

I en liten bokbutikk i hovedstaden låser Anniken Seglem Krogstad seg inn etter stengetid.

Veggene er fulle av bøker, store og små, i alle regnbuens farger. På den ene veggen henger et kunstverk av en hodeskalle, den er godt synlig når man står på fortauet og ser inn i butikken. På gulvet ligger et persisk teppe.

En svak eim av sigarettlukt blander seg med lukten av kaffe.

Minuttene går, og det kommer flere mennesker til. De siger ned i sofaen og i skinnstolene. Tar av seg ytterjakkene, legger fra seg vesker og sykkelhjelmer.

De skal møtes til Dødskafé.

Her skal de snakke om døden, og sine tanker og følelser rundt det å være dødelig.

Hit kommer ingen som lukker øynene for at livet en gang tar slutt.

Denne kvelden er det seks stykker som finner veien til bokbutikken. De skjenker seg kaffe og mineralvann, og forsyner seg av maten som er satt fram.

Så går de rett til kjernen – det er ikke tid til småprat.

Frykt, åndelighet, nysgjerrighet, sykdom, uro og glede over livet er blant temaene de er innom i sin to timer lange samtale om livets slutt.

Flere uttrykker takknemlighet over å kunne møtes i et fellesskap der man kan snakke åpent om døden.

– Det er ikke så mange som vil prate om det, sier en av deltakerne.

Vil snakke om «det store»

Ideen til Dødskafé ble født i Sveits. Der arrangerte sosiologen Bernard Crettaz en Café Mortel (Kafé for dødelige) tidlig på 2000-tallet. I England ble Jon Underwood inspirert, noe som resulterte i Dødskafé-bevegelsen slik den eksisterer i dag.

Tanken er at alle deltakerne skal få prate om døden og livet ut fra eget perspektiv. Ingen skal forsøke å endre noen andres livssyn. I tillegg skal det alltid være mat og drikke.

– Jeg har alltid vært interessert i å snakke om døden, sier Seglem Krogstad.

Hun er det man i Dødskafé-sammenheng kaller fasilitator. Da gjør hun klart mat og drikke før de andre kommer, men er også delaktig i samtalen på lik linje med resten av deltakerne.

Fasilitatoren sier selv at hun ikke er så glad i småprat, og foretrekker å snakke om det eksistensielle og det hun kaller «de store tingene». Hun setter pris på å komme til et fellesskap hvor alle er enige om hva man skal snakke om.

– Da er jeg ikke urolig for at jeg plager noen. Alle er der for å snakke om døden.

– Er det et behov for Dødskafé i samfunnet?

– Det er definitivt et behov i samfunnet, men ikke alle har dette behovet. Mange kan ha fine liv uten å snakke om døden i det hele tatt.

Døden – et hår i suppa

En av dem som kjenner på behovet er Wenche Haugan.

– Å komme til et sted med helt totalt ukjente folk med veldig forskjellige forutsetninger, er veldig fint. Man har ingen relasjon til dem, og skal ikke møte dem etterpå.

Hun ble tipset om Dødskafé av en tidligere kollega.

– Det er en motvekt til dagliglivets kjas og mas, banaliteter, materielle ting og alt vi skal rekke. Jeg synes det er med på å balansere litt.

Haugan mener vi har fjernet oss fra døden i det moderne samfunnet.

– Vi har idealer om ungdommelighet og skjønnhet, og døden er et hår i suppa.

Både fasilitatoren og deltakeren legger vekt på at dødskafé hjelper dem å være mer til stede mens de lever.

– Når jeg vet at jeg skal dø – hvordan vil jeg leve? Å virkelig gå inn i det at jeg skal dø, det gir meg livet, sier Seglem Krogstad.

Forskeren: – To parallelle løp

Lisbeth Thoresen er førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn på Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun forsker blant annet på døden og hvordan den oppfattes i samfunnet.

– Vi ser at det er to parallelle løp, og det er interessant. Fremdeles sier folk at døden er tabu og at den er fremmedgjort. Samtidig er døden allestedsnærværende på en helt annen måte enn tidligere, både i nyhetsbildet og i sosiale medier.

Thoresen er en av initiativtakerne til et tverrfaglig nordisk forskernettverk om døden, DERK (døden, emosjoner, relasjoner, kultur).

Hun påpeker at det er tusenvis av mennesker i Norge som jobber med døende mennesker på ulike måter, og omgås døden hver dag.

– Men for folk flest så er nok døden relativt fjern fremdeles.

– Er det en bevegelse i samfunnet mot større åpenhet rundt døden enn tidligere?

– Det finnes ikke forskning som kan gi et enkelt svar på det. Selv om vi utsettes for andres død i økende grad behøver ikke det bety at vi blir mer fortrolige med vår egen død.

Familierådet avgjorde

Inne i Klingenbergs svartmalte hus dekker vinduene nesten hele stueveggen. På den andre siden av glasset bader Nesbru i sollys.

Hun sitter i sofaen og gestikulerer med hendene mens hun forteller. Både smilet og latteren er stadig fremme, selv om tematikken er alvorlig.

– Jeg var kjempenervøs for å lage podkasten. Jeg ville ikke tråkke folk på tærne. Selv om jeg har opplevd døden og sorgen på denne måten med pappa, så er det ikke nødvendigvis sånn for andre.

– Alle har rett til å ha sin egen holdning om alt, både sex, død, barneoppdragelse og hønsehold. Det man ikke har lov til er å fortelle andre hvordan de skal gjøre det.

I forkant og underveis i innspillingen forhørte Klingenberg seg med den nærmeste familien om hva det var greit å dele fra familiens historie. Ifølge henne er de enige om at faren ville ha ønsket at podkasten ble publisert.

Responsen har vært overveldende, forteller Klingenberg, som sier hun har fått flere hundre meldinger på sosiale medier.

– Jeg har fått meldinger fra folk som er i ventesorg fordi de skal dø selv, eller fordi noen skal dø fra dem. En person fortalte at pappaen hadde dødd etter to episoder, og vedkommende følte at podkasten ble en å snakke med om det vanskelige.

Valgte å være åpen med sønnen

Da faren hennes ble syk, var Klingenbergs sønn ni år gammel. Mor og sønn hadde en avtale om at sønnen skulle få beskjed med det samme dersom bestefaren ble dårligere.

– Mamma og pappa hadde en regel for meg da jeg var barn, og den har jeg tatt med meg videre: Hvis barnet er smart nok til å spørre, så fortjener det å få ordentlige svar. Man trenger ikke å si alt, men man må svare adekvat.

Etter å ha pratet med mange eksperter på barneoppdragelse i den andre podkasten hun driver, som handler om foreldrerollen, har hun lært mye om hvor viktig det er at barna blir inkludert i sorgprosessen.

Erfaringen hun har gjort seg er at det har vært svært viktig for sønnen.

– Vi prater fremdeles mye om tiden rundt pappas død.

– Du er ikke død ennå

Klingenberg mener alle samtalene om døden de siste årene gjør at hun er mer til stede i sitt eget liv.

– Uansett hvor lang vinteren er eller hvor rotete boden din er, om du har høner eller ikke, eller kjæreste eller ikke, så er det dette her som er livet ditt. Og du vet ikke hvor lenge du har det.

Hun kan fremdeles henge seg opp i alle gjøremålene, og bli frustrert av ting som ikke går på skinner. Da husker hun på at det er hun selv som bestemmer om hun vil sitte og pirke på egne rynker og tenke på den uferdige oppussingen i huset – eller om hun heller vil lage kjøkkenhage og bade i fjorden.

– Det er én dårlig nyhet, og det er at vi skal alle dø. Så er det én god nyhet, og det er at du er ikke død ennå.

– Omstendighetene er som de er. Hva vil du da bruke dagen din på?

I hagen kakler hønene.