Etter fordømmelsen

– Sånn som jeg ser sjamanismen, inneholder den en respekt for kreftene i naturen og for dyrene. I Bibelen sier man at man skal legge naturen under seg. Det tenker jeg er en av de farligste setningene som finnes i kristendommen.

Mari Boine har funnet et bord på Litteraturhuset i Oslo. Hun tar noen pauser, tenker, leter etter de beste ordene. Hun har sagt ja til et intervju om samisk åndelighet, og sitt nye album Amame, som hun gir ut nå i september sammen med pianisten Bugge Wesseltoft.

– Jeg er så glad i piano, sier Boine, når hun forteller videre om det nye albumet, som skiller seg litt fra mye av det hun har gjort før.

Som 11-åring lærte hun å spille piano av musikklæreren, og spilte Haydns overraskelsessymfoni firhendig med en annen jente.

– Jeg tror jeg har elska musikk siden da. Det var også fordi jeg hadde en så streng far. Vi søsken fikk ikke lov til å høre på musikk. Musikklæreren prøvde å overtale min far til å la meg og min søster bli med på skolekonserter. Jeg tror det er derfor jeg er så glad i piano, fordi han var den første læreren som så at jeg var musikalsk.

Joiken var farlig

I eget hjem tidlig i 20-årene slo hun av radioen hvis det kom joik.

– Jeg kom fra et hjem hvor joiken, som jeg etter hvert lærte også var en del av de sjamanistiske ritualene, var farlig. Det var så forbudt at hver gang det kom på radioen, var det å skru av.

Alta-kampen (se fakta) rundt 1980 gjorde noe med henne.

– Før det var jeg en ung kvinne på vei vekk fra min egen kultur. Jeg ville bare glemme alt og bli vestlig.

Også på lærerskolen lærte hun mer om hva samer i Norge har vært utsatt for. For den som har sett filmen Ellos eatnu – La elva leve, er noe av Boines historie vevd inn der, sammen med flere andres.

Sammen med den daværende ektemannen ga Boine etter hvert ut en kassett med barnesanger og joik.

Men da kom foreldrene hennes på besøk: Nå hadde Mari og mannen gitt seg over til djevelen.

---

Alta-saken

• Politisk konflikt fra 1968 til 1982 om stor vannkraftutbygging i Altaelva i Finnmark. Motstandere var samiske interesser, reindrift og miljøbevegelse som tok i bruk sivil ulydighet. Den samiske bygda Mázi skulle havne under vann, men ble tatt ut fra planene og fredet i 1973.
• I 1982 erklærte Høyesterett at utbyggingen var lovlig.
• Alta-saken førte til en totalreform av norsk samepolitikk. Samerettsutvalgets innstilling i 1984 førte til ny samelov, grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn, og til at Sametinget ble opprettet.

Kilde: Store norske leksikon

---

Forakte egen arv

Boines foreldre var læstadianere. Vekkelsesbevegelsen som vokste fram fra rundt 1850, fikk nedslag i mange samiske bygder. Boine understreker at læstadianismen har mange lag. For noen samer var den et opprør mot kolonisering. Andre steder ble den pietistisk og kontrollerende, slik hun erfarte.

Selv om datteren ble verdensstjerne, kom foreldrene ikke på en eneste konsert.

Selv har hun etter hvert forsonet seg med mye. Men i starten kjente hun et dypt raseri.

– Jeg så at jeg måtte kjempe med mine egne foreldre for å få tilgang til min egen kultur, mine foreldre var hjernevaska til å forakte sin egen arv. De som fylte mitt folk med selvhat, hvem ga dem rett til å definere det som noe som tilhørte djevelen?

Boine nevner presten Thomas von Westen som brant for å drive misjon blant samer på 1700-tallet. Mange samer ble redde da de hørte på ham.

– Samene hadde aldri hørt om djevelen.

«... hvert Huus og Gamme var Satans Synagoge»

Samers tro og møtet med kristendom omtales i historieverket Samenes historie fram til 1750‚ skrevet av historiker Lars Ivar Hansen og arkeolog Bjørnar Olsen. De skriver at presten og misjonæren Thomas von Westen ga «en nokså oppsiktsvekkende rapport» fra sin tredje misjonsreise i Nordland og Troms i 1722–1723.

Von Westen beskrev «hele Finne-Fjorder» der ingen mann var fri fra å ofre til djevler, alle fjell var guder, kultsteder fylte utmarka, og «hvert Huus og Gamme var Satans Synagoge».

Hansen og Olsen mener beskrivelsen kan være farget av at von Westen ønsket å få støtte videre til sitt virke. Likevel «peker den ganske presist på noen særtrekk ved den samiske religionen». Den var «en måte å forholde seg til verden og maktene på, som kom til uttrykk i praksiser og handlinger», skriver de.

Tenk om det ikke var djevelen som inspirerte samene i deres åndelige søken?

—  Bierna Leine Bientie

Selv kom von Westen fra en teologisk tradisjon der «demonologi», læren om djevelen, var et eget fag. I Europa hadde prosesser mot «trolldom» pågått siden rundt 1450.

Sannhets- og forsoningskommisjonen peker i sin rapport på flere elementer i samenes virkelighetsforståelse som kirka hadde vanskelig for å godta. I det samiske samfunnet var alt organisert rundt familien, både nålevende og døde.

Selv var kirka preget av et skarpt skille mellom ånd og materie, med det åndelige øverst og det materielle nederst. Ifølge kommisjonen ble vestlig tenkning preget av en tanke om at naturen er fri for ånd.

Knuste offersteiner

Samer kom i kontakt med kristendommen like tidlig som den norrøne befolkningen, og praktiserte lenge sine samiske religiøse tradisjoner i egne sammenhenger, ifølge Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Den skriver at katolsk kristentro var tolerant overfor samisk religion, og dermed hvordan samer forstod forholdet mellom levende og døde, det guddommeliges uavgrensede tilstedeværelse, og tro på hellige gjenstander og steder.

Men fra reformasjonen på 1500-tallet ble praksisene forbundet med katolisisme. Kirka skulle ha tilsyn med utenomkirkelig virksomhet. Luthersk tro ble den eneste rette, skriver kommisjonen. Samiske praksiser ble forbudt og kalt hedenskap, overtro, trolldom og djeveldyrkelse.

Å bruke sjamantrommer og offerriter skulle stoppes. Samer ble bedt om å angi hverandre. Bare i 1722–23 skal det ifølge Olsen og Hansen ha blitt samlet inn over hundre trommer som ble sendt til København, som senere gikk tapt i bybrann.

Offerplasser og hellige steder skulle angripes. Misjonæren Jens Kildahl sørget i 1722 for at 40 offerplasser i Ofoten ble ødelagt, ifølge Olsen og Hansen. De skriver også at Thomas von Westen høsten 1722 tvang samer til å vise ham offerplasser som han fikk dem til å ødelegge, samtidig som de måtte love å slutte med praksisen.

Tenk om det ikke er sånn

Bierna Leine Bientie vokste opp i sørsamiske trakter i Stordalen i Meråker i Trøndelag, og tok det noe uvanlige yrkesvalget i sitt miljø å bli prest i Den norske kirke. Han har gått en lang vei for å ta den samiske arven inn i det aller helligste, så å si.

– Vi er vokst opp med bildene av sjamanen som ligger der i transe og har tromma i hånda, og bak er djevelen. Det sitter så dypt i oss. Når en da tar et steg for å bryte den forbannelsen, er det en befrielse og en helbredelse, sier Bientie.

Bientie har joiket innstiftelsesordene til nattverden i gudstjenester. Han har hatt dåpsgudstjenester i fjellene, og vist fram barnet ikke bare til menigheten, men også til fjellene. Én gudstjeneste ble holdt ikke så langt fra en gammel, samisk kultplass.

Han vet at han har utfordret i flere retninger. Ikke alle samer synes noe om at det som er deres tas inn i kirka. Fra læstadianske miljøer har joik i kirka skapt protest, fordi det er djevelsk.

Denne dagen er Bientie på ferie hos svigermor i Bærum, og sier at han skulle vel hatt på seg samedrakt, og så skulle vi sittet ute over et bål og snakket. Men kanskje er dette også et poeng. For hva er samisk? Må det kulisser til?

Han stiller gjerne spørsmål. Det var også med spørsmål det begynte i ham selv.

– Kan det være riktig? Tenk om det ikke er djevelen som står bak? At det ikke var djevelen som inspirerte samene i deres åndelige søken, i deres møte med det ukjente, i behovet for å både takke og komme med livene sine, med smått og stort?

I mange år var han sørsamisk prest i Den norske kirke, og tok steg for steg. Det handlet om å få liturgi på sørsamisk, salmer og søndagens tekster på språket, joike i gudstjenesten, feire gudstjenester på fjellet, og med ilden på samisk vis i sentrum og folk plassert rundt i stedet for i benkerader.

– Kan du fortelle om det å joike innstiftelsesordene til nattverden?

– Joiken er velegnet til å beskrive følelser og en atmosfære som en ønsker å gjenfortelle. Til å gjenskape den situasjonen der Jesus tok brød og vin og delte ut, måtte joiken være ypperlig. Og så gjorde jeg det.

– Å bli fri fra en skam som ble pålagt oss fra 1700- og 1800-tallet, der joiken og tromma ble forbudt og lyst i bann, handler for meg om å ta tilbake egen verdighet

—  Ole Henrik «Heihka» Kappfjell

Sammenvevd tilhørighet

For Ole Henrik Kappfjell handler den samiske åndeligheten om hvordan alt er vevd i hop og gir en tilhørighet. Han kaller den en grunnpilar for livet. Reindrifta er hans yrke, men den er også knyttet til så mye mer, til de usynlige stiene som hans forfedre har gått, og til en immateriell kulturarv som han er levende opptatt av å videreføre. Fjellene er et hjem for langt mer enn beiteområder og næringsinntekt.

Nå står han i en kamp for fjellområdene. Til våren skal han prøve å sette ord på hva alt dette betyr for ham når rettssaken om vindkraftutbyggingen på Øyfjellet ved Mosjøen skal opp for Helgeland tingrett. Der står vindmøllene og går, men Kappfjell mener de må ned og området tilbakeføres til slik det var.

– Fjellene betyr så mye mer for meg, men i en konsultasjon med utbyggere og myndigheter er det ikke så stort rom for de dimensjonene. Det er lett å bli sittende igjen med at du blir sett på som primitiv. Samtidig kjenner jeg selv en stolthet overfor forfedrene.

Han mener samer er påført en skam uten at de egentlig vet hvorfor de skal skamme seg.

Lært av mormor

Kappfjell forteller på telefon fra Trofors i Nordland at han nylig brukte søndagen til å skjære sennagress, skohøy, til å ha i fottøyet om vinteren. Det er kjent som noe av den beste isolasjonen for å holde føttene varme.

– Jeg har lært det av min mormor og bruker det selv. Jeg vil holde ved like kunnskapen og tradisjonen. Her har tippoldemor skåret skohøy, og her har mormor skåret skohøy til seg og sine. For meg er det tilhørighet i det.

Han viser til at skohøyet ble brukt i fottøy sydd av reinskinn.

– Det var et mykt fottøy som trådte varsomt i terrenget. Det er disse usynlige stiene jeg prøver å følge.

Urtekunnskapen gikk tapt

Kappfjell tror mange samer har en felles grunnoppfatning om hva den samiske kulturen er. Men ettersom den samiske troen i lang tid ikke kunne snakkes høyt om, er det mye han gjerne skulle visst mer om.

– Dette var tabu på mine besteforeldre sin tid. Det var forbudt å snakke om. Da jeg var 20 år, spurte jeg om dette en gang jeg var hjemme hos dem. De ble først bare stille.

Mye av dette ble bare snakket om internt mellom samer. Å nå skulle si noe om dette til andre som ikke har den samme forståelsen, og også offentlig, er et steg å ta.

– Å bli fri fra en skam som ble pålagt oss fra 1700- og 1800-tallet, der joiken og tromma ble forbudt og lyst i bann, handler for meg om å ta tilbake egen verdighet.

Kappfjells morfar fortalte om sin bestemor, som var kunnig med urtemedisiner.

– Morfar var ikke begynt på skolen, men husket godt at han hadde fått vondt i magen, og det ble sendt bud på lege som skulle komme i løpet av dagen.

Men før det, på morgenen, kommer bestemoren inn. Hun får høre at gutten har magesmerter. Han forklarer hvor det gjør vondt. Bestemoren farer ut, og kommer tilbake med noen planter som hun koker opp og lager en slags te av, som gutten drikker. Smertene er borte i løpet av kort tid. Da må gutten sverge på at han ikke sier noe om at hun har gjort dette.

Kappfjell tror hun var redd for at det skulle få konsekvenser for seg og etterkommerne.

– At tippoldemor valgte å ta med seg den kunnskapen i grava, er også et sår etter en brutal fornorskingspolitikk. Tenk om vi kunne hatt den kunnskapen om urtemedisin som hun hadde.

– Den er der når jeg synger

For Mari Boine har musikken vist vei.

– Er det et behov for å snakke mer om den samiske åndeligheten, fordi kunnskapen i samfunnet er liten om hva den er?

– Det er så vidt at vi vet det selv. Og det er mye misforståelse, sier Boine.

Hun ser fram til å lese boka som den samiske kunsthåndverkeren Fredrik Prost gir ut om samisk åndelighet, som kommer bare på samisk.

– Jeg har lært mye gjennom å jobbe med musikken. Den har tatt meg med på en åndelig reise som jeg ikke har ord for. Men jeg gleder meg til å lese den boka, sånn at jeg får ord for det.

Mye av Boines musikk har en sjamanistisk beat i sin kjerne, og hun får spørsmål om hva samisk åndelighet er.

– Jeg kan ikke forklare det. Jeg har lært små ting og brokker, men jeg vet at den er der når jeg synger. Jeg tror hver enkelt må finne sin vei.

Selv vokste hun nærmest opp i det læstadianske bedehuset i Karasjok.

– Der var det sånn på 1960-tallet at på slutten av samlingen begynte folk å synge, og da var det salme etter salme til de kom i en slags transe. Og det elsket jeg, for da begynte disse stive voksne nesten å danse og rope.

Men så husker Boine at dette forsvant. Det begynte å komme antropologer som skulle studere fenomenet.

– Jeg husker den tomheten jeg følte da. Jeg sier om konsertene mine at jeg tror jeg prøver å gjenskape den transen som jeg husker fra jeg var barn.

Jeg synes at regjeringen skulle begynne å si rett ut at vi bryr oss ikke om den gamle kulturen. Det er mye greiere å si det: «Vi velger pengene»

—  Mari Boine

På naturens side

Boine sier at hun er så glad for at musikken har hjulpet henne til å spa unna tungsinnet som lå over henne og den arven hun skulle ha fått overført.

– Den inneholder jo en filosofi som er på naturens side. Det er det tragiske, at naturfolk overalt er blitt demonisert, sier Boine.

Hun mener det er så tydelig i Fosen-saken at det er pengene man velger.

– Jeg synes at de skulle begynne å si rett ut at vi bryr oss ikke om den gamle kulturen. Det er mye greiere å si det: «Vi velger pengene». Så vet vi. Det kan ikke skje en forsoning før man respekterer den filosofien som naturfolks kultur er bygd på.

Boine mener materialismen er en av de største sykdommene den vestlige verden lider av.

– Det er ikke sånn at jeg er fri fra det, fordi jeg kommer fra et urfolk. Materialismen har blitt en religion. Men det er ikke den som gir oss noe. Men så har åndelighet også blitt kapret av noen institusjonsreligioner.

– Hvordan har forholdet til kirka vært – har det vært elsk-hat, som noen sier?

– Ja. Elsk-hat-elsk. Jeg har innimellom vært rasende på kirka, også fordi jeg har sett hvor mye smerte den type religion som er rundt der jeg vokste opp, forårsaker. Jeg er et åndelig menneske, men jeg vil ikke være del av en åndelighet eller religion som sier at vi har funnet alle svarene og hele verden må bare føye oss.

Hun forteller at hun i et intervju hadde sagt at det er ingen som vet. Ingen har vært på den andre sida og kan komme og si at sånn er det.

– Så var det en dame som skrev til meg: Mari Boine, vet ikke du at Jesus har vært på den andre sida? Han kom tilbake, og vi vet.

Gravlagt der reinkalvene blir født

For Heihka Kappfjell har forfedrene kommet enda nærmere etter at han gjenfant en grav morfaren fortalte om, men ikke rakk å vise ham før han døde.

– Det er nesten så man kjenner at de er her.

Den gravlagte levde på 1600-tallet og døde da han var i 30-årene. Morfaren angret på at han fortalte om funnet. I 1952 ble beinrestene fraktet til anatomisk museum i Oslo. Nå ønsker Kappfjell å få levningene tilbake.

– En del av samisk førkristen tro, er at en del av sjela blir igjen i beina.

Han mener det er et sterkt overgrep når bein som har ligget i jorda 400 år blir sendt til undersøkelser i Oslo.

– Det har også å gjøre med respekten for ham som er død og borte. Jeg synes at sjela hans skal få være i fjellområdene som vi er så glad i. Dette er min samiske kulturarv, og det handler også om en ærbødighet.

At de gjorde det slik, er for meg nesten hellig. Jeg synes det er vakkert

—  Ole Henrik «Heihka» Kappfjell

Kappfjell fant gravstedet under reinkalvinga i vår ved stedet som heter Gamhtsvajja på sørsamisk, øst for kalvingsområdet i Herringbotn ved Mosjøen. Den gravlagte har ligget med føttene mot øst, der morgensola kommer opp.

– Det som slo meg var hvor mange reinkalver jeg har sett der før. Da tenkte jeg at du har en fantastisk fin plass. Han er stedt til hvile på en plass i fjellet der livet begynner hver vår når naturen våkner til liv. For oss starter reindriftsåret når kalvene kommer til, da starter det nye livet. At de gjorde det slik, er for meg nesten hellig. Jeg synes det er vakkert.

Forfedrenes åndelige dimensjoner

Bierna Leine Bientie er sjeleglad for at han har et litt annet perspektiv enn det rent lutherske.

– Det betyr også en større takknemlighet for min egen oppvekst og det jeg har fått med meg. I forholdet til åndelighet og ånd, der er jo forfedre og formødre en del av det, selvfølgelig.

Bientie har snakket med mange eldre slektninger og samer. Når samtalen kommer inn på disse tingene, er det gjerne noen som forteller en historie. Først blir det vist en distanse ved å le litt, slik samer ofte har gjort når de forteller til noen som ikke har samme kulturbakgrunn og erfaring.

– Men så, når en er forbi det, og de forteller hva de opplevde uten å bortforklare eller si at det bare er overtro, da er det åndelige dimensjoner over det.

Den teologiske tenkningen blir så feil i møte med det samiske

—  Bierna Leine Bientie

For Bientie ble et tordenvær en spesiell erfaring i barndommen. Lynet slo ned i et tre, og det begynte å ryke av treet. Bientie forteller at det ble sett på som at Gud, Jupmele, vil ha oss i tale.

– Å være lydhør i møte med natur og omgivelser, er ikke hedendom. Det er ærbødighet, og jeg er takknemlig for at jeg har med meg det.

Han understreker at det å forholde seg til vindguden, Bieggolmai, heller ikke er hedenskap.

– Det handler om vinden som en kraft vi må forholde oss til. Men tradisjonell teologisk tenkning om kraft er at hvis det ikke er Gud, er det en avgud, og da må det avvises med én gang. Ærbødigheten blir da til avgudsdyrkelse. Den teologiske tenkningen blir så feil i møte med det samiske.

Når det samiske ikke så klart kan defineres innenfor det kristelige, har det blitt regnet som djevelsk.

– Den tenkningen gjennomsyrer mye. Jeg tror den også lå til grunn for både lovgivning, tenkning og dommer i rettsapparatet som vi har opplevd, sier Bientie.

For Bientie har det vært viktig å tenke det kristne budskapet inn i det samiske.

– Inkarnasjonen inn i nye kulturer er det som har skjedd gjennom den kristne historien. Men vi har ikke opplevd det like sterkt, for vi har ikke fått lov.

En dagdrøm

Før sommeren ble det kjent at ei runetromme fra det sørsamiske området som befinner seg på tysk museum, skal tilbakeføres til det sørsamiske museet og kultursenteret Saemien Sijte på Snåsa. Da slår en dagdrøm inn hos Bientie. Han ser for seg at han står for alteret og joiker nattverdliturgien, og bruker en slik tromme.

– En samisk tromme – en gievrie – er ikke mer ubrukelig i en gudstjeneste enn hvilket som helst instrument, sier han.

– Er det å ta i bruk ei tromme å gå enda lenger enn å joike?

– Følelsesmessig kanskje. Jeg har jo sett tegningene i mange bøker av noaiden som ligger i transe med djevlefigurer i bakgrunnen. Da ville jeg stå der i hvit alba, med samisk stola og en samisk tromme i handa. Jeg tror det ville vært et velsignet syn.

– Hva ville det bety for deg, hvis du skulle gjøre det?

– Da hadde jeg med handling fått vist at den gamle tenkningen om at det samiske er hedendom og djevelskap, er feil. Den er et hardt arbeid å fri seg fra. For mange ville det være det ytterste beviset på kor gale det kan bli. For en del ville det bli: Ja, i all verden, hvorfor skulle ikke det gå?