Formidlingstrangen bobler da Vårt Land møter tandemsyklisten mot slutten av den 18 mil lange etappen fra Vang til Hønefoss. Tross et helt dagsverk på sykkelsetet, er Tare full av energi da medhjelper Arne Opdahl hjelper ham av sykkelen og bort til en benk der vi kan ta en liten prat.
– Jeg vil påstå at jeg ikke akkurat har de beste forutsetninger for å gjennomføre denne turen. Jeg håper prosjektet vekker en nysgjerrighet som gjør at jeg kan få fortelle om hvordan Gud gir meg kraft. Og om hvor viktig det er at vi tar vare på kulturarven vår, sier Tare.
– Hvor får du pågangsmotet fra?
– Det gjelder å ha vilje til å ville det. Det har jeg. Men det har jeg ikke alltid hatt.
[ Hun kaller det funkofobi: Fire av ti funksjonshemmede opplever mobbing. ]
Lykketreff
Alt startet med at søsteren til Tare meldte ham på et TV-program uten å ha spurt broren sin først. Programmet var Lars Monsens Ingen grenser på NRK.
– Det var et lykketreff som jeg er utrolig takknemlig for. Det ble et vendepunkt for meg. Før programmet var jeg sjølopptatt, deprimert, hadde sosial angst og var opptatt av å skjule mine svakheter. Men i løpet av strabasene i naturen skjønte jeg at det var mulig med et nytt og annerledes liv.
Jeg var sjølopptatt, deprimert, hadde sosial angst og var opptatt av å skjule mine svakheter
— Tare Teksum
For en som hadde følt seg ekskludert av samfunnet, hjalp det også å oppleve at 1,5 millioner TV-seere heiet på ham.
– Jeg kom ut av det lukka skallet mitt. Naturen ble min frihet. Der møter jeg ingen fordommer og anklager om utilstrekkelighet. Tvert imot har jeg skjønt at jeg jeg ikke har noen grenser.
– Kjennes det urettferdig å mangle både syn og hørsel?
– Man må se realiteten i øynene. Jeg har fått øynene opp for det som teller: At jeg kan, hvis jeg vil. Nå er jeg veldig fornøyd med livet, fastslår 51-åringen.
---
Tare Teksum
- Alder: 51
- Yrke: Uføretrygdet, eventyrer, foredragsholder
- Prosjekt: Sykle til alle 29 stavkirker, totalt mer enn 300 mil
- Meritter: Har besteget Galdhøpiggen og Kilimanjaro. Gått Norge på tvers. Syklet Trondheim-Oslo.
---
Unik historie
I fjor syklet Tare og medhjelper Arne til de 28 stavkirkene som står i Norge. De siste to ukene har duoen vært på vei de 165 milene fra Vang til Karpacz i Polen, der den siste stavkirken står.
Tare oppdaget den unike historien om stavkirken som emigrerte gjennom boken Søsterklokkene av Lars Mytting.
Denne stavkirken ble reist i Vang i Valdres på 1100-tallet. Da myndighetene ville rive den på 1800-tallet ble den kjøpt opp av en prøyssisk konge som demonterte den og flyttet den til kontinentet.
– Det fantes mellom 1000 og 2000 stavkirker i Norge. Det var staten og kirken selv som tok knekken på de fleste. Ikke minst da det ble innført en lov om at en tredel av befolkningen i alle sogn måtte få plass i kirken. Da ble de fleste stavkirkene for små. Dermed ble de brent, forteller Tare, som har hovedfag i historie.
Vi andre forholder oss jo stort sett til det vi ser og hører. Tare tar inn helt andre inntrykk
— Arne Opdahl, tandempilot
Kjenner engler
Kirken han nå har syklet mot i Polen, er faktisk verdens mest besøkte stavkirke. Tare mener opplevelsen i kirkene er verdt hver mil med slit på sykkelsetet:
– I disse kirkene kjenner jeg et gudsnærvær. Jeg blir veldig andektig. Når jeg går rundt i kirkerommet og bruker alle sansene mine, kjenner jeg at det er engler der. Den hellige ånd blåser gjennom lokalet, fastslår Tare.
Tandempilot Arne Opdahl bekrefter at Tare har et sanseapparat som får med seg mye som går ham selv hus forbi.
– Vi andre forholder oss jo stort sett til det vi ser og hører. Tare tar inn helt andre inntrykk, og når han forteller meg hva han har observert, må jeg som regel nikke for meg selv, istemmer medhjelperen.
Kristendom som opium
Å sykle er lettere enn å gå for Tare Taksum. Han sliter veldig med balansen. Eventyreren er erklært døv og blind av legene, men han kan høre en anelse etter å ha fått operert inn implantater. Det er usikkert hvor lenge den virkningen varer.
Når bilene suser forbi på E16 ved Hallingby, er det uansett umulig for Tare å høre spørsmålene fra Vårt Land. Derfor er deler av intervjuet gjort på mail. Der skriver han:
– Jeg får ofte høre at kristen tro er opium og eventyr. Det må jeg flire litt av. Hvis du står foran et byggverk, er det irrasjonelt å tro at det ikke står en byggmester bak. Hvordan kan folk da virkelig tro at det fantastiske skaperverket har utviklet seg av seg selv? Min kristne tro gir meg grunnen jeg står på, og jeg vil gjerne formidle hvilken trygghet dette gir i en urolig tid.
Trener viljen
Mye må improviseres underveis på en så lang sykkeltur. Det ble buss for ferge allerede på dag nummer to. Og sykkelkjedet presterte å hoppe av hele seks ganger. «Ikke sentrert krankakselforing» var diagnosen fra sykkelreparatøren i Parchim.
Men praktiske problemer stopper ikke Tare. I så fall ville han aldri startet på turen. For er det noe hverdagen er full av for en døvblind, så er det praktiske hindringer.
– Hva gjør du når det butter imot?
– Da jeg bakset mye i motvind tidligere i livet, hadde jeg ikke de verktøyene jeg har i dag. Nå forsøker jeg å gripe fatt i det som er positivt, for det er alltid noe som er bra. Og jeg driver regelmessig fysisk trening, det gir meg alltid energi og det trener viljen min. Den er viktig, fastslår Tare.
Han legger til:
– Jeg er ikke lett å stoppe når jeg har satt meg et mål. Og når jeg i tillegg tror at Gud er med i støtteapparatet mitt, så har jeg en voldsom drive.