23. februar 2022. Russerne har kommet stadig nærmere Ukrainas grenser. Med ammunisjon. Fly. Bomber. Feltsykehus. Og blod. Det siste en ferskvare som ikke brukes i øvelser.

Angrepet dagen etter kom likevel som et sjokk på mange.

Klamret til håpet om at de i likhet med alle andre europeere skulle få nyte våren som sakte var i anmarsj, fortsatte ukrainerne livet som om husene deres aldri skulle rase. Som om bursdager skulle feires i de samme rommene, med de samme gjestene.

År etter år.

Her forteller tre ukrainere om hva de egentlig skulle torsdag 24. februar 2022.

«Hvor er lykke?»

Olha Levytska (45) jobbet som skiftleder ved et av stålverkene i Mariupol. Hun lengter tilbake til byen som hadde alt: Varmt hav, fruktbar jord og en jobb å gå til.

Olha Levytska sitter i en sykeseng på Ullevål sykehus og ser ut gjennom de bølgede vindusglassene. Med ett øye. Bandasjen over det andre øyet dekker halve ansiktet.

Utsikten er store nakne løvtrær som ser ut som de aldri har tenkt å våkne til liv igjen.

Grunnen til at hun sitter akkurat her, på et sykehus i et av verdens beste demokratier, er et søk på internett.

«Hvor er lykke?» spurte hun søkemotoren, der hun satt på et sykehus i en russisk-kontrollert by.

«Norge», var svaret.

Da hadde hun vært gjennom et langt avhør med russiske soldater. «Hadde hun skadet øyet som soldat?» Hun måtte kle av seg så de kunne sjekke om hun hadde merker etter å ha båret gevær.

«Mariupol ville bli stygt»

Kvelden den 24. februar 2022 skal hun på nattevakt ved en av byens to stålverk. På slike dager pleier hun å sove til i titiden. Hun gjør husarbeid, lager mat til hundene, og kanskje borsj til seg selv. En tradisjonell ukrainsk rødbetsuppe.

Etter skiftet denne dagen skal hun til sin tante og fetter med melk som hun får gratis på jobb.

Men eksplosjonene hun hører denne morgenen, er ikke «bare» fra russisk-kontrollerte Donbas som ligger noen timer lenger øst.

En telefon fra fetteren setter strek for fredstiden: «Krigen har startet».

– Frem til nå har jeg ikke trodd at noe sånt kan skje i 2022. I vårt århundre, sier hun oppgitt.

– Frem til nå har jeg ikke trodd at noe sånt kan skje i 2022. I vårt århundre.

—  Olha Levytska, skiftleder fra Mariupol

Levytska er energisk når hun snakker. Det er lett å forestille seg at hun er den som ikke lammes av frykt, men handler når krig er et faktum.

Hun ringer datteren som er på stupekonkurranse i en annen by. «Ikke ta toget tilbake til Mariupol», formaner hun.

Havnebyen som munner ut i Svartehavet og forbinder Ukraina med verdens handelsårer er viktig for Russland.

Levytska vet at det kommer til å bli stygt i Mariupol.

Én måned senere skal Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj kalle russernes beleiring av Mariupol «en type terror som vil bli husket i århundrer».

Byen blir raskt omringet og lagt i ruiner med bomber, artilleri og missiler.

Isolert fra omverden

Februar gikk over i en uvanlig kald mars. Gradestokken krøp ned i ti minus. Sur vind og snø. Samtidig gjorde russerne det nærmest umulig å komme seg ut av byen.

Togtrafikken stanset. Broen ut av byen ble bombet. Internett og strøm ble kuttet.

– Telefonen var ubrukelig. Du kunne bare kaste den ut av vinduet, forteller hun.

Sammen med sin tante som hun hadde overtalt til å komme og bo hos seg, levde de på selvdyrket mat. Av trærne som hadde falt i luftangrepene lagde de bål.

En kveld mens de var ute og smeltet snø på bålet, kom missilene igjen brytende gjennom nattehimmelen. Levytska løp instinktivt mot kjelleren. Før hun gikk ned trappen snudde hun seg for å forsikre at tanten var med.

Da kjente hun en plutselig varme i ansiktet. Kinnet ble vått og klissete.

«Du er gal»

Tanten lå på plenen med hendene beskyttende over hodet.

– Hun var smart og hadde lagt seg ned, forteller Levytska.

Med visshet om at tanten hadde klart seg, satte hun seg på rumpa og skled ned de bratte trappene mens hun holdt seg for øyet.

Naboen som ikke hadde noen medisinsk erfaring hjalp henne med å ta ut de største fragmentene fra øyet. Hun følte seg dårlig, men turte ikke å dra til sykehusene i Mariupol. Hun hadde sett de målrettede luftangrepene mot dem.

Før hun lot seg overtale til å evakueres ut for legehjelp, delte hun ut resten av matlageret til venner og naboer. Hun lastet sykkelen med så mye som mulig og syklet forbi skytende stridsvogner og over minebelagte veikryss.

Etter at missilet traff henne følte hun at hun ikke hadde noe å tape. Hun var jo allerede skadet.

– Du er gal, sa de russiske soldatene til henne.

Frodige Ukraina

Levytska har et gult murhus med hage i utkanten av Mariupol. Her vokser fersken, pærer, aprikos, aubergine, løk, hvitløk. Alt.

– Selvfølgelig gjør det det. Det er jo Ukraina. Om du så setter en trepinne i jorden vil det vokse, sier hun stolt.

Hun sitter med bena i kors, og gjengir raskt og detaljert.

Når grønnsakene og frukten er modne, kommer tanten og hjelper med sylting og tørking. Da fyller de opp kjelleren og er selvforsynt til langt ut i neste år.

Sommerferien tar hun helst hjemme i Mariupol. Der har de alt de trenger. Azov-havet som holder 27 grader fra morgen til kveld. En gummibåt å fiske fra.

– Jeg fisker med håndsnøre, sier hun og viser med en spe hånd som napper utenfor sykesenga.

– Vi får masse fisk som vi steker eller tørker.

Om vinteren pleier hun å dra til skisportstedet BukoveI. Men ikke i 2022. Denne vinterferien skulle hun og datteren til Egypt og dykke blant koraller og fisk.

Beskyttet av russer

En russisk soldat forsøkte lenge å overtale Levytska og tanten til å dra fra Mariupol.

Han hadde kjørt henne til sykehuset. Da hun hadde kommet i konfrontasjon med en annen russisk soldat, hadde han slått medsoldaten med baksiden av geværet. Og han hadde gitt henne penger til å ringe broren sin i Russland.

Hun beskriver han som menneskelig. Det betyr ikke at hun hadde stolt på ham igjen.

– I dag hjalp han meg. I morgen dreper han ti som meg. Han er fiende, sier hun.

Den 22. mars evakuerte de, Levytska og tanten. I en buss med andre skadede kjørte de gjennom et ugjenkjennelig Mariupol. Ødeleggelsene ga henne «totalt sjokk».

Fremme på sykehuset i Donetsk fikk hun den nedslående beskjeden om at øyet ikke kunne reddes.

Det var da hun spurte internett hvor lykken var.

Gjenforent med datteren

På gulvet under sykesengen står et par rosa plasttøfler. «Welcome home», står det på dem.

Akkurat nå er hun bare glad hun fikk møte datteren igjen. I seks måneder var de fra hverandre. Datteren reiste med stupetreneren via Moldova. Levytska gjennom Russland og Estland.

Til slutt møttes de på Tysse i Samnanger kommune utenfor Bergen. Der bor de nå og lever litt som før.

Datteren deltar i stupekonkurranser og står øverst på pallen med mor stolt på sidelinjen. Akkurat som i Ukraina.

Hun tør ikke tenke på om hun kommer hjem til Mariupol igjen.

Skulle overraske niesen

Valentyna Sevostianova (35) bodde og jobbet i Kyiv som innspillingsleder i filmselskapet T.T.M. De skulle produsere flere filmer. En av dem var en hyllest til kjærligheten, livet og skjønnheten.

Klokken 05.14 den 24. februar våkner Valentyna Sevostianova av seg selv. Det er ennå lenge til hun må stå opp.

Hun får en tekstmelding fra moren som har hørt høye smell. Moren bor i Vyshgorod, en forstad til Kyiv, sammen med Sevostianovas bror og hans datter.

Læreren til niesen har sendt ut beskjed om at barna ikke skal komme på skolen denne dagen.

Selv om krigen startet da Russland tok Krym i 2014 og senere tok kontroll over deler av Donbas-regionen, har de fleste ukrainere fortsatt å leve som før.

Med frykten for at konflikten skulle eskalere, konstant murrende under overflaten.

Sevostianova trodde ikke at det skulle utvikle seg til en fullskala krig. Ikke i Europa. Ikke i 2022.

Mens hun sjekker nyhetene hører Sevostianova et smell.

I ett sekund fryser alt. Hun får ikke puste. Hun kan fortsatt ikke beskrive lyden, men hun sier at det er en lyd hun aldri vil glemme.

På TV erklærer Russlands president at de er i gang med en «spesiell militær aksjon» i Ukraina.

Bursdag

Sevostianova hadde fri fra jobben som innspillingsleder. Hun skulle lage bursdagsoverraskelse til niesen som ble elleve år den dagen.

Mens Liza var på skolen skulle de pynte leiligheten med ballonger og blomster. De skulle lage kake og pakke inn bursdagsgave. Et selfielys til telefonen.

I stedet ble Sevostianova sittende inne i leiligheten sin. Der ble hun i flere uker, uker hun skulle brukt til å jobbe med store filmprosjekter.

Filmselskapet hennes hadde akkurat mottatt statlig støtte. De var i gang med en film om den ukrainske filosofen Hryhoryj Skovoroda.

– Det skulle være en film om kjærlighet, livet og skjønnheten, sier hun.

Åkrene i Ukraina hvor filmen om Skovoroda blant annet skulle filmes, er nå fylt med miner. Nesten hele filmcrewet er tatt ut i militær tjeneste.

– Kyiv var en attraktiv by for filmindustrien. Vil den være det etter krigen, spør Sevostianova og tenker seg om.

– Eller kanskje blir den nettopp det, sier hun og ler tørt.

Savner hverdagen

Den ukrainske nasjonalsangen dundrer ut av en stor høyttaler på Eidsvoll plass nedenfor Stortinget i Oslo. Noen av de fremmøtte bærer store ukrainske flagg som vaier i den kalde skumringen. Den andre hånden holder de over brystet mens de stemmer i til «Ennå er ikke Ukraina tapt».

Hver eneste dag i femdraget samles folk her. Til ett minutts stillhet for de falne. For å tråkke på det russiske flagget og for å holde motivasjonen oppe. Slik har de holdt på i ett år nå. Mens folk haster over plassen til og fra røde busser og blå trikker.

Sevostianova står i en ende av sirkelen med hodet bøyd. Hun holder det blå og gule flagget rundt seg som om det var et varmende teppe.

Hun kommer hit av og til. Hun må gå på språkkafé, leke med niesen, hjelpe moren å lære norsk, prøve å finne seg en jobb eller gjøre andre ting som gjør at hun ikke forblir i et vakuum av usikkerhet og frykt.

I snart ett år har hun, moren og niesen bodd på Furuset i Oslo. l trygghet. Men mange familiemedlemmer, venner og kolleger er ikke trygge. De er fortsatt i Ukraina der Putins soldater fortsatt kjemper innbitt for å ta over landet hennes.

– Jeg vet at noen er lei av å høre om krigen. Men vi startet ikke denne krigen, vi ba dem ikke komme hjem til oss, sier hun og ser opp mot en gråsvart februarhimmel.

– Jeg vet at noen er lei av å høre om krigen. Men vi startet ikke denne krigen, vi ba dem ikke komme hjem til oss

—  Valentyna Sevostianova, innspillingsleder fra Kyiv

Sevostianovas hverdag er et minne. Hun vil bare ha den tilbake.

– Akkurat nå er det så mye jeg ikke vet om fremtiden. Jeg har bare lyst til å våkne og gå på jobb. Besøke vennene mine.

[ Sterk frykt for russisk sabotasje i Norge ]

Visste at russerne ville angripe. Bare ikke når.

Danylo Rebro (36) jobbet som IT-ansvarlig og bibliotekar i Mariupol. På dagen da Putins soldater angrep Ukraina, skulle han signere kontrakten til jobben han hadde vært så glad for å få.

Danylo Rebro hadde forberedt seg grundig til intervjuene ved politihøyskolen. Universitetet som var flyttet fra Donetsk til Mariupol skulle ansette en ny IT-ansvarlig. Den jobben ville Rebro ha.

24. februar skulle han signere kontrakten med rektor ved skolen. Så kom krigen.

Ordføreren i Mariupol ba alle holde seg hjemme og ikke gå på jobb.

Rebro fylte vann i alt som kunne holde vann. Til og med badekaret. Alle viktige dokumenter ble samlet i en pose. I trappeoppgangen la de ut tepper og pledd for barna.

– Under artilleriangrep må prosjektilet bryte gjennom flere vegger for å komme inn. Derfor er det tryggere å være i trappeoppgangene, forklarer han.

Det var allerede blitt umulig å kjøpe utenlandsk valuta. For å få sparepengene ut av banken investerte han i kryptovaluta.

Utpå kvelden da han innså at det ukrainske forsvaret i sør hadde mislyktes fullstendig, forsto han at Mariupol snart ville være omringet.

– Jeg tenkte at det ikke er nok mat til byens 500.000 innbyggere.

– Jeg tenkte at det ikke er nok mat til byens 500.000 innbyggere

—   Danylo Rebro, IT-ansvarlig og bibliotekar fra Mariupol

25. februar tok han med seg familien til en liten landsby utenfor Mariupol.

– Ukrainske landsbyer har brønner, alle hus har dyr. Ender, gjess, høner, griser og kyr. Og folk har kjellerne full av mat.

Da Rebro hadde fått kona og de to sønnene på åtte måneder og to år trygt ut, dro han selv inn igjen.

Bombet ustanselig

Rebro var sikker på at russerne ville angripe Ukraina. Han visste ikke når, men han trodde de ville vente til sommeren når veiene var tørre og stridsvognene ikke risikerte å bli sittende fast i gjørme.

Men Putin hadde dårlig tid. Og en dårlig strategi, mener Rebro.

– Han trodde han skulle ta Ukraina på noen uker, sier han og ler.

– De var totalt uforberedt på hva som ventet dem. De trodde de ville bli tatt imot med åpne armer. At vi kom til å være glade for at de «reddet oss fra naziene».

Men russerne som steg ut av stridsvognene i Mariupols gater fikk på ingen måte noen velkomst. De ble slått og angrepet av sivile og soldater. Med det de kunne finne av slagvåpen.

Rebro hjalp til å lage molotow cocktails. Han hjalp de sivile å finne ly for bombene. Og han delte ut mat. Han trodde lenge at russerne skulle gi etter for ukrainernes innbitte kamp.

Men de var for mange.

Sykehus, teater, boligblokker, hus, industri. Ingenting ble spart. (NB! Sterke bilder i lenkene).

Tre uker inn i krigen bestemte han seg for å dra. Da var flyalarmen ødelagt og bombene falt ustanselig.

Det var en stor risiko å bli.

Og det var en stor risiko å dra.

– Det er ingenting igjen

Rebro har vokst opp i Mariupol. Her bor familien hans og her har han laget sin egen familie. Han elsker byen for de grønne parkene. Det varme havet med de hvite strendene. Kulturlivet og engasjementet blant folk.

Han har sett byen få et stort estetisk løft med ny paradegate, konsertscene, oppussing av gamle bygg og oppgradering av grøntarealer. I helgene pleide han å gå eller sykle turer i parkene. Han var lommekjent i byen.

Da sjefen for den paramilitære gruppen han var del av, ville ha familien sin ut av byen, ble Rebros lokalkunnskap viktig.

Den ble også hans gullbillett ut av den omringede byen.

[ Har kjørt 74 brannbilar til Ukraina ]

Tre uker etter at han dro inn for å kjempe mot russerne kom han seg ut. Rundt russiske sperringer og miner.

Rebro sitter fremoverlent på lesestolen med håndbakene hvilende på lårene, og forteller fattet om hvordan han så hjembyen og menneskene i den falle for Putins bomber.

– Det er ingenting igjen, sier han og ser mot rekkene av bokhyller som utgjør biblioteket i Årnes kommune. Her har han språkpraksis en gang i uken.

Han forteller om alle de døde som ikke har fått en egen grav. Som ligger begravet i midtrabattene på motorveien. Utenfor hus og bygninger. De fleste i massegraver. Nekropolis kaller han det, grekernes betegnelse på et større gravsted.

[ Putins «hellige krig»: – Russland får mer støtte fra andre konservative land med retorikken ]

Nye begynnelser

2022 skulle være et år med mange nye begynnelser for Rebro. I Ukraina. Ikke som flyktning i et annet land.

Han skulle ta førerkort og kjøpe seg bil slik at han kunne kjøre rundt til småstedene rundt Mariupol og undervise i IT på barneskolene. Og de skulle endelig kjøpe en treromsleilighet.

Familien på fire var for lengst klare for å oppgradere fra ettromsleiligheten. Men kona hadde dårlig erfaring med å kjøpe eiendom med Russland pustende i nakken.

Åtte år tidligere hadde hun flyktet fra russisk-kontrollerte Donetsk og den nykjøpte leiligheten sin. «Hva om det skjedde igjen?»

Rebro vet ikke om han kommer til å flytte tilbake til Mariupol igjen. Det er drømmen hans.

Om han en dag kommer tilbake håper han å opprette et minnesmerke for alle de døde som aldri fikk en grav.

Rettelogg: I en tidligere versjon av denne saken sto det at Olha Levytska var bosatt på Tysse i Osterøy kommune. Det riktige er Samnanger kommune.