Reportasje

Bli med på søndagsskole med Jimmy Carter som lærer

Kan en ekspresident få status som helgen? Bli med når Jimmy Carter (91) svinger seg som søndagsskolelærer i peanøttbygda Plains (han har 70 års erfaring i faget).

Artikkelen sto første gang på trykk i magasinet STREK nummer 1 i 2016 og publiseres på vl.no i forbindelse med at Carter nå får hospice-behandling.

Plains, Georgia, i oktober 2015

Klokken nærmer seg ni, og bombehundene har snart snust seg ferdig. Som så mange søndagsmorgener før har de tatt for seg hver kvadratmeter i det landsens kirkelokalet; med fuktige, sorte snuter har de trålet det teppelagte podiet, ned midtgangen og langs de plysjkledde benkene, de har svinset forbi bordet ved inngangen der gaven fra PLO-leder Yassir Arafat står – et tablå av Den siste nattverd utskåret i oliventre, med følgende dedikasjon: «To Jimmy Carter. The Servant Leader».

Så har de vært innom sakristiet, og ignorert den tunge søndagsparfymen som omgir damene der inne, de enser nok heller ikke den sukkertøyaktige lukten som bor i teppene; det eneste som bryr dem er dette: Lukter det terror her? Linjene krysses Heretter er det karene i Secret Service som råder grunnen i Maranatha Baptist Church. Stramme kjaker. Jegerblikk. Våpenhylstre diskré bulende under svartdressen.

For selv 35 år etter at de forlot Det hvite hus, bevoktes Jimmy og Rosalynn Carter døgnet rundt. Sånt må ekspresidenter leve med. Men noe i måten det skjer på, får meg til å tenke: affeksjonsverdi. Som president var ikke Jimmy Carter noen ener. Men få har klart å sette seg i like stor respekt etterpå.

Å oppleve fredskjempen på nært hold har jeg drømt om lenge

—  Kevin Love, til STREK i 2016
The World's Greatest Sunday School Teacher: Det er grålysning og regn. Men allerede tre timer før Jimmy Carter er i gang, er køene lange foran Maranatha Baptist Church i Plains, Georgia.

Og få er like seige og kraftfulle fortetninger av moderne USA-historie som de to som i 2016 har vært gift i 70 år. I dem lever både patriotismen og Civil Religion, vekkelseshistorien og mer frilynte saker; her spaserer moderne verdenspolitikk, raseskillekampens og fredsdiplomatiets historie, hånd i hånd. Og særlig her, på søndagsskolen i lille Plains, Georgia, krysser linjene hverandre. På sikker plass Da vi parkerte utenfor, viste klokken 06.15. Fortsatt var det mørkt og ødslig her, duskregn i lufta, bare en og annen gresshoppe holdt liv i sørstatsnatta. Men så man godt etter, var det lys i de seks-syv bilkupeene på den store parkeringsplassen.

400 plasser

Der, bak duggete ruter, satt ivrige søndagsskolegjengere med termoskaffen sin. De som hadde kommet kjørende i både fem og seks og åtte timer fra Tampa, Florida eller Charleston, South Carolina for å oppleve begivenheten: 60 minutter med Jimmy Carter, The World’s Greatest Sunday School Teacher.

Om ikke for undervisningens skyld, så i alle fall for den ikoniske 91-åringens skyld. Det er bare 400 strengt regulerte plasser inne i kirkeskipet. Ender du som nummer 401, må du nøye deg med å se ham via videolink i bakrommet ved sakristiet. Så nær, så forsmedelig fjernt. Kevin Love og kona Linda fra Brooksville i Florida har kapret «sikre plassser» i køen.

– Vi brukte gårsdagen på å kjøre hit, forteller pensjonisten. – Jeg har alltid beundret Carter..., han blir andektig i stemmen:

– Å oppleve fredskjempen på nært hold har jeg drømt om lenge. Han var jo demokratenes kandidat i 1976, det første året jeg var gammel nok til å stemme. «Carter was just a Southern Boy like me». Nå kunne han jammen gå helt til topps og bli president!

– Som president var Carter annerledes, legger han til.

– Han agerte ikke krigsherre, slik mange av våre presidenter gjør. Og det er jo bare helt utrolig hva han har oppnådd som ekspresident. Hvordan han har fartet verden over og meglet fred eller forebygget krig, alle sykdommene Carter-senteret har bidratt til å utrydde eller lindre, all denne husbyggingen for fattigfolk i Nepal og sånn. Der står han jammen, ekspresidenten, skulder ved skulder med fattige nepalesere og svinger hammer og spade. Nei, sier han og rister på hodet.

«Carter agerte ikke krigsherre, slik mange presidenter gjør

—  Kevin Love, pensjonist
Som president var ikke Jimmy Carter noen ener. Men få har klart å sette seg i like stor
respekt etterpå.

– Man kan ikke annet enn å bli imponert. Jimmy Carter’s Sunday School Class er for så vidt et velkjent fenomen i Georgia og traktene her omkring. Sånn har det vært, minst, siden 1981 – det store nederlagsåret: Etter bare fire år i Det hvite hus ble Jimmy og Rosalynn Carter feid ut og vekk av «den kristne høyrebølgen».

I januar overlot de boet til Hollywood-duoen Ronald og Nancy Reagan, slukøret fulgte de flyttelasset hjemover dit det hele startet, Plains i Georgia, et veikryss med 700 innbyggere og ikke mindre enn 11 kirker. Der ventet Carters hjemmemenighet som en rasekonflikt hadde splittet i to. Der ventet også Carters hanglende peanøtt-business, The Carter Warehouse. Driften av grossistlageret, med en kapasitet på 15 000 tonn peanøtter, hadde nærmest ligget på is mens eieren var «sjef for den frie verden». Nå måtte Carter gjøre kort prosess, selge forretningen for å redde familievillaen fra tvangsauksjon.

---

James Earl «Jimmy» Carter

  • Født 1. oktober 1924 i Plains, Georgia
  • Gift med Rosalynn Carter siden 1946, har fire barn, 11 barnebarn og to oldebarn.
  • USAs 39. president (1977-81)
  • Tildelt Nobels fredspris i 2002
  • Demokrat, med fartstid som guvernør i Georgia (1971-75) og som senator i samme delstat.
  • Marineoffiser (i USAs ubåtstyrke).

---

Sorte ikke velkomne

Men ellers var Plains, og livet i The Bible Belt, fortsatt noenlunde seg selv. Mens familien områdde seg, og Carter begynte på sine memoarer, tok han opp gamle verv og vaner. Han tok fatt igjen som deacon, medlem i eldsterådet, og som lærer i søndagsskolen for voksne.

Dette er et nokså vanlig tilbud i USA: Også voksne kristne, er tanken, trenger skolering for å vokse og formes som kristne. Opplæringen skjer i timen før den vanlige klokken 11-gudstjenesten. Den følger gjerne et pensumhefte og gir et bakteppe for prekenen over søndagens tekst. Da han kom hjem, valgte Jimmy Carter side i menighetskonflikten. Han valgte utbrytermenigheten Maranatha Baptist Church, som ble til fordi Carters gamle og helhvite baptistmenighet, Plains Baptist Church, ville sortere kirkegjengerne i døra.

«Gjenvelg Carter og Mondale»: Et ekko av presidentvalgkampen i 1980 er blant tusenvis av samleobjekter til salgs i souvenirbutikkene i Plains. Skandaleombruste Richard Nixon spøker i bakgrunnen (t.h).

Sorte var ikke velkomne. De fikk holde seg til sine sammenhenger. Da konflikten toppet seg, toget et mindretall ut, og dannet en ny menighet. Nå bruker Maranatha trumfkortet sitt – en verdenskjent søndagsskolelærer – til å få maks uttelling for Guds Rike. Og Carter yter sitt. De siste årene har han gjort en tøff prioritering i sitt hardpakkede, globale reiseprogram: 40 av årets søndager er satt av til søndagsopplegget i Maranatha. «Elevene» kommer fra hele USA, ofte er her innslag av gjester fra Europa, Afrika og Asia.

Her er alt fra kjendis-nysgjerrige turister til gamle politiske fans, fra konservativt oppdressede bibelskoleelever, skjeggete gammelhippier til grandtanter med lyseblått hår. «Skolen» er også en pussig blanding av politisk briefing, bibelutleggelse, personlig vitnesbyrd og fanpleie. Rundt 30 faste kirkegjengere bruker mye av sin tid på å være vertskap for det hele.

Evangeliet til alle

Eller som han sier det, den hvithårede pensjonisten som står der med en diger lommelykt og forhindrer bilkaos på parkeringsplassen utenfor:

– Tenk, sier han, før han hilser godmorgen til et ektepar i en pickup, – Tenk hvor mange kirkefremmede som har fått høre evangeliet, nettopp her, på grunn av Mister Jimmy. Pensjonisten, som ikke vil ha navnet sitt i avisen, lener seg mot meg, som hadde han noe fortrolig på hjertet.

– Ja, du vet. Det tok jo helt av i august, sier han på bredbent cowboymål.

Nå har køene dabbet av, medgir mannen med lommelykten, – i dag blir det kanskje 500 her. Men du skjønner at dette er viktig, ikke sant?

—  Vakt på parkeringsplassen

– Da Mister Jimmy slapp nyheten om at han hadde fått kreft! Folk strømte til, opptil 1200 på det meste, det ble kaos, smiler han. For hjernekreft eller ikke: Carter fortsatte med søndagsskoleopplegget sitt, bare avbrutt av enkelte søndager etter intense behandlingsrunder. Mediene hengte seg nå på for alvor, med rørende skildringer av gamlepresidenten som trosset kreften.

Lykkelig søndagsskoleelev: Deltakere på vei inn nåløyet lar seg villig scanne av
Secret Service-agentene.

Det kom 800, så 1.000, så 1.200, mange søndager måtte brorparten reise skuffet hjem. Hotellkapasiteten i området var sprengt, snart var det bare de som campet fra lørdag formiddag og utover som var sikret plass. Bilkøer lyste opp de nattestille gatene i Plains, folk sov i kjøretøyene sine. En søndag valgte Carter å undervise to ganger på samme dag for at det skulle bli bomtur for færre.

– Nå har køene dabbet av, medgir mannen med lommelykten, – i dag blir det kanskje 500 her. Men du skjønner at dette er viktig, ikke sant? Og hvorfor vi har tatt vår tørn på søndagene, helt siden han og Rosalynn kom hjem fra Det hvite hus?

Jesus saves

Vi befinner oss i Georgia, i USAs svar på bedehusland. Her bølger det i fuktige skoger og åkre av blekrød, stedvis nesten fiolett, jord. Marker der peanøttene gror villig, trærne bugner av pekannøtter og utallige sorte rygger og hender har slavet for bomullsfarmerne. Her kan du knapt kjøre en mile uten å møte kallet til frelse: «TAKE JESUS FOR YOUR SAVIOUR» står det på skiltene, eller «LOVE JESUS NO MATTER WHAT» – i sorte bokstaver på flaknende hvitmaling. Noen er blikkfang for et forlorent kirkebygg, andre står helt for seg selv i grøftekanten, som forposter plantet her av himmelen selv: «ONLY JESUS SAVES!»

I 1976 hadde mange i det mektige Southern Baptist Convention, Carters eget kirkesamfunn, nærmest båret ham på gullstol mot presidentvervet. Sørstatsbaptistene er fortsatt den mektigste aktøren i blokken av evangelikale, såkalte «born-again, Bible-believing Christians». Den gangen utgjorde blokken ikke mindre enn 50 millioner potensielle velgere, godt spredt rundt i USA.

De utgjorde en firedel av alle stemmeberettigede. Vi snakker om en nasjon der valgdeltakelsen er så lav at man kan bli president med bare 25 prosent av velgerne i ryggen. Det er stor vippekraft i slike blokker. I 1976 slikket opinionen i USA fortsatt sårene etter Vietnam-krigen. Og ikke minst etter oppgjøret med Richard Nixon, den bedragerske presidenten i sentrum for Watergate-affæren. Før han trakk seg i 1974, hadde han rukket å trekke hele embedet ned i søla.

700 innbyggere: En gatestripe langs et jernbanespor. Plains i Georgia er en
«presidentby» av det lille slaget.

Hvem kunne det nå være bedre å kjøre frem enn «gudsordet Jimmy Carter»? Hvem andre kunne t«forløse USA fra nasjonens synder – Watergate og Vietnam»? Og jo, også Gerald Ford – Nixons visepresident som automatisk rykket opp i presidentstolen - var for evangelikal å regne. Men han var en innsider der oppe i Washington, og slet med å bli kvitt lukten av Nixon.

«Our kind of man»

Ikke bare var Carter kjent som en ubestikkelig samfunnsstøtte i hjemtraktene. Jammen var han ikke peanøttbonde, hadde træler i hendene og ry som snekker, treskjærer og handyman. Som tidligere marineoffiser kunne han ikke være helt soft. Kort sagt, han var salgbar – som «Our kind of man!», og som representant for The New South.

Også i perioden som guvernør i Georgia fra 1971 hadde han frimodig bekjent sin tro på Jesus, og flittig sitert Bergprekenen og sin læremester, The Prince of Peace. Søndagsskolelæreren var visstnok også ok for USAs mest beundrede mann, den evangelikale stjernepastoren Billy Graham. Til overmål lå han an til å score høyt blant sorte og kvinner. Jo, her var det full klaff. Med ett unntak, som fikk det til å skurre litt hos de mørkest blå: Drev han ikke dette med integrering for langt, var han ikke en regelrett nigger lover?

Vitnet for diktatoren

Fire år gikk. Carter rakk å oppleve hvordan ballettstjernen Mikhail Barysjnikov fikk det til å single i lysekronene i Det hvite hus. Under sine utenlandsreiser opplevde han statsledere vise keitete interesse for Carters trosliv. I private møter ba både Sør-Koreas diktator, general Park Chung-hee, og Edward Gierek, topplederen i det kommunistiske Polen, Carter om å forklare dem grunnsannhetene i den kristne tro. (Partisekretær Gierek loste Carter inn på sitt private kontor før han ba om «trosopplæringen», det måtte for all del ikke komme partiet for øre.)

Litt for ærlig: «Jimmy Carter, er du blitt seksuelt tiltrukket av en annen kvinne enn din hustru?»: Den famøse utgaven av Playboy, som nær kostet Jimmy Carter presidentvalget i 1976.

Carter oppnådde mye. Han var arkitekten bak Camp David-avtalen, en oppsiktsvekkende suksess. Den la grunnen for at Israel og Egypt sluttet fred med hverandre i mars 1979. Fredsavtalen har overlevd alle tumultene siden, og ville ifølge Nobelkomiteen «vært nok i seg selv til å kvalifisere ham for fredsprisen» som han mottok langt senere, i 2002.

Han innsatte rekordmange kvinner i føderale stillinger, og oppsiktsvekkende mange sorte. Carter vekket amerikanerne for energiøkonomisering og jordvern, og fikk installert solpaneler på Det hvite hus. Han tilbakeførte kontrollen over Panama-kanalen til panamanerne og «satte dermed strek for USA som kolonimakt». I utenrikspolitikken – fortsatt rådde den kalde krigen – satset han sterkt på soft power, dialog og diplomati. Etter valgnederlaget konstaterte Carter at ikke en eneste amerikansk soldat var drept i kamp under hans presidentvakt.

Detaljoppsyn

Men det virket ofte som han hadde drukningsfornemmelser i jobben. Carter gikk seg tidvis bort i administrative detaljer, eksempelvis førte The President himself detaljoppsyn med tennisbanen utenfor Det hvite hus. Han delegerte for lite, lyttet for lite til rådgiverne, ble det sagt, og fremsto tidvis som ubesluttsom. Hvor var det blitt av oratoren fra valgkampen, den lidenskapelige Carter? Og, klaget hans gamle politiske kreditorer blant de evangelikale: Hvorfor hentet Carter ikke flere av dem til viktige jobber i administrasjonen?

Det måtte da være et uskrevet punkt i dealen? Glidning Det gjærte nå kraftig i Carters kristelige maktbase. Innen valgkampen i 1980 hadde de kristelige høyrekreftene rukket å forskyve det politiske grunnfjellet under sin gamle frontfigur. Strateger som Paul Weyrich og Jerry Falwell – medietoppen som startet Moral Majority – hadde bestemt seg: Carter måtte nektes gjenvalg. Han måtte bort om USA skulle «bringes tilbake til Gud», om det skulle være lov å starte skoledagen med bønn. Frem mot valget fikk de også Billy Graham med på notene.

Ikke offisielt, ifølge Carter-biografen Randall Balmer. For utad backet Graham fortsatt presidenten. Men når Graham nå løftet telefonrøret og diskré la vekten av sitt votum inn over pastorkolleger og politiske playmakere, var det for å felle Jimmy Carter.

Smil til kamera! Maranatha Baptist Church er blitt en attraksjon.

Motkreftene bidro til at abortsaken seilte opp som den definitive lakmustest for all «kristen politikk». Her visste de at presidenten hadde valgt å følge partilinjen hos demokratene, og det var for spakt: «Personlig er jeg motstander av abort. Men jeg kan ikke for min samvittighets skyld støtte en grunnlovsendring som vil tvinge alle amerikanere inn under den samme verdivurdering som meg.»

Kritikken økte også fra en helt annen kant av kirkelandskapet: The progressive evangelicals, kristne som mente at Jesu disipler var forpliktet på ikkevold og kamp for atomnedrustning, på sosial rettferdighet og forsoning mellom sorte og hvite. Ledende stemmer var Jim Wallis, redaktør i magasinet Sojourners, og teologen Ronald Sider. Wallis mente nå at Carter-administrasjonen sviktet USAs fattigste, og at Carter skaffet seg mye å svare for, både overfor Gud og «de bibelske prinsipper om rettferdighet».

Da det kom til krita – valgdagen i november 1980 – var utslagene voldsomme. Mobilisatorene i «det kristne høyre» hadde bidratt til å fyre voldsomt opp under kandidaturet til Ronald Reagan. Den B-listede skuespilleren fra Hollywood hadde ikke et særlig kristelig rulleblad. Men han var ikke sen om å lære seg den høyrekristne retorikken. Valget ble en brakseier for Reagan, marginen var på kraftige ti prosent. Analytikere kom frem til at rundt sju av disse prosentene kunne forklares med høyreskredet blant de evangelikale velgerne.

Når de så spesifikt på baptistandelen av stemmene, viste det seg at 56 prosent hadde stemt Reagan, bare 34 prosent på Carter. I 1976 var det omvendt, 56 prosent av baptistene satset på Carter, 34 prosent på Ford. Jimmy Carter svelget hardt, men så ut til å ta nederlaget med fatning. – Reagan er simpelthen en bedre politisk spiller enn jeg er, uttalte han. Fra kona Rosalynn lød det helt andre toner. Den ambisiøse kvinnen, en gang omtalt som «en magnolia av stål», la ikke skjul på sitt sinne: «Jeg var rasende, rasende på mediene som fordreide ting, rasende på alt og alle ... på Ted Kennedy og Ronald Reagan.»

***

Det tikker mot søndagsskoletid. Hovedsalen i Maranatha Baptist er mer enn fullsatt, salen oser av forventning. Karene fra Secret Service er ferdig med å sluse folk gjennom sikkerhetskontrollen og har inntatt sine vaktposisjoner. Sponsorer for Carters humanitære arbeid og deres familier er loset inn til reserverte plasser. Snart er en av menighetens søyler, Jan Wallace, ferdig med sin nesten timelange instruksjon om takt og tone når man skal på søndagsskole med en ekspresident.

‘Svar et friskt god morgen’

Hun gjør det mer nidkjært enn en kongelig protokollsjef: Svar et friskt god morgen når han kommer inn døra! Og ja, det er ok å ta bilder de første tre minuttene. Men nei, så er det aldeles forbudt, ingen mobiler, ingen nettbrett, og syndere kan risikere å bli bortvist.

Myndig instruksjon: «Protokollsjef» Jan Wallace lærer publikum folkeskikk: «Ingen applaus! Men reis hjem og praktiser det dere får høre!»

Ja, og når kollektskåla sendes rundt, skal dere vite at han himself har stått for treskjæringsarbeidet langs kantene, og om dere er i tvil, kan dere kikke på undersiden, for der finner dere initialene hans.

Og disse initialene – JC – er jo ikke aldeles ukjente for oss kristne. Tok dere den?! Og så skal vi ikke gi ham applaus. For når presidenten er i gang med leksjonen, gjenstår det bare «å ære ham ved virkelig å lytte!», og så, når det hele er over å «gi ham den beste applausen: reis hjem og praktiser det dere får høre!» Så leder hun forsamlingen i bønn, et sukk om Guds nærvær og rikelige velsignelse over søndagen. Jeg sitter på tiende rad og venter og lurer, jeg også. På hvilke spor alderen og sykdommen har satt i mannen jeg slumpet til å få et intervju med i Oslo for 25 år siden.

12 eksklusive og småskjelvne minutter for Vårt Land i en suite på Grand Hotel den 5. april 1990. Carter var innom Norge som snarest for å pleie relasjonene til sine venner og sponsorer i norsk UD og i Bondevik-regjeringen. En dag som tusen andre for Carter. Med base i Carter-senteret i Atlanta hadde han rukket å drive meglingsarbeid i Bangladesh og Ghana, Pakistan og Tanzania og mange andre steder. Nå var han nyss innfløyet fra Paris, fra samtaler med president François Mitterrand og PLO-leder Yassir Arafat, dagen etter bar det videre til – var det Nicaragua? – eller så var det den prekære nødssituasjonen i Massawa i krigens Eritrea.

Jeg husker de doble dørene til suiten åpne seg. Carter reiste seg fra en dyp stol der inne, og steg frem fra kretsen av barske sikkerhetsfolk og blåkledde diplomater. Så smilte han, forbløffende bredt og avvæpnende

—  Asle Finnseth

Jeg husker de doble dørene til suiten åpne seg. Carter reiste seg fra en dyp stol der inne, og steg frem fra kretsen av barske sikkerhetsfolk og blåkledde diplomater. Så smilte han, forbløffende bredt og avvæpnende (karikaturtegnernes yndlingstrekk), det kunne ha virket påtatt om det ikke var for ettertrykket i blikket hans.

Han trykker hånden min og viser meg på plass. Raskt dreier han intervjuet inn på det som ligger ham mest på hjertet: At PLO-lederen – faktisk! – hadde stilt seg bak Camp David-avtalen. Det kom til å få store, historiske ringvirkninger, mente Carter. Snart tumlet vi ut i påskesola på Karl Johan, fotograf Erik Brekke og jeg.

Nervøst sjekket jeg båndopptakeren, var alt i boks? Lettet travet vi mot redaksjonslokalene noen kvartaler ned i byen. Jeg hadde til og med rukket å spørre om mer kuriøse ting: Han hadde bekreftet at jo, han og Rosalynn hadde fortsatt for vane å lese høyt for hverandre fra en spansk bibel før de slukket nattlampen, akkurat slik de gjorde også mens de bodde i Det hvite hus.

God morgen, dere

Nå skjer det noe der fremme i kirkesalen, en skog av hender og mobiler bølger over de fremste benkeradene, det lyner og blinker mot en eldre herre i grå dress og lisseslips. Han har krympet litt siden 1990, han er blitt mer tassende i steget. Og diksjonen, skal det vise seg, er slappere enn før. Men ansiktet er fortsatt spill våkent.

– Good morning, everybody, sier Jimmy Carter. Salen svarer, men får straks et vink, det der var for spakt.

– GOOD MORNING, roper han, med gammelmannsstemmen på maks, nå brøles det tilbake. Carter sender et skøyerblikk mot Jan Wallace, og snur seg mot forsamlingen.

– Er det noen her som nå føler seg uinstruert? Braklatter. Han har dem, allerede. Folk kikker på hverandre og gir seg ende over. Jammen er det liv i gamlesjefen! Som vanlig begynner Carter med en oppsummering av hva han har gjort i uka som gikk. Et møte i New York med president Maduro i Venezuela (for å sikre nødhjelpshelikoptre adgang til et sykdomsinfisert jungelområde ved grensen til Brasil) Så glapp det, i siste liten, for et møte med Cubas president Raul Castro fordi et FN-toppmøte hadde lagt beslag på for mange Secret Service-vakter («sist vi møttes snaktes vi i sju timer, jeg snakket i 15 minutter, han resten.») I timens løp får vi også et innblikk i de videre planene. Blant mye annet skulle han og Rosalynn til Nepal for å delta i byggedugnaden som skulle gi 100 nye hus for jordskjelvofrene der. – Og så skal jeg inn til Atlanta i morgen.

91-år gammel og globalt på farten: Men 40 søndager i året stiller Jimmy Carter på hjemmebane, som søndagsskolelærer for voksne.

Et meglingsoppdrag, det er konfidensielt, så mer kan jeg ikke si. Men dere som har det med å be blindt, altså uten å kjenne detaljene, kan jo godt sukke til Gud for saken! La oss be over det - Er Jimmy Carter en rastløs sjel? Kim Carter (59), ekspresidentens niese, tenker seg om et øyeblikk.

– Kanskje, sier hun. – Men ikke i negativ forstand. Han er alltid på, alltid klar for det neste, nye. Og samtidig har han en indre fred, midt i alt, en fred jeg ofte misunner ham. Det har noe med Gud å gjøre, hvor overgitt han er i sin tro.

– Men har han tid til dere i slekta? – Javisst. Du skulle bare vite hvor mange ganger opp gjennom årene jeg har betrodd meg til ham. «La oss ta en prat på terrassen», bruker han å si da. Han lytter, våkent og varmt. Og når praten skal avrundes, sier han gjerne: «La oss be over det.» Og så ber vi, legger det i Guds hender ... Ja, sånn var det visst i Det hvite hus også. Han var ikke redd for å sette av tid til bønn med nære medarbeidere, midt i presidenthverdagen.

«Her bor det gode folk»

Allerede som 11-åring «kom Jimmy Carter med», etter offentlig å ha bekjent sin overgivelse til Gud under en av de årlige seriene med vekkelsesmøter i Plains Baptist Church. Den emosjonelle ladningen i opplevelsen gjorde at han kunne regne seg som «en gjenfødt kristen», og at han, ifølge en av sine memoarbøker, var «i rute med den åndelige normalutviklingen» for barn i sin hjemmemenighet. Plains inngår i et sørstatsunivers gjennomsyret av reformert, protestantisk fromhet.

Stedet har for eksempel sitt navn etter «the plains of Dura», et slettelandskap i det gammeltestamentlige Mesopotamia. Her utspant det seg et samvittighetsdrama på liv og død, en beretning som har hatt en spesiell appell i et kirkesamfunn som ble til blant forfulgte gjendøpere i 1600-tallets Europa. Jeg tenker på beretningen om Daniel i løvehulen. Om den unge mannen som heller utsetter seg for kong Nebukadnesars løver enn å gå på akkord med sin tro.

Og disse initialene – JC – er jo ikke aldeles ukjente for oss kristne

—  Jan Wallace

Samvittighetsfrihet ble et kjerneord for baptistene, også i grenen som vokste seg stor i USA. For slekta til Jimmy Carter var det ikke dåpssynet, men andre samvittighetssaker som gjaldt. For dem var det raseskilleideologien, et av fundamentene for slaveriet, et fundament i Sørstatenes økonomi, et fenomen som fortsatt hjemsøker USA, Jim Wallis i Sojourners kaller det for «nasjonens arvesynd».

Carters mor, Lillian, var hjemmesykepleier av det svært frittalende slaget, og vakte oppsikt ved å gi sorte pasienter like høy prioritet som de hvite. Hun deltok senere i frihetsmarsjene til Martin Luther King. Faren gikk også mot strømmen ved å behandle sorte og hvite arbeidsfolk på Carter-farmen mest mulig likt. Også omstreifere oppdaget at farmen bød på hjerterom, på postkassen ute ved landeveien skriblet de koder til andre veifarende: Her bor det gode folk.

Former President Jimmy Carter reacts as his wife Rosalynn Carter speaks during a reception to celebrate their 75th wedding anniversary Saturday, July 10, 2021, in Plains, Ga.. (AP Photo/John Bazemore, Pool)

James Earl Carter gikk også opp et annet spor for sønnen; han underviste de voksne søndagsskolelevene i Plains Baptist.

Jimmy Carter skjønte snart at foreldrene utgjorde et brudd med normen blant de hvite i bygda. Da han begynte på skolen, oppdaget han at bare de hvite skolebarna fikk skyss med skolebussen, de sorte måtte gå; han kunne se dem, barføtte, fra bussvinduet. Og det satte dype spor da han som 14-åring innså at hans sorte bestevenner hadde for vane å stanse og slippe ham foran seg når de skulle gjennom en port. Som det heter i et dikt Carter senere skrev: «... we were transformed at that place. A silent line was drawn between friend and friend, race and race.»

Faren var ellers en streng og tilknappet herre, snar til å kritisere, sen til å rose. For arbeidsjernet var unge Jimmy og hans søsken liksom aldri flittige nok. Selv ved 90-årsmerket vedgikk Jimmy Carter at savnet etter uforbeholden kjærlighet fortsatt verker i ham:

This is a pain I mostly hide (...)

... even now I feel inside the hunger for his outstretched hand,

a man’s embrace to take me in,

the need for just a word of praise.

Opp gjennom ungdomstid og yngre voksenår var troen et nokså selvsagt livselement for Jimmy Carter. I disse årene – og senere – var det ett spørsmål som stadig hjemsøkte ham. Det var en predikant som hadde stilt det, retorisk: «Hvis noen arresterte deg for din tros skyld, ville de da finne tilstrekkelig med beviser til å få deg dømt?» Men det var først i 1966, da Carter var 42, at en krise virkelig stilte det selvsagte i relieff.

Akutt deprimert

Tross en nesten overmenneskelig arbeidsinnsats hadde Jimmy Carter tapt guvernørvalget i delstaten Georgia, attpåtil for en våpensvingende rasist. Taperen ble akutt deprimert. Blant dem han nå tydde til, var søsteren Ruth Carter, et hengivent bønnemenneske. Han oppdaget at «min tro manglet noe dyrebart», at «den var en overfladisk affære». Han hadde alltid bekjent Jesus som den fremste drivkraft i livet, krisen fikk ham til å innse at dette med Jesus ofte var «en sekundær interesse», at det som drev ham, var ærgjerrighet på egne vegne. Nå søkte Carter en «dypere og mer personlig erfaring av Den hellige ånds nærvær».

Han ville «sette sin lit, fullt og helt, til Gud». Og Gud besvarte bønnen; ifølge Carter kom svaret i form av «en gjennomgripende religiøs erfaring som dramatisk forvandlet mitt liv». Den ledet ham ut i evangelisering, først en ukeslang turné i Pennsylvania, der han og en kompanjong gikk fra dør til dør med traktater og improviserte Jesus-vitnesbyrd. Senere bar det til Massachusetts, sammen med den cubanske ildsjelen Ely Cruz. Carter så hvor lett Cruz fant veien til folks hjerter, og spurte ham om «nøkkelen til din suksess». Svaret glemte han aldri: «Señor Jimmy, vi trenger bare to kjærligheter i livet: den ene til Gud, den andre til det menneske som omstendighetene til enhver tid stiller foran deg.»

***

Vi sitter i ett av de sosiale vannhullene i Plains, Jill Stuckeys Bed and breakfast vis-à-vis brannstasjonen. Stuene og kjøkkenet summer av prat og latter; det er kvelden før søndagsskoletimen, og noen av de frivillige møtes over brus, vin og fete kaker. Kim Carter er også med i søndagssirkuset.

«Varm og våken»: - Onkel Jimmy er en mann jeg kan betro meg til. Han lytter, våkent og varmt, sier Kim Carter, niese av ekspresidenten.

Mens onkelen holder skole i hovedsalen, underviser hun tenåringene i Maranatha annetsteds i huset. – De unge, ja, skyter Jill Stuckey inn. – Da vi feiret 91-årsdagen til Carter på kirkekjøkkenet, snakket jeg med en 21-åring som tilfeldig ramlet inn i partyet. Da hun hørte hvor lange og tette dagene hans er, bare himlet hun med øynene. – Hvordan ser dagsrytmen ut? – Han og Rosalynn er gjerne oppe ved femtiden om morgenen. Mens hun ordner med frokosten, går han i garasjen, til treskjærerverkstedet sitt. Du vet, bil har han jo ikke, Secret Service tar seg av all kjøringen. Så litt trearbeid tar han seg alltid tid til, eller en økt ved staffeliet – forresten, bildet bak deg har han malt.

Andre faste innslag i dagen er trim – de kjører trike-sykler ute i gatene her, eller spiller tennis. En tur i svømmebassenget bak villaen hører også med. De liker å bade nakne. Jill Stuckey tar en kunstpause, som for å sjekke nakeneffekten. – Jo da, smiler hun, – men det er jo levegger rundt, ingen kan se inn, haha. Og senere på dagen har de jo sin stund med Bibelen.

De leser gjerne høyt for hverandre. Jeg spør hva som skjer med Plains når Jimmy Carter er borte. For han har en høyst dødelig form for kreft, ikke sant?

– Det vil vi helst ikke tenke på, sier Jill. – Han får den beste og mest avanserte behandling som tenkes kan. Vi håper han kureres – og at de dystre utsiktene forskyves noen tiår frem i tid.

– Tiår? Jeg ler, det fikk være måte på optimisme. – Hvorfor ikke? De lever så sunt og disiplinert som bare mulig. Og de er svært bevisste på hvilken kraft det er i deres nærvær. De vil holde koken lengst mulig. Hjelpe og redde så mange som mulig, avvikle så mange kriger som mulig ... Det er forresten meg som står bak skiltene dere har sett rundt om i byen, dem om «Carter for Cancer survivor». – Du mener «valgkampplakatene»? Der dere stemmer for at Carter skal overleve kreften?

– Ja visst!

***

Inne i kirkelokalet tar verdens mektigste søndagsskolelærer nå fatt i bibelteksten, den fra Første korinterbrev om kroppen som et tempel for Den hellige ånd. Om ikke å «gjøre Kristi lemmer til en hores lemmer». Kraftfulle saker. Carter nøler et øyeblikk, før han ber forsamlingen slå den opp. Raslingen fra hårtynne bibelsider bølger gjennom rommet. Læreren innleder med en professoral passus om hvor differensiert Paulus skriver til sine menigheter; ett sted kan han nøye seg med å bekrefte og oppmuntre, andre steder – som i Korint – hugger han til med besk kritikk.

– Pauli advarsler mot hor er noe mange kristne i dag tar lett på. Paulus viser oss hvordan synden krenker noe av det dypeste i oss, det at vi mennesker er skapt i ... ja, hva sier dere? – Guds bilde, ropes det fra salen. – Og derfor er våre kropper...? – Åndens tempel! Carter tar undervisningen noen steg lenger inn i den korintiske konteksten, før han åpner den mot sitt eget politiske liv. Det går et lurt drag over ansiktet. Han viser til intervjuet han ga med herremagasinet Playboy under valgkampen i 1976.

Pauli advarsler mot hor er noe mange kristne i dag tar lett på. Paulus viser oss hvordan synden krenker noe av det dypeste i oss, det at vi mennesker er skapt i ... ja, hva sier dere?

—  Jimmy Carter
Ny oppgave for problemløseren Jimmy Carter: Å megle i arvestriden om Martin Luther Kings predikantbibel.

Det var et forsøk på å bryte med gudsord-imaget, vise folkelighet; han inviterte til og med Playboy-folkene hjem til seg i Plains. Carter trodde intervjuet var over. Da kom spørsmålet: – Har du noen gang sett med begjær på en kvinne? Er du blitt seksuelt tiltrukket av en annen enn din kone? Carter trekker pusten dypt. – Og da sa jeg ja. Latter.

– Det var et alvorlig feilsteg. Uttalelsen kostet meg 15 prosent på målingene, det var like før hele valgseieren glapp, sier han, og legger til med en slags stolthet:

– Den utgaven av Playboy er fortsatt tidenes storselger! Han tar seg inn. – Vi snakker om vanskelige ting, ja, hele dagens leksjon er svært krevende saker, jeg må innrømme at jeg hadde håpet jeg skulle være opptatt med internasjonale reiser denne søndagen, så jeg slapp... vel, dere ser jeg rødmer ... Han må vekk fra dette, og svitsjer til et miniforedrag om samfunnskonsekvensene av seksuell grenseløshet, det glir over i en utlegning om global kvinneundertrykking og kjønnslemlestelse med tall og rapporter og statistikker, før han verbalt tar turen til Atlanta, bare to timers kjøring unna, byen med verdens mest trafikkerte flyplass, der omsetningen av kvinnelige sexslaver er oppe i fryktelige dimensjoner, gjengs pris pr slave er 1000 dollar ... Han tar timen inn for landing, ber alle om å la seg fascinere av Jesu eksempel, formes til «hans standard for livet».

Så ber han for alle i salen, om styrke til å se sitt eget liv i hvitøyet, amen. – Hva synes dere, ler han, – slapp jeg fra det sånn noenlunde? Dagen etter ser jeg i avisen The Atlanta Journal-Constitution hva det hemmelige ærendet i Atlanta dreide seg om: å megle i tvisten mellom arvingene etter Martin Luther King Jr., han skal hjelpe dem til å sette strek over en skandaløs drakamp om salgsrettighetene til Kings bibel og Nobel-medalje.

Noen uker senere lanserer Carter en femnasjonsplan for en løsning av konflikten i Syria, før han under en søndagsleksjon i Plains forbløffer de mange som nå ventet det gikk mot slutten: En detaljert medisinsk undersøkelse viste at alle kreftsymptomer var som blåst bort. Kanskje kuren til flere hundre tusen dollar hadde gjort susen? Det er nesten så man kan høre dem le, de glorete skiltene som henger allesteds i Plains: «Jimmy Carter for Cancer Survivor.»


Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Reportasje