KRAMATORSK, UKRAINA: Når den ortodokse munken Theofan tar farvel med oss utenfor klostergården, klemmer han lenge hånden min og sier:
– Å se på denne konflikten kun med politiske øyne er en stor feil, realiteten er mer komplisert enn som så.
Han samler hendene bak ryggen, trekker pusten dypt og fortsetter:
– Den ortodokse kirken og krigen er et følsomt tema som har forårsaket nok smerte. Jeg håper du ikke legger ord i munnen min som jeg ikke har sagt.
I august, da reisefølget mitt, fotograf Eddy van Wessel, og jeg reiste rundt på østfronten i Ukraina, fortalte en lokal kontakt oss om Sviatohirsk Lavra, en av de fem helligste stedene i Den russisk-ortodokse kirke. Et viltvoksende klosterkompleks vakkert plassert på sørsiden av Seversky Donets-elven, en times kjøretur fra Kramatorsk.
Seks mennesker drept
I mai hadde russiske tropper rykket frem til grensene til den lille, men strategisk plasserte byen Sviatohirsk. Med broen sprengt og høydene over elven tatt av ukrainske styrker, hadde klosteret blitt fanget i kryssilden.
Ukrainas største trekirke, Allehelgenseremitasjen, ble fullstendig ødelagt. En utskåret trekirke med sytten korsformede kupler, bygget av massive furustokker og med hjørnetårn og trepalisade.
Et treningssenter ble jevnet med jorda av et målrettet artilleriangrep.
Fem munker og en nonne ble drept. Over seksti nonner, som hadde fått klosteret sitt sprengt i en nærliggende landsby, og over tusen flyktninger fra landsbyene rundt, hadde søkt tilflukt i klosteret.
Og nå, en morgen i slutten av november, åtte timer før bror Theofan skal uttrykke sin bekymring om jeg skal sitere ham riktig, er vi på vei til grotteklosteret.
På begge sider av veien fra Sloviansk til Sviatohirsk står alle slags sprengte kampkjøretøy. Overalt er det forlatte skyttergraver i ulike geometriske former.
Dype skyttergraver for stridsvogner og våpen omgitt av hermetikk, plastemballasje, grønne ammunisjonsbokser, små fjell av skjell og missiler, gjørmete tepper, brente militærfrakker, sprukne støvler, medisinske bandasjer med tørket blod og rester av sprengte russiske tropper.
Skogen, med sine svidde stammer, kløyvede greiner og trær bøyd mot bakken, minner mer om en hær av ødelagte former enn om natur.
Tåken har lettet, men noe ligger igjen over et fruktbart landskap av endeløse åkrer og små landsbyer med lave hus der skorsteinsrøyk krøller seg mot den grå himmelen. Jo nærmere vi kommer klosteret, jo kjøligere blir det.
---
Sviatohirsk lavra
- Et stort ortodoks kloster på den bratte, høyre bredden av elven Siverskyi Donetsk
- Navnet kommer fra de omkringliggende hellige fjellene; «the Holy Dormition» er en annen betegnelse for Jomfru Marias død
- Den ukrainske ortodokse kirken (Moskva-patriarkatet) utropte det til lavra i 2004
- Den første skriftlige omtalen av klosteret er fra 1627, selv om Sigismund von Herberstein hadde hentydet til området «De hellige fjell» allerede i 1526
- Det er sannsynlig at de første munkene bosatte seg i området på 1400-tallet
Kilde: Wikipedia
---
110 munker i et kloster ved slagmarken
Etter morgenmessen og den påfølgende lunsjen møter den 46 år gamle munken Theofan oss foran den store katedralen for å guide oss rundt en hel dag.
110 munker bor i klosteret som består av et mangfold av kirker, kapeller, alterrom, munkehuler, underjordiske templer, drivhus, bakeri, sag, smie og verksteder. Komplekset strekker seg flere hundre meter langs elva og opp mot kalkfjellene og bølgende åser med furu- og løvskog rik på bær, sopp og hjort.
Det var i mai krigen kom til Sviatohirsk. Stedet som den store russiske dramatikeren Anton Tsjekhov kalte «Sveits i Donetsk» da han besøkte den lille byen, som i århundrer har vært et populært reisemål for både rekreasjon, friluftsliv, sanatorier – og tilbedelse.
Theofan, som kom til klosteret da han var 19 år, forteller med et bredt smil om hva som foregikk inni ham da klosteret ble en slagmark.
– Krig betyr ekstraarbeid. Jeg hadde ikke tid til å synke ned i eksistensielle spørsmål. Branner skulle slukkes, vannlekkasjer tettes, rør fikses, generatorer finnes, diesel skaffes, sandsekker fylles og stablet foran dører og vinduer – og vi skulle ta hånd om flyktninger.
Jomfru Maria «ofret hendene sine»
Utenfor hovedinngangen rydder rundt ti mann området rundt den sprengte broen, som fører til selve sentrum av Sviatohirsk. Traktorer, kraner og traktorgravere måker jord, sementblokker, bjelker og brente stålkonstruksjoner. På en sirkelformet steinsokkel like ved broen står en flere meter høy statue av Jomfru Maria, som mistet de foldede hendene sine i luftangrepet mot broen.
Bror Theofan ser opp på jomfruen og forblir i samme posisjon før han snur seg et øyeblikk senere og sier:
– Da krigen kom hit i mai var det ingen som forventet angrep fra luften. Folk ventet i korridorer og sto ved vinduene. Eksplosjonen var kolossal, splinter fløy overalt og knuste vinduer og ødela vegger. Men ingen døde, ingen ble skadet. Jomfruen ofret hendene sine for å beskytte oss.
På toppen av den høyeste fjelltoppen bortenfor Jomfruen reiser det seg et 27 meter høyt kubistisk betongmonument i en rosa fargetone. Det er en av heltene fra det tidlige Sovjetunionen, kommandør Fjodor Sergeyev, bedre kjent som kamerat Artyom i Den røde armé.
– Historien er som den er, sier Theofan og nikker mot det bolsjevistiske minnesmerket med et skjevt smil.
Stadig flere søkte seg til klosteret
Allerede på 1400-tallet grunnla munkene et fristed i grottene på den sørlige bredden. Ryktet om det gudgitte stedet spredte seg. Pilegrimmer kom. Flere og flere prester og munker søkte til Sviatohirsk grottekloster.
Det ble ikke sett på med gode øyne av tsarmakten. I 1787 stengte keiserinne Katarina det store templet. Rikdommene ble overført til statskassen og de fruktbare landene ble tildelt hennes favorittgeneral.
Klosteret fikk åpne igjen i 1844, men fem år etter den russiske revolusjonen og dannelsen av Sovjetunionen ble det lagt ned. Munker ble utvist, mishandlet og myrdet. Klosteret ble plyndret.
Kirkeområdet ble nå i stedet et feriesenter for kullarbeiderne i området. Katedralen, der bysantinsk arkitektur møter tradisjonell russisk stil, ble kino, bibliotek og teaterscene, oppkalt etter den revolusjonerende Artyom.
Først etter Sovjetunionens sammenbrudd åpnet klosteret igjen dørene for munker, og i 2004 fikk det status som «lavra». I den ortodokse tradisjonen står «lavra» for kloster som består av en klynge celler eller grotter for munker. Ofte med kirke og spisesal i sentrum.
Jomfru Maria ofret hendene sine for å beskytte oss
— Broder Theofan
Klosteret stiller ingen krav
Enn så lenge går vi alene med broder Theofan. Til tross for at luften er kjølig, henger klesvask overalt på snorer trukket mellom fasadene. Sandsekker dekker fortsatt vinduer og ganger. Hundrevis av katter tasser rundt som om de eier området. En liten gutt kjører rundt på en scooter, og svinger behendig mellom flyktninger, nonner og munker.
– Etter hvert som ukrainske styrker har tatt tilbake land fra russerne, har folk begynt å returnere til landsbyene sine, opplyser Theofan.
– 200 flyktninger er igjen.
20 barn undervises i språk, matematikk og historie av to munker. En nonne underviser i kristen etikk.
Klosteret stiller ingen krav til flyktningene, forsikrer Theofan. De fleste hjelper med det de kan.
Nedenfor katedralen klipper to munker rosebuskene med stor forsiktighet. Noen fikser tak. Andre kløyver og stabler ved og måker kull og fikser dieselmotorer.
Noen munker organiserer donasjoner fra hele landet: tusenvis av kartonger, bokser og sekker med løk, poteter, rødbeter, gulrøtter, kål, sopp, tomater, ris, makaroni, honning, hvite bønner, syltede grønnsaker, brød, kjeks, kaker, søtsaker og leker bæres fra de dype og lange hvelvede kjellerne under katedralen.
I smia lages jerngjerder og verktøy. Noen prøver å starte enda en generator, slik at flyktningene i kjelleren får varme. Noen er på vei opp bakken der de steller urter, grønnsaker, blomster og andre planter i drivhuset.
– Det er en ganske rolig dag, sier Theofan og ler når jeg sier at det virkelig er full aktivitet her.
Drømte om å bli munk
Vi får selskap av Sergeij (34), som har vært munk i 17 år og som er ansvarlig for matforsyningen sammen med Konstantin (21). Mens Sergeij kjører en traktor-tilhenger fullastet med makaroni og mel, forteller han at han helt siden han var barn drømte om å bli munk.
– Hvorfor vet jeg fortsatt ikke helt. Det var hjertet som valgte. Hadde hodet valgt hadde jeg kanskje funnet på noe morsommere.
Latteren hans runger mellom veggene.
Dieselgeneratorer brummer konstant. Det hamres, bores, snekres og sages. Overalt er det hvitkalkede vegger tatovert med splinter og gapende hull. Det er bygninger svidd av artilleriild, hundrevis av utblåste vinduer er dekket med plast. Her og der er det raserte tak, og like raserte og bulkete løkkupler som avgir en matt glød i det tildekkede lyset.
På flere av veiene, som forbinder de ulike delene av området, har prosjektilene etterlatt seg kjegleformede hull.
[ Dette er historia om ein profilert pastor, men også om svik og mørke ]
Bomber høres i det fjerne
I dette hellige landskapet av tilbaketrukkethet, bønn, lavmælte samtaler og stillhet har krigen brakt med seg andre lyder. Tretti kilometer mot øst raser intense kamper; lyden av tunge bomber som eksploderer rytmisk og med dumpe dunk blander seg ut i den kjølige luften.
Få munker vil snakke om krigen. Andre er nysgjerrige. Avskåret som de er fra nyheter og mobiltelefoner, spør de tolken vår Daniil om krigens fremgang. Noen viser ingen følelser, mens andre bryter ut i brede smil når de hører at russerne har trukket seg tilbake fra Kherson og at tusenvis av kvadratkilometer er gjenerobret i områdene rundt Kharkiv og Izium.
På spørsmål om hvem som skjøt mot kirken, drepte fem brødre og en nonne, er svaret at man ikke vet, at styrkene befant seg ute av syne for dem.
– De følger bare ordre, vi ber for dem også, sier en munk med henvisning til de russiske styrkene.
– Vi ber om fred for alle, sier en annen.
– Hvem som har rett, spør en tredje og tenker lenge før han fortsetter:
– Bare Gud har rett.
Det var et diplomatisk svar, svarer jeg.
– Dømme kan bare Gud gjøre.
Messen viktigere enn noe annet
På vei til smia møter vi bror Agafon som peker på en av bygningene der taket har rast sammen, og fasaden og gavler er dekket med splinterhull i varierende omfang. Alle vinduene ble knust av sjokkbølgene fra artilleriet.
– Jeg lå i sengen og hvilte da det skjedde, sier han og ler.
– På tre sekunder klarte jeg å reise meg og løpe ut i korridoren. Akkurat da kollapset taket: store deler av sement, murstein, stein og stål.
– Da taket på hybelen til nonnene ble truffet, var brødrene på vei til kjelleren for å be, forteller Theofon videre.
– De begynte å lese om den brennende busken i 2. Mosebok, en rollemodell for Jomfru Maria og guddommelig beskyttelse og veiledning. Akkurat da brødrene bøyde seg foran Maria-ikonet og begynte å be, blåste det en vind opp og ilden ble slukket.
– Gud har vært barmhjertig og …
Et enormt smell runger over grottene.
– Ikke noe å bekymre seg for, sier Theofan og ler.
– Minerydding på gang. Vel, det jeg skulle si, er at jeg lever fordi en annen døde. Kort tid etter at vannrørene sprakk, eksploderte det igjen her. Jeg skyndte meg til bygningen der noen av søstrene våre bodde. Mens jeg prøvde å grave frem en søster, som dessverre døde i rasmassene, ble veggen i rommet jeg hadde vært i tre minutter før, sprengt. Tre munker døde på stedet.
Hverdagen i kryssilden mellom kombattantene besto av å studere, være stille og be. Og ta vare på flyktningene. For det tar tid å lage flere måltider om dagen til hundrevis av mennesker, uten strøm. Og gi sjelesorg, legehjelp, psykologhjelp, underholde og aktivisere barna med spill og eventyr. Men viktigere enn noe annet var messen.
– Uansett hvor mye det ble skutt, uansett hvor voldsomt himmelen eksploderte og bakken ristet, og trykkbølgene gikk gjennom kroppen, holdt vi messe to ganger om dagen i kjelleren. Gud hadde ikke glemt oss. Et barn ble født her, Igor, oppkalt etter en av munkene. Og et par giftet seg.
[ Dødsfallet til den blinde organisten blei eit vitnesbyrd ]
Skutt på hver dag i flere måneder
En av munkene sier det var umulig å få til samtaler mellom de to leirene. Nettverket var nede, telefonene hadde ikke noe signal. Artilleriet brølte hver dag i månedsvis, ingen turte å forlate klosterområdet. Folk sluttet å gå ut.
– Selv om vi skulle ha kommet oss ut herfra – hvor skulle vi gått, lurer Sergiej.
– Skogene rundt ble og er ødelagt. Skal vi forresten hilse på i kjøkkenet? Der er en ekte helt.
I første etasje, i en av de avlange bygningene langs elva, ligger kjøkkenet som strekker seg fra gavl til gavl og er proppet med mel, makaroni, oljer, kjøkkenutstyr og esker med alle slags tørrvarer.
Innerst i et rom som slipper inn lys fra et åpent vindu, koker bror Vivkhenti suppe i en rektangulær vedfyrt jerngryte som står på fire ben og tar opp halve rommet. Han lager 100 liter suppe om dagen, halvparten til lunsj, halvparten til middag.
Mens Vivkhenti smaker til suppen med mer salt og noen klyper sukker, forteller Sergiej at kjøkkenet før var ute i gården fordi det var lettere å lage mat over åpen ild der. Mens granatene regnet og splintene fløy, sto Vivkhenti ved grytene og rørte.
Den sjenerte Vivkhenti, som byr på kaffe, kjeks, sjokolade og beklager rotet på kjøkkenet, forteller at da det smalt konsentrerte han tankene om stegene som skulle utføres. Hvilken rekkefølge ingrediensene skulle puttes i grytene, hvordan maten smakte, om han hadde saltet nok eller glemt en ingrediens.
– Flyktningene som har søkt tilflukt hos oss, ikke minst barna, er vårt ansvar. Krig eller ikke – mennesker må spise. Jeg var ikke redd – jeg var livredd. Jeg vil leve, men noen må lage maten.
Uansett hvor mye det ble skutt, uansett hvor voldsomt himmelen eksploderte og bakken ristet, og trykkbølgene gikk gjennom kroppen, holdt vi messe to ganger om dagen i kjelleren – hver dag
— Broder Theofan
Vil ikke prate om krigen
Ute på tunet er solen, som har brutt frem, i ferd med å gå ned over åsene. Den gamle munken Simeon, skomakeren i klosteret, sitter på en krakk med ansiktet vendt mot solen. Når jeg ber ham fortelle meg om krigen, gjør han en avvisende gest og ber meg i stedet fortelle om Sverige.
Theofan, som tidlig i samtalen sa at han ikke vil snakke om politikken og maktspillet rundt krigen, sier nå:
– Det går fortsatt rykter om at klosteret har vært et senter for russiske separatister og at vi alltid har vært lojale mot Kreml. Vi har folk fra hele Ukraina her, ikke bare fra det russisktalende Donbass. Kristus stilte seg over dette med nasjonal identitet.
Det er likevel ubestridelig at klosterets ledelse har vært åpent lojale mot kirken i Donetsk, som er en av de to russisk-lojale og russisk-støttede utbryterregionene fra 2014. Selv etter Ukrainas uavhengighet i 1991, da den ukrainsk-ortodokse kirken dannet en uavhengig gren under sin egen patriark i Kiev, forble Sviatohirsk grottekloster lojale mot Moskva-patriarkatet.
Theofan protesterer og sier at Sviatohirsk Cave Monastery i 1992 ba om, og fikk, autonomi fra Moskva-patriarkatet, og dermed er fullstendig uavhengig av Moskva både økonomisk, administrativt og politisk. Ingen medier, mener han, har stilt spørsmål om klosteret virkelig støtter Kreml. Det antas bare på forhånd at han og brødrene gjør det.
– På et tidspunkt under krigen da vi hadde mulighet til å rømme, ba de ukrainske soldatene oss om å gjøre det. Men hvordan kunne vi overlate klosteret og menneskene til en slik skjebne? Så blir vi anklaget for ikke å være patriotiske nok. Vi ber om fred i Ukraina. Vi ber også for den russisk-ortodokse kirken og for patriark Kirill og for at han skal ha et klart sinn.
– Hvis Kirill stod foran deg nå, hva ville du sagt til ham?
– For et urimelig spørsmål! Jeg er bare en enkel munk og ingen dommer over patriarker. Kirill er ansvarlig for sine handlinger og jeg for mine. En journalist spurte meg: «Hvis en representant for den russiske regjeringen skulle tilstå og bekjenne sine synder for deg – ville du gi ham syndsforlatelse?». Det er like mye et hypotetisk som et provoserende spørsmål. Vi stiller oss over politikken. Krigen er en stor tragedie.
Det er her Theofan for første gang sier at det er en stor feil å se på konflikten kun med politiske øyne.
Krig eller ikke – mennesker må spise. Jeg var ikke redd – jeg var livredd. Jeg vil jo leve, men noen må jo lage maten
— Broder Vivkhenti
– Ikke bare én sides feil
I Ukraina har mistenksomheten og hatet mot alt og alle som har den minste tilknytning til, eller som ikke tar åpent avstand fra, Russland økt dramatisk med invasjonen. Men å ikke veie politikk inn i krigen er umulig – hvordan kan krigen ellers forstås?
Det er ingen hemmelighet at patriark Kirills nære bånd – og ubetingede støtte – til Putin har generert store midler til kirken fra Kreml. Det gjorde også patriarken til en religiøs oligark med ubegrenset makt over ikke bare kirken, men også over det nye militante, nasjonalistiske, russiske imperiet. Kirill har benyttet enhver anledning til å hylle Vladimir Putin som et «religiøst mirakel» og sammenligner invasjonen med en «hellig krig». Han har lenge forkynt ideen om en transnasjonal russisk sivilisasjonssfære som spenner over Russland, Hviterussland, Ukraina og andre deler av Øst-Europa. Ukrainere, sier Kirill, eksisterer ikke, snarere er de en del av «det hellige Russland» og russiske soldater som utfører sin militære plikt «vasker bort alle synder».
– Gitt disse udiskutable faktaene kan vel til og med en «enkel munk» reflektere over rett og galt, dårlig og godt?
– Det er ikke bare den ene sidens feil at krigen brøt ut. Jeg ser ting fra et kristent perspektiv: Krigen er en straff for mennesket på begge sider. Krigen er ikke mellom Russland og Ukraina, den er mellom Gud og Satan. For mye ondskap og synd ble stablet oppå hverandre. Det eneste botsmiddelet er bønn og å følge kristen lære.
– Hvordan svarer du en person som innvender: «Jo, det finnes rett og galt. Ukraina startet ikke krigen, skylden faller på Russland»?
– Dette er en konflikt mellom broderfolk, en borgerkrig som brøt ut i 2014 og som Russland nå har sluttet seg til. Jeg vil ikke blande politikk inn i denne samtalen. Jeg anbefaler deg heller å lese Det gamle testamente, Jeremia (hvor Herren anklager sitt folk for frafall og troløshet, journ. anm.).
[ Mímir Kristjánsson frykter et ateistisk reinhetsideal ]
– Hvem vil ha krig?
Han ber meg om ikke å sitere ham på det han sier om politikk, men jeg forklarer at det vil være umulig, spesielt siden han selv begynte å snakke om patriark Kirill og Moskva. Også fordi Den ortodokse kirke lenge har vært en del av den ukrainsk-russiske slagmarken.
Bror Theofan nikker, samler hendene bak ryggen og tenker seg om et øyeblikk.
– Det er veldig synd at Russland valgte å ... «løse» konflikten på denne måten. Hvem vil ha krig? Hvis du skriver at Sviatohirsk-klosteret gir Russland skylden for krigen – det blir også feil.
Han sier senere at det blir en vanskelig, om ikke umulig, oppgave for meg å skrive en bok om krigen, fordi årsakene til krigen er å finne i folket. Han viser til flere utdrag fra Jesaja 1:
«Ve det syndige folket,
et folk tynget av skyld,
en slekt som handler ondt,
barn som ødelegger!
De har forlatt Herren (…)
Landet deres ligger øde (…)
Det er øde som når fremmede har ødelagt.
(...) Hør Herrens ord,
dere Sodoma-høvdinger!
(...) Når dere løfter hendene,
lukker jeg øynene for dere.
Hvor mye dere enn ber,
hører jeg ikke.
(...) Hvis dere er villige og lydige,
skal dere få spise det gode i landet.
Men er dere uvillige og trassige,
skal dere fortæres av sverd.
For Herrens munn har talt.»
«Alle synder fører til krig»
– Bibelen har svaret på alle spørsmål og utfordringer, sier broder Theofan.
– Vi er én nasjon med russerne. Nå dreper brødre hverandre. Når to brødre i en familie krangler – hvem har skylden?
– Spør ukrainerne, som sier: «Det er slik Putin uttrykker seg. Vi er ikke én familie, vi ble tvunget inn i den russiske familien og må gi avkall på vår identitet, vår eksistens som et folk, som ukrainere.»
– Vi kan trekke visse slutninger: Abort er ikke forbudt verken i Russland eller i Ukraina. Det er dermed lov å drepe sine medborgere. Overalt er det fyll og alkoholisme. Narkotikamisbruk. Homofili. Likekjønnet ekteskap. Alle synder fører til slutt til guddommelig straff. Krig.
Jeg holder løftet mitt til bror Theofan – og legger bare hans egne ord i hans munn.
[ Dickens-bok kalles «verdens mest berømte julefortelling» ]