Huset med det varme i

På Hinna i Stavanger står det et hus.

Det er mørkegrått på utsida, men på innsida er det lyst og varmt. Det gjelder både hvordan det ser ut og hvordan det oppleves å være der.

Huset har fem soverom, en grønn hage og en godt brukt kaffemaskin. Og hvis du er oppvokst i nærheten eller har tilknytning til IMI-kirken, er det godt mulig du har vært her på besøk.

For i huset til Anne Kristin og Steve Bruns er det god plass – og allerede på døra ønskes du velkommen. Opp gjennom årene har folk som har trengt en plass å bo kunnet søke tilflukt nettopp her, enten for å bo i en liten periode eller bare for å hvile.

Hvordan de fikk kjøpt det

Da Anne Kristin og mannen Steve ventet sitt fjerde barn fant de ut at rekkehuset de hadde bodd mange år i var for lite. Steve hadde nettopp gått fra en godt betalt jobb til å bli pastor i den nevnte IMI-kirken, én av Norges største frimenigheter som har sin hovedforsamling i Stavanger. IMI-kirken er tilsluttet Normisjon og Den norske kirke.

Pastorjobben hadde vesentlig lavere lønn enn den stillingen Steve hadde hatt før. Samtidig jobbet Anne Kristin kun deltid.

Ekteparet henvendte seg til banken. Der fikk de beskjed om at de hadde for liten inntekt til at de kunne få lån på et nytt hus.

Siden huset ble en velsignelse for oss, ville vi at det skulle brukes til å velsigne andre.

—  Anne Kristin Bruns

– Da gikk jeg rundt og var veldig frustrert. Her hadde vi jo gitt alt til Gud. Da føltes det veldig urettferdig at det ikke gikk vår vei, forteller Anne Kristin.

Samtidig forsto hun at hvis de skulle ha en sjanse til å skaffe seg et nytt og større hus, måtte noen selge huset direkte til dem. Selv om hun så en mulig løsning på problemet, beskriver hun seg selv som «litt hissig» i denne perioden.

Da opplevde hun at Gud ba henne gi slipp på sinnet.

– Og jeg bestemte meg for å prøve å gi slipp. Like etter dukket det opp et hus for salg.

Huset passet perfekt til familien Bruns. I stedet for å kontakte megleren eller vente til visninga ble annonsert, dro ekteparet selv og oppsøkte dama som solgte huset.

Anne Kristin beskriver henne som en frisk og flott 80-åring som selv hadde fire barn.

– Denne dama likte oss så godt at hun ville selge huset til oss uten noen budrunde. På det tidspunktet hadde renta gått ned og vi fikk forskudd på arv, så vi klarte akkurat å betale det hun ville ha, forteller Anne Kristin.

Nå har det gått rundt tjue år siden huset ble deres. Siden da har de fylt det med møbler, mennesker og andre ting de er glade i. Anne Kristin trekker imidlertid fram at det ikke er tingene, men relasjonene som er viktigst for å gjøre et hus til et hjem.

[ Min Tro: – Det finnes ikke noe mørke hvor Gud ikke har vært ]

– Siden huset ble en velsignelse for oss, ville vi at det skulle brukes til å velsigne andre. Dessuten kommer vi begge to fra hjem som alltid har hatt en åpen dør.

«Så kjekt å sjå dej»

Se for deg at du drar på besøk til Anne Kristin og Steve på Hinna. Hvordan du har havnet her er ikke så viktig, for hit kan du få komme omtrent uansett.

Du ringer på ringeklokka og de kommer og åpner for deg. Etter du har børstet av deg på beina kommer du inn i gangen. Der ser du inn på kjøkkenet som ligger rett ved inngangsdøra.

Og hvis du er heldig kan du kjenne at det siver ut ei lukt av nylaga kaffe.

– «Åh, så kjekt å sjå dej», sier kanskje Anne Kristin når hun ser deg.

Hun snakker på kav sunnmørsdialekt, selv om hun har bodd i Stavanger nesten hele sitt voksne liv.

En som derimot har endra måten han prater på etter han flyttet til Stavanger er Steve. Han kommer fra USA, men kamuflerer det godt med å bruke alle de rogalandske dialektordene du kan se for deg.

Når du har kommet inn i huset er det litt opp til deg hva du ønsker å gjøre, forklarer Anne Kristin.

Kanskje setter du ned rundt kjøkkenbordet og slår av en prat med dem som er der. Eller kanskje du heller føle for å legge deg ned og hvile på sofaen.

– Vi hadde noen dansker som bodde hos oss for ikke så lenge siden. Da jeg kom hjem en dag, lå alle tre utstrakt på sofaen, forteller hun.

Egen visjon for familien

Kaffe er «et veldig viktig stikkord», som Anne Kristin kaller det, når folk kommer på besøk. Hun husker godt si egen oldemor som var rask med å «hive på kjeilen» når det kom noen på døra.

Det å bare være sammen er også viktig

—  Anne Kristin Bruns

På kjøkkenbenken til Anne Kristin og Steve kan du se den karakteristiske kaffemaskinen.

Der sto den i seks-sju år før den én dag måtte leveres til reparasjon. Da var det mulig å måle hvor mye kaffe som var blitt laget på den. Det viste seg at det var snakk om over 10.000 kopper.

– Og nå har vi hatt den i tre år til, sier Anne Kristin og smiler.

Etter en kopp kaffe snur du deg kanskje rundt og ser ei ramme som henger på den ene kjøkkenveggen. Der har Anne Kristin og Steve nylig fått hengt opp bibelverset de ser på som sin visjon for ekteskapet og familien:

Det står i Filipperbrevet 4, 4–7.

– Det minner oss på at vi må huske på å være vennlige, takke og at vi ikke må uroe oss for alle ting, sier Anne Kristin.

Et piano til låns

Hvis du så beveger deg fra kjøkkenet og ut i stua passerer du først spisebordet. Både bordet og stolene som står rundt det er laget i lyst tre. Anne Kristin ser på bordet som et slags hjerte i hjemmet. Spesielt synes hun det har vært viktig å bruke huset til samlinger både med og uten åndelig innhold.

– Det har vi behov for i Kristen-Norge: Å bare være sammen uten å ha et møte. For det å bare være sammen er også viktig.

I stua står det også et piano. En gang var det ei som spurte om hun kunne få komme hjem til dem og spille piano der. Hun bodde på hybel og hadde behov for å låne et instrument.

– Vi har et travelt liv, og det er kanskje ikke alltid vi har tid til å snakke, men du skal få lov til å komme når du vil, sa de til henne da.

– Du vet hvor nøkkelen ligger.

Må ikke alltid tilby mye

En gang ei av døtrene hadde noen av venninnene sine på besøk, kom Anne Kristin for å snakke med dem. Det var 8. mars og Anne Kristin følte for å fortelle jentene at de var vakre, og at det var spesielt viktig å heie på hverandre som kvinner.

– Dere er så fine! Se på dere selv i speilet – dere må si gode ting til hverandre og stå på!

[ Fortellinger fra Kristen-Norge: Før minnegudstenesta etter 22. juli er det kaos i kyrkja. Brått forandrar rommet seg ]

Da Anne Kristin hadde sagt det, var det ei av jentene som ble veldig rørt. Det var ingen som hadde sagt til henne at hun var fin før på den måten.

Anne Kristin hadde en lignende opplevelse da den andre dattera hadde besøk av en kamerat. Av én eller annen grunn følte Anne Kristin for å gi ham en klem, uten at hun helt forsto hvorfor.

– Da fortalte han at det var mange år siden han hadde fått en så god klem av en voksen.

For det er ikke alltid de må tilby mye mer enn noen fine ord, en klem eller et sted å være for ei lita stund.

– Holdningen vår har vært at vi ikke alltid trenger å gjøre så mye. Hit er det lov til å komme uansett hvor krevende livet er. Det er ikke alltid vi har tid til å snakke eller til å varte opp, men du skal få lov til å komme, forklarer Anne Kristin.

Tør å spørre, tør å si nei

Går du fra førsteetasjen og ned trappa, kommer du ned til kjelleren. Her er det mange ulike mennesker som har bodd i korte eller lengre perioder av livene sine.

– At folk ender opp med å bo hos kommer gjerne gjennom menigheten, forklarer Anne Kristin.

Hun ramser opp mennesker fra Kambodsja, Thailand, Finland, Danmark, England, Tyskland og USA, og mange fra den utvidede vennekretsen som har bodd i kjelleren gjennom årene.

Typiske scenarioer er folk som venter på å flytte fra én bolig til en annen, folk som er på vei til å flytte til utlandet, eller som bare trenger en plass å hvile ei stund. I kjelleren er det et eget kjøkken og eget bad, så der er det mulig å bo ganske selvstendig.

– Når du får et rykte på deg om at du har et åpent hjem, tør folk ofte å spørre. Da må vi også tørre å svare nei. Det er en treningssak i det å være ærlig – å si fra når det passer og ikke passer.

Nettopp det er et viktig poeng for Anne Kristin. For det er ikke slik at de alltid har overskudd til å ha noen hos seg.

Og huset er ikke bare et hus. Det er også hjemmet til de som bor der til vanlig.

[ Fortellinger fra Kristen-Norge: «Det blir ikke noe opp uten at det også går ned» ]