Gudshuset i grenseland forteller en dramatisk historie

ORTODOKSE: I grenselandet nært inntil Finland og Russland ligger Norges eldste, ortodokse gudshus. Det forteller om en folkegruppes harde kamp og en from mann fra Russland.

NEIDEN: På en tom parkeringsplass ved E6 mellom Kirkenes og Tana, står Kim Oiva Gregesioff Jarva. Han er en av få norske skoltesamer som fortsatt har direkte tilknytning til skoltesamenes gamle område i Neiden og det vidgjetne Sankt Georg-kapellet som ifølge tradisjonen er fra 1565.

Han er vokst opp på Østlandet, men bestefaren hans ble født her på skoltesamenes sommerboplass.

Bestefarens fødehus

Skoltesamene, som er østsamiske, har holdt til i Neiden i Øst-Finnmark i hundreår. I et landskap som i dag ligger i både Finland, Russland og Norge, drev de jakt, fiske og reindrift. Skoltesamene vekslet mellom boplasser i løpet av året.

Neidenelva renner forbi Skoltebyen (Sáá´msjjdd på skoltesamisk) – en samling små trebygninger på en stor gresslette. På veien inn mot kapellet, peker Kim Jarva på et lite hus. Der ble bestefaren Oiva Johannes Gregesioff Jarva født. Vi tråkker forsiktig inn, og må bøye hodene i døråpningen. Det er så lite at det er vanskelig å tenke seg at en familie en gang hadde dette som bolig. Bestefar Jarva er med på mobilen.

l

I dag er bestefaren en eldre mann og leder Kirkeforeningen for Sankt Georgs kapell og har tittelen starost som betyr leder eller eldste i den ortodokse menighet i Neiden. Han bærer i seg både tradisjon, fortid og skoltenes kamp for å overleve som folk. Han er glad i det gamle kapellet.

Det er kanskje tusen skoltesamer igjen. De fleste i Finland. I Russland er det veldig få. De var velstående på 1700-tallet, men ble fratatt den ene rettigheten etter den andre. Til slutt var de utarmet. Det ble begått utrolig mye urett.

—  Caroline Serck-Hanssen, forfatter og kulturhistoriker
Kart Neiden

Sankt Georgs kapell

Sankt Georgs kapell nær bredden av Neiden-elva er den mest kjente og betydningsfulle bygningen i Skoltebyen. Det er et bitte lite, men vakkert laftet gudshus. Sett utenfra er det kun det ortodokse korset på taket som forteller at dette er et kapell.

Men hvorfor et ortodokst kapell i Finnmark?

Vi må tilbake til den legendariske munken Trifon, som misjonerte i det «hungrende og vansmektende land» fra 1500-tallet, og som kristnet skoltesamene – lenge før andre samer i Norge. Trifon ble ansett som en hellig mann allerede mens han levde.

l

Vi står midt i Neiden-sjidden. Den østsamiske betegnelsen sjidd som beskriver en samfunnsordning, et geografisk område, ressursene der og den befolkningen som lever i og av området. Det var sju sijdder som ble regnet som skoltesamiske: Neiden, Pasvik og Petsjenga var tre av dem.

Neiden var et sommerbosted. Vinterstid dro de både til Finland og Russland, ressurstilgangen avgjorde.

l

I dag er Skoltebyen i Neiden et av 12 fredede kulturmiljøer i Norge, og har stor kulturhistorisk, antikvarisk, symbolsk og religiøs verdi.

Hvert år holdes det gudstjeneste i kapellet, som ifølge tradisjonen ble bygget av den hellige Trifon av Petsjenga så langt tilbake som i 1565. Men bygget er trolig fra midten av 1800-tallet, mens rester av bygningsmaterialet kan være eldre og stamme fra 1500-tallet.

Bygget har en viktig symbolsk verdi. Det er ikke bare det eldste ortodokse bygget i Norge, men også det eldste ortodokse kirkebygget som fremdeles er i bruk i hele Nord-Europa.

—  Fader Johannes

Jarva senior peker på at kapellet kan ha vært flyttet fra et annet sted. Han viser til både merking av tømmerstokkene, kombinert med metoden de brukte for å frakte tømmeret med rein over vidda vinterstid. Merkingen synes fortsatt på de gamle tømmerveggene.

l

En rapport fra Norsk institutt for kulturminneforskning, skrevet av Terje Norsted, gir Jarva noe rett. Rapporten konkluderer med at datering av hoveddelen av tømmeret viser at det er mellom 150 og 200 år. Men rapporten sier at det uansett er sannsynlig at det nåværende kapellet representerer en tradisjon som kan føres tilbake til 1500-tallet. Sannsynligvis har den eksisterende bygningen avløst ett eller flere eldre kapeller med tilnærmet samme utseende.

l

Uansett har bygget en stor verdi, særlig for Den ortodokse kirken i Norge. Fader Johannes er prest i Hellige Nikolais menighet og den øverste åndelige lederen for Sankt Georgs kapell. Han har jevnlig besøkt kapellet, men koronabegrensninger har gjort det vanskeligere de siste årene.

– Bygget har en viktig symbolsk verdi. Det er ikke bare det eldste ortodokse bygget i Norge, men også det eldste ortodokse kirkebygget som fremdeles er i bruk i hele Nord-Europa, sier han.

Lagerplass for tyskerne under krigen

Både fader Johannes og Jarva senior forteller historien om hvordan tyskerne brukte det gamle kapellet til lagerplass under andre verdenskrig. De satte de gamle ikonene utenfor veggen, der flere av dem fikk store skader av vær og vind.

Men verken kapellet og ikonene ble helt ødelagt.

tekst

Ikonene som ble reddet forteller at flere enn tyskerne brukte kapellet under krigen. Bak på et er det skrevet med penn på russisk: «Russisk festdag». Og med blyant på russisk: «11. november 1944. Her bodde og overnattet de russiske befriere av det norske folk. Solovjev».

De russiske ikonene representerer noe sjeldent i Norge. Vi har svært få gamle russiske ikoner. De som er i Neiden har derfor en stor symbolsk verdi.

Altertavleformet ikonostas

Når du kommer inn i det lille kapellet er det den altertavleformede ikonostasen som først fanger blikket. Ikonostase er en billedvegg med tre dører som skiller kor fra skip i den ortodokse kirke og har en historie som går tilbake til tidlig kristen tid. Sin rikeste utforming fikk den i Russland på 1500-tallet.

l

I 2006 skrev Terje Norsted en detaljert rapport om de 16 russiske ikonene. Alle er trolig over 100 år og alle er fredet. De eldste kan være fra slutten av 1600-tallet.

På midten av billedraden på ikonostasen kan du se Déesisikonene, det vil si Kristus flankert av Maria Guds Mor og Døperen Johannes, som begge går i forbønn for den syndige menneskeheten.

Tavlen er hovedsakelig preget av klassisismen og skriver seg sannsynligvis fra første halvpart eller midten av 1800-tallet, men selve Kristusikonen i Déesis er relativt ny. Den opprinnelige ikonet som det er bevart fotografier av, skal ha forsvunnet i løpet av krigen.

De eldste fra 1600-tallet

De aller eldste ikonene er trolig fra slutten av 1600-tallet eller starten av 1700-tallet. To av dem viser Jesu dåp og Kristus nedstigning i dødsriket. Terje Norsted skriver i sin rapport at det er tydelig at disse to, samt to andre har vært utsatt for bevisst hærverk. Sporene av dette har en karakter som tyder på at det skjedde for lang tid siden.

Det er også verdt å nevne at et av ikonene er av Sankt Nikolas, som er en av den ortodokse kirkes hyppigst avbildede helgenskikkelser. I Russland er han skytshelgen for bøndene, kjøpmennene, de reisende og barna. Ikonet er datert til 1700-tallet.

Den hellige Trifon av Petsjenga

«Den hellige Trifon av Petsjenga (ca. 1495-1583) har satt varige spor etter seg i grenseområdet mellom Norge, Russland og Finland», skriver Caroline Serck-Hanssen. Hun er forfatter og kulturhistoriker.

Hun har gitt ut boken Helgen i grenseland. Arven fra Trifon av Petsjenga, som kom ut i 2017. Til tross for sin betydelige innflytelse i dette området er Trifon lite kjent i Norge, med unntak av dette grenselandet. I Serck-Hanssens bok er det mulig å lese den fascinerende historien om russiske Trifon. Via flere kilder forteller hun historien om prestesønnen, røveren og morderen. I en romantisk røverroman skrives det at han som ved et ulykksalig uhell kom til å kløyve sin elskede Ellinas hode i to. Etter hennes dødsfall skal hun ha vist seg for ham og gitt ham et misjonskall til ødemarken. Den mer kildebelagte versjonen av historien, er at han skal ha opplevde å få en befaling fra Jesus om å oppsøke «et tørstende land» i ødemarken. Trifon gjorde som han fikk beskjed om og dro, uten å ha avlagt et munkeløfte.

l

Men Serck-Hanssen sier det er troverdige kilder på at han var en voldelig mann før han ble munk. Han angret på sine handlinger og dro ut i skogen og levde som en eremitt. Som botshandling sluttet han å spise kjøtt, og satte til livs bare det han fant i naturen.

I mange år var han misjonær blant skoltesamene. Han grunnla Treenighetsklosteret i Petsjenga, som både ble betydelig og viktig i området i flere hundre år.

Den hellige Trifon av Petsjenga (ca. 1495-1583) har satt varige spor etter seg i grenseområdet mellom Norge, Russland og Finland

—  Caroline Serck-Hanssen, forfatter og kulturhistoriker

I året 1556 skal tsar Ivan den grusomme ha utstedt et gavebrev til Petsjenga-klosteret, der de fikk retten til land og vann fra Neiden i Vest til Urafjorden øst for Fiskerhalvøya. Gavebrevet ga dem blant annet rett på fiskerettigheter, skoger og enger. I ettertid er det satt spørsmålstegn ved om dette gavebrevet var et falsum. Om brevet var ekte tok tsaren ikke hensyn til at det russiske eierskapet til disse verdifulle naturresursene var svært omstridt. Serck-Hansen skriver at «den samiske urbefolkningen ble fratatt sine gamle fiskerettigheter. Fra nå av var de som livegne å regne».

l

Klosterkolonisering

– Klosterkolonisering kaller vi dette. De ekspanderte innenfra og utover. Og bygget gjerne kapeller. På den måten sørget de for å ha en hånd over naturressursene. Russland gjorde det gjerne slik – munkene dro først ut. Etter hvert kom sivile handelsmenn, så ble det gjerne en by. Lenger og lenger nord, sier Serck-Hanssen til Vårt Land.

Kapellet i Boris Gleb like over grensen i Russland har hatt stor betydning for forståelsen av viktigheten av kapellet i Neiden. Boris Gleb-kapellet skal også være bygd i 1565. Serck-Hanssen mener det finnes mer pålitelige kilder til at Trifon faktisk bidro til å bygge kapellet i Boris Gleb, og at dateringen for oppføringen av kapellet i Neiden kan ha blitt sammenblandet med Boris Gleb.

Fra Sovjet til Serbia – En brokete tilhørighet

Siden 60-tallet har kapellet i Neiden blitt brukt til messe minst én gang i året. Men det ortodokse kapellet har en broket historie. Nå tilhører kapellet Den ortodokse kirke i Norge som igjen sokner under den serbisk-ortodokse kirke.

Mye har skjedd siden Sankt Georgs kapell tilhørte den russiskortodokse kirke. Fra 1870-årene og frem til første verdenskrig hadde kapellet jevnlig besøk av den russiske presten Konstantin Stjsjekoldin. Han var sokneprest i Boris Gleb, og Neiden var en filial av soknet.

Da den store utrenskningene av både religiøse grupper og urbefolkning rammet samene på sovjetisk side på 1920-tallet, ble båndene fra Neiden-menigheten kuttet til Moskva-patriarkatet.

Utover 1920-tallet ble Sankt Georgs kapell en del av den selvstendige ortodokse kirken i Finland, som var underlagt patriarken i Konstantinopel. Dette var en praktisk ordning som ble godkjent fra Moskva, som både kjente på kroppen og forsto hvor vanskelig situasjonen var. Utover på 1920-tallet kom det jevnlig finske ortodokse prester for å holde messe i Neiden. Men det var ingen fast prest i soknet. Etter hver døde denne tradisjonen ut, og kapellet sto uten betjening helt til 1960-tallet.

I 1965 tok en finsk prest initiativ til 400-års feiring for Sankt Georgs kapell. Festen samlet folk både fra den finske ortodokse kirke, fra Den norske kirke og fra skoltesamer fra flere deler av Nordkalotten. Etter dette ble det feiret årlige ortodokse messer i Sankt Georgs kapell. I etterkant av Berlinmurens fall i 1989 deltok også ortodokse prester fra Russland.

I dag tilhører Sankt Georg den selvstendige Serbiske ortodokse kirken, som fram til krigen hadde et godt forhold til Patriarkatet i Moskva.

Skoltesamenes vonde skjebne

Kim Oiva Gregesioff Jarva er 29 år og ønsker å slå seg ned i Neiden og drive reindrift. Både han og bestefar Oiva Jarva mener den skoltesamiske slekta ble fratatt sine rettigheter, og at den verste hendelsen skjedde i 1929.

Da den nye riksgrensen mellom Norge og Russland ble tegnet i 1826, splittet den skoltesamenes land. De mistet mye av kulturen og rettighetene. De som ble på norsk side ble etter hvert utsatt for en hard fornorskningsprosess. Et århundre senere var det stort sett bare reindriften de hadde igjen.

Jarva juniors tippoldefar hadde fram til da vært hovedvokter for rein i området i mange år. Denne jobben ble han fratatt av den norske stat i 1929. Majoriteten av samer som ikke var skoltesamer presset på for en endring. Her ligger mye av stridens kjerne for den vonde konflikten om land og vann mellom ulike samiske grupper, som har vart i snart hundre år.

Medieoppslag har vist fram ulike syn på hvem som har retten til beiteområdene. Kampen om ressursene har også vært behandlet av domstolen. I 2023 kommer rapporten fra Stortingets Sannhets- og forsoningskommisjon, der denne konflikten trolig vil bli et tema.

Flytting av skoltesamiske levninger

Bestefar Oiva Jarva har kjempet en rekke kamper for skoltesamenes rettigheter og for Sankt Georgs kapell. En av kampene handlet om å få tilbakeført etterlevninger etter skoltesamer som i 1915 ble gravd opp og fraktet til Universitetet i Oslo. Der ble de brukt til raseforskning.

Både skoltesamene og Sametinget jobbet for at levningene skulle føres tilbake til Neiden. I 2011 ble levninger etter 94 skoltesamer gravlagt for andre gang midt i Skoltebyen.

På toppen av gravhaugen står et lite bygg. Sjelehuset er bygget som et symbol på kampen mot fornorskningsprosessen – og som et seierssymbol på skoltesamenes harde kamp.

Men selv om skoltesamene fikk forfedrenes levninger tilbake, har de tapt mye. I dag er språket deres nesten utdødd i Norge, og det finnes knapt skoltesamer i landet.

l

Serck- Hansen mener skoltesamene møtte den tøffeste skjebnen av alle samene:

– Det er kanskje tusen skoltesamer igjen. De fleste i Finland. I Russland er det veldig få. De var velstående på 1700-tallet, men ble fratatt den ene rettigheten etter den andre. Til slutt var de utarmet. Spesielt ille var det da grensene ble trukket i 1826 mellom Norge og Russland. I 1929 solgte Norge fiskerettighetene til Finland, men skoltesamene fikk nesten ingenting. Det ble begått utrolig mye urett.

Jorda i Skoltebyen var også felleseie for alle familiene som bodde der. I 1903 fikk de beskjed av lensmannen om at området skulle deles i fem like deler.

Hver familie fikk cirka 100 mål, mens staten beholdt 300 mål selv. Fellesskap som hadde preget skoltesamenes levesett ble brutt opp – og jorddelingen satte i gang en krangel om retten til jorda. Oiva senior mener det er en tragedie og en av de største urettene begått mot skoltesamene.

Han forteller at de gikk fra å være nesten enerådende til å havne nederst på rangstigen. Blant annet fordi de ikke forsto at papirer hadde mye å si – kontrakter og annet skriftlig. De eide ikke naturen, mente de, det var naturen som eide dem.

l

---

Sankt Georgs kapell

  • Tradisjonen sier at kapellet er bygd i 1565 av Trifon den hellige. Men bygget som står der i dag er betydelig yngre.
  • Kapellet ligger i Skoltebyen i Neiden i Sør-Varanger.
  • Kapellet ligger i hjerte av det som var sommerboplassen til Neiden-sijdd’en.
  • Sankt Georgs kapell er det minste sakralbygget i Norge med innvendige mål på 3,55 ganger 3,25 meter.
  • Ifølge tradisjonen er det hellig vann i en kulp i elva over fossen. Dette vannet ble brukt til rensing og dåp.

---

---

Skoltesamene

  • Skoltesamer eller skolter er et samisk folk som tilhører den østsamiske gruppen.
  • Det finnes anslagsvis 1000 skoltesamer, fordelt på Finland, Norge og Russland. Omkring 300 kan snakke skoltesamisk, nesten alle disse bor i Finland.
  • Fra gammelt av strakte skoltesamenes land seg fra Varangerfjorden og nesten til Kolafjorden nær dagens Murmansk.
  • Da grensen mellom Russland og Norge ble trukket opp i 1826 ble skoltesamenes land delt opp, og deres mulighet til å bevege seg fritt mellom sommer- og vinterbostedene side falt gradvis bort.
  • Skoltesamene ble utsatt for en hard fornorskningsprosess.
  • Skoltesamisk kultur er i dag mest vital i Finland, med grenda Sevettljärvi.

---


Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Reportasje