Først ble Arne selv påkjørt og skadet for livet. Så ble kona påkjørt og drept

Livet har gitt Arne Nordahl to harde slag: Først ble han selv påkjørt og skadet for livet. Så ble kona påkjørt og drept.

Lynet slår ikke ned samme sted to ganger, heter det. Men det stemmer ikke helt.

Sist Vårt Land intervjuet Arne Nordahl, i 2016, fortalte han om bilulykken i Hongkong der han selv ble påkjørt bakfra. Han ble varig ufør.

Denne gangen handler det om at kona Ragnhild brått ble drept av en bil. Etter 45 års ekteskap var livsledsageren hans plutselig borte.

– Dette er to uforskyldte ulykker med 30 års mellomrom hvor jeg ble offer. Begge er blitt avgjørende vendepunkter i livet mitt. Jeg syns jeg har fått nok nå, vedgår Nordahl, og legger til:

– Til tross for at jeg selv ble påkjørt, var jeg uforberedt på at noe sånt kunne skje med kona mi. Samtidig ser jeg jo at den tunge bagasjen jeg har fra før, den kan jeg bruke nå. Jeg vet hvordan jeg skal sørge, sier 71-åringen, som var leder i flere kristne organisasjoner (se faktaboks) før han selv ble truffet av en lastebil på 90-tallet.

En dårlig nyhet

Onsdag 7. oktober 2020: Ragnhild Utgaard Nordahl skal ut og gjøre noen ærender på formiddagen. Hun setter seg på scooteren som vanlig. Ektemannen Arne drar ut for å spise lunsj med en god venn.

Etter lunsjen kommer han hjem og setter seg på treningssykkelen ute på verandaen. Dette har han gjort regelmessig de siste 30 årene siden sin egen ulykke i 1991.

Mens han tråkker, får han en telefon fra sønnen sin. Han ignorerer anropet; vil ikke forstyrres i treningen. Det ringer igjen. Og igjen. Han skjønner at det er noe som haster.

Andpusten løfter han telefonen til øret mens han sitter på sykkelen.

«Far, er du klar for en dårlig nyhet?»

«Ja», sier Arne.

«Er du sikker?» spør sønnen.

Arne tenker at det må ha skjedd noe med et av barnebarna. Han går av sykkelen. Setter seg. Så hører han sønnen bryte sammen mens han roper:

«Mor er død!»

Ragnhild Nordahl gledet seg til å bli bestemor for første gang.

– Vi blir stille begge to. Jeg kjenner bare at jeg fryser til. Vanligvis er jeg en veldig rasjonell person. Jo mer alvorlig situasjon, jo mer nøktern og saklig er jeg. Jeg har brukt disse egenskapene som pilot. Så jeg får samlet meg og sier: «Hvordan vet du det?»

Arne har fortsatt et lite håp om at det kan ha skjedd en misforståelse. Men sønnen forteller at han har hatt besøk av to politibetjenter. De fortalte at de hadde vært hos Arne først, men han var ikke hjemme. Budskapet var at Ragnhild hadde blitt påkjørt og drept av en bil i Smestadkrysset i Oslo.

– Der og da måtte jeg bare handle og gjøre en rekke praktiske ting. Jeg visste av erfaring at sorgen kommer. Dette var ikke tiden til å bearbeide mine følelser, selv om jeg kjente på sjokk, tårene rant og jeg hang om halsen på mine nærmeste som kom på besøk utover dagen og kvelden.

---

Arne Nordahl

  • Alder: 71
  • Bosted: Eiksmarka, Bærum
  • Familie: Enkemann, to barn, fem barnebarn
  • Yrke: Pensjonist og ufør. Tidligere leder av Ungdom i Oppdrag, Oase, Strømmestiftelsen og Mission Aviation Fellowship
  • Forfatter av boka «Vertigo – fra generalsekretær til honnørpassasjer» (Luther forlag 2016)
  • Aktuell: Onsdag denne uken kom dommen mot mannen som kjørte på Ragnhild Nordahl. Han ble dømt for uaktsomt drap.

---

Sint på kona

I forrige uke gikk rettssaken mot mannen som kjørte på Ragnhild Utgaard Nordahl. Oslo tingrett fant det bevist at han hadde kjørt mot rødt lys, mens Ragnhild hadde grønt. Mannen ble dømt til 45 dagers ubetinget fengsel for uaktsomt drap, og til å betale Arne Nordahl 125.000 kroner i oppreisningserstatning. Retten beskriver hans handlemåte som grovt uaktsom.

– For meg var det godt å få resultatet av politiets etterforskning. Jeg innrømmer at jeg har vært sint på Ragnhild. Jeg har sittet i kirken og anklaget henne for at hun forlot meg uten å si farvel. Jeg skammet meg over at jeg hadde slike følelser, for hun kunne jo ikke vite hva som skulle skje. Heldigvis gikk sinnet mitt over i god tid før jeg fikk vite at hun var helt uskyldig.

– Hvordan var Ragnhild?

– Hun var aktiv og livsglad. Hun hadde jobbet som dekan og høyskolelektor, og nå så hun fram til en roligere tilværelse som pensjonist i en nykjøpt blokkleilighet. Hun gledet seg spesielt til å bli mormor for første gang. Jeg savner hennes gode nærvær, erkjenner ektemannen.

Heldigvis gikk sinnet mitt over i god tid før jeg fikk vite at hun var uskyldig

—  Arne Nordahl

Arne Nordahl har brukt kirken som åsted for å sørge. Han aktiverte det han kaller en av-og-på-knapp for sorgen sin, slik at han skulle slippe å være lammet av sorg hele tiden. Det hadde han ikke energi til. I stedet satte han av tid og gikk til kirken for å sørge aktivt – alene.

– Helgerud kirke var et sted hvor Ragnhild og jeg hadde gode stunder sammen. Det var også et sted hvor jeg hadde gitt sjelesorg til andre. Nå gikk jeg dit og kjente på mitt tap, min sorg og mitt savn.

Nordahl forteller at han fikk bruk for sine mestringsstrategier fra tiden etter hans egen ulykke, med tap og kronisk smertesyndrom. Nå kunne han bruke sin egen bok som veiviser i sorgen.

– Var troen også til hjelp?

– Ja, jeg tror at Gud ser meg. Selv når jeg ikke merker det, eller kjenner det, så tror jeg det. Ja, selv når jeg tviler, så tror jeg. Gud er et hvilested hvor jeg kan komme med alt mitt. Jeg har ingen prestasjonstro, jeg har en hviletro, en tro hvor jeg bæres.

Arne Nordahl vil gjerne tilgi mannen som kjørte på og drepte kona Ragnhild. Uten det, vet han ikke om han kommer seg videre i livet.

– Anklager du Gud for det som skjedde?

– Jeg har selvfølgelig tenkt på hvorfor dette skulle hende akkurat meg. Svaret kommer fort: Hvorfor ikke akkurat meg? Når jeg ser hvor mye grusomt det er i verden rundt oss, i Ukraina, i slummen i Calcutta, overalt. Jeg har aldri oppfattet kristentroen som en garanti mot lidelser, selv om jeg vet at enkelte karismatiske miljøer tenker sånn. Jeg tenker tvert imot: Gud er i lidelsen.

Nordahl presiserer at han ikke idealiserer lidelsen. Han ønsker bare å forholde seg til det virkeligheten slik den er.

– Jeg tror mange mennesker fortrenger og flykter unna. De orker ikke å forholde seg til smerten. Men Gud selv går lidelsen i møte og lider selv, slik vi har opplevd i påsken. For meg som opplever lidelse selv, er det et trøstende budskap.

Belastende

Rettssaken mot mannen som kjørte på Ragnhild Utgaard Nordahl foregikk i forrige uke. For enkemannen ble det en kraftprøve.

– Det var veldig belastende mentalt og emosjonelt å gå gjennom ulykken i detalj i retten, ett og et halvt år etter at Ragnhild ble revet bort. Jeg kjenner at det ripper opp i sår som bare delvis var grodd. Det vil forlenge min sorgprosess, erkjenner Arne Nordahl.

Han var på forhånd veldig spent på hvordan tiltalte ville opptre. Ville han være en fortvilt og angrende person – en som har vært uheldig og uoppmerksom et øyeblikk, slik vi alle kan være? Eller ville han nekte skyld og prøve å komme seg unna ansvaret for Ragnhilds død?

– Slik det ble, opplevde jeg at tiltalte beklaget, uten å erkjenne skyld. Det ble som ventet veldig juridisk. Jeg kom dit med et ønske om å ville tilgi. Men tilgivelse forutsetter vanligvis at noen ber om det, resonnerer Nordahl.

Forsvareren til mannen som kjørte på Ragnhild Utgaard Nordahl, Odd Rune Torstrup, sier til Vårt Land at det er riktig at hans klient ikke erklærte skyld i strafferettslig forstand:

– Min klient har den største sympati for familien til Nordahl og syns hele saken er en stor tragedie, påpeker Torstrup.

FAKSIMILE: 8. juli 2016 fortalte Arne Nordahl om bilulykken som stoppet hans karriere som toppleder i kristen-Norge.

Totalt uforberedt

Arne Nordahl holder på sine treningsrutiner for å takle den tøffe tiden etter konas bortgang. Fysisk trening er helt nødvendig for ham for å holde helsen oppe.

– Hva gir deg glede nå?

Nordahl tar en lang pause. Det går et halvt minutt før svaret kommer:

– Et nytt barnebarn, familie og venner. Og hvis jeg kan bety noe for andre. Det er ikke lett å dele denne historien, det koster å fortelle. Men slik andre har hjulpet meg, håper jeg å bidra til at andre blir mindre ensomme i sin sorg. Det vil gi meg glede.

– Hvordan er det å leve uten å kunne dele sorger og gleder med Ragnhild?

– Mye av det jeg har snakket om her, kunne jeg jo ikke delt med henne. For hadde hun levd, ville jeg ikke hatt disse erfaringene. Så den tanken blir litt absurd. Men i det daglige er det klart det er et savn. Vi snakket om det, Ragnhild og jeg, at nå som vi var over 70 så måtte vi være forberedt på at en av oss ikke ville få oppleve den andres begravelse. Så ja, vi visste at før eller siden går en av oss bort. Likevel var jeg totalt uforberedt på ulykken.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

VL anbefaler

1

1

1

Mer fra: Reportasje