Dette er så nær han kommer

MIGRASJON: Væpnede grensevakter og ti meter høye gjerder kan ikke hindre Javier fra å ta nattverd sammen med familien sin i USA.

Hver søndag parkerer pastor Guillermo Navarrete bilen sin på det nord-vestligste punktet av Mexico. Ut av en tilhenger bærer han stoler, et lydanlegg og et bord som skal brukes som alter. Sammen med Javier, Rocky og Elias gjøres det klart for gudstjeneste, klint inntil grensegjerdet mot USA.

På den andre siden av gjerdet har pastor Seth Clark og den amerikanske delen av menigheten gått i en halvtime for å komme så nært som mulig. Slik samles familier, splittet av en av verdens mest bevoktede grenser, til gudstjeneste én gang i uken.

– Denne kirken har ingen vegger, ingen tak og ingen dører. Med et åpent hjerte og åpne armer, kan vi hjelpe folk, sier Guillermo Navarrete.

The Border Church, som møtes på begge sider av grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego, og har gudstjeneste sammen på tvers av gjerdet.

Skal til USA – én dag

Denne søndagen er det mer kaotisk enn vanlig på den meksikanske siden av gjerdet. Javier Gutierrez, en tettbygd, eldre mann med falmet tatovering på venstrehånden, legger ikke skjul på at han er lei av at det stadig er ham som må sette opp teltene som skygger for solen – mens andre møter opp når gudstjenesten er klar til å begynne.

En sirene uler på andre siden av gjerdet. En mann med ryggsekk har blitt oppdaget av USAs grensevakter. På skuldrene bærer han et barn på rundt to år, i hånden holder han en gutt som er litt eldre.

Vi trykker ansiktene våre inntil gjerdet, dradd imot tragedien som utspiller seg på den andre siden. Etter et minutt blir Javier utålmodig: At håp om en bedre fremtid dør, er ingen spesiell begivenhet. Snart skal gudstjenesten begynne, og disse stolradene setter seg ikke opp selv.

Javier kom til Tijuana for tre år siden. Før det bodde han 30 år i Los Angeles, men ble deportert etter å ha fått en narkotikadom.

– Der er kona mi, barna mine, barnebarn, alle sammen.

– Har du selv et håp om å komme tilbake USA?

– Det skal jeg, en dag.

The Border Church, som møtes på begge sider av grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego, og har gudstjeneste sammen på tvers av gjerdet.

Hardt rammet av organisert kriminalitet

Bare i mars rapporterte grensevaktene i San Diego 17.000 tilfeller hvor de stoppet migranter som forsøkte å ta seg til USA. Langs hele grensestrekningen mellom Stillehavet til Mexicogolfen var tallet 221.303, på én måned. Det er det høyeste tallet på 22 år.

Mer enn halvparten ble returnert med det samme, uten å få anledning til å søke asyl, slik den spesielle smittevernloven «Title 42» har åpnet for under koronapandemien. Resten har i hovedsak fått sakene sine behandlet etter det ordinære regelverket: Rundt 34.000 fikk midlertidig opphold og mulighet til å søke asyl eller permanent oppholdstillatelse, men står i fare for å bli deportert om de får avslag.

Noen flykter fra lokalsamfunn terrorisert av kriminelle gjenger eller fra elendige økonomiske utsikter. Andre ønsker å bli gjenforent med familiemedlemmer som allerede har kommet seg til USA.

Og noen ønsker seg til USA av alle disse grunnene: Slik som den 33 år gamle enken Gabriela Fernández Salazar, som har kommet til Grensekirken sammen med sine fire barn. Hun skulle hatt seks. Men i løpet av det siste halvåret har hun mistet mannen sin, en sønn på 17 år og en datter på 15 år. Alle har blitt drept av gjengkriminelle, forteller hun.

– Det er bare Guds nåde som holder meg i live, for jeg har ikke lenger noe styrke selv. Men jeg har ansvar for fire barn, så hver dag ber jeg Gud om styrke.

Familien kom hit for sju år siden, da mannen hennes, som var anleggsarbeider, skulle jobbe med å bygge en bro. De likte å bo ved havet, og ble værende. Men så ble familien «viklet inn i kriminalitet», forteller hun.

Det er bare Guds nåde som holder meg i live, for jeg har ikke lenger noe styrke selv.

—  Gabriela Fernández Salazar (33), enke og firebarnsmor

Det var Gabriela som selv fant datteren sin død. Det skjedde like i nærheten av her hvor gudstjenesten snart skal finne sted, og hvor de to eldste gjenlevende barna hennes snart skal dele ut nattverd.

– Jeg har alltid ønsket å lære barna mine å elske Gud, og det tror jeg har hjulpet oss mye. De liker å komme hit og delta. Det gir dem en glede som de gir videre til andre som er her.

Hun frykter for de andre barna, når de blir litt eldre. Nå håper hun å få asyl, så hun kan ta familien sin til Las Vegas, der moren hennes bor.

The Border Church, som møtes på begge sider av grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego, og har gudstjeneste sammen på tvers av gjerdet.

Et av de store veggmaleriene på grensegjerdet har en spesiell betydning for Gabriela.

– Det er dette som viser en mor som klemmer sønnen sin. Hver gang jeg sitter her, må jeg snu meg for å se på det.

– Hva tenker du på da?

– Jeg tenker på at jeg en dag skal få klemme moren min igjen.

Vennskapets park har blitt en militarisert sone

Her i Friendship park går grensegjerdet ut av byen, ned på stranda og ut i Stillehavet. Før det ble en politisk dyd å ha strengest mulig grensekontroll, var dette stedet et sted hvor splittede familier kunne møtes og spise og bade sammen. Her kunne barn løpe fram og tilbake gjennom mer eller mindre symbolske grensesperringer.

– Jeg håper det ikke skal være behov for dette gjerdet så mye lenger, sa presidentfruen Pat Nixon, da hun innviet området til en offentlig park i 1971, og instruerte grensevaktene til å klippe piggtråden slik at hun kunne spasere over til Mexico.

Det skulle vise seg at hun var i overkant optimistisk. Gjennom 90-tallet, og særlig etter 11. september 2001, ble grensekontrollen stadig strengere. Grensevakter med bakgrunn fra humanitære organisasjoner ble erstattet av ekssoldater med erfaring fra krigssoner. I 1994 ble det første monumentale stålgjerdet reist, og i 2009 ble reist enda ett. Slik har området blitt en halv-militarisert sone mellom de to landene.

The Border Church, som møtes på begge sider av grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego, og har gudstjeneste sammen på tvers av gjerdet.

Grensekirken vokste fram av et ønske om å lirke til en form for kontakt mellom familiemedlemmene på begge sider, og finne det lille handlingsrommet som tross alt finnes. Og i en tid hvor alle piler pekte i retning av større kontroll og mer lukkethet, fikk en gruppe aktivister i begynnelsen av 2011 gjennomslag for at området mellom de to 10-meter høye gjerdene skulle være åpent mellom klokken 10 og 14 i helgene, for ti personer av gangen.

Nattverden ble ritualet som sikret en skjør ordning

– Det gikk ikke lenge før den spesielle ordningen begynte å smuldre opp, sier Seth Clark, baptistpastoren som leder gudstjenesten fra USA-siden av gjerdet.

– Portene kunne bli låst før tiden, og fordi de som benyttet seg av muligheten til å møtes her kanskje ikke hadde papirene i orden, og kanskje var litt redde for grensevaktene, så kjempet de ikke for rettighetene sine.

Derfor begynte metodistpastoren John Fanestil i november 2011 å holde nattverd på området, hver søndag klokken 13.30. Tanken bak var at det skulle være folk til stede som med en viss myndighet kunne konfrontere grensevaktene, hvis det skulle bli nødvendig.

– En prest eller pastor kom fra den ene siden, en annen kom fra den andre siden, og sammen hadde de nattverd før området stengte. Dette ble begynnelsen på den Grensekirken vi har i dag, forteller Clark.

Som ordinert baptistpastor er det han som forretter nattverden for menigheten på begge sider av gjerdet. Den kan bestå av både protestanter og katolikker, metodister, baptister og pinsevenner.

– En ting vi prøver, er å ikke rote oss inn i teologiske distinksjoner. Vi er opptatt av at nattverdsbordet er for alle, og alle er velkommen.

---

Grensen mellom USA og Mexico

  • USAs grensevakter stoppet migranter som forsøkte å ta seg illegalt til USA 1.659.206 ganger i året som gikk mellom 1. oktober 2020- 30. september 2021.
  • I mars stoppet vaktene migranter 221.303 ganger, det høyeste tallet på 22 år. Fordi mange forsøker flere ganger, anslås det at det i mars 2022 var snakk om 159.00 individer som forsøkte å krysse grensen.
  • Den største andelen er meksikanske statsborgere (37 prosent), men flere enn tidligere kommer fra andre land, hovedsakelig Honduras (19 prosent), Guatemala (17 prosent) og El Salvador (6 prosent). En mindre, men raskt økende andel er fra Brasil, Nicaragua, Venezuela, Haiti og Cuba.
  • I 64 prosent av de rapporterte tilfellene stoppet grensevaktene enslige voksne. I 27 prosent av tilfellene stoppet de familier. I 8,7 prosent at tilfellene stoppet de enslige barn.
  • De siste ti årene har USA innvilget asyl til mellom 500 og 7.000 mennesker fra Latin-Amerika per år.
  • Siden mai 2020 har grensevakter kunnet bortvise migranter av smittevernhensyn, uten å gi dem anledning til å søke asyl. Nå forventes det at strømmen av migranter vil øke drastisk, når «Title 42» utløper 23. mai.

Kilde: Pew Research Center, Department of Homeland Security

---

Gudstjeneste for nybegynnere

Get back, get back.

Get back to where you once belonged.

Javier spiller Beatles fra telefonen sin, mens han kobler opp Zoom på en TV-skjerm, så avstanden til den delen av menigheten som er i USA skal kjennes litt mindre.

Fra tuppen av grensegjerdet, 30 meter ut i havet, kikker et par måker arrogant ned på migranter som skuler mot det store, åpne landskapet nord for gjerdet. Fra små vogner selges fruktbiter på pinner, andre selger strandleker til småbarnsfamilier. Med jevne mellomrom passerer to hvite pickuper, hver av dem med tungt bevæpnede soldater på lasteplanet.

Et par menn i slitte klær har satt seg på noen store steiner, helt bakerst, i det som den neste timen er gjort om til en kirke. En eldre kvinne har satt seg på en klappstol, som er rusten fra saltet i vinden fra Stillehavet. Maria Ramirez forteller at hun er rørt og overveldet over det Grensekirken gjør.

– Her føler jeg et guddommelig nærvær, at vi er forent, sier hun.

The Border Church, som møtes på begge sider av grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego, og har gudstjeneste sammen på tvers av gjerdet.

Lovsangsleder Jaime Luis drar noen myke akkorder på kassegitaren sin. Guillermo ønsker velkommen til den uvanlige blandingen av mennesker han har foran seg, så vel som til de frammøtte på andre siden av gjerdet.

Og så er gudstjenesten i gang.

Den er lavkirkelig og nøkternt karismatisk. Siden menigheten er som den er, forklarer Guillermo de forskjellige gudstjeneste-elementene grundig, som om han holdt en skolegudstjeneste. Fra den andre siden inviterer Seth Clark menigheten til nattverd, via en hakkete Zoom-linje. Særlig på den meksikanske siden er de opptatt av at nattverden, som deles ut av barna til Gabriela, må forrettes av en som er ordinert.

The Border Church, som møtes på begge sider av grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego, og har gudstjeneste sammen på tvers av gjerdet.

Nattverdens sprengkraft: Gud samler der mennesker skiller

– For ti år siden kunne vi dele nattverd gjennom gjerdet. For to år siden kunne vi ikke det lenger, men vi kunne fortsatt være helt nær hverandre. Det får vi ikke lenger, forklarer Clark når Vårt Land møter ham i San Diego, dagen etter gudstjenesten.

Han vokste opp i Minnesota, på grensen mellom USA og Canada. Etter at han giftet seg inn i en meksikansk-amerikansk familie, har grensen i sør viklet seg inn i livet hans. Tidligere i år ga han ut en bok med historier om Grensekirken.

The Border Church, som møtes på begge sider av grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego, og har gudstjeneste sammen på tvers av gjerdet.

– Hensikten med gjerdet er å splitte to folk. Å splitte de som har, fra de som ikke har. De som får være her, fra de vi ikke vil ha her.

På dette stedet får nattverdsritualet en ekstraordinær sprengkraft, mener han.

– Denne voldsomme kontrasten mellom ønsket om enhet og ønsket om skille, er radikalt tydelig på dette stedet, hver søndag. Vi har denne religiøse seremonien, kommunion, som har ordet union i seg – å være sammen. Fuglene forholder seg ikke til dette dumme gjerdet. Og Gud retter seg heller ikke etter menneskers ønske om å skille, men ønsker at vi skal komme sammen i vennskap og kjærlighet.

Han mener også at han ofte ser noe i ansiktet til folk, særlig på den meksikanske siden. Det er et håp om at det finnes en Gud som bryr seg om meg. At livet mitt har vært vanskelig, men akkurat nå som vi samles her, så skjer det noe godt, og det viser at det kan skje gode ting i livet mitt. Så er det andre ting som er skikkelig trist.

Fuglene forholder seg ikke til dette dumme gjerdet. Og Gud retter seg heller ikke etter menneskers ønske om å skille, men ønsker at vi skal komme sammen i vennskap og kjærlighet

—  Seth Clark, pastor

– Avskjedene er vanskelig, når vi vet at dette er siste gang noen vil se et familiemedlem. Kanskje noen er døende, eller kanskje de har reist fra den andre siden av USA eller Mexico, og vet at de ikke vil ha muligheten til å gjøre det igjen.

The Border Church, som møtes på begge sider av grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego, og har gudstjeneste sammen på tvers av gjerdet.

Grenser over hele verden har én ting til felles: De er steder hvor menneskelige hensyn og politiske realiteter surres sammen i uløselige floker, som det sjelden finnes ryddige løsninger på.

Det forstår Seth Clark. Men han mener likevel det er rom for å administrere denne grensen mellom en rik og en fattig del av verden på en bedre måte enn i dag.

– Det trengs en mer forutsigbar politikk, tydelige regler som gir mening og som har et politisk flertall bak seg, slik at de varer lenger. Det ville ikke løst alt, men kunne hjulpet mange til å forholde seg til regelverket og jobbe innenfor det.

– Fix the law!

Gudstjenesten er ferdig. De som for litt siden stod i kø til nattverdsbordet, står nå i kø for å få hver sin papptallerken med to tacos.

– Hvis man skal krysse, er det best å gjøre det ute i vannet. Men det mest vanlige er i dalen litt lenger øst, sier Elias, én av dem som møter opp først og drar sist – når alle stoler og telt er pakket sammen igjen.

Det vanlige er at grupper på rundt fire personer plasserer seg langs gjerdet med noen hundre meter mellom seg, og kommuniserer via telefon. Når vaktene drar i én retning, åpner det seg muligheter andre steder.

The Border Church, som møtes på begge sider av grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego, og har gudstjeneste sammen på tvers av gjerdet.

Elias har gjort det selv, og endte i delstaten Washington hvor han arbeidet med å legge tak. Men han ble deportert etter en trafikkforseelse for rundt fem år siden. Nå har han ikke lenger noen ambisjon om å skape seg et liv i USA, forteller han.

Pastor Guillermo jobbet tidligere som ingeniør og lever nå et godt liv i ved stranda i Tijuana. Han er opprørt over at USA, som er avhengig av arbeidere utenfra til jordbruk og industri, ikke åpner for en bedre behandling av dem på grensen.

– Du spør hva som kan gjøres? Fix the law! USA er avhengig av arbeidere som ikke får arbeidstillatelse, og som blir utnyttet. Alle vet at det er slik, og det har bare blitt godtatt. Det må repareres.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Reportasje