Når jobben imiterer Jobs bok

En korrekturleser uten korttidshukommelse. En forlegger uten fritid. Et liv med lidelser som ligner en viss bok i Bibelen.

Reportasje

For 19 år siden tok Gunnar Totland to store valg: Han overtok et lite forlag. Og han giftet seg med sin elskede. Hans bekymringsløse liv var forbi.

Lenge drev Totland forlaget mer eller mindre alene. Nå har han 14 ansatte. I tillegg deltar kona Elisabeth Skjervum Hole.

Hun vasker manus og leser korrektur, selv om hun har en liste fysiske lidelser som minner om en viss bok i Bibelen.

– Jeg driver og tenker på alle ulykker som kan skje med henne hele tiden. Dagene dreier seg mye om det. Det har dominert livet, erkjenner Totland.

Hans lange arbeidsdager og store utholdenhet gjør at forlaget Solum Bokvennen i dag er en markant aktør i den norske bokheimen. Men veien dit har vært lang.

Fulgte forlagsdrømmen

Totland var bare 24 da han overtok tidsskriftet Littviten i 1987. Redaksjonen byttet raskt navn til Vagant, som startet utgivelser året etter. Totlands plan var å gjøre Vagant til et bokforlag. Lanseringen foregikk med bulder og brak, og forfattere som Erik Fosnes Hansen og Tron Øgrim ble invitert til Chateau Neuf for å diskutere romanens død.

I stedet var det forlagsdrømmen til Totland som fikk pustebesvær. Etter to år måtte han trekke seg fra Vagant på grunn av interne utfordringer. Ferden videre ble lang og kronglete, via Oktober, Pax og Gyldendal, før han overtok Vidarforlaget i 2003, som senere skulle bli Solum Bokvennen. Endelig kunne han utgi bøker.

– Bøker som virkelig betyr noe, presiserer han.

Og legger til:

– Vi hadde veldig mange bøker i barndomshjemmet mitt. Jeg ble nok smittet av en slags litterær infeksjon. Min mor dyrket de store forfatterne og var voldsomt engasjert i litteraturen. Det virker som om forfatterne den gang grep mye sterkere inn i den offentlige debatten enn hva de gjør i dag. De var mer politiske. I dag er papirboka på mange måter blitt devaluert i møte med den digitale teknologien. Men den utviklingen er mulig å snu.

– Savner du den tiden?

– Jeg mener vi alle etter evne bør delta i den offentlige debatten, enten ved å utgi bøker, skrive i et redaktørstyrt medium eller en personlig blogg. Vi bør diskutere viktige spørsmål både offentlig og i familien. Familien er tross alt samfunnets bærebjelke.

---

Gunnar Totland

  • Alder: 57
  • Familie: Gift med Elisabeth Skjervum Hole. To barn.
  • Bosted: Oslo
  • Yrke: Forlegger og eier av Solum Bokvennen
  • Hobbyer: Bøker, mat og grønn økonomi

---

– Et mirakel

Vårt Land møter Totland i lokaler fylt av de store klassikerne, som Solum Bokvennen har tatt ansvar for å utgi på norsk. Elisabeth kommer forbi underveis i intervjuet. Hun og mannen er enige om at dette skal være hans fortelling. Men hun understreker at hun føler seg veldig heldig av to grunner: at hun har en så bra mann, og at hun får drive med språkvask:

– Jeg føler at jeg er ganske god til det, sier hun med et smil.

29.03.22. Oslo, Norge. Gunnar og Elisabteh Totland til Vendepunktet.

Da paret giftet seg i 2003 var Elisabeth allerede i ferd med å bli syk. Hun hadde en autoimmun sykdom, som gjorde at leveren sluttet å virke. Magen hennes hovnet opp og huden hennes ble gul.

– Hun fikk beskjed om at hun hadde ett år igjen å leve, dersom hun ikke fikk en levertransplantasjon. Heldigvis lyktes det, etter to operasjoner. Det var et mirakel. Hun gikk fra å være dødssyk den ene dagen, til å bli helt frisk den neste.

Én time fra døden

Ekteparet feiret ved å starte opp det intellektuelle motemagasinet Personae, der Elisabeth var redaktør og Gunnar forlegger. Men allerede etter ett år ble hun alvorlig syk igjen.

– Det kom som et anfall da vi var hjemme. Hun begynte å henge opp tøy i løse luften. Da ble jeg alvorlig bekymret. Jeg vet jo at det normale er å gå via fastlegen. Men jeg tok henne direkte til Rikshospitalet. Det viste seg at hun hadde hjernebetennelse, en hevelse i hjernen som trykket på vitale deler.

Det blir jo en ubalanse i forholdet. Det er krevende i lengden

—  Gunnar Totland

Elisabeth ble svært syk. Hun mistet korttidshukommelsen. Langtidshukommelsen fungerer stort sett fra 2012 og bakover i tid.

Men det var ikke slutt med dette. Elisabeth fikk lymfomkreft, en bieffekt av de immundempende medisinene. Deler av hjernen måtte fjernes. Strålebehandlingen som fulgte, ga også celledød. Hun fikk kraftige epileptiske anfall. I tillegg måtte hun fjerne en nyre, milten og en halv lever. Som om ikke dette var nok, ble hun blind på det ene øyet.

– Da hun fikk blodforgiftning på grunn av nyresten i den siste nyren, var vi i København. Hun ble hentet av ambulanse og kjørt rett til Rikshospitalet. Der fikk vi beskjed om at hvis vi hadde kommet én time senere, ville det vært for sent.



29.03.22. Oslo, Norge. Gunnar og Elisabteh Totland til Vendepunktet.

– Livredd

Gunnar og Elisabeth drar sammen til og fra jobb i Solum Bokvennen. Han er bekymret når hun er alene.

– Vi er stort sett sammen hele tiden. Epilepsien kan komme i kraftige anfall når som helst. Jeg er livredd for at det skal skje når hun går en trapp. Hun kan gå i bakken med et klask, forklarer ektemannen.

I fjor fikk Elisabeth et anfall i hagen. Hodet traff en stein da hun falt. Det medførte kraniebrudd.

– En ulykke kan skje med henne når man minst venter det. Det preger oss, innrømmer ektemannen.

Derfor er han glad for at de kan bruke tiden sammen i forlaget. Legene ved Rikshospitalet sier at språkjobbing stimulerer hjernen og er bra for hukommelsen til Elisabeth. Det er godt å ha et område med mestringsfølelse.

– Men det blir jo en ubalanse i forholdet. Det er krevende i lengden. Det blir også vanskelig å være sosial. Elisabeth var ofte den som dro meg med på ting, mens jeg gravde meg ned i bøkene. Nå synes jeg det er blitt vanskelig å følge opp vennskap. Det er alltid en ny deadline jeg skal rekke.

– Må man være litt gal for å drive på sånn?

– Nei, jeg er ganske rasjonell. Bortsett fra da jeg våget å ta spranget ved å si opp en fast, godt betalt jobb for å starte forlag. Da fikk det briste eller bære.

29.03.22. Oslo, Norge. Gunnar og Elisabteh Totland til Vendepunktet.

– Ikke sunt

Totland har fått flere henvendelser fra kjøpere som vil overta forlaget hans, som hadde 30 millioner i omsetning og et resultat på fem millioner både i 2020 og 2021. Men noe salg blir det ikke foreløpig. Han føler ikke at han er i mål:

– Jeg har ambisjoner som ikke er oppfylt. Jeg vil løfte fram flere stemmer fra miljøer og språkområder som ikke er synlige i Vesten. I tillegg må flere filosofiske grunnbøker komme på norsk.

Solum Bokvennen oversetter allerede fra veldig mange ulike språk: Arameisk, gammeletiopisk, koreansk, tamilsk, albansk, rumensk, japansk og samisk, for å nevne noen.

Det blir lange arbeidsdager for den 57 år gamle forleggeren. Det har det alltid vært. Ofte går han så opp i arbeidet at han glemmer å spise. Etter full dag på kontoret, starter han en ny jobbøkt rundt ni om kvelden. Da sitter han gjerne fram til tre-fire om natten. Dette er hans mest kreative tid. Han er på jobb igjen mellom åtte og ni.

– Jeg vet jo at dette ikke er spesielt sunt. Før fikk jeg i alle fall trim, da jeg syklet hele året. Men nå må jeg være omsorgsperson hele døgnet. Så nå går vi noen turer sammen.

– Når var sist du følte deg bekymringsløs?

– Det var før sykdommen. Etterpå ble et åpent spørsmål om hvordan hver dag ville utvikle seg helsemessig. Den gang tok vi helsen for gitt. Nå er det en annen fortelling. Men jeg tror vi går mot lysere tider.

29.03.22. Oslo, Norge. Gunnar og Elisabteh Totland til Vendepunktet.

Litteraturen har vært til hjelp

Gunnar Totland er ikke vanskelig å be når Vårt Land spør om hvilken bok som har formet ham mest. Han regner Forbrytelse og straff av Dostojevskij som verdens beste bok. Men han trekker også fram Ibsens Rosmersholm, Vildanden og Kongsæmnerne.

– Dette er tidløse tekster hvor de evige moralske spørsmålene drøftes. Åpner vi en slik bok, setter vi oss i en tidskapsel og reiser til en verden som er annerledes enn vår, og som likevel handler om de samme eksistensielle valgene. Man leser seg selv inn i teksten, og noen ganger kommer teksten tilbake til deg lenge etterpå, hvor du gjør erfaringer og valg du ikke kunne gjort uten å ha lest.

– Har litteraturen vært til hjelp når utfordringene har tårnet seg opp privat?

– Ja, det vil jeg si. All annen menneskelig erfaring gir nytt lys. Jeg har jo lest Bibelens begge testamenter, deriblant Jobs bok. Den er en litt underlig tekst. Jeg tror jeg leste den første gang da jeg arbeidet som nattevakt på Ullevål sykehus. Samtidig så jeg hvilke skjebner som finnes i virkeligheten og hvor vanskelig mange har det. Nå tenker jeg at jeg er heldig likevel.

Forlagsmannen mener alle mennesker kunne hatt godt av å jobbe i helsevesenet en periode:

– Å stelle syke og gamle gir en forståelsesramme som er viktig når man møter egne utfordringer i livet.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje