Guddommelig velstand

GUDS ENTREPRENØR: En av Hans Nielsen Hauge kamper med seg selv, var en sterk lyst til rikdom. Han fant et slags svar. Uten det hadde antagelig ikke tekstilbedriften Devold på Sunnmøre sett dagens lys.

Reportasje

– Hvorfor ulla ikke er det åttende underverk – det skjønner ikke jeg, sier Ole Andreas Devold.

Han står i museet inne i Devoldfabrikken og forteller. Devold bruker hendene for å forklare, og svinger seg nesten som en danser når han skal vise noe. Her står store vever, strikkemaskiner, en statue av hans oldefar Ole Andreas, klassiske Devold-varer som blåtrøya og rødlua – og et stemplingsur.

Fabrikkpipa ruver over Langevåg, et tettsted tre mil fra Ålesund. Her var det bare noen få gårder og en håndfull mennesker før tekstilbedriften Devold tidlig på 1800-tallet kjøpte jord fra storgården Molvær. For Ole Andreas Devold er fortellingen om «firmaet» både hans familiehistorie, yrkesliv – og navn. I sin tid het bedriften O. A. Devold. At bestefaren, oldefaren og tippoldefaren var haugianere, vet han godt. Selv ble han pensjonist i 2013, men stiller som historieforteller.

– Jeg er fascinert av Hans Nielsen Hauge og har et par bøker om ham. Jeg tenkte jeg skulle kjøpe den neste som kommer. Det med religion har jeg ikke greie på, men jeg synes hans holdning og det han stod for, er viktig, sier Devold.

Besøk av DevoldFabrikken (Langevåg, Ålesund). Portretter av Gro Naalsund i Devold og Ole Andreas Devold.

Igangsetteren

«Atter er himlenes rike likt en kjøbmand som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den».

Det eneste kjente portrettet av Hans Nielsen Hauge, malt i København av ukjent kunstner ca. 1800.

Sitatet stod på signetringen til Hans Nielsen Hauge. Det er hentet fra en lignelse i Bibelen. 250 år etter hans fødsel i 1771 markeres Hauge igjen i seminarer, gudstjenester og bokutgivelser, med en ny topp i høst. Mest kjent er han for at han ble fengslet for å ha samlet folk til kristne møter. I tillegg var han mye på farten rundt i mange deler av landet, og ble lagt merke til.

Men det myndighetene særlig ville ta ham for i den ti år lange rettslige prosessen mot ham, var ulovlig økonomisk samarbeid som stred mot handelslov og privat eiendomsrett. Fantes det blant haugianerne en helligkasse? Hva gjorde ellers at de kunne kjøpe opp herregårder og grunn, og starte bedrifter der det vanligvis var kapitalsterke byborgere som gjorde denslags, ikke vanlige folk?

Sprengkraft

Trygve Riiser Gundersen gir ut første bind av to om haugianerne om en drøy måned. Han mener at noe av sprengkraften i det Hauge stod for, ble tonet ned i vekkelsens andre bølge etter at Hauge ble fengslet i 1804, og at det også er denne roligere delen flest forbinder med Hauge.

Trygve Riiser Gundersen, forlagsredaktør i Press og forfatter av bok om haugianere

– Mye av det som skrives nå, tar utgangspunkt i hva vi tenker om hva bevegelsen ble utover på 1800-talet. Da ble det en stor og litt satt bevegelse med mektige menn rundt omkring i Norge, sier Gundersen.

Han viser til at mange av haugianerne ble rike og etablerte i kjølvannet av den revolusjonen som opprinnelig ble satt i gang, og at de utover 1800-tallet var nokså konservative teologisk og politisk, men liberale i økonomisk politikk.

– Denne sene haugianismen er lett å passe inn i KrF og Hauge Business School. Men den tidlige haugianismen er noe annet, sier Gundersen.

Tanken om felles eierskap var et apostolisk ideal. Men de får med én gang beskjed om at det ikke er lov. Prøver de likevel å realisere det? Det blir det springende punktet i etterforskningen senere.

—  Trygve Riiser Gundersen

Kjøpmannen

En av Gundersens favoritter i floraen av bøker om Hauge, er Dagfinn Breisteins Kjøbmand i Bergen. Kristen tro og økonomisk aktivitet fra 1955. Der skriver Breistein om hvordan tanken om kjøpmannskap vokser fram hos Hauge. Han velger å skaffe seg handelsborgerskap i Bergen, et krav for å få drive handel. På denne tiden var Bergen Norges største by.

Hauge var ute på åkeren på gården hjemme i Tune i Østfold den dagen i våronna 1796 da han hadde den mye omtalte opplevelsen som ble hans åndelige gjennombrudd. Hauge ble så oppløftet i sinnet at det hele føltes som noe guddommelig og salig. Han fikk et ønske om å forkynne Guds ord og følte en brennende kjærlighet til alle mennesker. Samtidig så han en verden som var nedsenket i det onde.

Slik beskriver Breistein dette vendepunktet. Men han understreker at det ikke kom ut av intet. Hauge hadde siden tidlige barneår hatt et religiøst grublende sinn. Han hadde følt et sterkt begjær etter rikdom, og kjent gleden ved å tjene penger, blant annet i en jobb i Fredrikstad fra han var 24 år. Han hadde også sett fordelene det ga å ha penger. Selv om han kjente stor tilfredsstillelse, seig det på en uro for at dette gikk på bekostning av gudstroen og ville bli en besettelse for ham. Breistein skriver:

«Disharmonien i troslivet hadde ikke hos Hauge hatt sin årsak i tankevansker. Heller ikke hadde han vært bundet av grove laster. Det som skapte konflikten i sinnet hans og holdt ham fra et harmonisk trosliv, var tanken på – og begjæret etter rikdom og materiell velferd».

En økonomisk suksess

I Langevåg ble tekstilbedriften Devold et fenomen. Ved å være tidlig ute med nye maskiner og teknikker og levere arbeidstøy til fiskere og andre som trengte solide arbeidsklær, vokste virksomheten og inntjeningen var god.

I Langevåg utenfor Ålesund vokste Devold mer og mer fra starten på 1800-tallet. Rundt 1950 var det over 800 ansatte her.

Noe av det Ole Andreas Devold har hørt mange ganger, var at de som kom fra Langevåg til «byen», til Ålesund, fikk høre at de var velkledde og «framfødde». Fikk du ansettelse hos Devold, var du sikret til pensjonsalderen. Devold hadde også en pensjonsordning fra 1930-tallet, flere tiår før offentlig pensjon ble etablert. Sykekassen eksisterte fra 1910. Den ble etter hvert til en velferdskasse.

– Jeg har fått penger fra den flere ganger til å dekke tannlegeregninger, sier Devold.

Senere ble det bygget barnehage for ansatte. Bedehuset ble bygd allerede i 1892, med bidrag fra Devold. Devold-firmaet bidro til å få bygd sykehus og kirken.

Besøk av DevoldFabrikken (Langevåg, Ålesund). Portretter av Gro Naalsund i Devold og Ole Andreas Devold.

– Hva tror du gjorde at de opprettet slike velferdsordninger?

– Jeg tror det var den haugianske ånden som rådde. Min tippoldefar Niels var en venn av Hans Nielsen Hauge. Hauge har skrevet mange brev der han refererer til N. Devold. Niels var også på besøk til Hans Nielsen Hauge den siste gangen han satt i fengsel et sted på Østlandet.

Devold vet at hans oldefar med samme navn, Ole Andreas, var kjent som en leder som krevde mye av sine ansatte. Han kunne bli hissig hvis han ikke var fornøyd. Arbeidstida fra fra tidlig morgen til 19 på kvelden, med en halv times frokost og halvannen time middag.

Overjordiske

Lokalhistoriker i Ålesund, Harald Grytten, forteller at Devold-ene lokalt ble sett på som nærmest overjordiske.

– De som stod på haugianernes side, fant selvfølgelig fram de gode tingene som skjedde i Langevåg. Det skjedde en voldsom omkalfatring av lokalsamfunnet i takt med at bedriften bare vokste. Samtidig ser det ut som de første Devold-ene fortsatte sin haugianske væremåte og klarte å investere så mye i fabrikken at eventuelle kritikere fikk lite vann på mølla, i alle fall når det gjaldt de første Devold-ene.

I Gryttens egen tid i 1950- og 1960-årene var det fjernt å tenke seg at «Devold-ene» hadde noe med kristentro og sparsommelighet å gjøre.

– De var høyt hevet over arbeiderklassen i Langevåg og den vanlige mann. Det var nesten sånn at da det var noe som skjedde der, sluttet folk å puste borte i Langevåg, sier Grytten.

---

En rad av Hauge-arrangementer:

  • 17. - 18. september: Forvalteransvar og samfunnsbygging. Jubileumskonferanse i Bergen.
  • 18. september: Det brenner en ild. En musikal om Hans Nielsen Hauge. Konsertversjon i Rolvsøy kirke.
  • 19. september: Hans Nielsen Hauges oppvekst og familie. Seminar ved Linda Helén Haukland i Kirkens hus, Fredrikstad.
  • 13. oktober: Haugianerne: Enevelde og undergrunn (1796-1799). Foredrag av Trygve Riiser Gundersen om boken og panelsamtale.
  • 28. oktober: Haugespor: – Skaperånd, spetakkel ... og strikkepinner. Jubileumsspill om Hauge. Hauges minde.
  • 31. oktober - 4. november: Hjerter i brann - en familieforestilling om Hans Nielsen Hauge
  • 22. - 23. november: Faghistorisk Hauge-seminar. Historiegruppa ved Universitetet i Sørøst-Norge.

---

En revolusjonær tendens

I boken Betragtning over Verdens Daarlighed setter Hauge ord på sin forakt for rikdom, og skriver at det er i gudstroen han har funnet sin mest kostbare perle. Forakten gjaldt ifølge Breistein ikke materielle ting i seg selv, men begjæret etter vinning. Den som hadde materielle goder, måtte ikke ha hjertet sitt der, men «efter Guds Vilje tjene sig selv og andre dermed».

I forkynnelsen la Hauge vekt på en omvendelse fra mørket til lyset. Å leve i lyset innebar også å gjøre godt, bruke sine ressurser, arbeide hardt og ikke ligge på latsiden. Å gå rundt uten å gjøre noe nyttig for å være mest mulig åndelig, var feil.

Etter et besøk i København i 1800, som da var Norges hovedstad, tok tankene om økonomisk virksomhet enda mer form. Hauge begynte å se på handelsvirksomhet som et steg til å bli økonomisk uavhengig. Det kunne også bli en frigjøring fra de rikes overdådighet, og skape et alternativ til en økonomi der noen ble rike fordi andre ble undertrykt eller utnyttet.

Breistein mener at det i Hauges oppfordring kan spores «en like fram revolusjonær tendens».

«Han var ikke fornøyet med de rådende tilstander. Han ønsket å bryte ned de gjerder som stengte for sosial utjevning. Men tanken på maktbruk var ham fremmed. Ved selvoppofrelse og intenst arbeide gikk veien til målet. På nestekjærlighetens og barmhjertighetens grunnvoll ville han opprette et økonomisk samvirke mellom alle samfunnslemmer».

Tiltalen mot Hauge gikk ut på at han hadde skapt et «communio bonorum», et formuesfellesskap der den enkeltes eiendomsrett og råderett var avskaffet, og der medlemmene måtte bøye seg for disposisjoner som lederne fant formålstjenlige. Flere hundre haugianere ble avhørt, men retten fant ikke dette bevist.

Besøk av DevoldFabrikken (Langevåg, Ålesund). Portretter av Gro Naalsund i Devold og Ole Andreas Devold.

En «uekte» sønn og en strikkemaskin

Ved et høyt bord inne i museet i fabrikkbygningen gir Ole Andreas Devold en minidemonstrasjon av et eksperiment han gjør når han har skoleklasser eller andre på omvisning. Han tar opp et lite tøystykke av ull, fukter det med litt vann, legger det i en tett, gjennomsiktig boks og kobler til en temperaturmåler.

Besøk av DevoldFabrikken (Langevåg, Ålesund). Portretter av Gro Naalsund i Devold og Ole Andreas Devold.

Temperaturen begynner straks å krype oppover, og går fra rundt 20 til 22 grader på et par minutter. Ulla kan komme opp i både 30 og 40 grader. Den danner en kjemisk forbindelse med vann.

Devold forteller at historien starter i Østerdalen, i Stor-Elvdal. Der blir Halvor Ophuus født i 1772, året etter Hauge. Moren er ikke gift, noe som kunne bety en dårlig start. Men Halvor får plass som lærling på bedriften Enigheten.

Enigheten ble etablert da Ophuus er ti år, av noen som kaller seg Det Patriotiske Selskap. Målet er å opprette «hekle- og spinneanstalter» og overføre ny teknologi fra København og Europa til Norge. Enigheten har importert en strikkemaskin fra England, og lager strømper, votter og røde toppluer.

Unge Ophuus blir gift med datteren til sjefen på Enigheten. I Trondheim får han svennebrev som vever og farger i 1796, 24 år gammel. Mesteren beskriver ham som «særlig dyktig». I disse årene i Trøndelag blir Ophuus blir kjent med Hans Nielsen Hauge.

Som nygift 25-åring blir han husmann under gården Trana i Steinkjer, men fortsetter som vever og farger. Tre år senere, i 1800, kjøper han gården Dyrstad i Egge i Nord-Trøndelag. Fem år deretter kjøper han i 1805 gården Nes i Grytten i Romsdal.

Devold mener at årsaken til denne flyttingen til det som er dagens Åndalsnes, var Hans Nielsen Hauge. Etter noen år, i 1809, flytter flere haugianere fra Luster til Grytten. Sammen med den ene, Daniel Arnesen, kjøper Ophuus gården Mjelva. Ophuus fortsetter med farging og veving, og sønnen på nabogården Devold, Niels Devold, hjelper til.

– Niels ble frelst. Han er min tipp-oldefar. Han gifter seg med datteren til Ophuus, Margrethe, og de flytter til Ålesund. Niels hadde et eget rom i sjøbua der han hadde forsamlinger og snakket religion. Det er ganske spesielt, sier Devold.

Besøk av DevoldFabrikken (Langevåg, Ålesund). Portretter av Gro Naalsund i Devold og Ole Andreas Devold.

Fra Niels til Ole Andreas

I 1818 starter Niels et veveri og fargeri i Ålesund. Selv går han etter hvert over til frakt og foredling av fisk, og har ifølge tipp-oldebarnet flere frakteskuter på sine eldre dager. Men sønnen Ole Andreas drar i 1847 til Tyskland for å lære mer om tekstil.

– Han gikk ikke på noen skole, men besøkte bedrifter i Tyskland. Det var tre ting som var viktig: Han lærte tekstil. Han ble kjent med fagfolk innen tekstil. Det tredje var at strikkemaskinene i Tyskland var mye bedre enn maskinene i Norge, forteller oldebarnet.

I 1850-51 kommer han hjem igjen, og kjøper et område ved byfjellet i Ålesund der byggearbeidet starter. 1853 regnes som året da O. A. Devold blir en realitet.

Etter hvert blir det trangt om plassen i Ålesund. Devold kjøper eiendommen Langevåg, som er en del av storgården Molvær på øya Sula. Etter hvert kjøper han store deler av gården. Etter bybrannen i Ålesund i 1904 er det meste av virksomheten flyttet til Langevåg.

Blåtrøya var et av plaggene som Devold solgte mye av. Bilde til hovedsak om Hans Nielsen Hauge, Devold og entreprenørskap.

På 1950-tallet har bedriften over 800 ansatte og er en av Norges største tekstilbedrifter. Men da begynner nedgangen. Etter lang tid uten lån, blir bedriften rammet av en stor brann. Det blir tatt opp store lån for å skaffe nytt utstyr. Imens er tekstilindustrien på vei inn i en ny fase der produksjon i Europa ikke er framtida.

I 1989 overtar Flakk-gruppen bedriften og bygger i 2000 egen fabrikk i Litauen. Der er lønnsnivået langt under det norske. I dag har Devold of Norway 33 ansatte i Norge. I tillegg er selskapet Devoldfabrikken opprettet, og driver blant annet et stort outlet-senter i Langevåg.

Gro Naalsund er markedsdirektør i Devold of Norway og har jobbet der i fire år.

–Jeg er stolt av å jobbe i Devold, en hjørnesteinsbedrift som har overlevd i snart 170 år. Devold har en unik historie hvor entreprenørånda fortsatt er sterk. Vi jobber stadig med å utvikle nye plagg av dette fantastiske naturlige materialet. Og spesielt stolt er vi av å fremdeles eie vår egen fabrikk og verdikjede, sier hun.

Besøk av DevoldFabrikken (Langevåg, Ålesund). Portretter av Gro Naalsund i Devold og Ole Andreas Devold.

Pengeflyt

Devold er det beste nålevende eksempelet på en bedrift med haugianske røtter, mener Ola Honningdal Grytten, professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole.

Ifølge Grytten kan i overkant av 30 bedriftsetableringer direkte tilskrives Hauge som grunnlegger. I tillegg kommer tilfeller der han bidro som investor eller kapitalformidling. Møbelprodusenten Mindor Hjellegjerde har ifølge Grytten også sagt i et intervju i 2008 at av 19 møbelprodusenter i Sykkylven, har 14 røtter i et kristent livssyn.

Grytten skriver at regnskapene fra rettssaken mot Hauge viser at egenfinansieringen i de haugianske bedriftene lå på bare fire prosent. Han mener at Hauge i en tid uten bankvesen og til dels dårlige økonomiske tider, må ha hatt «en formidabel tillit hos kapitalsterke nordmenn».

Fra starten rundt 1850 økte Devold virksomheten og hadde på det meste over 800 ansatte.

Et kollektivistisk forsøk

Trygve Riiser Gundersen mener at få vil si noe annet enn at haugianernes næringsvirksomhet ble viktig. Den kommer i forkant av de større bølgene av industrialisering i Norge.

– Nettverkene og kommunikasjonen dem imellom er den store økonomiske fordelen haugianerne har. Det tror jeg er nøkkelen til at de vokser så fort. Dette vekker mistanke og redsel i begynnelsen.

Gundersens hypotese er at Hauge-bevegelsen startet som et kollektivistisk forsøk på å utvikle nye måter å være sammen på. Samtidig kom de som en reaksjon på den første industrialiseringen i Norge, som fattigdommen den også førte med seg.

– Hvis du leser hva Hauge faktisk sier om hvorfor det er en god idé å starte fabrikker, sier han at vi ser at de er de rike som tjener på dette og bruker det til å utnytte andre. Han spør: Hvorfor skal ikke vi som er fattige og snille også forvalte dette nye, og bruke det til å løfte andre opp?

Mye tyder også på at Hauge i utgangspunktet ønsket kollektivt eierskap.

– Den tanken om felles eierskap var et apostolisk ideal. Men de får med én gang beskjed om at det ikke er lov. Prøver de likevel å realisere det? Det blir det springende punktet i etterforskningen senere, sier Gundersen.

Arven tynnes ut

Gundersen mener at det utover i 1860-og 70-årene blir viktig for de som «skaper myten om Hauge» å understreke at bevegelsen ikke gjorde noe ulovlig. Han mener det er helt klart at den opprinnelige intensjonen aldri var individuell vinning.

Breistein antyder i sin bok at Hauge etter at han ble løslatt kanskje ga opp tanken om felles eierskap, selv om Breistein understreker at Hauge i lys av rettssaken nok passet seg for hva han sa på dette punktet. I 1816 skriver han: «Vel ønskede jeg Fællesskab kunde gaat an, for at hindre Egennytte og Begjærligheden samt Misbrug af Verdens Gods, og endelig for det store Godes Skyld», men han ser at «en større Skade kunde forvoldes» fordi man ikke kan skille «Hyklere og sande Christne». Hauge viser også apostlenes tanke om å ha alt felles, ikke vedvarte, men at Hauges resultat ble å anse det som en «Christelig Pligt, som Huusholdere over de betroede Gaver af timeligt Gods, efter Evne at gavne Andre, og, (...) at gjøre Vel imod Alle, meest Troens Egne».

I den andre fasen mener Gundersen at haugianerne blir mer og mer blir vanlige økonomiske entreprenører og individuelle eiere, men med et strengt religiøst grunnsyn.

– Hva som skjer med disse bedriftene, er jeg nysgjerrig på. Mitt inntrykk er at de ikke fortsetter på samme måte.

Gundersen mener at flere strømninger flyter sammen i den kristne bedriftsvirksomheten utover 1800-tallet. Selv har han familierøtter i møbelindustri på Vatne på Sunnmøre. De har ikke haugianerrøtter, men springer ut av bedehusmiljø.

Besøk av DevoldFabrikken (Langevåg, Ålesund). Portretter av Gro Naalsund i Devold og Ole Andreas Devold.

Fagforeningsforbud

Ole Andreas Devold understreker at det alltid var et godt forhold mellom lederne og ansatte i bedriften, men at de var svært kritiske til «organisasjonen», altså fagforeninger. I et brev til de ansatte skriver ledelsen i 1928 at hver ansatt står fritt til å organisere seg, men den som gjør det, blir oppsagt. Samtidig står det at bedriften skal sørge for at lønnsnivået er minst like bra som hos andre man kan sammenligne seg med, og at bedriften ikke vil si opp eldre ansatte.

Dette mener Gundersen er en interessant og underutforsket del av historien om den etablerte lekmannsbevegelsen.

– Jeg syns dette er et viktig spørsmål å stille: I hvilken grad ble lekmannsbevegelsen en direkte motsats til – eller motkraft mot – arbeiderbevegelsens kollektive organisasjoner?

Han viser til at det i den første kristne arbeiderforeningen i Christiania, en slags forløper for indremisjonen i byen, ikke gikk an å være medlem i en av arbeiderforeningene til Marcus Thrane og samtidig medlem av den kristne foreningen.

– For meg blir det klart at det ligger en veldig radikal impuls i den kristne lekmannstradisjonen før skillet mellom høyre og venstre i politikken kom. På forskjellig vis blir den impulsen i løpet av 1800-tallet vridd mer i retning av en høyrebevegelse og anti-arbeiderbevegelse. Her er det mange spenninger og noen bryter med dette mønsteret også, men jeg har blitt slått av det når jeg ser på materialet, sier Gundersen.

Besøk av DevoldFabrikken (Langevåg, Ålesund). Portretter av Gro Naalsund i Devold og Ole Andreas Devold.

På den høyeste topp

Selv hadde Ole Andreas Devold mange roller i bedriften, og var en tid disponent. Men det han likte best, var det tekstiltekniske.

Han viser fram stoffet til et av dagens Devold-merker Expedition, som han i sin tid var med på å utvikle. En produksjonsrådgiver hadde vært i England, og fortalte at de hadde en type ull som veldig godt absorberte fuktighet. Da laget Devold et plagg der de kombinerte ullfiberen som ekstra raskt absorberer fuktighet, med et mer vanlig ullfiber.

Devold tar fram en stoffbit fra Expedition-plaggene, dypper på litt vann og viser hvordan de ulike lagene opptrer.

– Det het først Aquaduct. Det var nok for kjedelig, og Expedition ble nytt navn. Og det har vært på den høyeste topp – på Mount Everest og begge polene.

Om Hauge har han dette å si:

– Etter mitt syn var han en stor kar. At landet behandlet ham som de gjorde, er helt forferdelig. Han satt vel i fengsel omtrent en fjerdedel av sitt liv. Så er det et seminar om ham og det passer sånn, er jeg med på det.

---

Tidslinje

1771: Hans Nielsen Hauge blir født

1772: Halvor Ophuus blir født

1789: Den franske revolusjon

1790: Niels Devold blir født

1796: Hauge har sin åndelige opplevelse ute på åkeren

1799: Hauge blir arrestert første gang

1801: Hauge får handelsborgerskap i Bergen

1804: Hauge blir varetektsfengslet og blir sittende i lang tid

1805: Halvor Ophuus kjøper gården Mjelva på Åndalsnes (sammen med en annen haugianer)

1813, 4. desember: Domsavsigelse i rettssaken mot Hauge

1814, 17. mai: Norge får egen grunnlov

1814, 23. desember: Hauge blir Løslatt for godt

1815: Halvor Ophuus velges inn på Stortinget fra Romsdals Amt

1818: Niels Devold og kona Margrethe (født Ophuus) flytter til Ålesund

1824, 29. mars: Hans Nielsen Hauge dør

1827: Ole Andreas Devold blir født

1853: Ole Andreas Devold etablerer tekstilbedrift i Ålesund

1856: Olaf A. Devold blir født

1869: Devold setter opp det første bygget i Langevåg (edited)

---

Les mer om mer disse temaene:

Turid Sylte

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje