Reportasje

To søstre var på Utøya. Bare én kom hjem. – Jeg følte at det var hun som burde overlevd

22. JULI 2011: Cathrine Trønnes Lie overlevde Utøya-massakren. Det gjorde ikke søsteren Elisabeth. – I mitt hode skulle vi oppleve alt sammen. Så da hun ikke var her lenger, føltes det som om livet ikke lenger hadde noen mening.

Cathrine Trønnes Lie

Dette intervjuet er først publisert 23.11.2021, men er hentet fram igjen i forbindelse med at Cathrine Trønnes Lie torsdag 25. november fikk en Brage-pris for boken «Søstre. Min historie etter Utøya».

Året er 2011, og det er sommerferie. De to søstrene Elisabeth (16) og Cathrine (17) gleder seg til de skal dra sammen til Arbeiderpartiets Ungdomsfylkings (AUF) sommerleir på Utøya, en liten øy i Tyrifjorden på Østlandet.

Cathrine var der også året før, men i år er det ekstra stas fordi Elisabeth og flere venninner fra hjembyen Halden er med.

De første dagene på sommerleir koser jentene seg med karaoke, diskotek og lytter til taler fra ungdomsledere.

Så kommer fredagen, og tar en brå vending.

Rykter sirkulerer om et bombeangrep i hovedstaden. Det er få som har smarttelefoner i 2011, og det er ikke mye informasjon å få. Elisabeth er bekymret. Nå lengter begge søstrene hjem.

AUF-lederen orienterer ungdommene etter beste evne. Han forsøker å lette på stemningen, og skal til å sette i gang grillen.

Plutselig hører de høye skuddlyder, men skjønner først ikke om det er en øvelse. Lydene nærmer seg, og Cathrine ser andre ungdommer som løper mot dem, hyler og skriker. Noen av dem er dekket av blod.

Cathrine befinner seg på teltplassen foran kaféen, mens Elisabeth er inne i kaféen og prater med faren deres på telefon.

10 år

10 år har gått siden angrepet mot Regjeringskvartalet i Oslo sentrum og sommerleiren til AUF på Utøya, utført av en høyreekstrem terrorist. 77 personer ble drept den dagen. 69 ungdommer ble drept, og 66 ble skadet etter masseskytingen på sommerleiren.

Cathrine Trønnes Lie (27) kom hjem fra AUFs sommerleir med livet i behold, selv om terroristen skjøt henne to ganger. Søsteren Elisabeth ble drept.

I sommer gir Cathrine ut boken Søstre – min historie etter Utøya, hvor hun åpner seg om sorgen etter å miste lillesøsteren og om skyldfølelsen for å være den som overlevde.

Cathrine Trønnes Lie

En uke senere

– Det gikk en uke før vi fikk beskjeden om at Elisabeth var identifisert. Hun var død, sier Cathrine.

– Hvordan reagerte du da?

– Jeg tror jeg gråt. Men det husker jeg ikke.

Cathrine ble skutt i ryggen og i armen. Hun husker ikke mye fra de to første ukene etter terrorangrepet, fordi hun gikk i en tåke av sterke smertestillende – inn og ut av operasjonsrommet.

– Helt ugjenkallelig

– Skyldfølelse etter terroren er dessverre vanlig. Da vi så på dette med skyld, var det 40 prosent som sa de hadde kjent på det, forteller Synne Øien Stensland, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS).

Stensland har forsket på de som overlevde terroren på Utøya og foreldrene deres. Hun forteller at de intervjuet 398 personer, og at åtte av ti av de som overlevde terroren har valgt å være med i studien. Det var 69 ungdommer som mistet livet den dagen, og de fleste i studien kjente, var nære venner eller hadde familiemedlemmer som ble drept.

– Tapene er jo ugjenkallelige. Posttraumatisk stress gjør ofte sorgen enda vanskeligere å bære. Når tapene er så store kan det være vanskelig for de som overlevde å klare å fremme egne behov, samtidig som de er i sorg og ønsker å støtte andre, sier Stensland.

---

Posttraumatisk stresslidelse

  • En ofte langvarig, og ikke sjelden kronisk tilstand, som kan oppstå etter alvorlige eller langvarige psykiske traumer. Dette kan være ulykker, krig, katastrofer og overgrep.
  • Den kjennetegnes ved stadig gjenopplevelse av den skremmende hendelsen både i våken tilstand og i søvn. Mange forsøker også å unngå ting eller situasjoner som minner om hendelsen.
  • Irritabilitet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og humørsvingninger er symptomer. Noen har også fysiske symptomer. Svimmelhet, kvalme eller hodepine, eller ha en følelse av at hjertet slår veldig fort eller hardt.

Kilde: NKVTS

---

Tre søstre

– Det var bare fjorten måneder mellom Elisabeth og meg. Vi var søstre, men også veldig nære venninner. I mitt hode skulle vi oppleve alt sammen, vi skulle bli mammaer samtidig og sånt. Så da hun ikke var her lenger, føltes det som om livet ikke lenger hadde noen mening.

Cathrine beskriver Elisabeth som «en av de populære», men at de to pleide å vanke litt i hverandres vennegjenger også.

– Jeg så på henne som en av mine nærmeste, men vi var jo søstre, først og fremst. Altså, noe av det jeg husker best, er den skarpe stemmen hun fikk når hun var sinna på meg, ler hun.

Cathrine hadde to lillesøstre, Elisabeth og yngstesøster Victoria – med en aldersforskjell på 9 år.

– Først klarte jeg ikke å se på Victoria som noen annet den lille lillesøsteren. Jeg så ikke på henne som jeg gjorde med Elisabeth.

SØSTRENE TRØNNES LIE: (f.v) Elisabeth, Victoria og Cathrine.

Slik er det ikke lenger. De to har gått hånd i hånd gjennom den lange, tunge veien siden 2011.

Aldersforskjellen minsket på et vis da Victoria, som i dag er 17 år – straks 18 – raskt ble voksen av seg. Cathrine kaller henne for sin «hjertestein».

– Hun betyr alt.

Alle sørget over at Elisabeth var død, men det virket ikke som om de var glad for at jeg var i live.

—  Cathrine Trønnes Lie

Vokse opp i sorg

Vårt Land møter 27-åringen i sentrum av Halden. Her har Cathrine bodd hele sitt liv. Først sammen med familien, men de siste ni årene har hun bodd alene.

– Jeg flyttet for meg selv året etter. Det var veldig tøft da jeg kom hjem etter Utøya og sykehuset. Det skapte en stor sorg at vi mistet Elisabeth, og jeg følte til tider at jeg ble glemt i hele situasjonen. Alle sørget over at hun var død, men det virket ikke som om de var glad for at jeg var i live.

Yngstesøster Victoria var syv år da Elisabeth døde, og husker ikke mye fra henne.

– Det har jeg tenkt mye på. Hun var så liten og måtte vokse opp i all sorgen, og jeg føler hun har fortjent mye mer enn hva hun har fått.

Cathrine forteller at spesielt morens sorg over datteren som ble drept, skapte en distanse mellom dem. Hun forklarer hun forstår moren utenkelige smerte over å miste et barn, men følte ofte at hun selv måtte ta ansvar for den unge søsteren sin.

Mor og datter har et godt forhold i dag.

Det hender likevel at jeg møter henne. Hun dukker opp i drømmene mine.

—  Cathrine Trønnes Lie

Det største tapet

– Over halvparten av foreldrene sier at terrorangrepet påvirker dem i veldig stor grad ennå i dag, og en tredjedel er ufør eller delvis ufør etter hendelsen, forteller NKVTS-forsker Synne Stensland.

Hun sier at de fleste foreldrene var yrkesaktive i 2011, og at endringen hendte på grunn av terroren.

– Familier som opplever det største tapet man kan oppleve – at barnet deres blir drept, måtte håndtere tapet, i tillegg til egne posttraumatisk stress reaksjoner. I denne familien har de både mistet et barn, og fått hjem et skadet og traumatisert barn. Det er en ekstremt krevende situasjon, sier Stensland.

Aller viktigst, påpeker hun, er at familier som sitter igjen med sorg og traumer etter katastrofer, må få god hjelp over tid. Ofte reagerer familiemedlemmer forskjellig. Noen ganger kan foreldres reaksjoner være så sterke at det gå på bekostning av deres evne til å gi gjenlevende barn tilstrekkelig omsorg.

Forskeren forteller at barnas egen sorg over tap av søsken og deres egne posttraumatiske reaksjoner, gjør at de egentlig hadde trengt mer hjelp og støtte enn om de ikke hadde vært utsatt for terroren. Fordi familien er i en nærmest umulig situasjon, kan det være veldig vanskelig for både barn og voksne å be om hjelp. Hjelpen kan derfor ikke være avhengig av at man ber om det selv. Og de trenger at hjelpen er der over tid.

– For disse familiene er ofte hverdagslige ting som det å sove, stå opp, spise, gå på skole eller jobb fullstendig overveldende oppgaver. Mange vet ikke hva de trenger og klarer ikke selv å be om hjelp. Hjelpeapparatet må være på. Foreldre kan trenge hjelp for å klare å være gode nok omsorgspersoner. Både foreldre og søsken kan trenge traumebehandling og tilrettelegging for å klare skole og arbeid, sier Stensland.

Forenes i Ånden

Siste gang Cathrine så Elisabeth i live var hun i kafébygget. Det var også der hun ble skutt og døde.

– Det hender likevel at jeg møter henne. Hun dukker opp i drømmene mine, forteller Cathrine.

Etter Utøya-massakren har Cathrine slitt med traumeangst. I drømmer har hun opplevd å bli jaget, og å måtte flykte for livet. Slik hun gjorde den regnfulle dagen hun mistet Elisabeth, dagen hun selv ble skutt og forsøkt drept.

– I noen av drømmene mine mister jeg henne på nytt. Det gjør veldig vondt. Men i andre drømmer kommer hun til meg som en åndelig skikkelse. Jeg vet at hun er død i drømmen også, men jeg føler henne her. Og det er fint.

Cathrine Trønnes Lie

Søsken ble traumatisert

NKVTS-forsker Synne Stensland forteller at mareritt er vanlige for personer som har opplevd så dramatiske hendelser som Utøya-massakren.

– Når man har mistet noen, vil man gjerne ha dem tilbake. Søvnproblemer og mareritt er veldig vanlig å plages med etter en slik hendelse. Over halvparten av de vi har intervjuet sliter ennå med det, sier forskeren.

Forskningssenteret har ikke hatt ressurser til å invitere søsken av de som overlevde terroren med i Utøya-studien. Stensland forteller imidlertid at de søsknene de har pratet med, forteller om egne traumer knyttet til terrordagen, og til det å få hjem et traumatisert familiemedlem, som også er i sorg.

– Søsken som ikke var på Utøya under terroren fulgte terrorhendelsene tett. Mange har sannsynligvis opplevd sterke posttraumatiske reaksjoner. Samtidig har nok mange søsken følt at de må være ekstra flinke etter hendelsen, sier Stensland.

Vendepunktet

– Jeg følte lenge at det var Elisabeth som skulle overlevd, og ikke jeg. Det føltes som om livet ikke var verdt å leve, sier Cathrine.

Hun har brukt mange år på å komme seg dit hun er i dag, med jobb og nylig utgitt bok om det vonde hun har opplevd i sitt unge liv.

Etter flere runder og mange år med ulike typer behandling for de fysiske og psykiske skadene hun ble påført etter terrorangrepet, forteller hun at vendepunktet kom i 2019.

– Det var første gang jeg følte at det var riktig å ta de små skrittene jeg har tatt siden 2011. Jeg måtte gå denne veien for å komme meg hit jeg er i dag.

Året før hadde Cathrine startet på et program ved Sens, et program for arbeidsinkludering, som hjelper arbeidsløse ut i arbeid. I februar 2019 var det noe som løsnet, og Cathrine klarte å se og tenke annerledes om livet. Hun så seg selv i et nytt lys: En som kan hjelpe ungdommer som sliter, slik hun selv gjorde i mange år.

I dag jobber hun fast med ungdommer i Kirkens Bymisjon i Halden, en jobb hun trives godt med.

Jeg følte lenge ikke at det var Elisabeth som skulle overlevd, og ikke jeg.

—  Cathrine Trønnes Lie
Cathrine Trønnes Lie

---

Trenger du hjelp?

  • Kontakt post@traumepsykologi.no eller sentralbord 22 34 08 00, som er betjent alle virkedager fra 08:00 til 16:00.
  • Har du akutte tanker om å ta ditt eget liv, ring 113. Dersom du opplever et problem du trenger rask hjelp med, ring 116 117. Da kommer du til nærmeste legevakt.
  • Helsenorge.no har en veiledningstjeneste der du kan oppsøke hjelp, hvor det er kortest ventetider etc. De kan nås på telefon 23 32 70 00. Åpent hverdager kl. 08-15.30.
  • Er du mellom 18 og 35 år, og ønsker å ha noen å snakke med? Du kan snakke med frivillige chatverter – helt anonymt. For å komme inn i chatten klikk på chat-knappen, eller gå inn på mentalhelseungdom.no.

---

Gi håp

Boken til Cathrine, «Søstre – Min historie etter Utøya», kom ut 25. juni 2021.

Hun ønsker at boken skal kunne lære folk om hva som faktisk hendte på Utøya, og samtidig gi håp til de som trenger det.

Cathrine forteller om utfordringer og vonde tanker hun hadde etter Utøya: Hvor stor sorg det var hjemme. Hvordan hun ønsket å bytte plass med sin drepte søster. Forståelse – og mangel på forståelse. Hvordan det var å være et «Utøya-offer» i møte med behandling og psykologhjelp.

Og hva som skulle til for henne for å føle seg verdig for og glad i livet igjen.

– Selv om man ikke har opplevd noe lignende selv, tror jeg at mange kan kjenne seg igjen i de samme følelsene og tankene jeg har slitt med. Og som jeg fortsatt kan kjenne på.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje