Denne artikkelen ble publisert 17. 06. 2021.

Sommeren 2019: Amund Vold hadde nettopp tatt sølvmedalje under U23-EM i padling. Det var ett steg ned på seierspallen for unggutten som hadde tatt gull året før. Likevel var han optimistisk med tanke på VM for senior noen uker etterpå.

Nå skulle den topptrente 21-åringen bare toppe formen.

Det gikk ikke helt som planlagt.

– Først var det et par dager hvor jeg følte at det gikk litt tungt på trening. Det kostet liksom litt mer enn vanlig. Så ble det et par ettermiddager hvor jeg måtte legge meg på sofaen. Jeg følte meg småsliten.

Amund ble litt stresset. Han bestemte seg for å legge inn et par hviledager.

Men det hjalp ikke.

– Hadde dette vært i en tung treningsperiode om høsten, hadde jeg neppe reagert. Men fordi det nærmet seg VM, bestemte jeg meg for å dra til Olympiatoppen for å ta en blodprøve. Det reddet antakelig livet mitt.

[ Han skulle bare sette ut båten. Det ble hans siste gåtur. ]

---

Vendepunktet

• I denne serien forteller vi historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.
• Navn: Amund Vold
• Alder: 25
• Yrke: Profesjonell padler
• Meritter: Verdensmester U23 i 2018, to verdenscupseire
• Hobbyer: All mulig fysisk aktivitet
• Verv: Amassadør for Aktiv mot kreft
• Faktaboks oppdatert april 2023

---

I verste fall

Etter et par dager ble Amund oppringt: Dra så fort du kan til Rikshospitalet!

– Først tenkte jeg: OK, da er det kanskje noe feil da. Ja, det var nesten en liten lettelse. At jeg ikke innbilte meg ting. Jeg tenkte ikke over at det kunne være noe alvorlig.

Da toppidrettsutøveren kom inn på Rikshospitalet, ble han ført inn i et rom hvor det var tre leger og tre sykepleiere. Han ble spurt om hvordan han hadde følt seg i det siste.

Da skjønte han at det var alvor. Han ble kvalm og uvel, men klarte å spørre:

«Hva kan det være?»

«I beste fall vitaminmangel. I verste fall blodkreft. Vi må ta en beinmargsbiopsi for å avgjøre det».

Den største frykten

Amunds umiddelbare tanke var: Dette skjer ikke meg. Samtidig innså han: Det er jo ikke umulig heller. De tar ikke biopsi uten at de må.

Svaret kom fort. Beinmargen hans var full av kreftceller.

– Jeg skjønte ingen ting. Jeg var 21, hadde levd sunt, trent mye, aldri røyka. Jeg spurte legene, og de sa at det bare var ren uflaks. Jeg visste ingenting om kreft. Ingen i min familie hadde vært rammet. Jeg hadde ikke ofret det en tanke. Og blodkreft? Kan man bli frisk av det? En svulst kan jo skjæres bort, tenkte jeg, men man kan vel ikke bytte ut blodet?

Legene fortalte at mange overlevde sykdommen, men at det var vanskelig å si hvordan han ville reagere på behandling. Amund kastet seg rett på Google for å lese seg opp.

– Jeg fryktet at jeg aldri ville bli frisk igjen. Og selv det var ikke det jeg fryktet mest.

[ Han var ung og topptrent. Plutselig stoppet hjertet. ]

Brutal påminnelse

Den unge padleren fikk seg en sjokkleksjon om hvor skjørt livet er, uansett hvor sterk kropp man har. Noe hele verden også fikk en påminnelse om da den danske fotballspilleren Christian Eriksen plutselig falt om på banen med hjertestans midt i en EM-kamp 12. juni.

– Jeg klarer ikke helt å skjønne at sånne ting skjer. Men det er vel et bevis på at alle kropper er sårbare, selv toppidrettsutøvere. I samme periode som jeg ble syk fikk også langrennsløperen Sondre Turvoll Fossli hjertestans. Det fikk meg til å tenke at jeg var heldig, jeg fikk i alle fall et lite forvarsel om at noe var gærent. Med hjertestans får man jo ingen forvarsler. Det er brutalt. Det fine den siste uka er å se hvor mye folk bryr seg. Hvor langt nestekjærligheten når, sier Amund Vold.

Min tøffeste kamp

Tøffe kurer med cellegift tok ikke knekken på kreften til Amund Vold. Det så ikke bra ut. Legene lurte på om noen i familien hans kunne være donor for å gi beinmarg. Vevstypen hos de nærmeste ble sjekket, og sykehuset fikk treff på storebror Lars Christian.

– Jeg tror ikke han følte at han hadde så mye valg. Samtidig var han glad for å redde livet til lillebroren sin. Hvor mange storebrødre kan si at de har gjort det, spør Amund.

To liter beinmarg fra Lars Christian ble tappet slik at Amund kunne få stamceller fra ham. Den spreke storebroren, som selv hadde vunnet den ekstreme triatlonkonkurransen Norseman, ble selv så svekket at han ble sengeliggende han også.

Samtidig måtte all beinmarg i lillebror drepes. Det skjedde gjennom stråling og cellegift i nærmest dødelige doser. Amund måtte mates intravenøst. Han fikk smertestillende gjennom en morfinpumpe. Immunforsvaret hans var i null.

– Det var min tøffeste kamp, sier Amund.

– Hvor hentet du styrke til å takle det?

23-åringen tar en lang tenkepause. Prøver å starte et par ganger, men stopper seg selv. Til slutt sier han:

– Når jeg ser tilbake nå, så tenker jeg vel mest at jeg ikke hadde noe valg.

Stor skuffelse

Vårt Land møter ham ved Bestumkilen, der Oslo kajakklubb har sitt idylliske anlegg. Amund har syklet ned de fire kilometerne fra bostedet på Smestad. Her har han lagt grunnlaget for sine meritter på vannet. Når vi spør ham om hvor mange NM-gull han har, er svaret:

– Ouf, hvor mange er det? Nei, det har jeg ikke oversikt over.

Etter intervjuet er han klar for en økt i båten. Målet nå er å gjøre det bra under VM i september. Drømmen om OL i Tokyo ble ikke oppfylt.

Sammen med bror Eivind ble han nummer tre i OL-kvalifiseringen i Ungarn. Kun vinneren fikk OL-billett. Amund beskrev det slik på Instagram:

«Vi ga det vi hadde, men det holdt ikke. En 3. plass var mer enn vi kunne forvente, og jeg burde være fornøyd med at jeg allerede er tilbake og presterer på toppnivå. Allikevel kjenner jeg på en stor skuffelse over at det ikke gikk hele veien».

– Mange syns nok at jeg har kommet fort tilbake. Og det har jeg jo. Men samtidig er to år veldig lang tid når man så vidt har passert 20.

– Hva har du lært?

– Som idrettsutøver er man jo vant til å ha kontroll på alle detaljer: Trening, mat, hvile. Jeg måtte lære meg å gi fra meg kontrollen. Det var vondt. Men jeg hadde også litt godt av det.

Jeg fryktet at jeg aldri ville bli frisk igjen. Og selv det var ikke det jeg fryktet mest.

—  Amund Vold

[ Levi-Johan har lagt lokk på at han likar gutar i mange år. Han frykta utanforskap ]

Mindre alvor

Amund begynte opptreningen med små gåturer. I starten måtte han sette seg ned og hvile når han skulle gå trappen hjemme. Han satte seg delmål, samtidig som han håpet at kreften skulle være borte for godt – og at han skulle unngå senskader.

– Legene sa at min fysiske form før sykdommen var helt avgjørende for at jeg tålte behandlingen. Derfor har jeg engasjert meg i Aktiv mot kreft. Fysisk aktivitet blir faktisk ekstra viktig når man er så syk.

– Tenker du annerledes om livet enn før?

– Ja. Jeg innser hvor lett det er, at vi ikke skjønner hva vi har – før det er borte. Jeg har sett på det som en selvfølge at jeg kan dra ut og løpe eller padle. Plutselig ligger jeg i en sykehusseng og må trilles rundt, sammen med en tralle full av cellegift. Da tenker man over ting. Bare det å ha frihet til å bruke dagen som man vil …

– Er idretten blitt mer eller mindre viktig enn før?

– Det å bli verdensmester er nok blitt litt mindre viktig, selv om det fortsatt er viktig. Samtidig er det blitt viktigere enn før å unne meg ting, en god massasje, god mat med venner. Jeg tar meg mer tid enn før. Stresser mindre.

– Er det blitt et større alvor i livet?

– Nei, jeg vil nesten si mindre. Før var jeg sånn at jeg kunne grave meg ned på grunn av bagateller. Små nedturer kunne sende meg ned i hullet i flere uker. Nå tenker jeg at det ikke er så farlig. Jeg setter det i perspektiv. Og kommer meg videre.

[ Levi-Johan har lagt lokk på at han likar gutar i mange år. Han frykta utanforskap i pinsemiljøet ]

Julegaver

Amund Vold er veldig takknemlig for at han var i konkurransesesong da han begynte å føle seg sliten. Hadde det skjedd i en tung treningsperiode, ville han sannsynligvis ikke stusset over at han måtte hvile mer enn vanlig.

– Sykdommen var så eksplosiv, så legene var veldig klare på at det ikke ville tatt mange ukene før det hadde vært for seint. Hadde det vært en annen årstid, hadde jeg neppe overlevd. Jeg var veldig heldig, rett og slett, som fikk tatt den blodprøven.

Vold ønsker ikke å glemme hvordan det var å være på sykehuset. Selv hadde han en prognose som ga håp om å bli frisk, men det var andre pasienter der som hadde fått dødsdommen.

– Jeg beundrer dem sånn for måten de taklet det på. De var fulle av mot midt i mørket, og de satte pris på ting hver dag. Det gjorde sterkt inntrykk på meg.

– Tar vi helsen litt for mye for gitt?

– Ja, det tror jeg. Men det finnes mange av den andre typen også. Du vet, hypokondere. Man kan ikke bare gå rundt og tenke på at man kanskje er syk eller kan bli påkjørt av en bil.

– Hvordan har forholdet ditt til storebror endret seg etter at du fikk beinmarg fra ham?

– Han trenger ikke kjøpe flere julegaver til meg, for å si det sånn. Og det blir nok vanskelig for meg å si nei hvis han spør meg om å være barnevakt, smiler Amund Vold.