Reportasje

Forgiftet av en usynlig fiende

MILJØGIFTER: De finnes overalt og er ikke mulig å se med det blotte øye. Advokaten som avdekket sannheten om evighetskjemikalier, mener de kan føre til en helsekrise verre enn koronapandemien.

PFAS

Det er en morgen tidlig i mars, og jeg har tatt turen til et laboratorium i Oslo. Ute er det solskinn og vår i lufta. Inne er det fullt av mennesker med munnbind som er på jakt etter svar om helse og sykdommer. Selv er jeg på jakt etter et lite bevis på en mulig global helsekrise. Et bevis blodet mitt kan gi meg.

Det startet en sen arbeidskveld i romjula, da jeg leste en artikkel som sjokkerte meg. På leting etter gode saker å skrive, åpnet jeg et nyhetsbrev fra The Guardian som inneholdt en lenke til artikkelen: «Giften som finnes i oss alle, til og med ufødte spedbarn, og hvem som er ansvarlig for den».

Brått var arbeidet glemt. Jeg ble slukt inn i teksten.

«Kjemikalier kalt PFAS og PFOS – kjent som evighetskjemikalier – er i blodet til så å si hver person på planeten. Og de vil bare bli flere», advarte kronikkforfatteren, en advokat ved navn Robert Bilott.

Senere skulle jeg oppdage at han avslørte at disse stoffene er giftige, og at industrien bevisst holdt dette skjult i flere tiår.

«Denne trusselen er av et omfang og en skala uten presedens i menneskenes historie. De som har lært om denne fortsatt obskure helsetrusselen og forstår hvor mye det haster, stiller meg alle det samme spørsmålet: hvordan kan det ha seg at vi alle har denne giften i blodet vårt uten at det er en verdensomspennende nyhet?»

Får man i seg høye doser av disse stoffene kan det føre til sykdom og død, skriver Bilott. Han kaller det en helsetrussel verre enn koronapandemien. Kan det advokaten forteller om evighetskjemikalier stemme?

Elisabeth Bergskaug tar blodprøve for å se om hun har miljøgiftene PFAS i blodet.

Inne på laboratoriet i Oslo ruller jeg skjorteermet opp til skulderen, og strekker fram en blottlagt underarm. Pleieren stikker nåla inn like ved albueleddet, og trekker langsomt ut stempelet. En liten plastbeholder fylles med blod.

Jeg må vente noen dager på svar på blodprøven. Advokat Robert Bilott måtte vente mange år før han fant sannheten om evighetskjemikalier.

Unike egenskaper

PFAS står for per- og polyfluorerte alkylstoffer, og er en stoffgruppe som også kan kalles evighetskjemikalier. Ingen vet nøyaktig hvor mange evighetskjemikalier som finnes, men det amerikanske miljøbyrået EPA opererer med 8163. Ikke alle kan tas opp av kroppen. Ikke alle er farlige for oss, men noen er det. Felles for alle er at de er menneskeskapt, fremstilt kjemisk og bygget opp av karbonkjeder og fluor. Det gjør stoffene hardføre. De er både vann- og fettavstøtende og tåler høy varme. På grunn av disse egenskapene brukes evighetskjemikalier blant annet i regntøy, allværsklær, sminke, matemballasje, elektronikk, medisiner, brannskum og biler. Listen er flere tusen produkter lang.

Evighetskjemikalier blir værende når de slippes ut i miljøet og hoper seg opp over tid. Naturen har ingen enkel måte å bli kvitt dem på. Det kreves sterk syre, ekstreme temperaturer eller voldsom UV-stråling for å bryte ned mange av dem, noe man vanligvis ikke finner på jorda. Det er derfor amerikanske myndigheter kaller PFAS «evighetskjemikalier».

– Jeg synes ikke det er noe galt begrep, for mange PFAS brytes nesten ikke ned i miljøet overhodet. Det som er der, det er der. Vi blir ikke kvitt det i overskuelig framtid, sier Helle Knutsen ved Folkehelseinstituttet, som forsker på hvordan evighetskjemikalier og andre miljøgifter kan gjøre oss syke.

Evighetskjemikalier brukes ikke i mat. De produseres heller ikke i Norge. Likevel ender de opp i maten og i drikkevannet vårt.

Sprer seg i naturen

Norske medier har skrevet om evighetskjemikaliene PFAS tidligere. Medieinteressen nådde et foreløpig høydepunkt da Dagbladet i 2019 og 2020 skrev om skismørere som døde av kreft etter å ha jobbet i årevis med PFAS-holdig skismøring i artikkelserien «Glidens pris».

Skismøring er godt egnet til å forklare hvordan vi utsettes for evighetskjemikalier, og hvordan de sprer seg. Se for deg en skismører som tilbringer timevis i en smørebod hver vinter. Bøyd over skipar etter skipar, tester hun ut ulike kombinasjoner av skismøringer. Noen av dem inneholder evighetskjemikalier som skismøreren får i seg ved å puste inn damp og støv fra smøringen. Jobber hun i en dårlig ventilert smørebod og uten vernemaske, blir eksponeringen høyere. Skismørere er et eksempel på en gruppe som er utsatt for å få i seg langt mer evighetskjemikalier enn normalt. I 2019 testet Dagbladet blodet til 17 aktive amatørsmørere som hadde smurt med PFAS-holdig skismøring i minst seks år. Alle hadde høyere verdier av evighetskjemikalier i blodet enn gjennomsnittet i Norge. Fire hadde betydelig forhøyet nivå.

Skismørere er ikke de eneste som får i seg evighetskjemikalier fra skismøring. Det kan også du og jeg, men i mindre doser. En rapport fra Miljødirektoratet viser at det er målt høye nivåer av evighetskjemikalier i meitemark ved skianlegget i Holmenkollen som stammer fra skismøring. NTNU-forskere har gjort lignende funn i klatremus ved skianlegget i Granåsen. Når meitemark og klatremus spises av dyr høyere opp i næringskjeden, får disse også i seg evighetskjemikalier. Stoffene kan også ende i dyr vi spiser.

De fleste evighetskjemikalier er veldig mobile. De fester seg ikke på et bestemt sted og blir der, men flytter seg for eksempel enkelt gjennom vann. Når snøen fra skistadionene i Holmenkollen og Granåsen smelter, trekker noe av smeltevannet med kjemikaliene i ned i jorda, mens noe finner veien til bekker, elver og innsjøer. Derfra sprer evighetskjemikaliene seg videre rundt i Norge, og kan nå helt til grunnvannet og drikkevannet vårt. Fisk tar opp evighetskjemikalier fra vannet. Det gjør også matplanter som vi vanner, for eksempel salat og tomater. Slik får vi evighetskjemikalier fra skismøring og andre produkter i oss gjennom mat og drikke.

Jeg venter spent på om blodprøven min viser spor av dette.

Mystiske dødsfall

Evighetskjemikalier ble funnet opp på 30-tallet, men har allerede blitt umulig å unngå i den moderne verden. Likevel visste nesten ingen om dem – eller at de var farlige – før kyrene til dem amerikanske bonden Wilbur Earl Tennant begynte å dø i hopetall.

Opprinnelig hadde Tennant 300 kyr på gården sin i Parkersburg i Vest-Virginia, men i 1996 rapporterte han at 160 av dem hadde dødd i løpet av kort tid. Han filmet og fotograferte det som hendte på gården, og gjennomførte obduksjoner av de døde dyrene.

Filmene viste nylige avdøde kyr dekket i avføring. Altfor tynne, selv om de var godt fôret. De luktet rart, ikke som andre døde dyr. Noen av dem hadde helt svarte tenner. Inni kyrene fant bonden kreftsvulster og oppblåste organer i unormal størrelse og fasong.

Dyrene hadde åpenbart dødd av sykdom. Tennant var sikker på at dødsfallene skyldtes forurensning av drikkevannet fra selskapet DuPont, og ba advokat Robert Bilott om hjelp til å bevise det. Det var ikke gitt at Bilott skulle si ja. Han jobbet for et advokatfirma som pleide å forsvare store kjemikaliefirmaer, ikke saksøke dem.

I boka Exposure skriver Bilott at de tydelige tegnene på at dyrene var syke, og Tennants sinne og frustrasjon over situasjonen, gjorde at han tok oppdraget. Det hjalp på avgjørelsen at advokaten trodde saken skulle være enkel å løse. Det var den ikke. DuPont nektet for at de forurenset noe som helst, og ga bonden selv skylden for at kyrene hans døde.

En svensk kjemiker undersøkte flere støvsugerposer for PFAS i 2016, inkludert sin egen, og fant evighetskjemikaliene i alle. Enkelte steder i Norge nær kjente utslippskilder er det funnet PFAS i drikkevannet.

Bevisene

DuPont drev en fabrikk i Parkersburg som blant annet produserte teflonpanner. Gjennom flere års arbeid og gjennomgang av hundretusenvis av interne DuPont-dokumenter avdekket Bilott at teflonpannene inneholdt evighetskjemikaliet PFOA, og at dette var giftig i store doser. Det hadde DuPont holdt skjult i en årrekke, selv om de var klar over mulige negative helseeffekter fra evighetskjemikalier så tidlig som på 50-tallet.

Sannheten var at selskapet hele tiden visste at det var de som var skyld i at Tennants kyr døde. Saken hans gikk aldri til retten, for bonden godtok et forlik i 2001.

PFOA forgiftet ikke bare kyrene til Tennant, men også fabrikkarbeiderne til DuPont og innbyggerne i Parkersburg gjennom utslipp til drikkevann. Flere syke innbyggere ble klar over sammenhengen takket være Tennants sak, og ba Bilott om hjelp.

Det måtte et omfattende gruppesøksmål med 3500 saksøkere til for å dokumentere helseskadene for offentligheten. Som en del av rettsoppgjøret ble det satt ned et uavhengig forskerpanel. De skulle vurdere helseskadene fra PFOA gjennom en studie, hvor det ble tatt blodprøver av 69.000 innbyggere i Parkersburg. Alle var utsatt for høye PFOA-konsentrasjoner gjennom drikkevannet. Forskerpanelet konkluderte med at det var en sammenheng mellom høy PFOA-eksponering i drikkevann og følgende helseplager:

  • Testikkelkreft
  • Nyrekreft
  • Høyt kolesterol
  • Stoffskiftesykdommer
  • Ulcerøs kolitt (betennelse i tykktarmen)
  • Forhøyet blodtrykk hos gravide som øker sannsynligheten for svangerskapskomplikasjoner

Bilott vant gruppesøksmålet i 2015 takket være funnene til forskerpanelet, og DuPont måtte betale millioner av dollar i erstatning. Det skjedde først 19 år etter at kyrene til Wilbur Earl Tennant døde på mystisk vis.

Kan gjøre oss syke

Studien fra gruppesøksmålet er en av de mest omfattende gjort på mennesker som er utsatt for høye verdier av evighetskjemikalier. Selv om datagrunnlaget er stort, har studien noen svakheter som kan gjøre funnene usikre, ifølge seniorforsker Helle Knutsen ved FHI.

– Studien har veldig mange deltakere som er høyt eksponert for PFOA, men mangler en kontrollgruppe med lavt eksponerte deltakere, sier hun.

Konsentrasjonene i blodet må være høye over tid før evighetskjemikalier får effekt på helsen, noe som gjør helseskader hos mennesker vanskelig å bevise. Det er uetisk å teste skadelige kjemikalier på mennesker, så forsøk med evighetskjemikalier gjøres bare på celler og dyr.

PRODUKTER: Evighetskjemikalier brukes mange hverdagsprodukter. Det er en veldig vanlig ingrediens i alt av vanntette allværsklær. Det brukes også i en del sminke og hudprodukter.

Knutsen bekrefter imidlertid at flere studier finner sammenheng mellom evighetskjemikalier og nyrekreft, testikkelkreft og økning i kolesterol.

– Men disse effektene er ikke fullt så klare som de kanskje har fremstått i mediene.

Det tydeligste funnet så langt er at mennesker responderer litt dårligere på vaksiner når de har høye verdier av evighetskjemikalier i blodet. Det tyder på at evighetskjemikalier hemmer immunforsvaret vårt.

– Det er bekymringsfullt fordi det kan gi en økt infeksjonsrisiko, noe som er farlig fordi det kan gi flere infeksjoner, og kanskje de infeksjonene du får er alvorlige, forklarer Knutsen.

Helle Knutsen ved Folkehelseinstituttet, som forsker på hvordan evighetskjemikalier og andre miljøgifter kan gjøre oss syke

Så hvem bestemmer hvor mye evighetskjemikalier som skal til for å skade oss?

Det er vanskelig å si helt sikkert hvilket nivå av evighetskjemikalier i blodet som fører til helseskader hos mennesker. Forskningen kompliseres av at vi utsettes for mange tusen ulike varianter. Kunnskapen om enkelte av de mest brukte evighetskjemikaliene, som PFOA, er stor, men forskerne vet langt mindre om de fleste andre evighetskjemikaliene.

I 2020 gikk EUs mattrygghetsorgan EFSA gjennom all tilgjengelig forskning om helsefaren ved evighetskjemikalier. De fant ut at det er nok kunnskap om fire (!) av de mange tusen stoffene til å sette en tålegrense. Tålegrensen sier hvor mye av evighetskjemikaliene PFOS, PFOA, PFNA og PFHxS mennesker kan få i seg fra mat og drikke hver uke uten at det er helsefarlig. Tålegrensen har blitt regnet om slik at en blodprøve kan vise om man ligger over eller under grensen, selv om det er usikkerheter i omregningen. Det betyr at om den samlede verdien av de fire utvalgte evighetskjemikaliene er over 6,9 nanogram per milliliter i blodet hos voksne kvinner, er det mer enn det som regnes som trygt, ifølge EFSA.

6,9 er tallet jeg må huske. Mon tro om blodet mitt viser verdier over eller under dette?

Vi trodde lenge at PFAS-problemet var enkelt å håndtere

—  Dorte Herzke

Trodde problemet var enkelt å håndtere

Den kommersielle bruken av evighetskjemikalier skjøt fart rett etter andre verdenskrig. Det var likevel først på 2000-tallet at uavhengige forskere begynte å forstå hvor farlige stoffene kunne være, etter at Robert Bilott avslørte forgiftningen av innbyggerne i Parkersburg.

– Vi trodde lenge at PFAS-problemet var enkelt å håndtere, forteller seniorforsker Dorte Herzke ved NILU – Norsk institutt for luftforskning.

Både hun og andre forskere trodde nemlig det kun fantes noen få evighetskjemikalier, ikke mange tusen. Herzke forteller at bruken av de vanligste stoffene, PFOA og PFOS, ble drastisk redusert på begynnelsen av 2000-tallet. Både fordi industrien frivillig faset dem ut, og fordi det kom forbud i mange land.

– Forskning på PFAS stanset nærmest opp rundt 2005/2006 fordi man trodde problemet var løst. Det sto igjen et inntrykk av at saken var ferdig håndtert, og at det var en suksesshistorie, sier Herzke, som har brukt de siste 15 årene på å forske på PFAS, og er en av de fremste norske ekspertene på evighetskjemikalier.

Forsker Dorte Herzke

PFOS er forbudt i mange land, mens PFOA er forbudt i Norge og EU. Problemet med evighetskjemikalier har ikke forsvunnet av den grunn. Det har vokst.

– Det er mye mer komplisert enn vi trodde. Mange nye PFAS-stoffer har blitt introdusert for å unngå forbudene mot PFOS og PFOA. Du kan forandre bare en liten del av et PFAS-molekyl, så blir det til et nytt stoff, sier Herzke.

Framveksten av nye evighetskjemikalier kan sammenlignes med spillet «Whack-a-mole». Myndigheter slår ned ett stoff gjennom forbud, reguleringer eller insentiver. Næringslivet finner opp nye.

– Historien bare gjentar seg. Det eneste som teller for industrien, er å tjene penger på PFAS så lenge som mulig.

Svaret

«Hei Elisabeth, her er dine PFAS-data.»

Halvannen uke har gått siden en pleier tappet blod fra armen min på et laboratorium i Oslo. Blodprøven har blitt analysert av miljøkjemiker Herzke for 19 ulike evighetskjemikalier, og resultatet har ankommet per e-post.

Jeg skal straks få svar på om blodet mitt er forgiftet.

Det sitrer i kroppen idet jeg åpner den vedlagte filen på mobilen, og forsøker å forstå alle tallene og grafene som møter meg på den lille skjermen. Vedlegget viser en tabell for verdiene av 19 evighetskjemikalier i blodet mitt og et stolpediagram som visualiserer utslagene. I stolpediagrammet er det ni blå stolper. Det betyr at jeg har utslag for 9 av de 19 evighetskjemikaliene jeg testet meg for.

Øynene mine leter febrilsk etter de fire stoffene EFSA har satt en tålegrense for. Nedslått ser jeg at fire av de fem største blå søylene er for nettopp disse stoffene. Jeg legger sammen verdiene fra tabellen for å se om de overstiger grensen på 6,9 nanogram per milliliter.

Det gjør de. Så vidt.

Tallet mitt er 7,07. Marginene er små, men verdiene mine er over det som helt sikkert kan regnes som helt trygt.

Resultatet gjør meg stressa, men Herzke beroliger meg når vi snakker sammen over Teams noen dager senere.

– Det er som forventet. Både at vi fant PFAS, hvilke stoffer vi fant, og konsentrasjonene vi fant, sier hun.

Selv om jeg er over tålegrensen, er verdiene mine litt under gjennomsnittet av det forskere så langt har målt i Norge.

– Dette er ingenting du trenger å være bekymret for. Det som er bekymringsverdig, er at vi finner PFAS uansett hvem vi tester. Også i deg.

– Vet du hva som er de mest sannsynlige kildene?

– Det klarer vi ikke å se med målingene vi gjør. Men siden dette er vanlige gjennomsnittsfunn, er du like utsatt for PFAS som alle vi andre. Det er mange ulike kilder til PFAS i livene våre. Små mengder i mat og i drikkevann, små mengder i klærne du har på deg, små mengder i andre produkter du bruker. Man kan ikke bevisst velge det bort, sier Herzke.

Det som er bekymringsverdig, er at vi finner PFAS uansett hvem vi tester.

—  Dorte Herzke

Norge ønsker forbud

Enkeltpersoner kan ikke velge bort evighetskjemikalier fra livene sine, men noen andre kan gjøre det for oss. Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Tyskland ønsker et forbud mot bruk av alle evighetskjemikalier i EU.

– Det er all grunn til å tro at PFAS har veldig skadelige effekter, selv om det fortsatt er store kunnskapshull, sier Marit Kjeldby, direktør for miljøgiftavdelingen ved Miljødirektoratet, som lenge har jobbet med å få på plass internasjonale forbud mot evighetskjemikalier.

De fem landene jobber nå med å lage et forbudsforslag som skal legges fram i 2022, og deretter behandles i ulike EU-instanser. Om forslaget blir vedtatt av EU-kommisjonen, kan det tre i kraft fra 2025. Et eventuelt EU-forbud kan sende et viktig signal til resten av verden, mener Kjeldby.

– Hvis EU ikke aksepterer produkter som inneholder PFAS, må produsenter andre steder i verden fase ut egen bruk for å eksportere til EU.

Marit Kjeldby

Spørsmålet er om forslaget får gjennomslag. Land innad i EU har ulike interesser. Noen ønsker gladelig et forbud velkommen, mens andre kan bekymre seg eksempelvis for konsekvensene for egne industrier. Ifølge Kjeldby kommer det til å bli omfattende diskusjoner om den samfunnsøkonomiske kostnaden ved et generelt forbud mot evighetskjemikalier, og om mulige unntak.

– Stoffene har fantastiske egenskaper, men det går an å finne alternativer. Det er ikke sikkert man får den allværsjakka med de samme egenskapene, at den både er vanntett og ikke får flekker på seg. Men vi kan leve med det. Jeg tror definitivt det er mulig å få til et generelt forbud, selv om det alltid vil være unntak i en overgangsfase. Slike unntak strammes gjerne inn etter hvert, sier hun.

Den mulige helsekrisen

Unormalt høy eksponering for enkelte evighetskjemikalier kan føre til sykdom og død, slik som i Parkersburg. De fleste i verden er imidlertid mer som meg, kun utsatt for nivåer hvor sannsynligheten for sykdom og død er lav. Det gjør det fristende å tenke at helsekrisen evighetskjemikalier fører med seg, ikke er så dramatisk som advokat Robert Bilott skal ha det til. Tilsynelatende få mennesker dør på grunn av evighetskjemikalier, og det er vanskelig å bevise en direkte sammenheng mellom eksponering og sykdom. Det kan umulig være verre enn koronapandemien. Eller?

Sannsynligvis varer ikke evighetskjemikalier evig, men forskerne har ennå ikke klart å finne ut nøyaktig hvor lang tid naturen trenger for å bryte dem ned, fordi det skal så mye til. Det kan være snakk om alt fra hundrevis til millioner av år.

For menneskekroppen går det raskere. Litt avhengig av hva slags evighetskjemikalier vi får i oss, kan kroppen vår skille det ut på kort tid. Mengden av de verste evighetskjemikaliene halveres i blodet på fire-fem år. Derfor må vi hele tiden få tilførsel av nye evighetskjemikalier for at konsentrasjonene i kroppen skal holde seg høye.

Blodprøven min viser at dette skjer. Jeg har evighetskjemikalier i blodet fordi jeg blir utsatt for det hele tiden. Hvis naturen blir tilført mer og mer evighetskjemikalier uten stans i tiårene som kommer, vil det finnes mer i blodet mitt i fremtiden enn det gjør nå.

– Mange får i dag i seg mer av disse stoffene fra maten enn det som er tålegrensen. Om ikke utslippene reduseres vil vi til slutt være oppe i konsentrasjoner i blodet som kanskje gir negative helseeffekter for mange flere enn i dag, sier FHI-forsker Helle Knutsen.

Det er her den mulige helsekrisen ligger.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje