Sommeren 2017 var ingen bekymringsfri ferietid for Ane Ramm. Datteren Frida bodde hos henne mens hun forsøkte å kutte ut rusmidler.

Å komme seg av opiater og angstdempende midler er ingen spøk: Frida mistet søvnen. Hun gikk inn og ut av psykoser. Hadde angstanfall og sterke mareritt om natta.

Tross denne risikoen hadde Ane hadde valgt å la datteren avgifte seg hjemme. Hun visste at Frida trengte trygge omgivelser for i det hele tatt å orke tanken. Ikke en fengselslignende avgiftningsenhet på sykehus, noe hun hadde prøvd flere ganger. For hvert mislykkede behandlingsforsøk, ble selvfølelsen lavere. Hun ble stresset og tok overdoser.

– Når man har abstinens, møter mistro og blir utsatt for ydmykelser av helsepersonell og politi, kan normale reaksjoner bli definert som rusadferd. Mennesker som gang på gang settes i en eksistensiell krise blir ikke bedre av å bli møtt med utsagn som at «du vil bare ha mer sånn at du kan fortsette å ruse deg, din lille jævel», fastslår Ane Ramm.

[ Olympisk mester mistet alt – og ville ta livet sitt ]

Livredde leger

Etter noen døgn der Ane overvåket datteren sin dag og natt – på skift sammen med faren og broren – ville Frida ut for å kjøpe cannabis. Dette i et forsøk på å få litt etterlengtet søvn.

På vei hjem ble Frida stoppet av politiet. For folk flest så hun ikke ut som en narkoman, men et trent øye kunne med letthet se at hun var dårlig. Raskt tok betjentene fra henne stoffet hun hadde kjøpt.

Dette gjorde Frida så desperat at hun dro ned til det åpne rusmiljøet i byen på jakt etter sterkere stoffer. Det endte med at hun tok to preparater som krasjet.

Da hun kom hjem igjen til mor, var hun i elendig forfatning. Nyrene skrek. Hun tryglet om å bli kjørt til legevakta.

Mor og datter satte seg i bilen og kjørte ned. Det gikk som de fryktet:

– Hadde Frida vært smertepasient eller kreftpasient hadde hun fått det hun trengte. Men fordi hun var narkoman, fikk hun ingen ting selv om smerten var den samme. Legen var redd for å gjøre feil. Dagens ruspolitikk fører til frykt i hele systemet.

En kvarting på gata

I resepsjonen på legevakta travet Frida rundt som en gal. Securitasvaktene var to steg unna for å passe på de andre pasientene. Desperasjonen økte og Frida sa at dersom hun ikke fikk valium, ble hun tvunget til å ta heroin.

Svaret var fortsatt nei.

Ute i bilen igjen måtte mor ta det vanskelige valget. Datteren visste at heroin var det eneste som kunne hjelpe nå. Hjelpe mot de akutte smertene.

Narrativet om barndomstraumet er en pårørendes største mareritt. Jeg blir lei meg. Men jeg har valgt å ikke forholde meg til det.

—  Ane Ramm

De kjørte til Brugata. For en 200-lapp kjøpte Ane Ramm en kvarting heroin til datteren sin.

– Jeg kjente selvfølgelig på at det var et etisk dilemma. Men som mor gjorde jeg det jeg måtte gjøre, erkjenner Ane Ramm.

[ Derfor tyr de største heltene til rus ]

Flyttet grenser

Forlagsredaktør og forfatter Ramm har reflektert mye over det som skjedde, og dette er det hun har kommet fram til:

– I et strafferettslig perspektiv var jeg hovedpersonen i en kriminell handling. I et helseperspektiv drev jeg med smertelindring og skadereduksjon. Som mor tenkte jeg at det på rusfeltet er forskjell på å følge loven og å gjøre det som er rett.

– Overrasket du deg selv?

– Nei. Når en pårørende gir en stoffavhengig person penger, så sparer man jo samfunnet for mye vinningskriminalitet.

Ane Ramm tror de fleste av oss har en forestilling om at alle som bruker heroin bor på gata og er kriminelle. Men mange bor i fine hus og har respekterte jobber. De har økonomi til å finansiere bruken sin.

– Folk flest bruker alkohol og narkotika på samme måte: For å dempe sosial angst, redusere stress, få sove, føle eufori og kreativitet. Men dagens politikk rammer skjevt, skaper sosial nød og gjør mange til kriminelle.

---

Eksistens: Avhengighet

• Navn: Ane Ramm
• Bosted: Oslo
• Yrke: Forlagsredaktør
• Familie: To barn
• Hobbyer: Rusaktivist
• Bok: Jeg skal passe på deg – en annerledes historie om rus. Gyldendal 2019.

---

Liv eller død

I boka Jeg skal passe på deg forteller Ane Ramm historien om hvordan hun og datteren endte opp i Brugata for fem år siden. Hun tar for seg årsakene og tilfeldighetene som ledet dit. Og hun kommer med sterk systemkritikk.

– Frida fikk diagnosen ADHD på ungdomsskolen. Med diagnosen fulgte også medisiner. I niende klasse begynte hun med cannabis, det reduserte stress og skoleangst. Hun var ambisiøs og ville være flink i noe. Uheldigvis følte hun seg flink i rusmiljøet. Gjennom ett av hjelpetilbudene i kommunen kom hun i kontakt med flere som skjøt heroin. Etter hvert ble hun avhengig og brukte opp mot to gram om dagen.

– Har du møtt holdningen om at narkomane barn må være foreldrenes feil?

– Ja, men bare indirekte og ikke fra folk som kjenner oss. Narrativet om barndomstraumet er en pårørendes største mareritt. Jeg blir lei meg. Men jeg har valgt å ikke forholde meg til det.

Som mor tenkte jeg at det på rusfeltet er forskjell på å følge loven og å gjøre det som er rett.

—  Ane Ramm

Ramm viser til at de pårørendes innsats i Norge faktisk utgjør like mange årsverk som de kommunale tjenestene innen helse og sosial til sammen. Pårørende til rusavhengige er overrepresentert i statistikken for uføretrygdede.

– Mange blir syke av å kjempe en håpløs kamp mot systemet og av å bære på skam og sorg over det som kunne ha blitt. De folkevalgte må lese seg opp på forskning om sammenhengen mellom politikk og skader.

– Har din datters rus kapret hele livet ditt?

– Nei, det vil jeg ikke si. Selv om jeg har erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten, har jeg også fått et engasjement. Livet blir satt i et annet perspektiv. Ruspolitikk handler om menneskeverd og likebehandling. Det er liv eller død.

Besk kritikk

I boka reflekterer Ane Ramm over hva rus egentlig er:

– Er det oppstemtheten ved en forelskelse? Lykkefølelsen som oppstår når vi drar kredittkortet? Følelsen jeg har når jeg har nådd toppen av fjellet? Alt dette utløser den gode følelsen i hjernens belønningssenter. Og uten følelsen av eufori kjennes livet fort meningsløst.

Ramm kommer med besk kritikk mot mange av retningene innen rusterapi. Hun mener de ikke tar brukernes eksistensielle kriser på alvor. Når man har mistet troen på at livet gir mening, så blir det ofte til at rusen gir mening.

– Heldigvis finnes det unntak. Enkelte gatenære tiltak er fordomsfrie og ikke-moraliserende. Der blir man møtt med omsorg framfor urealistiske krav som virker mot sin hensikt.

– Hvordan har Frida det i dag?

– Hun er bekymret, eksistensielt bekymret. Leter etter meningen med livet og hvordan hun skal klare å fullføre utdanning, få jobb og leve et liv uten rus.

– Er hun rusfri?

– Jeg liker ikke det spørsmålet. Hvordan definerer man det ordet? Hvis alle måtte levere en blodprøve som viste hvilken type og hvor mye alkohol eller beroligende piller de hadde inntatt de tre siste dagene, så ville de færreste av oss vært rusfrie. Frida får fortsatt en liten dose metadon daglig.

Dobbeltmoral

Ane Ramm har brukt sine erfaringer til mer enn å skrive bok. Hun kaller seg rusaktivist. Og hun håper at rusreformen går gjennom i Stortinget denne våren.

– Kan ikke legalisering føre til at flere begynner å ruse seg?

– Ingen har foreslått legalisering. Rusreformen handler om å avkriminalisere bruk av relativt små doser. Kriminaliseringen produserer store skader som er verre enn stoffbruken i seg selv: Utestengelse fra samfunnet og sosial nød. Vi gir enkelte ungdommer en kriminell identitet, påpeker Ane Ramm. Hun legger til:

– Vi må få slutt på tankegangen om at hvis man bare blir straffet hardt nok, så vil man slutte. Slik er det ikke. Forskning viser at bruken av rusmidler ikke går ned selv om straffene øker. For meg som har alkoholintoleranse er det veldig rart hvor forskjellig samfunnet behandler ulike rusmidler ut ifra skjønn og ikke ut ifra skadeprofil. Vi opererer med en dobbeltmoral som skaper mange etiske dilemmaer og som ødelegger liv.

---

Rus i Norge:

• Forslaget til rusreform behandles i Stortinget denne våren.
• Intensjonen er at rusmisbrukere skal få hjelp framfor straff.
• Besittelse og bruk av mindre doser er foreslått avkriminalisert.
• Ungdata-undersøkelsen fra 2020 viser at 40 prosent av elevene i tredje klasse på videregående har prøvd cannabis det siste året, selv om det er ulovlig.
• 87 prosent av den voksne norske befolkningen har drukket alkohol siste år.
• 430.000 nordmenn fikk resept på sovemidler og 332.000 fikk antidepressiver i 2017.

---

Den farlige frelsen

Psykolog Liese Recke advarer mot vendepunkt-narrativet mange av oss elsker å høre om når narkomane forteller sin historie.

– Det er en skummel sak med disse arketypiske heltehistoriene. De kan minne om religiøse omvendelser, at man har funnet frelsen gjennom for eksempel AA eller andre sterke livssynsgrupper. Det blir som vitnesbyrdene på bedehuset: Hør hvor fælt jeg hadde det før, og se hvor lykkelig jeg er nå.

– Er det noe galt med det?

– Ikke nødvendigvis. Men sånne historier kan fort bli sannheter som presses på andre. Å tro at en radikal omvendelse fra narkotika er normen som bør gjelde for alle, er en skummel sak. For hver vendepunktshistorie finnes det kanskje 20 andre som får det tøffere fordi de sitter igjen med følelsen av at det er deres egen skyld at de ikke finner veien ut, påpeker Recke, som er lektor ved VID vitenskapene høyskole ved Diakonhjemmet i Oslo. Hun var selv tungt rusavhengig i ungdommen.

Risky business

Recke sier hun har sett mange eksempler på eks-narkomane som ikke klarer å leve opp til historien de har fortalt om seg selv. Ekstra vanskelig kan det være om de har vært i mediene og blitt hyllet som forbilder.

– Jeg vet at mange av omvendelsene ikke varer så lenge. Ettersom det er forbundet med stor skam å innrømme at man ikke lever opp til sin egen fortelling, kan det ende med overdoser og dødsfall. Det er risky business.

– Hva er alternativet?

– Nå er det ingen ting som heter omsorg lenger. Omsorgsbegrepet er erstattet med ordet endringsarbeid. Dermed ignoreres den rusavhengiges eksistensielle behov. De fleste har forferdelig triste hverdagserfaringer, de grubler på meningen med livet.

– Hva foreslår du?

– Rusbehandlingen i dag er nesten kjemisk renset for profesjonelle som kan drive sjelesorg og møte eksistensielle kriser. Uten denne hjelpen, havner man fort i et sort hull. Vi trenger mer omsorg og sjelesorg.