«Er det krig igjen?»

RAS: Kamil Issa ligger og sover da det plutselig dundrer på døra. Scenen som møter ham er et sjokk. Den syriske krigsflyktningen har bosatt seg på Gjerdrum for å være trygg.

Reportasje

Vinternatta er på sitt mørkeste den 30. desember. Kamil Issa overnatter sammen med sin kone og datter i et nabohus, der deres syriske venn Emna bor. De hjelper henne med å pusse opp leiligheten og har brukt dagen til å montere møbler, henge opp gardiner og gjøre det hyggelig.

De ligger alle under varme dyner da en høy lyd spjærer stillheten. Den kommer fra utgangsdøra. Er det noen som prøver å sprenge den opp?

Kamil tror først han drømmer. Så blir han livredd. Hamringen på døra tiltar. Det må være noen som sparker mot den.

Familien hans gjemmer seg innerst i en krok. Han er vettskremt selv, men går nølende for å åpne.

Utenfor står en mann med lykt på hodet og en slags uniform. Han snakker veldig høyt og fort og gir ordrer som Kamil ikke skjønner.

«Kan det være krig igjen?» tenker han. «I Norge??»

---

Vendepunktet

I denne serien forteller vi ­historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.

  • Navn: Kamil Issa
  • Alder: 39
  • Bosted: Ask
  • Familie: Kone og datter
  • Yrke: Steinskulptør, lager statuer, gravstøtter og kunst
  • Hobbyer: Være i naturen

---

Dårlig magefølelse

39-åringen er helt i villrede. Men han forstår at familien blir bedt om å forlate huset. Kanskje det er brann et sted?

Alle haster ut til bilen. Den uniformerte ber dem ta med seg en kvinne som kommer løpende fra et annet hus. De har på seg lite klær. Alle glemmer mobiltelefonene sine.

Kamil Issa kjører mot Ask sentrum. Lyden av helikoptre knatrer over dem. Han møter politibiler, ambulanser og militære kjøretøy.

Ved kommunehuset står en folkemengde og hutrer. Kamil går ut av bilen og prøver å finne ut hva som foregår. Men alle er forvirret og snakker så fort. Helt til en mann sier med rolig stemme at han må kjøre sørover til et hotell ved Lillestrøm.

– Det er mulig de sier noe om et ras, men det er et ord jeg aldri har hørt før. Vi er livredde og totalt uforberedt på at noe sånt kan skje i Norge.

Fortapt

Kamil og familien kjører vekk fra Ask mens hjernen hans jobber på høygir. Til familien sier han at det er brann, selv om han vet at han bare gjetter. Han prøver å holde seg kald og rolig for deres skyld, men inni seg er han forvirret og skremt.

Kan det være en feil? En stor misforståelse? Han får en dårlig magefølelse og gjør en U-sving ved Kløfta. Han må tilbake og finne ut hva som egentlig skjer. Dét har han lært etter alle dagene og nettene på flukt i Syria. Uten informasjon om hva som blir neste trekk, er de fortapt.

Jeg fryktet bomber. Jeg vet ikke om de andre familiene tenkte at det kunne være krig.

—  Kamil Issa (39)

Det er fem år siden Issa og familien kom til Norge, etter opphold i Tyrkia og Libanon. De var heldige, hvis et sånt uttrykk kan brukes: De fikk et nytt hjemland gjennom FNs kvotesystem for krigsflyktninger.

På Gardermoen ble de møtt av representanter for Gjerdrum kommune, som hadde valgt dem og ville at de skulle bo der. Bombing, ødeleggelser og frykt for livet var endelig fortid for familien Issa.

Flashbacks

Det var fortid. Men ikke lenger. For den syriske familiefaren er nattetimene i bilen preget av déjà vu. Skal han fortsette å flykte eller skal han dra tilbake til katastrofeområdet? Mens han tenker tanken, blir det full stopp. Det er satt opp sperringer. De kommer seg ikke tilbake til huset.

Igjen kjører Kamil mot kommunehuset. Der er alt bare kaos. Kamil treffer en venn som forklarer hva som har skjedd. Han sier at det er jordskjelv. På mobiltelefonen viser han et skjermbilde av ordet, tydelig oversatt fra Google translate.

Kamil skjønner at han må få familien vekk. Mens han kjører, får hans 11 år gamle datter flashbacks fra flukten i Syria. Hun snakker som om de er der fortsatt.

---

Raset i Gjerdrum

  • Klokken 03.59 onsdag 30. desember raste et område på 300 x 700 meter ut i tettstedet Ask på Romerrike.
  • Ni bygninger og 31 boenheter ble tatt av raset. 1.000 personer ble evakuert.
  • Ti personer mistet livet. Tre er fortsatt savnet.
  • Raset gikk fordi grunnen besto av kvikkleire. Det er foreløpig uklart hva som fikk leiren til å bevege seg denne natten.

---

To timer

En politimann langs veien forklarer Kamil at de må kjøre nordover til et hotell på Gardermoen. Nå følger han rådet. Ved hotellet møter han en rekke familier som er i samme situasjon. De deler informasjon og Kamil får gradvis en idé om hva som har skjedd. Da er det gått over to timer.

– Jeg ville ikke vise usikkerhet overfor familien, men inni meg var jeg så redd. Som mann så jeg det som min oppgave å gjøre de andre trygge. Hadde jeg vært ærlig og sagt at jeg ikke ante hva som skjedde og at jeg var livredd selv, hadde det blitt verre for barna, sier Kamil Issa når vi møter ham på det samme hotellet et par uker etter raset.

Kamil Issa lå og sov da det plutselig dundret på døra. Scenen som møtte ham var et sjokk. Den syriske krigsflyktningen hadde bosatt seg på Gjerdrum for å være trygg.

Det var absurd

Han er på hotellet for å hjelpe familievennen Emna. Selv har han og familien akkurat flyttet tilbake til Ask. Geologer har tatt prøver og skal ha funnet ut at det er trygt.

– Vi var skeptiske. Vi både ville og ville ikke flytte tilbake. Det var veldig skummelt med en gang, men det hjelper litt at noen av naboene nå er tilbake. Det gir trygghet.

– Kan du bli like trygg som du var?

– Neppe. Vi kjente oss helt trygge i Norge og Gjerdrum. Vi tenkte aldri at noe sånt kunne skje. Sånne skred som dette hadde jeg aldri hørt om før. Tanken på et en norsk kommune kunne lage boligfelt på et så utrygt sted – med så mange regler som det er i dette landet – den var helt fremmed. Boligfeltet var helt nytt, det var absurd at det skulle rase ut.

Jeg må oppsøke monsteret, hvis jeg skal slutte å være redd.

—  Kamil Issa

Fryktet bomber

Den siste par ukene har Kamil Issa hver dag gått ned til rasområdet for å se på skadene. Han gjør det for å forstå og bearbeide hva som egentlig har skjedd.

– Jeg må bli vant til det. Jeg må oppsøke monsteret, hvis jeg skal slutte å være redd. Først når jeg blir trygg, blir familien min trygg igjen. I min kultur er det sånn at kvinner og barn stoler på mannen. Derfor må jeg få vekk redselen. Og for å klare det, må jeg forstå mekanismene bak raset, sånn at jeg slutter å tro at det skjer igjen. Klarer jeg ikke det, må vi flytte til et annet sted.

– Har raskatastrofen rippet opp i traumer fra krigen?

– Ja, det minner om ting vi har opplevd før. Kvinnene ropte at jeg ikke måtte åpne døra. Mitt instinkt var å beskytte familien. Helikopterlyden i lufta var kanskje det verste. Jeg fryktet bomber. Situasjonen var nok skremmende for alle på Ask, men jeg vet ikke om de andre familiene tenkte at det kunne være krig.

Takknemlige

Kamil Issa presiserer at følelsen av at dette er krig forsvant da de fikk informasjon etter noen timer:

– I Syria visste vi at om vi overlever i dag, så er det nye bomber i morgen. Her i Norge vet vi at dette var en engangshendelse. Vi tror i alle fall det, når vi tenker oss om. Men angsten kommer likevel i glimt.

– Hvilken hjelp har dere fått?

– Mange har prøvd å forklare sånn at jeg skulle forstå. Presten her oppe har satt seg ned med meg for en god prat to ganger. Vi er så takknemlige for alle som har hjulpet oss.

Kamil Issa lå og sov da det plutselig dundret på døra. Scenen som møtte ham var et sjokk. Den syriske krigsflyktningen hadde bosatt seg på Gjerdrum for å være trygg.

Krisekompetanse

Håndverkeren fra Syria er veldig glad i Gjerdrum. Han liker naturen og han synes folk er snille og hjelpsomme. Likevel har det vært vanskelig å få seg jobb. Han snakker bra norsk, men mangler fagbrev på de ferdighetene han har.

Nå bruker han dagene på å assistere sin venn Emna i jakten på å finne en ny leilighet. Huset hennes ligger nærmere raskanten enn Kamils hus.

Sammen med to brannmenn fikk Emna nylig lov til å gå inn i huset de alle befant seg i den natten raset kom. Brannfolkene ga henne muligheten til å ta med seg to bæreposer med eiendeler. Ikke mer.

– Har du tenkt på at du har en krisekompetanse som nordmenn kanskje mangler?

– Jeg skjønner spørsmålet. Dessverre er vi mer vant til sånne ting. Barna er vant til å sove på nye og provisoriske steder natt etter natt, ikke fordi vi har valgt det, men fordi vi er tvunget. Vi vet litt om hva man gjør for å overleve. Men jeg skulle helst ønske vi ikke visste det.

Beholdt gudstroen

Kamil Issa og familien regner seg som muslimer. Troen har gitt dem styrke den siste måneden.

– Vi tror på Gud, men vi tenker selv også. Vi ber om hjelp og beskyttelse, men vi tror ikke det er noen mening med sånne ulykker. Vi har levd gjennom mange katastrofer, men jeg har ennå til gode å oppleve at noen har mistet troen av den grunn. I krigen finnes det ingen trygghet, raketter kan komme når som helst, man innser at man ikke har kontroll og man ber til Gud. Det er det eneste man kan gjøre.

– Er naturen like brutal som krigen?

– Naturen kan være brutal, men ikke ond. Krigen skyldes ondskap i menneskenaturen. Det er verre. Og det er mye vanskeligere å forklare til barna.


«Normalt å bli livredd»

Krigstraumer kan reaktiveres av en katastrofe som et skred. Det fastslår Oddrun Solberg, psykologspesialist ved avdeling for traumelidelser på Modum Bad.

Modum Bad

– Det er helt normalt å bli livredd i en sånn situasjon, vi skal bli det. Men redselen kan forsterkes av minner om livstruende situasjoner man har vært i før, påpeker Solberg.

Hun understreker at det er store individuelle forskjeller på hvordan mennesker reagerer i en katastrofe.

– Når man har opplevd krig, så har man med seg en bagasje som gjør at man burde få et tilbud om å snakke. Samtidig har vi i vårt fag gått bort fra praksisen med å snakke ut med en gang noe har skjedd. Det kan faktisk forsterke minnene slik at de lagrer seg sterkere, for eksempel i form av mareritt.

– Er det større sjanse for å få et traume om man har opplevd tilsvarende før, eller er det faktisk mindre sjanse fordi man har opparbeidet seg krisekompetanse)?

– Både større og mindre. Jo flere vonde opplevelser, jo større sårbarhet. Men hvis du opplever at du får mulighet til å håndtere situasjonen, kan det gi både mestringsfølelse og krisekompetanse. Så det koker ofte ned til om man kan påvirke sin egen situasjon. Det kan avgjøre om man får et traume.

– Hva vet vi om forskjellen på hvordan barn og voksne opplever og bearbeider sånne situasjoner?

– Nettopp fordi barn sjelden kan påvirke situasjonen, får de traumer som setter seg. De er ofte hjelpeløse og prisgitt andre. Det kan sette fotavtrykk som preger dem resten av livet.

Oddrun Solberg sier på generell basis at skredofre som trenger noen å snakke med bør få hjelp før de skal flytte tilbake og prøve å finne normaliteten igjen.

– Eksistensielt vet vi jo alle at vi aldri blir helt trygge i livet. Vi har ingen garantier. Likevel trenger vi å kjenne at vi er grunnleggende trygge når vi sover i vår egen seng. Ellers blir det lite søvn.

Lars Gilberg

Lars Gilberg

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje