Reportasje

Trærne som stod her, var anslått å være 117 år

NATUREN: Bjørnar Thøgersen kjenner følelsen av å trø på en skogsbunn med tykt, mykt grønt dekke, der trærne har hatt armslag og levetid. I Norge ligger den gamle skogen tynt an, og dermed også et vell av arter.

Helga Gunnarsdóttir og hunden Doppla tråkker seg fram gjennom den bløte, gjørmete veien innover mot hogstfeltet på Fjerdingbyhøgda i Rælingen utenfor Lillestrøm. Etter den våteste høsten på lang tid er lufta denne ettermiddagen skarp og vinterlig. Gunnarsdóttir er spent. Hun er leder for Østmarkas Venner, og var her i juli på befaring, etter at kommunen sendte melding om hogsten som skulle skje. Da hun kom hjem, kjente hun gråten i halsen.

Det hun så her i sommer, var et område med gammel skog, preget av at den er åpnere, med en skogbunn myk og dyp av mose og vekster som har lagt seg lag på lag. Gunnarsdóttir tror den ville blitt en perfekt eventyrskog for barn som vokser opp her i framtida. Foreningen klaget på vedtaket.

I august fikk Østmarkas Venner en biolog med på befaring. Under en død trestamme fant han en sjelden soppart som er rødlistet: rosenjodskinn. Kort tid etter kom svar på klagen, et avslag. Men i avslaget sa fylkesmannen at et område på 30 meter rundt rosenjodskinnet skulle få stå. Resten av feltet på 22 dekar fikk Viken Skog hogge på vegne av grunneieren.

– Å finne en rødlistet art er halmstrået vi har for at det skal bli tatt hensyn, sier Gunnarsdóttir.

Gradvis over tid aksepterer vi en forringet skog. Fordi vi aldri har sett noe annet, er vi heller ikke i stand til å vurdere hvor forringet dagens skognatur er.

—  Anne Sverdrup-Thygeson

Skogen før og etter

Med på turen for å se på hogstfeltet er Bjørnar Thøgersen. Han bor noen hundre meter unna, er lommekjent og styremedlem i Østmarkas Venner. I sommer og høst tok han bilder før, under og etter hogsten, og så hvordan området endret karakter.

For Thøgersen er dette innfallsporten til Østmarka, skogområdet øst for Oslo. Han vokste opp på en annen kant. Men hele sitt voksne liv har han bodd her og brukt skogen mye. Fra oppe i lia peker han på det lille vannet Svelle i forlengelsen av Øyeren, som Glomma flyter gjennom. Da barna var små, fant de sin første salamander og andre småkryp i tjernet ved veien. Tjernet er nå demmet opp for å lage snø til skianlegget like ved.

– De villeste partiene av Østmarka er jo her. Det er her det er, dette er marka, sier Thøgersen.

Selv går han heller i skogen enn å dra til fjells på hytta. Men skog er ikke skog. Han peker på skogen langs veien innover, og forklarer at den er mye yngre, tettere og mer vanskelig å ferdes i.

– For meg er sånn skog en transportetappe. Jeg kaller det skogsørken. Det er trist og kjedelig og mørkt, fordi det er tett.

Trelasthandelen satte spor

Er det ikke nok skog i Norge? 44 prosent av landarealet er skog. Da er fjellskog, skogkledte myrer og annen spredt skog regnet med. Tar vi for oss det som kalles produktiv skog, dekker den 27 prosent av landarealet. Dette skogarealet har økt med ti prosent de siste 100 årene. I samme periode har mengden stående tømmer økt mye mer, fra 300 millioner til 900 millioner kubikkmeter. Aktiv skogsdrift der hogd skog plantes til i stedet for å vente på at skogen gror opp igjen selv, er en viktig del av årsaken.

Da Miljøverndirektoratet i november la fram Naturindeks 2020, var skogen økosystemet med lavest verdi, 0,41 av en normal på 1. Bakteppet er at store deler av skogarealet i Norge har vært flatehogd og dermed er et godt stykke fra sin opprinnelige tilstand. Flatehogst vil si at hele flater hogges.

Lenge ble det drevet såkalt dimensjonshogst, det vil si at trær over en viss tykkelse ble tatt ut, resten fikk stå. Etter hvert som trelasthandelen tok av utover 1600-tallet, ble dimensjonene tatt gradvis ned fra 17 tommer målt ved fire meters høyde, til 8 tommer på slutten av 1800-tallet.

Anne Sverdrup-Thygeson mener at forskjellen på skog og skog er underkommunisert. Professoren i bevaringsbiologi er kjent for sin formidling, med storselgende bok om insekter, og nå sist boka På naturens skuldre, om de mange, finurlige funksjonene naturen har. I en periode på ti år jobbet Sverdrup-Thygeson i NORSKOG, en sammenslutning for store skogeiere, og skog er noe av det hun forsker mest på.

– Mange av oss som lever nå, har vokst opp med skog som ikke er naturskog, og langt fra urskog som bare er endret av naturen selv. Gradvis over tid aksepterer vi en forringet skog. Fordi vi aldri har sett noe annet, er vi heller ikke i stand til å vurdere hvor forringet dagens skognatur er, sier Sverdrup-Thygeson.

Hun mener at denne endringsblindheten er et problem.

– Den gjør det vanskelig å argumentere for at skogen allerede er sterkt endret, og vanskelig å få forvaltning og politikere til å skjønne at dette må vi gjøre noe med. Hukommelsestapet har skjedd over flere generasjoner.

Sverdrup-Thygeson ønsker mer kunnskap om skog ute i samfunnet. Hun mener at det aller mest er skognæringen har spredt kunnskap. Den har klare interesser og en sterk lobby. De som formidler et annet bilde, er miljøorganisasjoner med mindre ressurser.

Rundt 60 prosent av Norges 40.000 kjente arter lever i skogen. Rundt halvparten av de truede artene befinner seg der, og for 84 prosent av dem er skogbruk viktigste påvirkningsfaktor.

Sverdrup-Thygeson mener at Landbruks- og matdepartementet er for tett på skognæringen.

– Dette departementet sitter med et sektoransvar for skog, med alle økosystemtjenester den står for, og markaskogen som er nærskog for en firedel av Norges befolkning. Men departementet er bare opptatt av hogst. At næringen og departementet så ensidig fokuserer på ett eneste naturgode, nemlig fiber – tømmer altså – er en stor utfordring. Vi er nødt til å komme dit at vi også må legge mye mer vekt på de andre naturgodene naturen gir oss, sier Sverdrup-Thygeson.

Biodiversiteten, mangfoldet av arter, mellom arter og økosystemer, svekkes raskere enn på noe tidspunkt i menneskehetens historie.

—  FNs naturpanel

– Vi avveier ulike hensyn

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad (KrF) skriver i en e-post at hun synes Sverdrup-Thygeson stiller opp en «kunstig motsetning» mellom å drive aktivt skogbruk og ivareta friluftsliv og naturmangfold.

– Vi må ha et bærekraftig skogbruk der man klarer å kombinere bærekraftig hogst og nyplanting med andre viktige hensyn. Dette er norske skogeiere allerede veldig opptatt av i dag, og da blir det helt feil å skape et inntrykk av at skogeierne ikke bryr seg om naturen og bare er opptatt av å hogge mest mulig.

Bollestad mener at det er nødvendig å erstatte petroleumsbaserte produkter med produkter basert på «fornybar, grønn skog».

– Naturen og biomangfoldet kommer til å tape hvis vi ikke lykkes med å få ned utslippene og øke opptaket av karbon.

Landbruksministeren viser til at det står i formålsparagrafen i skogbruksloven at Norge skal ha en forvaltning som både tar hensyn til biologisk mangfold, friluftsliv og kulturverdiene i skogen.

– Her må vi gjøre gode avveininger hele tida. Som i alle andre saker kan det dukke opp enkeltsaker der folk kan være uenige i konkrete vurderinger, men samlet sett mener jeg at vi har en god avveining mellom ulike hensyn i skogpolitikken, sier statsråden.

Jeg ønsker tydeligere retningslinjer og metoder for å bestemme hva som er sjeldne arter. Her er det mange lærde som strides.

—  Thomas Noer, skogeier

Hvis skog i nærområdet er spesielt verdifull for friluftsliv og turgåere i en kommune, mener Bollestad kommunen kan kjøpe skogen.

– Det gjorde vi i Gjesdal da jeg var ordfører der. Vi kjøpte et område fra Statskog for å sikre muligheten for rekreasjon og friluftsliv for folk i lokalsamfunnet. Det er en mulighet som ligger der for lokalpolitikere.

I familien siden 1500-tallet

Skogeier Thomas Noer ønsker mer tydelige signaler om hva storsamfunnet vil. Han overtok i fjor eiendommen i Fjerdingby med 800 mål skog, som har vært i familien siden 1535. Som skogeier er han opptatt av å forvalte verdiene på en god måte, som kommer nye generasjoner på gården til gode. Det handler om å hogge når trærne er hogstmodne og plante på nytt for å sikre tilvekst av ny skog. Men Noer understreker at han også ønsker å ta hensyn til samfunn og miljø.

Da Østmarkas Venner i sommer klaget i sommer på hogstmeldingen fra landbrukskontoret i kommunen om hogsten av skog på Noers grunn, handlet det både om naturmangfold og friluftsliv. Foreningen er skuffet over at skog i Norge ikke forvaltes mer med blikk for fellesskapsverdiene. Selv om Østmarka er omfattet av markaforskriften, skal det mye til å nekte en skogeier å hogge. I andre områder der det ikke finnes lignende forskrift, er det heller ikke slik at kommunen sender ut hogstmelding som kan påklages.

Stortinget vedtok i 2016 et mål om å verne 10 prosent av skogen. Til nå er rundt fem prosent vernet. Etter mange år med konflikter om vern, ønsket skognæringen at ordningen skulle bygge på frivillighet. Der skog blir vernet, får skogeieren erstatning fra staten.

Noer er ikke avvisende til vern, men ønsker en god balanse og at vern ikke skal være et mål i seg selv.

– Eiendommen er en verdi og en ressurs. Mange skogeiere har investert betydelig med tid og midler for å sikre tilgang på utstyr, kompetanse og teknologi. Jeg ønsker tydeligere retningslinjer og metoder for å bestemme hva som er sjeldne arter. Her er det mange lærde som strides. Jeg savner tydeligere grenser fra politisk hold, som både ivaretar biologisk mangfold og andre miljømessige forhold, sier Noer.

Uenighetene om miljøverdiene i skogen

Hvem er de lærde, og hva strides de om?

– Vi er en næring som lever av å hogge eldre skog. Det er hele grunnlaget for verdikjeden basert på den fornybare ressursen som tømmer er. Om vi ikke skulle hogge eldre skog hadde vi måtte hogge yngre skog, som fortsatt er i god vekst, det ville være dårlig ressursforvaltning, sier Hans Asbjørn Sørlie i Norges Skogeierforbund.

Han understreker at næringen ønsker å avveie flere hensyn.

– Å hevde at skogbruket kun er opptatt av hogst og tømmer er feil. De siste 20 årene har nær hundre prosent av skogbruket vært miljøsertifisert, og der avveies hensyn til økonomi mot biologisk mangfold og friluftsliv. Tiltakene vi har innført i skogbruket har gitt målbare resultater, det har blitt og blir stadig mer gammel skog, døde trær, løvskog og store grove trær. Dette er leveområder som er spesielt viktig for biologisk mangfold i skog, sier Sørlie.

Tenk på alle helsekronene som ligger i det å kunne ferdes i fin skog. Bare husk på alle som lå i hengekøye ute i skogen i mars.

—  Anne Sverdrup-Thygeson

Han viser også til at skognæringen forholder seg til krav som skal sikre biologisk mangfold, deriblant å kartlegge og sette av spesielt viktige leveområder for truede arter.

– Til sammen utgjør disse hensynene mer enn 10 prosent av skogarealet. I tillegg er 5 prosent av skogen i Norge vernet. Årlig vernes i størrelsesorden halvparten av det arealet vi hogger, ved at skogeierne selv tilbyr områder for vern, sier Sørlie.

Naturvernforbundet synes bildet er mye mer bekymringsfullt. Fagleder Arnodd Håpnes mener hogster som den i Rælingen er kritiske fordi skogen sannsynligvis er for dårlig kartlagt. Miljøsertifisering og kartlegging høres fint ut, men Naturvernforbundet har vært involvert i mange saker de siste årene der skogen hadde langt større naturverdier enn det skognæringens egenregistrering viste, og der det ikke skulle vært hogd.

– Gammelskogen er biologisk svært verdifull, men i ferd med å forsvinne i Norge, sier Håpnes.

Mer eller mindre gammel skog

Framleggelsen av Naturindeks 2020 kan gi en liten pekepinn på hvordan skogen dras i ulike retninger. Indeksen måler status for åtte økosystemer: hav, kyst, ferskvann, våtmark, skog, fjell og åpent lavland. Da Miljødirektoratets direktør, Ellen Hambro, la fram indeksen i november, sa hun:

– For åpent lavland og fjell peker pilen dessverre videre nedover, mens for skog ser vi en gledelig framgang.

Men avsnittet om skog i Naturindeksen peker også på bekymringer.

«Den svake økningen siden 2010 vil kanskje fortsette en periode, siden nøkkelindikatorer som død ved og gamle trær, er i økning. Imidlertid er det noen forhold som kan tyde på at en på litt lengre sikt kan få en negativ utvikling», skriver de to forskerne Ken Olaf Storaunet fra NIBIO og Erik Framstad fra NINA.

De viser til at hogsten av skog for salg er økende, i tråd med nasjonale målsettinger om å bruke mer skog i fornybarsamfunnet og: «arealer med naturskog fra det gamle avvirkningsregimet er i sterk nedgang. Det er på disse arealene mengden død ved er størst og alderen på skogen er høyest. Over tid vil dette kunne medføre at Naturindeksen for skog får en lavere verdi. Dette vil nok særlig gjelde i Sørøst-Norge, der en stor andel av dagens tilgjengelige og fremtidige kubikkmasse finnes, og som også har en lavere andel naturskog sammenlignet med øvrige regioner».

Naturskogen

Storaunet er seniorforsker i NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, og har også skrevet en egen rapport om naturskog. Han mener det først av alt er nødvendig er å avklare hva man mener med uttrykk som gammel skog og naturskog. Det handler ikke bare om alder, men hvilket hogstregime skogen har vært under.

– Det er i den eldste skogen preget av den tidligere måten å drive skogbruk på, vi finner mest av indikatorene for biomangfold, fordi den har mer variasjon, sier han.

Ifølge Storaunet er det ikke vanskelig å finne denne skogen. I Norge som helhet anslår NIBIO at gammelskog av denne typen utgjør 30 prosent. Men skogen har vært hogd hardere på Sør- og Østlandet. Der er andelen 10 prosent. Med dagens frivillige ordning er det ikke gitt at det er denne gammelskogen som blir vernet. Så lenge en skog ikke er vernet, kan den hogges.

Kravet er at det gjøres en miljøregistrering, men det er som nevnt uenighet om registreringene fanger opp det de burde. Registreringene skal se etter livsmiljøer, ikke arter.

Erik Framstad er seniorforsker i NINA, Norsk institutt for naturforskning. Han viser til skogområdet Follsjå på Notodden som et eksempel. Der var en skogeier i gang med å hogge skog. Miljøregistrering var gjort. Men da biologer gikk inn i deler som ennå ikke var hogd, fant de mange rødlistede arter.

Naturvernforbundet mener at lignende skjer mange steder. Håpnes er særlig kritisk til at skognæringen får tilskudd til å hogge gammel, biologisk verdifull skog som ligger vanskelig tilgjengelig.

– Det skjer med skogsbilveier med «korona-subsidier» fra Landbruks- og matdepartementet i skog som aldri har vært flatehogd. Det burde også være i departementet og skognæringens interesse å bidra til den verdensdugnaden vi er i, med klima- og naturkrisa som skal stanses, sier Håpnes.

Næringen mener ressurser fra skogen blir viktig i overgangen fra fossil til fornybar energi. Men også her er det uenighet om hvordan skogen bidrar best, om det er ved å levere tømmer, eller ved å stå og ta opp i seg karbon.

Soppen i skogbunnen

Framstad i NINA forteller at det er en symbiose mellom trærne og såkalte mykorrhiza-sopper i skogbunnen under.

– Derfor er det så viktig for hele skogøkosystemet å ha et kontinuerlig tredekke. Blir skogen flatehogd, dør trærne. Da vil det ta tid før soppene kommer tilbake igjen.

Framstad mener soppene er viktige i diskusjonen om karbonlagring. Skognæringen har hevdet at det beste ikke er at trærne står til de råtner, fordi de da slipper ut karbon igjen. Men ifølge Framstad har forskerne visst lenge at skogen fortsetter å lagre karbon selv om treet råtner.

Ønsker samfunnsengasjement

Anne Sverdrup-Thygeson ønsker å få mer debatt og at flere får øynene opp for skogens verdier. I den seneste boken forteller hun om hvordan byen New York får et av verdens beste drikkevann ved å bruke skogen til å rense det.

Der det er store befolkningssentra, må verdien av å ferdes i skog veie mye tyngre, mener hun. Når en skog som den i Rælingen blir hogd, vil det ta tiår før den er tilbake, og da vil den kanskje ha mer preg av det Sverdrup-Thygeson kaller granplantasjer, der trærne står tett, skogen blir mørk og vegetasjonen på bakken skrinnere.

– Tenk på alle helsekronene som ligger i det å kunne ferdes i fin skog. Bare husk på alle som lå i hengekøye ute i skogen i mars. Sånn sett skulle jeg ønske at all nærskog var allmenneid, og forvaltet av noen som tok hensyn til lokalbefolkningens behov, og ikke bare skjelte til egen lommebok.

Forskeren understreker at hvis 10 prosent av skogen blir vernet, er det forsatt 90 prosent igjen til å hente ut trevirke fra. Sverdrup-Thygeson har likevel en følelse av at noe er i ferd med å skje, at flere ser alvoret i tapet av natur over hele verden. Ikke minst har rapportene fra FNs naturpanel bidratt til det. Naturpanelet skriver: «Biosfæren som hele menneskeheten er avhengig av, er i ferd med å bli endret på en skala uten paralleller. Biodiversiteten, mangfoldet av arter, mellom arter og økosystemer, svekkes raskere enn på noe tidspunkt i menneskehetens historie».

– Jeg tror vi er på et vippepunkt nå. Vi er i ferd med å få såpass mye kunnskap om betydningen natur har for å levere økosystemtjenester som vi er helt avhengige av som samfunn. Men for å få til den gjennomgående samfunnsendringen som Naturpanelet er gnistrende klare på at vi må ha, må folk flest få kunnskap og engasjere seg. Det er min motivasjon for å drive med formidling. Jeg håper at vi skal klare å kommunisere at naturvern ikke er en hobby for raringer som har studert på Blindern. Effekten av forringet og ødelagt natur vil ramme oss alle. Det handler om vårt felles livsgrunnlag, sier hun.

Skogens ro

Oppe på Fjerdingbyhøgda har Helga Gunnarsdottir, hunden Doppla og Bjørnar Thøgersen kommet fram til det lille området der trærne fikk stå. To lange, mosegrodde trær ligger på bakken, som også er dekket av mose. Ute i hogstfeltet var luften kaldere. Her er det lunere, ingen snø på bakken og som å komme inn i annet rom.

– Noen sier at gammel skog som dette er helt umulig å gå i, fordi den er så tett og det bare er kratt. Men det er helt motsatt, sier Thøgersen.

Gunnarsdóttir kjenner forskjellen på kroppen.

– Her får jeg en ro over meg. Jeg synes det er så vakkert, og tenker gode tanker om framtida og generasjonene som kommer etter oss. Der borte blir jeg bare trist. Det er tragisk. Men vi prøvde.

Thøgersen tenker lite når han går turer i denne typen skog.

– Da bare nyter jeg tilværelsen. Jeg kjenner at da er jeg på det stedet jeg ønsker å være. Det er helt nydelig. Jeg koser meg.

---

Fakta: FNs naturpanel

  • Natur over mesteparten av kloden har ifølge FNs naturpanel blitt vesentlig endret av flere menneskelige drivere. Den store majoriteten av indikatorer for økosystemer og biodiversitet viser rask nedgang.
  • Noen av funksjonene naturen sørger for: Luftkvalitet, rent vann, jordsmonn, distribuerer ferskvann, regulerer klimaet, sørger for pollinering og kontroll med gift, reduserer virkningen av naturkatastrofer.
  • I tillegg underbygger naturen alle sider ved menneskelig helse og bidrar til kvaliteter som inspirasjon, læring, fysiske og psykologiske opplevelser og støtter identiteter som er sentrale for livskvalitet og kulturell integritet, selv om verdien av dette er vanskelig å sette tall på.
  • Kilde: Sammendrag for politikere om den globale sammenstillingsrapporten om biodiversitet og økosystemtjenester fra FNs naturpanel, IPBES (The Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services)

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist på nyhetsavdelingen i Vårt Land og jobber særlig med klima, bærekraft og politikk.

Erlend Berge (foto)

Erlend Berge er fotojournalist i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje