– Jeg! Nei, mange takk. Gud bevare meg – varm mat om aftenen, det er ikke for min fordøyelse.
I en underetasje i et linoleumsgulvkledd lokale på Gaustad sykehus i Oslo sitter Sidsel Grue, Ine Elisabeth Jensen og instruktør Eduard Myska og leser hver sin rolle i Henrik Ibsens En folkefiende.
Sammen med en håndfull andre, utgjør de teatergruppen Teater Vildenvei, et teatertilbud for pasienter innen psykisk helsevern. I disse dager skulle de egentlig spilt sin jubileumsoppsetning på Sentralen i Oslo, men den sosiale nedstengningen gjorde det umulig.
Som et alternativt tilbud møtes derfor et knippe av skuespillerne hver tirsdag og leser et nytt Ibsen-skuespill.
– Vi møtes en gang i uken. Til vanlig holder vi på i en to timers tid, men etter at vi begynte å lese Ibsen har vi holdt på i tre og fire timer.
Der teateroppsetningene deres er nøye planlagt og innøvd til fingerspissene, ble Teater Vildenvei til ved en tilfeldighet.
[ Ber om å få spille teater for bare én person ]
150 skuespillere
Eduard Myska er født i Tsjekkoslovakia, men kom til Oslo med familien som tolvåring. Moren hans jobbet som skuespiller, og selv gikk han dramalinjen på Hartvig Nissens videregående skole. Han utdannet seg siden til teaterinstruktør i den polske hovedstaden Warszawa, men allerede som 18-åring begynte han å jobbe som ekstravakt på Gaustad sykehus.
Da Eduard kom tilbake til Norge etter åtte år i Polen, fikk han en idé mellom alle søknadene han skrev til mer eller mindre prestisjetunge jobber på norsk teatre: Hva med å starte et teater for pasienter tilknyttet psykisk helsevern?
– Alt lå liksom til rette for at jeg skulle drive med noe annet, og at dette bare skulle være et lite prosjekt mens jeg søkte på andre jobber.
Det startet på Sinsen distriktspsykiatriske senter i 1995, og ble et amatørteatertilbud for pasienter som har vært eller er tilknyttet psykisk helsevern. Det fikk siden navnet Vildenvei og omfattet etter hvert også lignende teatergrupper på Grorud og Furuset.
– Jeg hadde ingen store ideologiske forventninger til prosjektet, men troen på at dette kunne ha noe for seg, forteller Eduard.
Og det kan det vel sies å ha hatt. I 2020 har teateret 25-årsjubileum. Teater Vildenvei har satt opp 37 oppsetninger på scener i både inn- og utland. Pasienter blir gjerne tipset om tilbudet fra behandlere eller via andre pasienter som har vært med. I dag er det om lag femten mennesker med i teatergruppen, men mer enn 150 skuespillere har vært innom i løpet av disse 25 årene.
[ Samlivspanelet: «Jeg er redd han skal lete etter en som er mer lys og lett til sinns enn meg» ]
Skal vi tro Sidsel Grue, som også har vært del av Teater Vildenvei helt siden starten, er det ikke overraskende at Eduard har holdt stand.
– Han er verdens største optimist. Så da han skulle gjøre noe han aldri hadde gjort før – sånn som et teater i psykiatrien – så startet han ikke med en liten sketsj, men kom med et tre-akters amerikansk drama.
På venstre slag av den grønne vesten Sidsel har på seg, har hun festet en pins med to teatermasker: en glad og en sur.
– Eduard er optimisten, så han er den glade, og så er det meg – pessimisten – som drar Eduard litt ned. Jeg er risikoanalytiker, ler Sidsel.
Ikke terapi
Selv om Teater Vildenvei er et aktivitetstilbud for psykiatripasienter, er det først og fremst teater, og ikke terapi.
– Hovedmålet er å lage godt teater. Gjennom skuespill kommer du borti dine egne følelser og minner, så det kan jo ha en terapeutisk funksjon. Men vi har forsøkt å unngå alle teaterterapi-overskrifter, fordi det blir et overfokus på det, sier Sidsel.
Jeg blir behandlet som om jeg er frisk, og ikke som jeg er syk
— Ine Elisabeth Jensen
Likevel er ideen om at tilbudet er behandlende uten å være behandling, noe som fremheves av både skuespillerne og instruktøren. Ine Elisabeth Jensen, det nyeste tilfanget til gruppa, har en annen oppfatning enn skuespillerkollega Sidsel.
– Nå har jeg vært med på to oppsetninger. Jeg fikk vite om dette tilbudet etter å ha vært på Dikemark i syv måneder. Nå sa jo du akkurat at vi ikke skulle snakke om dette som terapi, Sidsel, men jeg føler at det har vært mer terapi å være med her enn å være innlagt, forteller Ine.
– Hvorfor det?
– Fordi det er ikke en veldig trivelig opplevelse å være innlagt i psykiatrien. Selv om man får mat og alt man trenger, er det ikke spesielt hyggelig. Da jeg kom hit møtte jeg masse fine mennesker og jeg fikk bidra i en gruppe. Jeg blir behandlet som om jeg er frisk, og ikke som jeg er syk.
Livets scene
Honnørord som tilhørighet og mestring er ikke bare velklingende ord i søknader, men noe både Ine og Sidsel beskriver at teateret har gitt dem en følelse av. For der livets scene har vært utfordrende for skuespillerne i Teater Vildenvei, er teaterscenen en annerledes arena.
– Jeg pleier å si at mange er redde for å stå på scenen. For meg har ikke dét vært noe problem – det er livet som er skummelt. Scenelivet kan jeg greie, men resten av livet har jeg ikke taklet så godt, forteller Sidsel.
Selv om det å stå på scenen gir en følelse av å være et annet sted, er det ikke nødvendigvis det å gå inn i rolle og være en annen person som appellerer til skuespillerne.
– Jeg tenker aldri på det som at jeg er en annen. For meg handler det om å formidle noe. Jeg har dårlig selvtillit på mye, men teater og tekstlesing har jeg fått mye skryt for, så da må jeg vel gjøre noe bra på det feltet.
Scenelivet kan jeg greie, men resten av livet har jeg ikke taklet så godt
— Sidsel Grue
[ Psykolog: Flyktningbarnas hjerner ødelegges i Moria-leiren ]
Åpenhet
Det er ikke utelukkende pasienter fra psykiatrien som har stått på scenen for Teater Vildenvei. Der har det også stått teaterglade ansatte i helsevesenet og en og annen profesjonell skuespiller.
De aller fleste har likevel en fortid fra psykisk helsevern, og ettersom de står på scenen må de til en viss grad også være åpne om sin egen bakgrunn. For, som Sidsel bemerker: På scenen er man ikke anonym.
– Jeg pleier å si at hvis du ikke vil vedkjenne deg noen tilknytning til psykiatrien, er ikke Teater Vildenvei stedet for deg. Det er ikke dermed sagt at man behøver å være på forsiden av Vårt Land, men man må ha tenkt gjennom at det innebærer en viss form for eksponering, sier Sidsel.
Ine på sin side har ikke tenkt så mye over akkurat det.
– Når jeg sier at jeg spiller teater, sier jeg ikke at det er et teater for psykiatriske pasienter. Vi snakker ikke om lidelsene våre, men spiller teater. Men jeg er åpen om det om folk spør, for jeg kan ikke bare skjule flere måneder av livet mitt.
Grunnlegger og primus motor Eduard Myska har på sin side i flere år hatt et ønske om at teateret skal vokse seg større og bli en teatertrupp for hvem som helst. Han har hele tiden vært opptatt av å fjerne stigmatisering.
– Det har egentlig vært mitt mål fra starten å fjerne meg litt fra psykiatrien. Dette er ikke et behandlingssted. Det har vært et mål å spille andre steder og ha profesjonelle skuespillere.
– Jeg synes denne tilknytningen er noe av poenget, svarer Sidsel og legger til:
– Noen kan kanskje innvende at siden vi har holdt på så lenge som vi har, så er vi «omsider klare til å tråkke ut av psykiatrien». Men det kan komme nye folk som skal føle at dette er et trygt sted. Jeg mener noe av poenget er at vi skal være en gruppe med trygge rammer.
Fremtiden
Eduard Myska er ansatt ved Oslo universitetssykehus, men Teater Vildenvei finansieres gjennom midler og legater han søker om.
I 2010 ble Eduard Myska tildelt Stiftelsen Scheiblers Hederspris pålydende 100.000 kroner for sitt arbeidet, og teateret ble tildelt 400.000 i prosjektstøtte.
– Alle midler som vi har, søker jeg om. En del av jobben min er rett og slett å søke om midler.
Eduard anslår at teateret ikke koster mer enn 150.000 kroner i året, men frykter likevel for dets fremtid.
– Jeg blir eldre og eldre. I det øyeblikket jeg pensjonerer meg, er jeg sikker på at det stenger.
Han har initiert dialog med Oslo kommune med et eget ønske om å overføre driften fra Oslo Universitetssykehus – og i praksis Eduard ene og alene – og over på kommunen. På den måten har han ikke bare håp om at teateret skal sikres økonomisk, men også at det skal flyttes fra Gaustad slik at det tilbudet kan nå ut til enda flere.
– Jeg blir eldre og eldre. I det øyeblikket jeg pensjonerer meg, er jeg sikker på at det stenger
— Eduard Myska
– Ikke noe noe vi vurderer
Marte Haabeth Grindaker, byrådssekretær for Byråd for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo kommune, er forelagt Eduard Myskas bekymringer og forhåpninger. Hun svarer følgende per e-post.
– Hvilke tanker har byråden om dette ønsket?
– Edvard Myska er en ildsjel og vi berømmer han for den innsatsen han har gjort for teateret og alle ved Gaustad sykehus gjennom en årrekke. Helt fra starten har teateret vært ledet av teaterinstruktør Myska, og vært organisert under Oslo Universitetssykehus. Jeg forstår godt at han ønsker at tilbudet skal videreføres.
– Er det aktuelt å overta driften av Teater Vildenvei og på den måten sikre et annerledes tilbud for pasienter tilknyttet psykiatrien?
Oslo kommune har gjennom flere år hatt kontakt med teateret og teateret har også hatt samarbeid med en bydel. Teateret er i dag organisert under Oslo Universitetssykehus (OUS), som ikke har gitt noen formell henvendelse til oss om at de ønsker en overtagelse. Der er derfor ikke noe vi vurderer i dag.
