Veien ut av rushelvete

RUSOMSORG: For de ansatte ved P22 har det siste året vært preget av konflikt. Men for beboerne er den kristne avrusningsstiftelsen fortsatt et sted man kan komme for frelse – eller arbeidsro.

Reportasje

For tre år siden var «Anders» ute og kjørte med sin daværende kjæreste. Han var psykotisk, og full av alle slags stoffer. Han hadde holdt på lenge.

– Så kræsjet vi, med masse stoff i bilen. Vi fikk panikk, og løp avgårde i hver vår retning.

Han ble tatt av politiet. Da skjønte han at bunnen var nådd.

Det er en mørk og våt høstkveld i Oslo, og det er samling på ettervernet hos P22. Tilbudet står til alle som har hatt et opphold ved den kristne avrusningsstiftelsen, uansett hvor lenge det er siden. Her er det normalt ukentlige samlinger, hvor noen kommer mye, andre en sjelden gang.

Ofte er det noen som kommer for å fortelle sin historie, for å inspirere både tidligere og nåværende innlagte, eller seg selv. I kveld er det Anders sin tur.

– Jeg hadde allerede mistet kontakten med ungene mine, og var skikkelig avhengig av opiater. Alt var ødelagt, det var ikke noe mer å hente, forteller Anders.

Da stort sett hele samfunnet stengte ned i vår var det de faste besøkende på ettervernet som selv tok kontakt og spurte om man likevel kunne samles, om så bare for en kort utendørs andakt.

– Det er en utrolig fred her som man merker med en gang man kommer. Man kan ha en dårlig dag, men den forsvinner med en gang man går inn dørene her. Her det bare kjærlighet og støtte, forteller en 31 år gammel mann vi treffer denne mandagskvelden.

Han var her på avrusning for to år siden. Nå kommer han på ettervernsamlinger så ofte han kan.

Kom rett inn fra Plata

P22 har navnet sitt fra sitt første tilholdssted, Pilestredet 22. Det var Frelsesarmé-offiseren Aase Marti som i 1979 ville åpne et sted hvor rusavhengige kunne komme inn rett fra gata. På slutten av 80-tallet flyttet stiftelsen til Osterhaus gate i Oslo sentrum, hvor de holdt til i mange år.

– Den gang var det mange slitne heroinister fra Plata som ringte på og kom rett inn, forteller Trond Thommesen, ny daglig leder ved P22 fra i høst.

Han har ikke jobbet her siden slutten av 90-tallet. Den gangen var overgangen for de som kom inn brå: man kom inn og kuttet alt tvert.

– Det var en del abstinenser, men det gikk bra. Det var med forbauselse at mange utbrøt at de ikke ble så dårlige som de hadde trodd, forteller Thommesen.

Nå er verden mer komplisert.

– Det er blant annet mer blandingsmisbruk og høyere krav til behandlingen, som gjør at vi i større grad må tenke på forsvarlighet når det gjelder hvem vi tar inn, sier Thommesen.

Forandringene kom med rusreformen i 2004, da rusmisbrukere fikk pasientstatus på lik linje med andre pasientgrupper.

Daglig leder i P22, Trond Thommesen.

---

Stiftelsen P22

  • Rusfritt avrusningstilbud som arbeider ut fra et kristent verdisyn.
  • Ble startet i 1979 av Frelsesarmé-offiseren Aase Marti. Virksomheten måtte nedlegges i 1990 pga. teknisk konkurs. Jørgen Aass etablerte stiftelsen P22 samme år for at arbeidet kunne fortsette.
  • Har fått bevilget 22,8 millioner kroner i statsstøtte for 2020.
  • Er en del av paraply ­ organisasjonen Stiftelsen KRAFT (Kristent Rehabiliteringsarbeid og Fore ­ byggende Tiltak), som samler kristne rustiltak.

---

Vanlige mennesker som har et problem

De siste par årene har Vårt Lands overskrifter om P22 vært preget av konflikt innad i organisasjonen. De rundt 50 ansatte uttrykte på et tidspunkt mistillit til styreleder Jørgen Aass, som har vært med og drive stiftelsen i 30 år. Flere har sluttet.

Men konflikten har ikke gått ut over beboerne, forteller de ansatte vi møter.

– Mange av de som har vært hos oss sier det er et godt sted å være, og kommer tilbake, sier miljøarbeider Agathe Kinn.

Det handler om å bli tatt på alvor og sett på som vanlige mennesker, som de jo er. Helt vanlige mennesker som har et problem.

Rusavhengig ruspolitiker

«Lars» er på P22 for tredje gang og vil gjerne snakke med oss. Han er her for å slutte å drikke, men vil helst snakke om ruspolitikk. Han er nemlig svært engasjert, og har jobbet for helse- og omsorgskomitéen på Stortinget.

Han er opptatt av at steder som P22 fortjener bedre vilkår for å utvikle tilbudet sitt.

– Ambisjonen i den nye rusreformen er at det skal være mangfold i rusbehandlingen. Da trenger de institusjonene som driver litt annerledes mer forutsigbarhet, så de kan planlegge virksomheten på lengre sikt.

Selv begynte han å drikke da han mistet kona i 2016.

– Det ble fryktelig vanskelig, og jeg har drukket ganske destruktivt i perioder. Men jeg klarte å beholde jobben.

Han søkte seg til P22, hvor han nå er inne for tredje gang.

– Andakten er frivillig

– Den største styrken til dette stedet, og grunnen til at jeg valgte å komme tilbake hit for tredje gang, er at du som menneske blir sett av personalet, sier Lars.

Noe av det som er mest avgjørende er at de ansatte er til stede blant beboerne, mener han.

– Jeg kan være trygg på at hvis noen har klart å få inn ulovlig rusmidler på huset, så blir det fanget opp.

Den personlige kontakten man får her er helt unik, ifølge Lars.Han nevner som eksempel at alle, også de ansatte, er med og spiser måltidene sammen.

Det kristne budskapet er han ikke spesielt begeistret for – selv er han agnostiker. Men det er mange som ikke selv er kristne som setter pris på P22s religiøse forankring, forklarer Lars.

Det er bibelvers på veggene og bibler i nattbordsskuffene. Men alle organiserte religiøse aktiviteter er frivillig, enten det er bønn eller kveldssamlinger med andakt.

– Det ligger en nærhet i det, det å ha folk man faktisk kan snakke med eksistensielle ting, som gjør oppholdet veldig berikende. Det at personalet har et ståsted, enten det er den ene eller andre veien, er bare positivt, sier Lars.

Skulle ikke på kristenbehandling

Kveldens høydepunkt, foruten bursdagsfeiring og kake, er at Anders har kommet for å fortelle historien sin. Han er 40 år, og var på avrusning på P22 for to år siden.

– Det var her det store underet skjedde for min del. Omvendelsen, eller møtet med Gud, eller hva man skal kalle det.

Anders begynte å ruse seg da han var 15. Det skjedde i et løp som han omtaler som standard: Han begynte å drikke, så videre til hasj, amfetamin, ecstacy, piller, og til slutt opiater.

– Jeg hadde en normal oppvekst med idrett og gode venner og familie, og alt det der. Jeg visste hva det var. Likevel begynte jeg å ruse meg i stedet.

Han prøvde å bli rusfri flere ganger, og var innom behandlingstilbud i både kristen og statlig regi.

Det var mange grunner til at det ikke fungerte, mener Anders.

– Men jeg tror det handlet om at jeg ikke skjønte forskjellen mellom å ha et stort ønske og en sterk vilje til å slutte.

Uten viljen ble det aldri noe resultat.

Mer overnaturlig enn ecstacytripp

Da han ble tatt av politiet hadde han allerede bestemt seg for at han ikke skulle på noen kristenbehandling.

– Jeg trodde jo på Gud og sånt, men jeg tenkte: Det der har jeg prøvd før, det funker ikke.

Han kom likevel til P22, med en plan om å søke seg videre til et annet sted.

Etter et par dager var han med på en kveldssamling. Det var bare han og en til, pluss en ansatt. En liten andakt og litt musikk.

– Så satt hun ene på en sang på telefonen, en kristen sang, og jeg merker at jeg bare begynner å grine, og knekker helt sammen. Så kommer Gud. Jeg har aldri opplevd ham sånn hverken før eller siden.

Plutselig får han noen innvendige syn, som lyser opp som blitz.

– Det er vanskelig å forklare, men det føltes ekstremt overnaturlig. Jeg har aldri vært i nærheten av noe sånt, ikke på de verste ecstacytrippene en gang.

Skatter skjult i mørket

– Jeg hadde jo bestemt meg for at jeg ikke skulle på kristenbehandling. Men sånn er Gud, at selv om vi snur ryggen til ham, så kommer han tilbake og sier, hør her. Det var veldig stort.

– Hva tror du har skånet deg fra flere tilbakefall? spør Anette Baggetorp, som er avdelingsleder og leder samlingen.

Anders tenker seg om, og fortsetter:

– Den første påsken hadde jeg egentlig bestemt meg for å ruse meg igjen. Inni hodet var jeg allerede på vei inn til byen for å ordne meg.

Når man først har bestemt seg, er det som om alt i kroppen og hjernen er satt i gang for å få det til å skje, forteller Anders.

– Men så gikk jeg til de ansatte og fortalte det. Da slapp alt. Jeg har aldri blitt så belønnet av Gud før.

Anders er ikke bibellærertypen, sier han, men han har likevel et vers som betyr ekstra mye for ham, fra Jesaja: «Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder».

– Det er sånn jeg ser på alt som har med Gud å gjøre, både det som er vanskelig, og det som er velsignelse. Det er liv i alt sammen, selv om det er en del ting man må gjennom og kjenne på, så er det noe man blir motivert og inspirert av.

– Det verset har holdt meg igjen mange ganger, og fått meg til å fortsette videre.

Les mer om mer disse temaene:

Torgeir Holljen Thon

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje