Den verste dagen i oppveksten var alltid dagen etter juleferien, minnes Ramona Kvien Solgaard.

– Da hadde jeg aldri lyst til å gå på skolen. Det var da det var tydeligst at jeg var annerledes, da alle fortalte hva de hadde fått. Jeg håpte alltid jeg var syk den dagen.

Jehovas vitner feirer ikke jul. Ettersom julen har sine røtter i hedenske skikker og ritualer, er utgangspunktet for Jehovas vitner at Gud ikke godkjenner høytiden. Bibelen sier ingenting om når på året Jesus ble født og heller ikke at fødselen hans skulle feires, påpekes det i trossamfunnets lære.

[ Kristin Gunleiksrud Raaum måtte endre duften av jul ]

Ramona Kvien Solgaard bor i Moss med mannen Jan Fredrik – også utbryter fra Jehovas vitner – og to barn på 12 og 14 år. På julaften er det de fire. Familien som er igjen i Jehovas vitner har de ingen kontakt med.

Det tok tid for Solgaard å venne seg til å feire jul. De gamle forbudene satt i kroppen. For fire år siden var første gang hun og kjernefamilien gikk tok det helt ut, med juletre, julekalender og hele pakka.

De første årene var det mye prøving og feiling. Hun fikk hjelp av gode venner til å «lære seg» å feire jul. Ett år prøvde familien å pynte seg på julaften.

– Men det fant vi fort ut at ikke var oss. Nå har vi i stedet på oss julegenser og pysjbukse hele dagen. Vi lager våre egne tradisjoner, forteller Solgaard.

---

Jehovas vitner

• Jehovas vitner er et religiøst trossamfunn. De lærer at Bibelen er skrevet av Gud (Jehova), ved hjelp av forfattere som var under Guds ledelse. Derfor forstås Bibelen som Guds ufeilbarlige og pålitelige ord og den eneste nødvendige veilederen i alle livets spørsmål.
• Jehovas vitner ble etablert i USA i 1870-årene, den første tiden som en bibelstudiegruppe. Etter hvert utviklet det seg til et trossamfunn under ledelse av Charles Taze Russell (1852-1916).
• Ifølge egen statistikk var Jehovas vitner i 2019 virksomme i 240 land og hadde 8 579 909 medlemmer (aktive forkynnere) fordelt på 119 954 menigheter. Barn og andre som ikke er aktive forkynnere kommer i tillegg.
• Kilde: Store norske leksikon

---

Offshore-jul

Ida Benedicte Kårhus er oppvokst i et julefritt hjem i Stavanger. Kårhus, som i høst deltok i NRK Brennpunkts dokumentarserie om lukkede trossamfunn, ble ekskludert fra Jehovas vitner i 2015.

Selv om juleforbudet ble overholdt hjemme hos Kårhus, så hun likevel julekalenderen «Jul i Blåfjell», og ble opptatt av nisser.

– Jeg husker én gang, da vi var ferdig med å spise middag, at jeg i stedet for «takk for maten», sa «nissetakk for maten», sier Kårhus og ler.

Foreldrene tok det pent. Det var ikke før hun ble eldre, i ungdomstiden, at forbudene ble strengere, forteller Kårhus. Hun understreker likevel at det varierer veldig fra familie til familie.

Nå er Kårhus helt på egen hånd. Hun bor alene i en leilighet i Oslo. I hjørnet i stua står det et juletre med noen gaver under, og foran peisen henger en julestrømpe, selv om Kårhus ikke skal være hjemme i julen. I år tilbringes julen nemlig offshore. Lille julaften dro Kårhus ut til en oljeplattform i Nordsjøen, hvor hun i to uker skal jobbe 12 timersvakter som renholder. Men julefeiring blir det likevel. Også på oljeplattformer pynter man seg, og det blir julemat og underholdning.

Da hun var i Jehovas vitner var det også populært i jobbe i julen.

– Det virket som om de valgte oss med vilje, siden de visste at vi lettere sa ja.

Lærerne prøvde å inkludere

Hvor strengt juleforbudet i Jehovas vitner praktiseres, varierer fra menighet til menighet, ifølge Ramona Kvien Solgaard.

– Jeg kunne ikke være med på juleverksted, for eksempel. Jeg husker i andre eller tredje klasse at vi skulle tegne figurer på vinduet. Jeg kunne ikke tegne noe som hadde med jul å gjøre. Men snømann gikk! Det er jo bare et vintersymbol.

Når man i utgangspunktet ikke liker å skille seg ut, hjelper det ikke å være født inn i en familie som skiller seg ut. Solgaard forteller at hun ble mye mobbet som barn.

– Men jeg hadde en ganske eksepsjonell rektor. Vi var flere fra Jehovas vitner på skolen, og han samlet oss og lot oss se på film mens de andre gjorde juleting. Jeg hadde også en annen lærer som prøvde så godt hun kunne å inkludere meg der det gikk.

Vi mennesker er jo flokkdyr. Vi vil veldig gjerne bare passe inn der vi føler vi har en tilhørighet. Jeg ante ikke hva identiteten min var uten religionen.

—  Ramona Kvien Solgaard

Brøt ut som 32-åring

Solgaard prøvde å bryte ut allerede i ungdommen. Hun lot seg aldri døpe, noe som i trossamfunnet er en forutsetning for at man skal kunne ekskluderes. Før man er døpt er man ikke like bundet av menighetens forpliktelser. Men det var først for seks år siden, som 32-åring, at hun mentalt klarte å frigjøre seg fra trossamfunnet.

– Da fryktet jeg ikke lenger at jeg tok feil, eller at jeg skulle dø i armageddon. Da kunne jeg ta livet mitt hundre prosent tilbake, forteller hun.

Som utbryter fra Jehovas vitner stod hun plutselig på bar bakke. Storsamfunnet hadde normer og måter å gjøre ting på som fremstod helt fremmed.

– Det var plutselig masse sosiale koder jeg ikke kunne noe om. Man er jo vokst opp med at man skiller seg ut, og når man bryter med det, vil man gjerne være så lik alle andre.

Skjønte ikke de sosiale kodene

Da hun i en periode jobbet i butikk, var det mange kunder som sa «god jul» i desember. Men hun kunne ikke si det samme tilbake. Hun måtte si tusen takk, og aller helst fortelle at hun ikke feiret jul. For å stå opp for troa si.

– For det første skjønte jeg ikke de sosiale kodene. Og så fikk jeg et samvittighetsproblem, fordi jeg fikk vite at det var feil, men så så jeg hva de andre gjorde og ville være med på det.

Samvittighetskvalene ble altoppslukende.

– Vi mennesker er jo flokkdyr. Vi vil veldig gjerne bare passe inn der vi føler vi har en tilhørighet. Jeg ante ikke hva identiteten min var uten religionen. Den hadde formet alt.

Faren foran juletreet

Ida Kårhus feiret jul for første gang i 2015. Så spesielt var det ikke, mener hun.

– Å spise en fin middag og å pynte seg hadde jeg jo gjort før. Julepynt og gaver var nytt, men det var ikke så overveldende.

– Ble du skuffet?

– Nei, men jeg hadde ikke så mange forventninger. Det er også vanskelig å kjenne på hva man mangler når man aldri har hatt det, forklarer Kårhus.

For faren hennes var det annerledes. Han kom ikke inn i Jehovas vitner før han var 13-14 år, sammen med foreldrene og familien. Før dette hadde han feiret jul som barn. Kårhus finner frem noen gamle bilder fra da faren var liten, pyntet foran juletreet.

– Det er veldig rart å se ham sånn, sier Kårhus.

Ingen hjemmestrikkede sokker

Etter at hun brøt ut har hun så å si ikke hatt noe kontakt med familien sin. Er det noe hun savner, så er det å kunne dra hjem til jul.

– Når folk klager over at det er stress og at de er lei av onkel Per etter tre julemiddager, så tenker jeg: Du får i hvert fall dra hjem til jul, sier Kårhus.

Også da folk klagde over at de bare fikk hjemmestrikkede sokker, ble Kårhus provosert.

– Det var jeg skikkelig sjalu på!

Selv hadde hun verken strikkende bestemødre eller noen å få julegaver av. Familien savner hun alltid, ikke bare i julen.

Kårhus snakker om de såre tingene på en avmålt måte. Hun synes ikke synd på seg selv, og vil ikke at andre skal gjøre det heller.

– Jeg synes ikke det er synd på meg, selv om jeg ikke har noen familie å være sammen med og feire jul med. Jeg ser positivt på det, og gleder meg til å få mine egne tradisjoner en dag.

Når folk klager over at det er stress og at de er lei av onkel Per etter tre julemiddager, så tenker jeg: Du får i hvert fall dra hjem til jul.

—  Ida Benedicte Kårhus

Timmy Gresshoppe var tillatt

Også hos Ramona Solgaard handler julen om å skape egne tradisjoner, og gjøre nye endringer hvert år.

– Vi tar selve julaften veldig som den kommer, og det er kjempedeilig.

Noen ting skal de likevel gjennom. Det er alltid en lang og god julefrokost med ferske rundstykker og pålegg, der de bare prater sammen. Så får barna velge én gave hver. Det er lenge å vente hele dagen.

Donald på tv-en er viktig. Det har hun med seg fra barndommen, som en av få juleting hun fikk lov til.

– Det er rart, men Jehovas vitner finner alltid muligheter til å rettferdiggjøre ting. Hos oss var det lov å se Timmy Gresshoppe og «Tre nøtter til Askepott», for de formidlet jo ikke noe julebudskap.

Det handlet om å lage et sett med leveregler de kunne klare å følge, forklarer Solgaard.

– Jeg husker som liten at jeg stilte spørsmålet: Hvorfor er det så galt å feire noe så fint som at et barn blir født? Svaret var alltid et bibelvers, alltid ute av kontekst.

Hun var et nysgjerrig barn, som de fleste jo er.

– Jeg hadde mange spørsmål, men sluttet å stille dem fordi jeg fikk så negativ respons. Etter hvert sluttet jeg også å stille spørsmål på skolen. Da slutter man å ta til seg kunnskap, og da blir man enda mer sårbar.

Betingelsesløs kjærlighet

Da hun forlot Jehovas vitner, forsvant også troen. Det er mange gode ting ved religion som får fram det beste i oss, tror Solgaard.

– Men personlig tror jeg at det kan oppnås uten religion også, i den forstand at det er en Gud som hersker over oss. Det stemmer ikke lenger for meg.

En kjærlig Gud som tester gir ingen mening for henne.

– Hvis Gud er ren kjærlighet, tester han ikke. Sånn som jeg ser det, gjør religionen kjærlighet til en betingelse, og jeg vil gjerne ha kjærlighet betingelsesløst. Men jeg ser hvorfor folk har godt av å ha en tro, og at man kan finne mye håp i en tro. Hvis du bruker troen til å leve autentisk og leve kjærlig, så er det helt fantastisk. Men hvis du bruker den til å skade andre, så har du misbrukt et verktøy.

Selv forbinder hun ikke julen med kristendommen. Det tror hun heller ikke barna hennes gjør.

– Jeg tror heller de tenker på det som en fin avslutning på året.

– Pluss gaver, kanskje?

– Alle er jo glad i gaver, sier Solgaard og ler.

– Mye av det jeg ble fortalt i oppveksten, at julen først og fremst var materialistisk, stemmer jo ikke. Det er tradisjonene og minnene julen gir som er viktigst.

Ingen ferdigprogrammert jul

De fleste lar seg forme av storsamfunnet uten å merke det, tror Solgaard.

– Hvis du spør folk hvorfor de gjør som de gjør, så er det nok mange som ikke vet hvorfor. Man tenker ikke nødvendigvis over om det stemmer med hvem man selv vil være.

Selv føler hun at etter å ha brutt ut av Jehovas vitner, har hun lært seg selv å kjenne på et dypt nivå.

– Det er en gave.

Sånn er det med julen også, tenker Solgaard. For mange er tradisjonene ferdigprogrammert, noe man ikke stiller spørsmålstegn ved. Før var hun redd for ikke å ha tradisjoner, og tenkte at det var trist.

– Nå er jeg veldig glad for at vi kan gjøre julen til det vi selv vil. Jeg syns det er kjempegøy at jeg hvert år får legge en ny brikke i puslespillet som er vår familie.

Jehovas vitner har ikke svart på Vårt Lands henvendelser i forbindelse med denne saken.

[ Jehovas vitner er kjent for en streng livsstil og pågående misjonering ]