Reportasje

Hun tror mye må repareres. Men det går godt til slutt

KORONA: Unge er redde for koronaskam, ifølge Hedvig Montgomery. Hun kjenner til unge som ikke vil teste seg i frykt for å bli utpekt som en smitter. Andre tør ikke møte venner.

Hedvig Montgomery synes det er skummelt å se hvor selvopptatte pandemien har gjort oss:

– Den første «hjelpe hverandre-bølgen» gikk ganske fort over. Se nå, vi hjelper hverandre mindre enn noen gang.

Men det vil endre seg, mener hun.

Hedvig Montgomery er psykolog, forfatter, og elsket av norske foreldre. Bøkene hennes om barn og tenåringer er bestselgere og nærmest obligatoriske når du lurer på sinneutbrudd hos seksåringen eller hvordan takle konflikter i 13-åringens jentegjeng. I podkasten Foreldrekoden i Aftenposten gir hun usikre foreldre gode råd.

Menneskeheten er en maurtue, vi har reparert så mange ting før, og vi vil reparere igjen

—  Hedvig Montgomery

Hun kaller Andre Mosebok for «en eneste lang smittevernveiledning» og minner om at pandemitiden vi gjennomlever nå har verden vært gjennom mange ganger før. Montgomery mener vi lever i «et pågående eksperiment» nå, vi vet faktisk ikke sikkert hva som er riktig å gjøre og hvordan det vil påvirke oss i en større sammenheng. Hun har først og fremst ekstra medynk for de unge når landet er stengt. Som hun sa fra dag én: Vi må passe på ungdommen.

– Unge er redde for smitteskam

Smitteskam er ikke bare det noen kan føle hvis de blir smittet, men den skammen andre påfører deg i frykt for smitten, mener hun.

Den rammer utsatte grupper og minoriteter, men også unge. Montgomery vet om unge som er livredde for å være den som smitter, og bli pekt ut som skyldig.

– Ungdom og unge voksne betaler en veldig høy pris. Prisen kommer av tiltakene, ikke av viruset, sier hun.

– Jeg tenkte det i mars, og jeg tenker det enda mer nå.

Små barn har nok med de nærmeste, voksne har som regel funnet det hun kaller et feste. Ungdommer skal derimot finne nye kontaktpunkter og nye steder å feste seg i og identifisere seg med.

– Det er poenget med å være ungdom – å finne seg selv i møte med andre.

I tillegg er ikke viruset så farlig for dem, påpeker hun. Det er andre sykdommer som er verre for dem - som hjernehinnebetennelse, og andre farer både de og vi ser er mer overhengende. Som rus og utenforskap. Det handler ikke om at de unge er uinteressert i en verden der eldre generasjoner lever trygt og godt. Deres innsats er bare større i forhold til hva de selv får igjen.

– Utviklingen hos dem er så veldig her og nå. Vi kan ikke skyve på normalutvikling et år frem i tid og tro det blir uten konsekvenser, det ser vi på ungdom som har vært ute av spill på grunn av alvorlig sykdom. Det er ikke bare å hoppe rett tilbake der du slapp.

– Voksne har et stort ansvar

– Vi som er voksne og har funnet disse holdepunktene i livet, har et stort ansvar for å holde livet i gang for ungdommen og unge voksne.

Fritidsaktiviteter og skoler må være åpne. Det er ikke luksus å drive med læring og finne steder hvor man passer inn i denne alderen, det er helt nødvendig, mener hun.

– Vi må finne en måte der de får utviklingen de skal ha. Hvis ikke, kan vi skade neste generasjon. Så alvorlig er det, sier hun.

Vi er ute og går i tungt landskap

—  Hedvig Montgomery

Montgomery mener ikke at unge skal få være skjødesløse og at tiltak for dem skal slippes løs. Men å holde hverdagen deres oppe er en vesentlig del av hvordan vi håndterer pandemien, understreker hun.

Hun tror akkurat dette vil bli undersøkt i ettertid: Gjorde vi det vi kunne for dem som er i vekst og utvikling, eller stengte vi ned for mye, slik at de mistet for mye?

WHOs generalsekretær Tedros Ghebreyesus, sa allerede i mai at det er «krystallklart at mentale helsebehov må bli behandlet som et kjerneelement i vår respons på covid-19 (…) En manglende innsats på dette området vil kunne føre til langvarige sosiale og økonomiske konsekvenser for samfunnet».

Flere undersøkelser viser at det er de yngre som i størst grad opplever koronahverdagen som psykisk belastende. Også blant de som sa de var ensomme i Opinions koronamonitor i høst, var nettopp de under 30 år den største gruppen. Og av de som nesten har sluttet å gå ut av huset, var det de under 30 som toppet også her.

– Depresjon er en livstruende sykdom. Spesielt for ungdom, sier hun. Derfor er ikke dette en unødvendig diskusjon, vi må ta den.

Og hvordan få enda flere unge til å holde avstand og vaske hendene? Å bygge tillit er den beste måten å få unge til å følge korona-råd. Å påføre skam har motsatt hensikt, fordi det etter hvert lager ensomhet, mener psykologen.

«Oss mot dem»

Det har forbauset henne hvor fort korona-situasjonen har vridd seg til å handle om «oss mot dem». Erna Solberg måtte gå ut og advare mot smittetrakassering overfor personer med innvandrerbakgrunn.

– Vi må slutte å hetse hverandre. Det at man opplever å bli syk er ofte noe man ikke kan noe for selv, det kan være helt tilfeldig, sa statsministeren etter et smitteutbrudd i en menighet i Lyngdal tidligere i høst, der de fleste er rumenere.

Likevel skjer det. Og Hedvig Montgomery er klar på at myndighetspersoner ikke skal identifisere én gruppe, som skjedde i Lyngdalsaken, uansett hva som er hensikten. Smitteskammen den rumenske menigheten ble utsatt for, var ikke bra.

– Og så er vi blitt så opptatt av smitten som kommer utenfra. Det er ytterst forstyrrende hvor fort det går å peke ut de som kommer fra utlandet som potensielt farlige. Der må vi gjøre en innsats, spesielt fra myndighetenes side, slik at dette kunstige skillet mellom dem og oss ikke får feste seg. Vi bekjemper virus, ikke folkegrupper.

Kjefter og smeller

Lite visste vi i mars da vi skrev i Vårt Land: – Virusvåren kan bli lang.

Nå er det snart jul.

Andre runde tærer på. I mars og april var mange sinna på joggere som prustet forbi dem med dråper av mulig korona i utpusten. Irritasjonen har ikke gitt seg. Vi sender bitende blikk over munnbindkanten til de som ikke har dekket til ansiktet i nærbutikken.

Folk skjeller i vei, særlig på ungdom, som går litt tett på gaten eller sitter helt inntil hverandre på bussen - «er dere i samme kohort?»

Minoriteter får unngjelde for å ikke «bidra til dugnaden», og da er tydeligvis det meste lov å si.

I slutten av mars minnet hun oss på at når vi blir redde, så blir vi sinte.

Det gjelder også nå, åtte måneder senere, når vi snakker med henne igjen. Derfor er vi nødt til aktivt å jobbe mot frykten.

– Vi skal jobbe mot smitten, men ikke være redde for den.

Egentlig er vi over i en ny fase, mener Montgomery. Hun snakker ikke om andre runde i virusoppblomstringen, men fasen hvor vi skal finne en måte å leve med viruset på. For nå vet vi at det tar tid, som en rask nedstengning ikke løser.

Noen familier vil ha mer å reparere, mer å sørge over. Men likevel finnes det en vei.

—  Hedvig Montgomery

– Det er ikke frykten for i morgen som er det viktig, men hvordan bevare et best mulig samfunn og berede for fremtiden.

Hun vet det venter et reparasjonsarbeid når dette er over, det ser hun allerede nå - kontoret hennes har aldri før hatt så stor pågang, det samme hører hun fra kolleger. Hun tenker mye på dem som har «hengt etter fingertuppene i den sosiale veven», familier som har løse masker fra før. De som var litt ensomme før pandemien, kunne gå på puben å nikke og hilse på folk. Alle har behov for noen.

Tror konsertsaler og kirker vil fylles

– Vi er ute og går i tungt landskap, sier Hedvig Montgomery.

Og i usikre tider vil vi gjerne kjenne at det er noe man kan kontrollere.

– Noe kan vi kontrollere, men ikke alt. Jeg tror det planter en usikkerhet i det moderne mennesket, som jo ikke skal tro på skjebnen, som skal ikke tro på noen ting. Det kan være tungt å leve med, sier hun.

Hedvig Montgomery tror behovet for noe åndelig og kultur faktisk vil øke, og at konsertsaler og kirker vil være fullere om et år enn de var i fjor.

De aller fleste, mener hun, har åndelige eller spirituelle opplevelser - bevisst eller ubevisst. Om det er å gå i skogen eller i kirken, er ikke viktig. Men at det er noe som er vakkert rundt deg som du opplever som noe mer enn bare det helt praktiske - det er vi helt avhengige av, mener hun.

– Mennesker må møtes, ikke bare for å produsere, men for å gjøre hverandre sterke. Om det er å trene sammen eller be sammen er ikke så viktig rent psykologisk. Stenger både kirker og treningssentre har man tatt mye fra mange, uten å forstå verdien hva disse arenaene tilfører som det vanlige livet ikke gjør.


Det blir bra til slutt

Det er harde tider nå. Men det har vært verre før. Under Svartedauden var dødeligheten 30 prosent. Spanskesyken tok livet av mellom 50 millioner og 100 millioner mennesker. Pandemier og epidemier har alltid eksistert, sier Montgomery og peker på Andre Mosebok i Bibelen som en smitteveileder lenge før man visste hvordan smitte fungerte: «De skal vaske hender og føtter for at de ikke skal dø. Dette skal være en evig lov for dem – for ham og hans ætt, slekt etter slekt.» (2. Mos. 30:21)

– I mars sa du: Det skal gå bra til slutt. Tenker du det fremdeles?

– Ja, jeg er enda sikrere nå enn da. Menneskeheten er en maurtue, vi har reparert så mange ting før, og vi vil reparere igjen. Noen familier vil ha mer å reparere, mer å sørge over. Men likevel finnes det en vei. Det går godt til slutt.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!


Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje