Vår sønn er «støttekontakt» for kjæresten sin. Hvordan kan vi få han til å forstå?

Vår sønn fikk ny kjæreste for snart et år siden, og er veldig forelsket. Vi er dessverre ikke like begeistret for forholdet, og mener at dette ikke vil være bra for han over tid.

Hun har tydeligvis psykiske problemer og han går inn i en rolle som «støttekontakt» for å hjelpe henne. Vår bekymring er at han tilpasser seg veldig, velger bort vennene og sin søster, og er han hjemom er kjæresten alltid med. Hun er ikke lett å bli kjent med, men jeg har forstått at familieforholdene er vanskelige. Vi forstår ikke om denne voldsomme tosomheten kun er forelskelse eller om han er blendet av en slags avhengighet fra hennes side. Vi synes hun virker å være veldig uselvstendig og ganske lukket.

Når vi har snakket om jula, så sier sønnen vår at han «må» være der hun er fordi hun blir så alene uten han. Han vil helst feire med oss, men det betyr jo også at hun skal være med. Jeg vet ikke om vi andre klarer overse det som bekymrer oss, men samtidig bør vi kanskje prøve å få han til å forstå hvor forandret han er blitt? Hvordan kan vi få åpnet øynene hans, uten å ødelegge forholdet mellom oss og han?

Hilsen bekymrede foreldre

[ «Det siste året har jeg ikke orket å vise meg i kirkelige sammenhenger» ]

Kjære bekymrede foreldre

Jeg forstår at dere opplever et stort dilemma, og jeg støtter at dere bør trø varsomt.

Det er ikke uvanlig at forelskelse kan være så sterkt at det ikke er rom for andre enn de to en god stund. Dere er bekymret for at hun virker lite selvstendig og om hun er avhengig av hans støtte hele tiden. Det er ingen andre enn de som vet hvordan dette egentlig er. At han ikke tar seg tid til venner eller søster er heller ikke uvanlig, gamle venner kan føle at de blir «valgt bort». Det er leit å miste gamle venner, men det er en konsekvens av valg som tas. Brevet sier ikke noe som tyder på at han ikke følger opp sine forpliktelser som studier eller jobb. Jeg er usikker på hva som er den største bekymringen og oppfordrer dere til å tenke nøye over hva som uroer dere.

Bli trygg på dere

Vi har en tilbøyelighet til å fokusere på det negative og problemer heller enn på styrker og ressurser når vi blir urolige for en av våre kjære. Kanskje slår dette inn når dere tenker at hun kanskje har psykiske utfordringer? Jeg lurer på om dere ser positive ting ved henne, og forholdet? Kan det være at hun trenger tid på å bli trygg på dere før hun kan vise fram den jenta som sønnen deres har falt for?

Våre barn må finne sin egen vei. Unntaket er om vi er urolige for at det skjer overgrep eller vold – da trenger de vår støtte.

Blir det en slags hjelpeløshet når foreldrerollen endres fra å være den som har siste ordet, til et forhold mellom mer likestilte personer?

—  Grethe K. Hoviosen

Kommunikasjon i stå

I møter med familier på tvers av generasjoner har jeg tenkt at vi på en måte slutter å uttrykke nysgjerrighet på hverandre når barna er blitt selvstendige. Det kan se ut til at mange ikke får til å bygge nye broer for kommunikasjon og fortrolighet etter hvert som barna blir selvstendige. Blir det en slags hjelpeløshet når foreldrerollen endres fra å være den som har siste ordet, til et forhold mellom mer likestilte personer? Folk flest ønsker et gjensidig forhold der vi åpent kan være nysgjerrige og vise interesse, innlevelse og medfølelse med hverandre. Dessverre mislykkes dette mange ganger på grunn av at vi eldste ønsker å dele erfaringer og gi velmente råd for å hjelpe, - uten at vi er spurt. Den yngre generasjonen kan føle seg kritisert eller få en innblanding de ikke har bedt om, mens foreldregenerasjonen føler seg lite verdsatt. Kommunikasjonen går i stå, og rommet for misforståelser og mistolkninger kan bli stort.

Den lykken du søker bak blående fjell, kan hende du alltid har eiet den selv.

—  Arne Paasche Aasen

Rom for prat og latter

Hvordan kan dere finne ut av bekymringen deres? Jeg har lyst til å oppmuntre dere til å se på mulighetene jula kan gi til å bli kjent med henne, og ikke minst få mer inntrykk av hvordan de to har det sammen. Poenget mitt er at vi har et ansvar for å engasjere oss i å bli kjent med kjærestene de kommer hjem med. Kjærester er våre barns valg. Alle er usikre i møte med «svigers». Jula har mange muligheter for «å gjøre» ting, det kan bidra til å få vist mer av hva vi liker og hva vi mestrer. Vi lager rom for prat og latter – vi kan tilrettelegge for å bli kjent gjennom at alle bidrar med gjøremål eller aktiviteter. Kanskje fortsetter dere å være bekymret, men da har dere et annet grunnlag for å bringe temaet på banen. En invitasjon kan være «det kan hende vi tar feil, men jeg har lyst til å fortelle at for oss ser ut som hun er ganske avhengig av deg, og vi har lurt på om du trives med å være så lite for deg selv. Kanskje er det akkurat slik du vil ha det, men hvis du vil få et innspill fra oss så er vi her». Er han interessert, kan det være fint å dele egne erfaringer, men snakk ikke ned kjæresten!

Mer nysgjerrige

Det er aldri feil å si «jeg vil gjerne høre hvordan du har det, egentlig». Og det er sjelden feil å følge opp med nysgjerrighet på «fortell meg mer om hva du holder på med for tida / hva dere holder på med når vi ikke er sammen med dere». Familiens generasjoner kan berikes av at vi våger å være mer nysgjerrige på hvem de store barna våre har utviklet seg til å bli fra gang til gang vi møtes!

Alt godt fra Grethe K. Hoviosen

[ Les flere svar fra Vårt Lands samlivspanel ]