Å være 
enkemann

ESSAY: Jeg har vært enkemann i fire år, og jeg vet ennå ikke om jeg har fattet at min kone er død; jeg fatter­ og vet at hun er borte, all den stund hun ikke er hjemme eller på jobben, og jeg vet at hun er begravd på Vestre gravlund, men det er rekkevidden av hennes død jeg ikke helt fatter, og hvor mye som blir borte når noen dør, og jeg snakker ikke bare om de 44 årene vi var sammen og de 38 årene vi var gift; og heller­ ikke om alt det prosaiske som blir borte, som hennes sko, hennes klær, hennes leppestift, hennes hårbørste, hennes dyne og hodepute; og det uprosaiske som hennes stemme og hennes kropp og hennes usedvanlige vakre munn.

Hun var billedkunstner og jeg har, eller vi har, min datter og meg, tatt vare på mye av hennes arbeider, og det er arbeider som er påvirket av arabisk og indisk abstrakt kunst, der hvor mønstret er viktigere enn fortellingene og innholdet, og nettopp den samtalen vi hadde gjennom 44 år, om litteratur, om musikk og om kunst er borte, ikke helt, siden jeg husker bruddstykker av vår lange samtale, som jeg selvfølgelig savner og tenker på som en stor del av at hun er død, for alt dette tok hun med seg da hun døde, alt det hun hadde i seg, som hun hadde lest, sett og tenkt forsvant med henne og det er ­denne veldige tyngden av bevissthet jeg savner, og ikke vet helt om jeg fatter fraværet av; på en pussig måte er ordet ektemann, nesten­ helt likt enkemann, men med en voldsom forskjell, mellom å være ektet til noen og det å være ­u-ektet til den jeg var ektet til og da ikke mer ektemann, men enkemann.

Fraværet

Det er som et lammende ekko etter henne; hun svarer ikke når jeg snakker til henne, det er jo fortrøstningsfullt, for hadde hun svart så ­hadde jeg gått fra konseptene, noen ganger savner jeg henne så mye at jeg får lyst til å ringe til min datter for å høre om hun har hennes telefonnummer, men så rykker fornuften inn og jeg vet jo at hun er død, og at hun ikke har gått under jorden, som det heter, eller lever i skjul et eller annet hemmelig sted, liksom baksiden av savnet er at hun ­lever, eller at jeg et svakt øyeblikk får det for meg at hun ikke er død, ­eller midt på dagen, mens jeg jobber og går forbi et bilde av henne i min ­leilighet, kommer sorgen som en knyttneve og treffer meg rett i magen og jeg begynner å tenke på hvordan hun nå ser ut; hun som var så frapperende ­vakker, og så prøver jeg å tenke det bort, eller slutter å tenke på det, ved å tenke på noe annet, men da kommer hele hennes fravær opp og fram og jeg tenker bare på henne og at hun er borte for godt og det er tungt å tenke på; borte for godt.

LES OGSÅ: Paradiset er oppskrytt, skal vi tro Bjørn Eidsvåg

Sjelens plass

Og det er der det ligger, tenker jeg, i å kunne fatte hennes død, at hun aldri kommer tilbake, og at jeg aldri mer skal se hennes levende ansikt, høre hennes stemme eller det å kunne omfavne henne, lukte på henne, hun er ikke til å bli omfavnet mer, og den er vond og vanskelig å ­fatte, og så rekke­vidden av det som ikke er til å fatte og så ­tenker jeg slike helt banale ting som at hun ikke har spist på fire år, ikke tatt et glass vin på fire år, og at hun ikke har skiftet klær eller dusjet på fire år, og så tenker jeg på Den hellige ånd og hvor ­hennes sjel kan være og om den er forløst fra henne og så ber jeg til Gud at han skal ­passe på henne og om hun er noen plass i det kristologiske tredelte universet som Dante var så opptatt av, hvor ville hun da være, hvorfor ikke som Beatrice i paradiset, eller blir det en hybris; om henne ­eller om meg?

Men om det ikke er noen middel­aldersk tredeling, hvor er hun da, om hun nå har blitt sjelelig, om noe kommer til å bli det, så er det min svigermor; hennes sjel kommer til å dra rett til paradiset, som en slags nonne, uten å være nonne, en protestantisk nonne, kanskje min avdøde ­kones sjel er i mitt soverom eller bak en av dørene til en gammel ombygd stue, hvor jeg har ­hennes løsøre og i en av hennes luer, en Hennes&Mauritz-lue er det så mye lukt av hennes parfyme, så kanskje det er der hennes sjel er, når jeg av og til drikker meg full går jeg dit for å snakke med henne, men hun svarer ikke.

LES OGSÅ: Utan kvinnene stoppar kristendommen

---

Ole Robert Sunde

• Norsk forfatter og essayist, født i 1952.
• Vomtenker (2020) er hans seneste utgivelse.
• Fikk P2-lytternes romanpris for Penelope er syk (2017).
• Har vunnet Aschehoug­prisen (2001), Gyldendal- prisen (2007) og Dobloug- prisen (2015), og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for Krigen var min families historie (2012).

---

Tror jeg ser noe

Jeg prøver å lytte med hele ryggen, som om den kunne ha vært et stort utvalset øre; det er mye bråk på mitt kjøkken, kan det være hennes sjelelige anliggende, og jeg ser etter henne i gjenskinn i alle vinduer, og jeg tror jeg ser noe hele tiden, og hører mye rart, men jeg tror det bare skjer i mine nevroner; jeg er forlatt og jeg tror ikke hun kan, eller vil si meg noe som helst, men jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig er jeg veldig usikker på døden, og de som er døde; jeg har også mistet mine foreldre, men det er en helt annen skål, enn å miste min kone som bare ble 59 år gammel, og det skriver jeg i selvsamme stund som min svigermor er på vei til å bli 96 år gammel og så leste jeg her om dagen at i kongeriket er det nå over tusen stykker som er hundre år, og jeg ­håper min sviger­mor blir hundre, gjerne­ over hundre, hun er seig, og stadig vekk klar i toppen, og hun kler å være gammel; hun er enke, og snart så gammel at hennes kropp skifter celler, eller får de samme cellene som et gammelt grantre har, i Sverige har de verdens eldste tre, har jeg lest, og det er et grantre som er over titusen år gammelt, kanskje hun er på vei til å bli det eldste menneske i verden?

LES BOKANMELDELSE: «Ole Robert Sunde går lengre enn Knausgård i sitt forsøk på å kryste ut det mest presise adjektivet, leite fram den mest treffende vendingen»

Jeg tror ikke hun kan, eller vil si meg noe som helst, men jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig er jeg veldig usikker på døden.

På venterommet

Jeg håpet at min kone skulle arve noe av hennes livslengde, og jeg aner ikke hvorfor hun fikk kreft, om ikke det går an å få kreft av å være konstant bekymret, men hun ble bare 59 år gammel og før hun gikk inn i koma, som varte i fem døgn, var hun full av kreft, det var spredning til buken, ­leveren, lungene, og to grusomme metastaser i hodet, som om hennes vakre kropp hadde talent for spredning, det høres forferdelig ut, og jeg kan ikke fordra å skrive det, men jeg skriver det i en sørgmodig tone ettersom jeg tenker på de fire årene vi fikk sammen og at hun da var under behandling og fikk svære doser av cellegift, og jeg har ofte tenkt på om hun fikk for mye, og jeg husker med gru alle de gangene vi var på Kreftsenteret på Ullevål og hun skulle til sin kreftlege, og vi satt på venterommet med mange andre kreftpasienter, alle var magre og snauklipte som om dette kunne ha vært et slektsstevne, om enn mer av det deprimerte slaget og der latteren alltid var langt unna, og alltid, før vi skulle inn til legen, håpet vi på at resultatene skulle være bedre, men det var de aldri, bedre.

Et fotografi 

Jeg rusler ofte gjennom mitt kjøkken og ­glaner på et fotografi som står på en skjenk av flammebjørk, som hun arvet fra sin bestemor, og fotografiet er fra en sen kveld hos noen venner på Majorstuen, vi hadde spilt bridge og hun smiler­ så bredt på dette bildet, mens jeg er sturen, ikke fordi vi tapte, det var som regel damene som vant; som om jeg tenker på at hun skulle dø, det gjorde jeg heller ikke, men det å se på dette ­bildet nå, gir en lammende følelse­ av ikke å fatte rekkevidden av at hun er borte, ikke der og da, men nå i ettertid, og hvor mye jeg har mistet, eller hvor mye som blir borte når noen dør, og på dette bildet virker hun å være helt uten bekymring, fullstendig blottet for det som skulle komme, siden hun der og da hadde det fint, og var lykkelig, eller så slik ut, uten at jeg vet om hun var det, men ­hennes tone i fotografiet, virker bekymringsløst, som om det er ingenting å være redd for.

«MIN TRO» MED OLE ROBERT SUNDE:

[ – Det åndelige ligger i hjørnene, det åndelige går aldri rett frem ]

LES BOKANMELDELSE:

[ «Ole Robert Sunde har skrevet en fascinerende bok om døden, den er både vill og komisk, vakker og skjør.» ]

LES FLERE ESSAY AV OLE ROBERT SUNDE:

[ «Alt er ikke bare grønt, det er overveldende grønt» ]