Prest ga alt for å redde norske fanger

Denne saken ble først publisert i november 2020. Vi har hentet den opp igjen i forbindelse med 8. mai.

Allerede på vårparten i 1944 begynte danske og norske diplomater og politikere å legge en storslått plan om å organisere kolonner med kjøretøyer inn i Nazi-Tyskland for å redde sine landsmenn i konsentrasjonsleirer og fengsler.  Svenskekongens nevø, prins Folke Bernadotte, var nestformann i svensk Røde Kors og tok etter hvert på seg å bli hovedmann på svensk side.

I Gross Kreutz utenfor Berlin bodde advokat Johan Hjort, som var «sivilinternert» med hele sin familie. Den voksne datteren Wanda (senere Heger) hadde siden den ufrivillige ankomsten til fiendeland, ganske hurtig satt i gang med å opprette kontakt til de norske fangene i Sachsenhausen. Etter hvert som tiden gikk, styrte familien Hjort – og kretsen rundt Wanda – en hel liten organisasjon, som fikk smuglet ut lister og organisert et eget arkiv over samtlige norske og danske fanger som befant seg i Tyskland.

Stay put?

De norske i Gross Kreutz visste at krigens siste fase ville bli brutal. Mange millioner fanger i fengsler og leirer var allerede utmagret, avkreftet og syke. Frykten gikk ut på at de kunne havne mellom frontlinjene, bli satt inn som gisler og levende skjold mot fiendtlige angrep – eller rett og slett bli massakrert i krigens aller siste fase av desperate nazister.

Men de allierte myndighetene i London ville ikke høre snakk om å gi tillatelse til at enkelte nasjoner – før krigens slutt – begynte å hente ut sine egne landsmenn. «Stay put» var navnet på doktrinen som innebar av alle måtte bli der de befant seg, og først kunne regne med at de tidligst etter fire måneder ville få komme til hjemlandet.

Niels Christian Ditleff, norsk diplomat i Stockholm, var en ildsjel som utpå høsten 1944 fikk klare ordre fra den norske regjeringen i London om å stoppe alle forberedelser til en redningsaksjon. Det var utenkelig å bryte «stay put»-doktrinen.

Den uredde diplomaten gjorde gode miner til slett spill og fortsatte i hemmelighet med sine forberedelser.

En av dem som – via den svenske legasjonen i Berlin – hadde fått smuglet ut et brev til Ditleff, var sjømannspresten Conrad Vogt-Svendsen. Han understreket i klare ordelag om viktigheten av å gjøre alt for danskene og nordmennene bak lås og slå.

Han kom med uttrykkelige advarsler om hvilke katastrofer som uvilkårlig ville bli konsekvensen av «stay put».

---

Serie: Kirken i krig og motstand

• I år er det 75 år siden 2. verdenskrig tok slutt.
• I en artikkelserie i Vårt Land i høst forteller journalist Asbjørn Svarstad og historiker Gunnar D. Hatlehol om Den norske kirkens rolle under krigen.
• Hatlehol er faghistoriker med tilknytning til NTNU og Institutt for Forsvarsstudier, og ekspert på ulike tema knyttet til nazismen og 2. verdenskrig.
• Svarstad er journalist med base i Berlin og har i mange år levert historie-feature til ulike norske medier.
• Dette er del 4 av serien.
• Del 1: Kronprins Olav ble biskopens fredsaktivist
• Del 2: Sjømannsprestene som reddet liv og sjeler
• Del 3: Nordmennenes engel i tyske tukthus
• Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

---

Mot slutten av krigen hadde Vogt-Svendsen og kollega Arne Berge laget et arkiv over 800 danske og norske fanger, som var fordelt på 70 fengsler og tukthus over hele Tyskland. Tyske myndigheter hadde på forhånd påstått at det ikke dreide seg om mer enn totalt 37. Det endte med at også 479 nordmenn og 228 dansker ble oppsporet og reddet på bakgrunn av prestenes informasjoner.

LES OGSÅ: – Så lenge min far hadde krefter, ropte han «gi meg vann» eller «jeg dør av tørst».

Røde Kors

Conrad Vogt-Svendsen og Arne Berge hadde siden 1942 – sammen med den tyske gestapotolken Hiltgunt Zassenhaus – drevet en utstrakt reisevirksomhet for å oppsøke alle institusjoner hvor de mente at det kunne finnes nordmenn. Etter hvert oppsto det også et nært samarbeid med den danske presten i Hamburg, slik at de tok seg av hverandre landsmenn, hvis de møtte noen. De utvekslet informasjoner om hvor de forskjellige fangene befant seg.

Mot slutten av 1944 slo den norske regjeringen i London kontra og ga grønt lys for en nøytral, svensk aksjon i regi av Røde Kors. Parallelt drev danske myndigheter intenst lobbyarbeid overfor tyske topper i København og Berlin for å få lov til å hente ut mindre grupper av politifolk og andre, som de visste levde under forferdelige forhold og allerede hadde ekstrem høy dødelighet. Med like store doser av dansk stahet, overtalelsesevne og vilje til hemningsløs korrupsjon overfor sentrale tyskere, greide de – ved hjelp av sitt «Jyllandskorps» – allerede før jul i 1944 å få ut mindre grupper med noen hundre mennesker.

I ettertid kritiserte de ledende danskene at svenskene som i begynnelsen av mars 1945 kom til Hamburg med en kolonne av hvite busser – påmalt svenske flagg og røde kors – nektet å ta imot tips og gode råd. Heller ikke Vogt-Svendsen legger i erindringene sine skjul på at han i begynnelsen var mer enn irritert over den svenske arrogansen overfor de andre skandinavene, de som tross alt hadde erfaringer og en realistisk formening om hvilke forhold som rådet.

---

De hvite bussene

• Ble brukt i en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte i krigens siste fase.
• Folke Bernadotte var diplomat, visepresident i Sveriges Røde Kors og nevø av kong Gustav 5.
• Også den norske ministeren i Stockholm, Niels Christian Ditleff, sto sentralt i forberedelsene av og gjennomføringen av redningsaksjonen.
• De hvite bussene var påmalt røde kors og svenske flagg, slik at bussene ikke skulle bli tatt for å være militære mål. Operasjonen startet 9. mars 1945 med 75 busser og 280 personer.
• Bussene reddet ut cirka 20.000 fanger, de fleste nordmenn og dansker som satt i tyske konsentrasjonsleirer og fengsler. Også noen fanger av andre nasjonaliteter ble reddet av De hvite bussene, blant annet fra kvinneleieren Ravensbrück.
• Kilde: Store norske leksikon, Wikipedia

---

Himmler på gli

Men etter hvert som arbeidet skrider frem, er også Vogt-Svendsen full av beundring for svenskene, som åpenbart lærte hurtig.  De frivillige konkurrerte om å få delta på de farligste turene, husket presten da han etter krigen skrev om sine opplevelser.

Folke Bernadotte fikk i første omgang tillatelse av SS-sjefen Heinrich Himmler til å flytte alle dansker og nordmenn fra alle fangeleirer i Tyskland. Smått om senn ble det også gitt grønt lys for å ta med de 800 fengselsfangene.

Alle skulle samles i den beryktede konsentrasjonsleiren Neuengamme sør for Hamburg.

Der møtte svenskene en motvillig kommandant, som ikke ville slippe inn disse fangene før svenskene tok på seg å kjøre vekk noen tusen franske, belgiske og polske fanger som lå dødssyke i en egen bygning. Dette var et krav som Bernadotte aksepterte.

I løpet av hele mars tilbakela de over 100 bussene tusenvis av kilometer på ødelagte veier og autostradaer. Flere kommandanter stilte seg på tvers, og erklærte seg villig til å utlevere fanger bare hvis de fikk oppgjør i form av sigaretter, brennevin og matvarer. Andre lot seg skremme av svenske trusler om å ringe til høyeste myndigheter i Berlin.

Bussene angripes

Kjøringen måtte foregå om natten, fordi veiene på dagtid var utsatt for heftige angrep fra britiske og amerikanske jagerfly.

De var åpenbart ikke informert om den svenske aksjonen og fyrte løs mot bussene, der de fikk øye på dem. Det totale antall fanger som mistet livet på denne måten, ble etterpå anslått til 28, hvorav én var norsk. 57, herav tre nordmenn, ble alvorlig såret. En svensk sjåfør omkom av skuddsår, mens en danske døde av tyfus, og ytterligere 14 hjelpere ble hardt skadd.

Vogt-Svendsen var personlig med på flere av disse dramatiske reisene, hvor de tok seg frem til mindre tukthus, som lå milevis fra folkeskikken.

Da mars måned var overstått, måtte mange av de svenske frivillige returnere til hjemlandet. De hadde brukt ferien sin på innsatsen, og skulle nå tilbake på jobb. I Hamburg ble bare et begrenset antall kjøretøyer og folk tilbake, sammen med noen nordmenn og danske hjelpere.

Det største problemet som oppsto, var at svenskene hadde greid å gjennomføre planens første del, den som gikk ut på å samle de anslagsvis 4.000 menneskene i Neuengamme. Men SS-kommandanten der hadde ingen planer om å la noen få evakuere «hans» fanger. Tvert imot så det lenge dystert ut, fordi maktforholdene innenfor SS endret seg i takt med at Heinrich Himmler falt mer og mer i unåde hos Adolf Hitler.

Det forelå ganske snart en overhengende fare for at nordmennene og danskene ville bli sittende fast i leiren. Faktum var derfor at alle sammen fortsatt var i ytterste livsfare.

LES OGSÅ: Itte no knussel – vi tek dom alle sju. – Ingen skal møte en stengt kirkedør når de vil møte barna sine, sier soknepresten i Kvaløy og holdt fire dåpsgudstjenester på en dag.

Diplomatisk drama

Folke Bernadotte forsikret sine norske og danske våpendragere på basen i Tyskland, slottet Friedrichsruh utenfor Hamburg, om at de svenske bussene ville komme tilbake i det samme øyeblikk som Himmler og SS ga dem lov til å hente alle de som ventet i Neuengamme. Men alle visste at det nødvendigvis ville ta flere dager å få opplegget hans få på beina. Ville han kunne nå frem tidsnok?

Danske diplomater i Berlin greide å overtale en motstrebende gestaposjef Heinrich Müller til å gi etter – noe som kostet dem en kasse med alkohol og danske delikatesser. SS-generalen ga kommandanten i Neuengamme direkte ordre om å la skandinavene reise. Dette gjennombruddet kom én dag før Hitlers fødselsdag.

Samme kveld lot gauleiter (regionsjef for nazistene, red. anm.) Karl Kaufmann seg overtale av den danske konsulen i Hamburg, som omsider fikk lov til å evakuere «sine» fra Neuengamme. Kaufmann var på dette tidspunktet opptatt av at britene måtte rekke å innta Hamburg før Den røde arme nådde fram. Med et langt og ubehagelig rulleblad trengte han ikke hjelp til å finne ut at det ville tale til hans fordel etterpå, dersom han kunne ta æren for å ha løslatt tusenvis av fanger fra en konsentrasjonsleir.

SS-generalen ga kommandanten direkte ordre om å la skandinavene reise.

En dansk armada

Kaufmann ga redningsfolket i Hamburg melding om at de hadde 24 timer på seg. Etterpå skulle Neuengamme rømmes og de øvrige mange tusen fanger sendes på «dødsmarsj» –til fots eller med tog nordover mot Lübeck.

De danske aktørene hadde for lengst forberedt seg på denne situasjonen. Flere dager i forveien hadde de lagt alt til rette for å inndra rutebusser på Fyn og Jylland. Kjøretøyene ble over natta malt hvite og utstyrt med danske flagg og røde kors på sidene. Mindre fiskebiler ble ominnredet til ambulanser. Formiddagen etter at OK-meldingen tikket inn, rullet en dansk armada på om lag 120 store og små kjøretøyer – med leger, pleiere og mer enn 100 frivillige – over grensen. Mange av bussene var gamle, slitte og drevet på generatorgass, slik at store deler av strekningen til Neuengamme måtte tilbakelegges med en hastighet på 20–30 kilometer i timen.

Det ble klart at kapasiteten bare rakk til 2.000 mann. Halvparten måtte i første omgang bli igjen. Redningsfolkene ble vitner til hvordan danske og norske fanger begynte å krangle om hvem som skulle reddes sist – vel vitende om den store risikoen for at de siste aldri kunne hentes. Nordmennene insisterte på at alle dansker måtte med i første omgang, mens danskene sto på at de var vertskap, og at det derfor måtte være de norske som først skulle få de disponible plassene.

De hadde 24 timer på seg. Etterpå skulle Neuengamme rømmes og de øvrige mange tusen fanger sendes på «dødsmarsj»

«Velkommen hjem»

Etter at den første halvdelen noen timer senere var avlevert rett på den andre siden av danskegrensen, vendte bussene, lastebilene og fiskebilene tilbake for å plukke opp de siste. En halv time etter fristen trillet de over grensen ved Kruså.

Totalt ble 4.255 dansker og nordmenn brakt i sikkerhet på Hitlers 56-årsdag. På dansk side ble bussene mottatt av tusenvis av elleville mennesker som sto langs veien og sang, rakte dem mat og drikkevarer eller ropte «velkommen hjem». «Vi er norske», svarte nordmennene. «Velkommen alligevel», smilte danskene tilbake.

I kvinneleiren Ravensbrück nektet en vanskelig kommandant å la noen dansker og knapt 100 norske kvinner få forlate leiren. De sovjetiske styrkene rykket imidlertid så hurtig frem at SS-kommandanten til slutt gikk med på å la svenskene evakuere hele 8.000 fanger av ulike nasjonaliteter. Disse ble tatt med tog til Østersjøkysten og derfra brakt over til sørsvenske havner.

I ukene etter at hovedgruppene var reddet over til Danmark, fortsatte danske og svenske busser med å tråle fangeleirer og andre steder hvor det fortsatt kunne befinne seg skandinaver. Rett som det var ble de utsatt for små undere – i form av levende nordmenn.

Pastor Conrad Vogt-Svendsen lå ikke på latsiden. Han kjørte selv i personbil mellom landsbyene i Nordøst-Tyskland for å lete.  Noen ganger hadde han hellet med seg og fant små og større grupper.

Kamp om æren

Allerede høsten 1945 kom Folke Bernadotte med bok om begivenhetene, der andre hjelpere ikke ble nevnt, eller fikk rollene sine gjort ubetydelige i sammenligning med hans egen heroiske innsats.

Danske aktører uttrykte seg i sine bøker bramfritt om arrogante svensker som ikke hadde hatt en jordisk sjanse uten det omfattende fotarbeidet som ble diskret utført av danske diplomater og regjeringen i København.

De norske fangene og redningsfolkenes erindringer er sterkt farget av et ønske om ikke for noen pris å kritisere «mirakelmannen» Folke Bernadotte. Svenske og tyske historikere har de siste årene stilt spørsmålstegn ved etikken og moralen i at Røde Kors reddet fanger fra to nasjoner, mens andre fanger i konsentrasjonsleirene ble etterlatt til en dyster skjebne. Det har også vært gjenstand for kritikk at 1.300 av de evakuerte var svenske kvinner gift med – eller enker etter – SS-generaler og andre høytstående nazister.

Først i 2015 utga den danske historikeren Bo Lidegaards det omfattende verket Redningsmenn. Skandinaviske aksjoner for å redde fanger fra tyske konsentrasjonsleirer i krigens siste år, der han brukt erindringer, dokumenter og annet arkivmateriale for å kunne sette sammen et mer objektivt bilde av de dramatiske begivenhetene.

Resultatet i tall var at De hvite bussene greide å redde om lag 23.000 mennesker ut av et Nazi-Tyskland i totalt sammenbrudd. En lignende humanitær aksjon hadde verden aldri sett maken til. Ikke minst de norske sjømannsprestenes bidrag gjorde den mulig.

Etterord

Pastor Vogt-Svendsen ble den 20. april 1945 øyenvitne til et forferdelig skue – da de øvrige 8.000 fangene i Neuengamme ble drevet ut på en dødsmarsj som få av dem kom til å overleve:

«I den andre enden av leiren går et endeløst tog av muselmenn (avkreftede fanger, red. anm.) Fra sykebrakkene vakler, kryper og bæres de frem. Mange har ikke annet enn en skjorte på seg, de kryper på hender og knær gjennom sølen eller slepes av medfanger. De blir presset og stablet inn i godsvogner som venter på et sidespor. Holm og jeg tør ikke å se på hverandre. Vi har sett mye og er på sitt vis blitt herdet. Men dette er for mye. Våre folk er reddet. Nå kryper mange av det øvrige Europas beste menn mot undergangen. Det forplikter. Hvordan skal Skandinavia kunne bære dette ansvar som nå legges på oss, hvordan skal vi leve opp til det?» Den modige presten deltok på en ekspedisjon sammen med flere nordmenn som reiste inn i sovjetokkupert sone og hentet ut 130 nordmenn fra leirer der, før de til slutt ble anholdt og mistenkt for spionasje. Men også den utfordringen greide de å mestre.

Vogt-Svendsens siste svennestykke var da han oppsporet 240 norske krigsfanger – offiserer – som var «forsvunnet» fra en leir sør for Berlin og nå kunne hentes ut av hvite busser. Etter noen år som prest i USA og Sveits, vendte han i 1951 hjem for å bli prest ved Hjemmet for døve og senere også hovedprest for Norges døve.  Både han og kollega Arne Berge ble slått til riddere av St. Olav for innsatsen i Hamburg.

---

Kilder:

• Bo Lidegaard: Redningsmenn. Skandinaviske aksjoner for å redde fanger fra tyske konsentrasjonsleirer i krigens siste år,Cappelen Damm, Oslo 2015.
• Wanda Heger: Hver fredag foran porten, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1995 Herbert Diercks: Die unsichtbaren Helfer. Die Hamburgerin Hiltgunt Zassenhaus und die norwegische Seemannsmission im Einsatz für die in Fuhlsbüttel 1940–1945 inhaftierten Norweger i Hilfe oder Handel? Rettungsbemühungen für NS-Verfolgte, Edition Temmen, Bremen 2007.

---