Pavens stevnemøter med oljetoppene

Det hele kulminerte den 15. juni 2019.

For nyhetsredaksjoner flest rundt om i verden kom pressemeldingen ut av det blå. Kunngjøringer fra en lukket samling av allverdens olje- og finansbaroner i Vatikanet?

For første gang samlet sjefene i klodens største finanshus og børsnoterte oljeselskaper seg om et krav til verdens myndigheter: Innfør karbonavgifter. Sikt dem godt inn, så det grønne skiftet kan skyte fart.

For første gang samlet de seg om å støtte et nytt «åpenhetsregime» i klimasaken, de såkalte TCFD-reglene. Investorer og media måtte sikres detaljert og standardisert innsyn i fotavtrykket bedrifter setter på klimaet. Slik blir det lettere å velge og vrake.

Begge erklæringene avsluttes med en verbal fanfare: «Det står ikke til å nekte: Jordkloden utgjør ett enkelt system, og menneskeheten ett hele.»

Klimautfordringen fordrer helt nye nivåer av samarbeid og forpliktelse, legger de til.
«Den utfordringen omfavner vi.»

Tungvektere

På arkene følger nå en parade av signaturer som kunne få finansjournalister til å måpe:

Darren Woods, topp- sjefen i ExxonMobil, verdens største børsnoterte oljeselskap (årlig lønn og vederlag: 160 millioner kroner), Chevron-toppen Michael K. Wirth (årsvederlag 285 millioner kroner), Shell-bossen Ben van Beurden (196 millioner kroner), tett fulgt av sjefene i Total, Conoco Philips, Occidental Petroleum, Repsol og mange flere. For ikke å glemme Eldar Sætre, mannen med oljå, toppleder i Equinor (15 millioner kroner).

Navnene på de mektigste finanstoppene i verden står der også. Mortimer J. Buckley i Vanguard (264 millioner kroner); BlackRocks nestleder Barbara Novick (lønnsnivå ikke kjent), som stilte i stedet for sin sjef Larry Fink (220 millioner kroner). Han deltok bare i 2018.

Nedover arkene ruller det på med et titalls andre navn av lignende vektklasse, inkludert globale topper innen livsforsikring og pensjonsforvaltning.

Bare de tre tyngste finanstoppene på listen rådde i 2019 over verdier større enn – ja – Kinas bruttonasjonalprodukt samme år.

– Kollektivt vil disse lederne trolig påvirke jordens fremtid kraftigere enn noen andre i verden, skriver arrangørene i pressemeldingen.

– Og den eneste i verden som har autoritet nok til å samle alle disse i samme rom, det er paven, sier Mark Campanale, gründer av Carbon Tracker og en av verdens fremste eksperter innen fornybar omstilling, til magasinet Strek.

Livvakter og privatjet

Det var litt over klokken åtte den 8. juni 2018 det begynte.

En kortesje på seks minivans med sotede ruter svinger inn foran overdådige Cavalieri Hotel i Roma, kjent for sin restaurant med tre Michelin-stjerner og suiter til både 10 000 og 100 000 kroner natten.

VIP-ene klatret om bord, noen omgitt av sine faste bodyguards, medbrakt i privatjet over Atlanteren. Sjåførene tråklet seg gjennom morgenrushet, og det er ingen spøk i den evige eksosens stad, frem mot Perugino-porten. Den utgjør en trang passasje i de høye, forbydende steinmurene som i århundrer har voktet pavens hovedbase.

I minibussene satt også tre fra vertskapet og kjente nervene sitre.

– Vi visste jo altfor godt hvilke demonstrant-magneter de er, disse globale oljetoppene, minnes Carolyn Woo, pensjonert dekan ved det katolske Notre Dame-universitetet i USA, og en nøkkelperson bak Dialogene. – Et baluba av demonstrasjoner ville jammen ikke gitt oss noen god start, sier hun lattermildt over videolink fra byen South Bend i Indiana.

Men på vei mot porten var ingen bannere å se. Ingen megafoner bjeffet fra gatehjørnene.
Gjestene var blitt lovet dyp diskresjon. Og den var tydeligvis intakt.

Les også: Når regnskogen forsvinner, venter katastrofen

Pavens «nytelseshage»

Så bar det gjennom sikkerhetssjekk og skanning; herfra og innover i hagene må man ha en særlig klarering for å bevege seg. For dette er pavestandens egen usjenerte oase.
Vatikanhagen er en luksuriøs «nytelseshage» med røtter i renessansen, og dekker halve Vatikanstatens areal. Den er omgitt av et par kilometer med steinmurer, noen av dem fra 1200-tallet. Et 50-tall gartnere er engasjert for å holde den bugnende skjønnheten i hevd.

Galilei-salen. Jo lenger inn de kom, jo mer fortapte bystøyen fra Roma seg.

---

Dialogen på innsiden

• Her følger Streks innsidefortelling fra The Vatican Dialogues.
• Magasinet har fått en rekke av deltakerne til å fortelle. Om konfrontasjonene, «sannhetsøyeblikkene» og lagbyggingen.
• Ifølge arrangørene er Strek det eneste medium i verden som har gjort den øvelsen.

---

Det ble stille

Snart ble flokken geleidet dit den skulle, innover i Casina Pio IV, patrisierpalasset fra 1560-tallet som har fått navn etter pave Pius den fjerde. I det staselige bygget – veggmaleriene her regnes blant 1500-tallets vakreste – holder det pavelige vitenskapsakademiet til, omgitt av små piazzaer, portaler og mosaikker, av fontener og dammer med døsende skilpadder. Et godt stykke bak troner en silhuett som ikke er til å ta feil av. Peterskirken.

– Litt av et sted, sier professor Hans Joachim Schellnhuber, en av verdens fremste klimaforskere og deltaker i The Vatican Dialogues. – Casina Pio IV ånder av tidløshet, av filosofi, av tankens for- dypning, sier han til STREK, på videolink fra Potsdam i Tyskland.

Norske sjefer

I følget som tok plass i Casinaen var også lille Norge tungt representert. I tillegg til Equinor-sjef Sætre, den mektigste mannen i norsk næringsliv, deltok også Yngve Slyngstad, daværende sjef i Oljefondet, med fondets 10.000 milliarder kroner i ryggen.

Salen der de nå benket seg, var stedet der inkvisisjonen – støttet av jesuitter – i 1633 forkynte sin fordømmelse over Galileo Galilei.

Kanskje ikke et godt varsel. Pave Frans er også jesuitt.

«Tyranni»

Men når man innbys til audiens av Hans Hellighet, og et eksklusivt symposium i hans nærmiljø, er det kanskje bare å takke ja?

Selv om de må ha ant hva som ventet dem. Et enkelt Google-søk ville gitt syn for sagn:

Allerede i oppkjøringen mot Pariskonferansen i 2015 omtalte paven verdens fossilregime som en del av «tyranniet» over skaperverket.

Paven «fører nå det reneste korstog mot fossile drivstoffer», klaget konservative industritenketanker.

Les også: Haddy Njie har begynt å våge. Brått kjente ho at ho blei tatt imot.

---

Klimadialog i Vatikanet

• Intimt toppmøte
• To ganger, i årene 2018-19, samlet pave Frans toppsjefer i verdens oljebransje til fortrolig drøfting. Tema: Klimakrise og omstillling til fornybar energi. Trykkammer I samme rom samlet paven toppene i verdens største finanshus. De har makt til å presse oljekjempene til omstilling.
• Resultater
• For første gang samlet et globalt topplag av sjefer innen olje og finans seg om følgende felles posisjoner i klimasaken: 1. Innføring av karbonskatt på klimautslipp. 2. Et detaljert regime for større åpenhet om klimarisiko i næringslivet.
• Offentlighet
• Deltakerne sluttet seg til de såkalte Chatham House-reglene: De står fritt til å dele, også i media, informasjon de selv ble kjent med i møtet. Men de kan ikke identifisere øvrige deltakere ved navn. De kan referere andres uttalelser, men bare anonymt.
• Fortsettes?
• Dialogen i 2020 ble avlyst på grunn av pandemien. I desember avgjør vertskapet om samlingen skal gjentas neste år - i USA.

---

Villedet

Åpenbart takker man altså ja, selv hvor mye enkelte av dem, som Exxon, historisk har å skrifte – for systematisk å ha sådd tvil om klimafarene og motarbeidet klimatiltak.

I alle fall, nå hadde de satt seg selv på flyet til Roma, til to døgn med «energi-dialog», løs snipp og eksistensielt alvor.

Kardinal

Åpningen var raus og varm.

Kardinal Peter Turkson, den formelle verten for møtet, ønsket velkommen. Så ledet han forsamlingen i bønn. Deretter bar det inn i en kompakt miks av innlegg og diskusjon, der sjefene innen olje og finans vekslet på å gi deltakerne fortettede innblikk i temaet for samlingen, «Energiskiftet og omsorgen for vårt felles hjem».

Hva driver skiftet mot alternativ energi? Hva vil det kaste om på? Hva er opp- og nedsidene?

Les også: Pave Frans' tradisjonelle julefeiring blir streamet på nett og avholdes uten publikum grunnet koronapandemien.

Dundret i vei

Men neste dag, da det bar inn på pavens teppe i Det apostoliske palass, fikk de høre det.

Paven (null kroner i lønn, men fri kost og losji) viste til at en spiral av «katastrofale klimaendringer» forestår om ikke utslipp strupes. Han dundret i vei mot «opportunistiske og kyniske forsøk» på å vinne nærsynte småseire i kampen. Gjør man det, lemper man bare «tunge kostnader og skader over på fremtidige generasjoner».

Særlig bekymret var paven over «den fortsatte letingen etter nye fossilreserver» – nettopp det bossene innbitt kjempet for å få fortsette med, på felter over hele kloden. Som i Barentshavet eller farvannene utenfor Brasil og USAs østkyst.

Parisavtalen, påpekte Frans, «er klar i sin oppfordring». Det meste av reservene «må forbli i bakken».

Ja visst, trenger verdens fattige tilgang på mer energi, så de kan sikre seg verdige levekår. Anslagsvis en milliard mennesker har ikke engang tilgang på strøm, understrekte paven. Han takket også oljebransjen for effektivisering og økt bevissthet rundt risikoene ved klimaendringene.

Kraftig fordømmelse

Men, smalt det så fra overhodet for verdens 1,3 milliarder katolikker: Vi må bare ikke dekke verdens energitørst «på måter som avvikler sivilisasjonen!» Det er verdens fattigste som da vil bære de verste lidelsene, la han til.

Så ble han gradvis mildere, mer inviterende, i språket.

Han appellerte direkte «til dere, mine brødre og søstre», som nå sto overfor «den største muligheten til lederskap gjennom alle tider». Som en coach før kickoff skildret han en utfordring som påkalte deres «djerveste drømmer og ideer», en oppgave som kunne gjøre en varig forskjell for fremtidige generasjoner, for økosystemene og deres mylder av liv.

Kallet lød: Bli med, som the core, som kjernetropper, i et globalt skifte.

Så bar det inn for landing: «Vi har ingen tid å miste. Vi mottok jorden fra Skaperens hånd som en hjemlig hage», forkynte han. «La oss ikke gi den videre til fremtidige generasjoner som en ødemark.»

Deretter lyste han velsignelsen over findressene og -draktene der de satt på ødslige stolrekker i det digre lokalet. «Og måtte Den allmektige Gud gi hver enkelt av dere stor besluttsomhet og stort mot i arbeidet med å tjene vårt felles hjem.»

Les også: Yonatan Shapira (48) var pilot i den israelske hæren. Han trodde han deltok i det godes tjeneste. Men gradvis ble samvittigheten vanskeligere og vanskeligere å ignorere.

Fortapt?

Men for de fleste av oljens eminenser lød talen aldeles ikke som noen velsignelse. Kanskje heller en bannbulle.

Allerede på spaserturen tilbake til Casinaen blusset det i sinne og oppgitthet.

– Det mange av oss hørte, var en kraftig fordømmelse, sier Eldar Sætre til STREK, på videolink fra Equinor-hovedkvarteret i Stavanger.

– Om all oljeleting skulle avsluttes straks, var jo bransjen doomed. Fortapt. Hva hadde vi da her å gjøre? Nei, dette inviterte ikke særlig til dialog, sukker han.

Mente paven tok feil

Sætre, og mange med ham, mente paven tok feil, at det ikke ligger noen slik oppfordring i Parisavtalen.

Tilbake ved lunsjbuffeten i Galilei-salen fikk Kardinal Turkson utvetydig beskjed. Man var «kraftig provosert».

Nå var gode råd dyre.

Etter lunsj var det bare drøye to timer til avslutning og avreise.

– Ja, der var vi så nær kollaps, sier Carolyn Woo, og snakker om hvordan «stresset og adrenalinet» kokte i henne.

– Men over lunsjen la vi en plan. Og i økten etter klarte kardinal Turkson å sikre at partene lyttet seg inn på hverandre igjen, han løftet kort og godt dialogen tilbake på sporet. Da de brøt opp, var det mange, også av oljetoppene, som sa: «Vi kommer tilbake neste år. Denne samtalen må vi fortsette!»

Les også: Pave Frans' støtte til homofilt partnerskap blir avfeid som hans private mening fra bispekollegiet i Polen, og møter dempet entusiasme i LHBT-miljøer

Magneten

Noe hadde altså skjedd. Da de 20 deltakerne var vel hjemme, ble det raskt klart at samtlige ville tilbake i 2019. Eneste unntak var Larry Fink i BlackRock, som ikke fikk ryddet et konsernstyremøte av veien.

Professor Leo Burke, en kollega av Carolyn Woo fra Notre Dame-universitetet og en av drivkreftene bak Dialogene, forteller hvor lettet han ble.

– De sa: «Vi har aldri sånne møter som dette. Et miljø der vi til og med kan være sårbare», forteller han over en hakkete videolink fra øya Naitaumba i Fiji, der han er på «meditasjonsopphold hos en åndelig mester».

– Andre sa: «Vi vet jo hvordan man drifter et stort selskap. Men vi aner virkelig ikke hvordan man drifter en løsning på klimakrisen.»

En tredje toppsjef sendte Burke et gammeldags brev.

«I hele min forretningskarriere, og den er lang, har jeg aldri opplevd maken til møte. Av en så, ja, åndelig natur. Det har virkelig sendt meg i tenkeboksen.»

Burke sier det ikke er tvil om at paven var den store magneten, det som avgjorde saken for de hypertravle sjefene.

«Den hotte festen»

– Men likevel, hvordan lirke så mange om bord?

– Det var en god del jobb med de første, tunge navnene. Men da de var på plass, var det litt som med ryktet om «den hotte festen» i et high school-miljø.

Nesten alle som fikk sjansen, kom.

Medarrangør Carolyn Woo tar det fra en annen kant.

– De fleste, også toppfolk innen olje og finans, vil heller være en del av løsningen enn av problemet. Klimasaken er en kamp mot klokka. Ledere må nå åpne seg for langt kraftigere og raskere endringer enn det vi har sett de siste tiårene. Det er egentlig en omvendelse som kreves, for å bruke pavens språk.

Men i konsernhverdagen står de i en skrustikke av krav, fra aksjonærer, ansatte og media.

– Nå fikk de være avsides, sammen over tid, i denne fantastiske hagen. De kunne løfte blikket. Det var et sånt møte vi og paven ville skape. Og det tror jeg vi lyktes med, smiler hun fornøyd.

Flere ville være med

Utover høsten 2018 begynte ryktet å gå, i gullkantede nettverk.

Uten at det offisielle vertskapet Vatikanet og Notre Dame-universitetet i USA gjorde noe for saken, meldte et lass nye toppsjefer at de ville være med i dansen. De ble supplert med flere forskere og talspersoner for frivillige organisasjoner. Ved gjentakelsen i 2019 hadde gjestelisten vokst til 70 navn.

«Klimasorg»

Imens hadde også klimaverdenen forandret seg. Kraftig.

I juni 2018 kom, for eksempel, Eldar Sætre hjem til den verste tørkesommeren på 70 år; lyng- og skogbranner herjet, avlinger og brønner tørket inn, alarmen gikk for grunnvannsnivået. Nye ord ble til. «Klimasorg.»

Så begynte tidenes verste skogbrannsesong i California. Hele to prosent av den digre delstaten ble svidd av. 85 mennesker døde i én av episodene, den såkalte Camp Fire, som i november også nådde en småby ved foten av Sierra Nevada. Snart var hele byen Paradise redusert til en branntomt.

I august 2018 satte Greta Thunberg seg ned foran riksdagshuset i Stockholm. Alene, med sin pjuskete skolstrejk-plakat. Langsomt økte tallet på streikere, så ble det en bølge.

Grønn uro

Den høsten begynte også springfloen av grønne investeringer å løfte seg i finansmarkedene, kjent som ESG innen 2019 var over, hadde volumet firedoblet seg til 20 milliarder dollar, tilsvarende 180 milliarder kroner.

Verden gjæret av grønn uro som aldri før.

Resultater

Runde to i The Vatican Dialogues, fra 12. til 14. juni 2019, kjørte i et lignende spor som sist: Velkomstcocktails og felles middag første kveld. Så heldagsmøte med innlegg, dialog og én-til-én-møter over kafébordene, avsluttet på en finere restaurant.

Utover den ettermiddagen, kvelden og natten fikk mange det travelt. Samlingen og saken hadde tatt såpass fatt i dem at møtet måtte få håndgripelige resultater, en erklæring eller to. Innimellom samtalene ble det kladdet på tekster, strøket, omformulert, gitt og tatt. Før avreisedagen kom, var de blitt enige.

Avslutningsdagen fikk ellers en egen schwung.

Den startet med en vitenskapelig gjennomgang av utsiktene for klimaet, levert av klimaprofessor Schellnhuber fra Potsdam. En heftig ABC om «drivhuset jorden», om metan og albedo og vippepunkter.

– Jeg forklarte hvordan viktige røde streker allerede er krysset, minnes Schellnhuber.

Selv om vi når Paris-målene i tide, vil vi ha trigget et par av vippepunktene for eksempel den ugjenkallelige nedsmeltingen over tid av ismassiver i det vestlige Antarktis. Men gjør vi noe resolutt og drastisk de neste ti årene, sa han, reduserer vi kraftig på risikoen for de verste spiralene, de som vil gjøre jorden dødelig het.

– Jeg understreket altså: «Vi har fortsatt mye igjen å avverge!».

Fri dressur

Ikke lenge etter spaserte paven inn i salen. Nå var det uvanlig nok han som besøkte toppsjefene, ikke omvendt. Budskapet i talen var mye som sist. Refsende alvor, ropet fra de fattige, ropet fra jorden. Så et kall til å stå sammen, snu krisen til noe nyskapende og godt. Deretter forlot Frans all pavelig sedvane. Han åpnet for spørsmål fra salen og besvarte dem spontant.

Noen meldte seg. Anfektet professorens statusbeskrivelse.

Sekundene som fulgte, bet seg fast i flere av Streks kilder.

Blant dem er tyskeren Georg Kell, gründer og styreleder i Arabesque Partners, et investeringsselskap med base i London og Frankfurt.

– Paven svarte, rolig og bestemt, forteller Kell: «Vitenskapen er klar. Nå er det på tide å ta den inn. La den gjennombore dere!»

Det ble blikk stille i rommet.

– Jeg hadde god utsikt til ansiktene. De var fullstendig fiksert på paven, forteller Kell på videolink fra New York. – Intensiteten i dette øyeblikket ... For mange av topplederne var dette et sannhetens øyeblikk. De kunne bare ikke unndra seg.

– Hvordan vet du det?

– Jeg så det på dem, sier han på videolink fra New York. – Og husk at salen vi da satt i, var stedet der inkvisisjonen, støttet av jesuitter, fordømte Galilei. Nå var kirkens rolle en annen. Paven hadde slått igjennom med en dypt bevegende appell, nettopp om å ta vitenskapen på alvor.

Professor Schellnhuber gjengir det slik:

– Ja, alle holdt pusten. Paven har jo en voldsom autoritet! Men hvor mange han beveget? Jeg er ikke sikker.

Hva spør man paven om?

Eldar Sætre satt der også, og verket med et spørsmål. Kvelden før hadde han fått et diskrét vink. Om at, ja, hvis han ønsket å stille paven et spørsmål, så var det mulig.

– Jøss, tenkte jeg, får jeg stille paven et spørsmål? En unik mulighet. Hva spør man om da?

Han husker ikke ordlyden. Men det handlet om hvor krasse konfrontasjonene med visse miljøgrupper var blitt. Sætre fryktet at de ubehagelige virkemidlene kunne utarte til vold.

Paven svarte lenge og grundig. Ikke oppgi dialogen med miljøbevegelsen, understreket han.

– Så du rakte ikke opp handa og innvendte, slik Equinor ofte ellers gjør: At Equinor-oljen er bra for klimaet, fordi produksjonen avgir litt mindre CO2 under selve produksjonen enn gjennomsnittet i bransjen? Mens 80–90 prosent av utslippene oppstår når oljen brennes?

– Nei, hm, jeg var ikke inne på det argumentet. Men det poenget der er faktisk viktig. Det er jo stor forskjell på å bry seg om også disse utslippene, og å ikke gjøre det? Er det ikke det, da?

«Slukte analysen»

Innen avreisen samme dag var erklæringene klare til underskrift. For første gang stilte olje- og finansfyrstene seg samlet bak en bønn om at verden måtte karbonbeskattes. De anbefalte også et regime for åpenhet rundt klimaeffekten av det meste de foretar seg.

– Disse erklæringene er viktige nok, sier klimanestoren Hans Joachim Schellnhuber. – Men noe langt mer radikalt skjer mellom linjene. Husk hvem som faktisk satte navnetrekkene sine her: Toppene i aktører som Exxon. De har i flere tiår bevisst finansiert tenketanker og forskere for å benekte problemet, selv om deres egne forskere fortalte dem hvor reelt det er. Nå skriver altså oljeindustrien, disse klimakrisens fyrbøtere, under på tekster som legger klimapanelets rapporter og Parisavtalen til grunn. De binder seg til virkemidler, altså hvordan målene skal nås. I det øyeblikket har du definitivt også slukt analysen – realitetene, sier Schellnhuber til STREK.

Før gullfuglene fløy fra Vatikan-hagen, grep de sine penner og signerte.

Ingen avlat

Ved hjemkomsten til Norge i juni 2019 var det som om Eldar Sætre trengte å ta brodden av det han hadde vært med på, selv om karbonavgifter og karbonåpenhet er gammelt nytt for Equinor.

– Jeg kan love at vi ikke får avlat, spøkte han overfor Dagens Næringsliv. Men en dialog har vi fått. ... Den globale, katolske kirke er en viktig instans å være på talefot med, la han til. – Den når ut til enkeltmennesker på en annen måte enn vi kanskje gjør.

De tre store

I The Vatican Dialogues var investorene en drivende kraft. I Galilei-salen satt finansverdenens aller mektigste. De lyttet intenst, og sendte angivelig et merkbart press i retning sine trofaste og lukrative melkekuer innen olje og gass.

Ikke minst kjente man vekten fra «The Big Three», BlackRock, Vanguard og State Street, som på vegne av sine kunder i 2019 forvaltet verder tilsvarende 17 oljefond.

De hadde for så vidt også mye å rydde i eget hus. Ifølge en kartlegging The Guardian publiserte i oktober 2019, bestyrte de, på vegne av kundene sine, reserver på 10 milliarder fat med olje, 63 milliarder kubikkfot gass, og sist, og miljømessig verst, 3,5 milliarder tonn med kull. (Til sammenligning: Norge pumper årlig opp to millioner fat olje.) I perioden fra 2016 og utover hadde de tre økt sin beholdning av slike reserver med rundt 35 prosent.

Nå satt de der, med sine billioner usynlig blafrende over hodene: Tim J. Buckley i Vanguard, Ronald OHanley i State Street og Barbara Novick i BlackRock.
Paven pekte dem ikke ut. Men heller ikke overfor dem var påtalen særlig kamuflert.

«I beg your pardon ...», sa han ifølge manuset fra 2019, «... men jeg må gjenta og understreke det: Våre barn og barnebarn må slippe å betale prisen for vår uansvarlighet.»

Det må ha gnisset dem i ørene. Ifølge samme artikkel i The Guardian hadde de tre store blant annet gjort følgende de siste fem årene: På generalforsamlingene i de tusenvis av fossilrelaterte fondene og selskapene der de representerer sine kunder, hadde de stemt nei til 80 prosent av alle forslag om klimavennlige endringer. Slike endringer, må de ha kalkulert, ville være bad for business.

Bekjennelsen og kapitalen

– Ja, kommer det lavmælt fra Eldar Sætre, via linken fra Stavanger. Det er ikke alltid samsvar mellom hva de forteller oss i olje og gass, og hvor de putter pengene sine.

Samtidig er samtalene med den kompakte flokken av finance executives noe av det vektigste Sætre har med seg fra Dialogene. Det sier sitt at Vanguard og BlackRock er inne som henholdsvis femte og sjette største aksjonær i Equinor, på en liste som domineres av den norske stat med sine 67 prosent av aksjene.

– For meg er sånt fundamentalt; å sitte der og høre på investormiljøet, hva de er opptatt av, hvor de er på vei. De har sine ønsker, forventninger om hva vi bør gjøre, sier han, uten å spesifisere dette nærmere overfor Strek.

Klimaet: topp prioritet

Og det var ikke bare Sætre som hadde grunn til å spisse ørene. BlackRock og Vanguard pluss det norske Oljefondet har figurert blant de største aksjonærene i så vel Exxon og BP som Shell.

For Carolyn Woo er ikke «meldingen fra investormiljøene» under Dialogene særlig vanskelig å sammenfatte.

– La meg ta det i tre punkter. Én, at klimaendringene nå står øverst på deres agenda, det er ingen sekundær sak. To, de vil at fossilindustrien åpent og systematisk skal informere om hva den bidrar med for å løse problemet. Altså: «Hva er målene? Hvordan ser reisen ut? Hvordan måler dere fremgangen?».

Og for det tredje: De ville forsikre industrien om hjelp med det grønne skiftet, heller enn å dumpe den. De spør, sier hun: «Hvordan kan vi bistå dere med å bygge ned barrierene, det som hindrer omleggingen?»

Sætre, på sin kant, legger til, på typisk nøkternt vis: «Jeg vil nok si det sånn, at det jeg hørte fra investorene, har vært med på å forme de ambisjonene for endring vi i Equinor har satt oss.»

Fink med bombe

Et halvt år senere, i januar 2020, slapp Larry Fink, toppsjefen i BlackRock en markedsbombe.

Klimakrisen, skrev han, utgjør nå en markedstrussel større enn noe verden til nå har sett. Fra nå av ville BlackRock gjøre bærekraft til «sentrum i sin investeringspraksis», skrev han. Og som bakgrunn viste han blant annet til hva selskapet hadde signert på hos paven.

Beskjeden kom i Finks årlige brev til forretningsverdenen, et brev som har nesten apostolisk autoritet blant konsernsjefer og investorer i USA og Europa. Tonedøve selskaper med høy bærekraftsrisiko sto altså i fare for å bli dumpet.

«Og dette skriver jeg ikke som miljøverner. Jeg skriver det som kapitalist,» understreket han. Og la til: «I over åtte år har jeg gjort langsiktighet til en -isme. Ingen ting inkarnerer langsiktig- het som klimaendringene.» Han la til: «Vi står på terskelen til en fundamental omlegging av alt som heter finans.»

Miljøbevegelsen hyllet det som et gjennombrudd, et vannskille.

Nå lovet de å følge «omvendelsen» med argusøyne. Ville bekjennelsen bli omsatt i handling?

Effekt?

Hva oppnådde pave Frans med mønstringen sin? Hva flyttet seg i løpet av de fire døgnene i Eden?

De store mediene slapp raskt taket etter oppslagene rundt pressemeldingen i juni 2019. Kildene i denne artikkelen, inkludert arrangørene, sier at lille STREK er det eneste av verdens medier som har kontaktet dem i etterkant for å pusle sammen et bilde av hva som skjedde.

Og dessuten, å knytte bestemte utfall til de to møtene er vanskelig, påpeker flere av kildene. Impulsene, sier de, ble liksom liggende der å kverne innentil i den store gryta av fordringer og muligheter.

Professor Schellnhuber mener klimafornektere kapitulerte.

– Ellers er jeg ikke så sikker på om hardhausene i flokken endrer seg, sånn i hjerterøttene. De har allerede stålsatt seg i mange år.

– Penger, derimot, skjønner de seg på, sier han. Og dit lønnsomheten peker, vil de bevege seg.

Fant sammen

En annen deltaker, Sir Mark Moody-Steward (80), ringrev i oljebran- sjen og tidligere toppsjef i det globale Shell-konsernet, slutter seg til klima- forskerens poeng. Men han legger vel så stor vekt på erklæringen om karbonskatt.

– For å få nok drive i overgangen må karbonavgifter til, sier han på videolink fra Hassocks, sør for London. Og erklæringen de samlet seg om, er viktig. For her har det vært en avstand mellom de europeiske og de amerikanske oljeselskapene; amerikanerne har ofte holdt igjen. Nå fant de sammen. Og det var amerikanske selskaper som Exxon, Chevron og Occidental Petroleum som ga mest i den drakampen.

Sier Sir Mark, og løfter godslig på sine tykke, hvite øyenbryn.

- Sjefene sto nok i kontakt med sine advokater underveis!

Brekkstang

Campanale, karbonanalytikeren, ser det fra en annen kant:

– Særlig den ene erklæringen, den om å anbefale TCFD-regimet,15 er viktig, mener han. Den vil gi både pressgrupper og investorer en brekkstang i arbeidet med å forgrønne olje og finans.

– Men det viktigste er nok at «paven fikk stuet toppene for to av verdens mektigste interessegrupper, olje og finans, inn i samme rom». Et rom der de kunne senke guarden, finne felles posisjoner, våge å tenke i helt andre utviklingsbaner enn de vanligvis gjør, sier han.

For andre er det like mye møtene med pavens person og autoritet som flyttet ting i dem.

«Det blikket»

For andre er det like mye møtene med pavens person og autoritet som flyttet ting i dem.

Eldar Sætre, for eksempel. Under fratredelsesintervjuet med Dagens Næringsliv i september beskrev han møtene med paven som høydepunktet i sin 40 år lange oljekarriere.

– Hva er det med paven?

– Det er ... jo paven, da, sier han og ler.

– Ja?

– Det er jo noe med at han representerer et enormt, globalt trossamfunn, enormt masse folk, og har så mye innflytelse. Hvorfor han har det, skjønner du når du møter ham.

– Hva tenker du på?

– Du vet at han lever et asketisk liv; han er ikke akkurat høy på seg sjøl. Han er stillferdig og veldig til stede. Det merket jeg også da vi håndhilste. Det håndtrykket. Det blikket. Den fastheten. Du opplever virkelig å bli sett.

Trygt rom

«Ja, olje- og finanstoppen ville jo tilbake også i år, i 2020. Det handler også mye om pavens autoritet, og det trygge rommet som ble skapt», bemerker Mark Campanale.

Planene for årets samling hadde begynt å ta form. Den skulle handle om kravet til rettferdighet mellom rike og fattige i omstillingen, men ble avlyst på grunn av Covid-19.

Før jul i år avgjør arrangørene om det blir en Dialog i 2021, denne gangen i USA, trolig uten paven.

– Hva består den av, denne autoriteten du snakker om, Campanale?

– Den er ikke så mye moralsk som, ja, hva skal jeg si?

Campanale lar sekundene tikke.

– Er det noe med at han bringer en høyere autoritet inn i rommet? En makt han er ambassadør for. Jeg tror mange kjente på denne kraften. Den innga respekt.

Georg Kell, investoren i Arabesque, løfter heller frem en bilscene fra den siste dagen i 2019.

– Vi ble stilt opp rundt paven i trappene utenfor Casinaen for å fotograferes. Da bildene var tatt, ble vi stående litt og vente. En limousin, sa en eller annen, var på vei for å hente paven.

Og da den kom, snudde alle seg for å se paven stige om bord.

– Ha-ha, skratter Kell. – «Limousinen» var ... en bitteliten mørkeblå Fiat! Paven klemte seg inn i den lille kjerra, vinket og forsvant. Jeg kommer bare ikke over det! At ikke noen filmet ansiktene til dem som sto igjen. Dem skulle du ha sett.