24. februar, 1946. Den folkekjære soknepresten Kristian Ljostveit går på prekestolen i Larvik kirke. Rettsoppgjøret preger avisspaltene så vel som nordmenns kollektive bevissthet, og folk ser frem til å møte våren som fri nasjon.
Den populære soknepresten skal ikke bare preke for vestfoldbyens lokale menighet denne kalde februarsøndagen, men til det norske folk. Prekenen er radiooverført, og det er knyttet visse forventninger til hva Ljostveit skal si denne gangen.
Fem år tidligere hadde han nemlig holdt en direkteoverført gudstjeneste med en preken som ble den utløsende årsaken til at nazistene – som egentlig ville være på godfot med kirken – bestemte seg for å ta kontrollen over hvilke predikanter som slapp til på radio.
Men den okkupasjonskritiske soknepresten går ikke ut mot dem som var på feil side under krigen. Han gjør i stedet det stikk motsatte: Han maner til sympati med landssvikerne og dem som havnet på gal side:
«Jesus var tolleres og synderes venn. Derav vet jeg at Jesus elsker disse som nå er utstøtte og foraktet av vårt folk for sine synders skyld. Av alle nødlidne i dag, står ingen nærmere frelserens hjerte», sier han fra prekestolen.
Barmhjertighet med landssvikere? Reaksjonene lar ikke vente på seg.
• Les også om hvorfor kong Harald mener vår tid minner om mellomkrigstiden.
Reaksjonene
Sokneprestens oppsiktsvekkende preken preget landets avisforsider de neste dagene. Dagbladet kritiserte Ljostveit på lederplass, og mistenkeliggjorde hans motiver ved å gjengi rykter om at datteren hadde hatt et kjærlighetsforhold til en tysk soldat.
VG trykket et kortfattet referat av prekenen og skrev at dette tydeliggjorde et behov for forhåndssensur av radioforkynnelsen. Også Vårt Land, som på det tidspunktet bare hadde eksistert i et snaut år, omtalte prekenen på lederplass og skrev at det måtte ha klikket for Ljostveit.
Også privatpersoner reagerte. Hundrevis av konvolutter adressert til «Herr sogneprest Kr. Ljostveit» strømmet på i ukene og dagene som gikk. Men der den offentlige mottakelsen var både kritisk og krass, var stemningen en helt annen i de mange brevene soknepresten ble tilsendt.
---
Kristian Ljostveit (1892-1970)
- Henrik Kristian Ljostveit ble født i Kvinneherad i 1892.
- Utdannet teolog fra Menighetsfakultetet i Oslo og jobbet som lærer ved Misjonsskolen i Stavanger.
- Utnevnt til kapellan i Larvik kirke i 1934. Senere ble han både sokneprest og prost.
- 16. februar 1941 holdt han en radiooverført preken der han kritiserte den tyske okkupasjonsmakten, hvilket førte til at nazistene bestemte seg for å ta kontrollen over hvilke predikanter som slapp til på radio.
- Han satt i en periode på Grini fangeleir, og ble etter hvert overført til Berg interneringsleier utenfor Tønsberg. Han ble sluppet fri 1. mai 1945.
- 24. februar 1946 holdt han en ny radiooverført preken. Også denne vekket sterke reaksjoner. Mens Ljostveit ble sterkt kritisert av både regional og nasjonal presse fordi han ba folk om å vise barmhjertighet med dem som hadde vært på feil side under krigen, mottok han over 400 personlige takkebrev.
---
Banankassen
September, 2020. Sjur Isaksen sitter med bena i kors i en gråmelert lenestol i en romslig hjørneleilighet på Frogner i Oslo. Stoffet på stolen matcher tøflene han har på seg. Rundt ham står flere grønne planter og på stuebordet foran ham to pappesker med brev.
Den sirlige håndsskriften på hver av konvoluttene gjør det tydelig at det ikke akkurat er brev fra dette århundret.
– Jeg er en samler. Jeg følger en del med på postkort, brev, frimerker og posthistorie, men jeg er ikke veldig aktiv, forteller Isaksen.
Likevel hender det at han blar gjennom auksjonskataloger. En vårdag i april for tre år siden satt han og bladde gjennom en katalog fra et auksjonsfirma som spesialiserer seg på nettopp brev og frimerker.
Auksjonsfirmaet er kjent for å være knappe i beskrivelsene av produktene, men beskrivelsen av objekt nummer 1867 var bemerkelsesverdig detaljert:
«Banankasse med flere hundre brev, alle adressert til sokneprest Kristian Ljostveit i Larvik. De fleste brevene ser ut til å være respons på en radiooverført preken fra Larvik kirke i 1946».
– Det kunne like gjerne stått «eske med mange hundre brev fra 1940-tallet», og da hadde jeg bare bladd videre. Men i beskrivelsen stod både et navn jeg kjente og at det hadde noe med en preken å gjøre.
Isaksen er selv stortingsprest og sokneprest i Uranienborg kirke i Oslo, og fattet naturlig nok interesse. Han la inn et bud, fikk tilslaget og plutselig satt han der med en banankasse med over 70 år gamle brev.
Eller en skatt, som han selv kaller det.
• Les også: Harald Eia var sterkt kritisk til religion. Så begynte han på universitetet.
Tilbakeholdenheten
Det er dette tilfeldige auksjonsfunnet som ligger til grunn for den ferske bokutgivelsen Ulykkelig fred på Vårt Land forlag, der Sjur Isaksen forteller historien om soknepresten fra Larvik som hisset på seg dagspressen og mottok hundrevis av støtteerklæringer i brevform. Til tross for den overveldende støtten, viste Ljostveit aldri brevene til noen.
– Jeg tror han betraktet det som sjelesorg, forteller Isaksen.
«Jeg betror meg til Dem, selv om jeg ikke kjenner Dem», innleder et av brevene. Et annet: «Da jeg hørte deres radioprediken i formiddag, måtte jeg sette meg rett ned og skrive noen ord».
– Han var en prest i offentlighetens søkelys som holdt tilbake noe som må ha vært så fristende å bruke for å vise frem all støtten han hadde fått. Jeg fikk så stor respekt for den tilbakeholdenheten, og derfor var det også med stor ærbødighet at jeg begynte å lese disse brevene.
Etter hvert som Isaksen startet å systematisere brevene – innhold så vel som avsendere – stod det tydeligere og tydeligere for ham: Han satt på viktig historisk materiale. I alt 455 brev var sendt som respons på prekenen, hvorav 440 var takkebrev. Mange av dem såre og åpenhjertige.
– Jeg forstod raskt at dette kommer jeg til å måtte holde meg selv ansvarlig for å forvalte. Det var så gripende, og det gikk så dypt inn i en historisk periode, at hvis jeg la dette inn i et skap, så hadde jeg sviktet.
Det sentrale for Isaksen var ikke å avsløre all støtten Ljostveit hadde fått, men å løfte frem en nød og et historisk og teologisk perspektiv.
– Jeg må forvalte dette, fordi det er i ferd med å påvirke min egen forståelse av det kristne evangeliet, tenkte jeg.
• LES OGSÅ: Tante Gudnys krigsfortellinger ble dysset ned. Nå forstår barnebarnet henne bedre. Og er mektig stolt.
Den folkelige presten
Historien om Ljostveit og Isaksen begynner riktignok ikke med kjøpet av en banankasse i 2017, men strekker seg tilbake helt til hans egen barndom.
– Selv om jeg ikke klarer å bringe opp i bevisstheten at jeg noen gang møtte ham, har jeg på sett og vis kjent ham hele livet. Min mors kusine giftet seg med sønnen hans, så derfor har jeg alltid kjent til navnet, forteller Isaksen.
Han beskriver Ljostveit som en reflektert teolog. Han kunne fremstå streng, og hadde selv vokst opp i et strengt pietistisk hjem, men passet på å holde søndagsprekenen kort og konsis dersom Larvik Turn spilte hjemmekamp på Lovisenlund stadion. Han var en prest som evnet å gjøre avstanden mellom kirken og folket mindre.
– Da jeg selv ble prest i Larvik kirke, hang portrettet hans i sakristiet. Og jeg fikk hører mange historier om ham.
Under krigen var Ljostveit en tydelig og uredd stemme, ikke fremmed for å kritisere det tyske styret. Samtidig må han ha hatt et slags tillitsforhold til det tyske sikkerhetspolitiet. To ganger ba tyskerne ham om å skrive en vurdering av det tyske styret i Norge.
– Han ble lovet at det ikke skulle medføre represalier samme hva han skrev. Det tyske sikkerhetspolitiet ville ha en reell rapport om hvordan stemningen var blant folket, og de trengte dermed noen som kunne være ærlige, forteller Isaksen.
Brevene Ljostveit sendte tilbake som svar på bestilling, finnes i Vestfoldarkivet. Han la ingenting i mellom.
– Det første oppdraget var å vurdere Josef Terbovens 1. mai-tale i 1941. Ljostveit slaktet den fullstendig. Han måtte jo tenke at han risikerte noe, men han tok sjansen. Begge deler skjedde etter den kritiske prekenen i 1941, så de visste hvor de hadde ham.
Foruten de to rapportbestillingene fra det tyske Sicherheitspolizei, skrev Ljostveit noen fordekt kritiske artikler i arbeiderpartiavisen Nybrott i en periode. Han var en tydelig motstandsmann, som i likhet med de fleste norske prester la ned embetet sitt påsken 1942.
– Fra den dagen mottok han ikke lønn, og levde på almisser fra menigheten i tre år.
Fengslingen
Slutten av krigen ble en vanskelig tid for Kristian Ljostveit og familien. Høsten 1944 begynte det å versere rykter om at hans 20-årige datter Hanna, samt et knippe venninner, tilbrakte mye tid sammen med noen tyske offiserer, og hadde innledet et forhold med en av dem.
Dette ble møtt med sterk stigmatisering hos mange, og da Dagbladet kritiserte den kontroversielle radioprekenen halvannet år senere, videreformidlet de ryktene og hevdet soknepresten hadde bakenforliggende motiver.
Bare noen dager før julaften 1944, ble Hanna hentet av hjemmefronten og tatt med til Sverige fordi hun trengte beskyttelse.
Noen uker senere ble Kristian Ljostveit arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet, anklaget for å ha hjulpet folk på flukt. Få dager senere ble han plassert på Grini som gissel for hans datter. Han ble siden overført til Berg interneringsleier utenfor Tønsberg, der han satt frem til 1. mai 1945.
Forholdet mellom teologi og erfaringer et ganske brennende spørsmål i teologien
— Sjur Isaksen
– Tror du datterens angivelig forhold til en tysk offiser påvirket hans preken i 1946?
– Jeg tror kanskje det. Forholdet mellom teologi og erfaringer et ganske brennende spørsmål i teologien. Er det sånn at teologien bare informerer og påvirker livet, eller er det også sånn at livet informerer og påvirker teologien?
Sjur Isaksen mener bestemt at det siste også er tilfellet, og at datteren Hanna ble en lærer for Kristian. At det å ha en fars kjærlighet, formet hans teologi.
– Jeg tror ikke han hadde noen tanker om å ville påvirke rettsoppgjøret, og datteren var heller ikke under rettsforfølgelse. Hun hadde ikke gjort noe ulovlig, og det er ikke sikkert det var så mye i ryktene heller.
– Men at hele trykket av skam og rykter var med på å prege hans syn på rettsoppgjøret og farge hans forkynnelse, det tror jeg.
Krig og fred
Hvordan Ljostveits preken og den tilhørende brevresponsen også var i ferd med å påvirke Sjur Isaksens forståelse av det kristne evangeliet, henger sammen med kirkens rolle under krigen.
Okkupasjonsmakten hadde lenge et ønske om å ha et godt forhold til kirken, men det viste seg vanskelig når kirkelige talspersoner uttalte seg kritisk.
– Kirken hadde en våkenhet under krigen, med kirkeledere som gjorde nødvendig teologisk arbeid. Kirkens grunn, som ble formulert under krigen, ga mange viktige teologiske premisser og viste at kirken stod sammen med folket under okkupasjonen, i opposisjon til nazismen, forteller Isaksen.
Bekjennelsesskriftet Kirkens grunn var et manifest forfattet av Kristent samråd. Dette var grunnlaget for prestenes embetsnedleggelse i 1942, og fastslo at Den norske kirkes tok avstand fra nazismen både i teori og praksis.
En viktig teologisk konklusjon, skriver Isaksen, var at «lydigheten mot øvrigheten ikke er ubetinget og absolutt».
Ljostveit var med i rådet som utarbeidet dette skriftet, og var blant dem som hadde ytret seg kritisk mot tyskernes nærvær flere ganger. Det var nok særlig derfor det kom som en overraskelse på mange da han i 1946 plutselig hadde snudd.
Men for Ljostveit handlet det ikke om å snu – han mente at det hele var del av den samme evangelieforståelsen. Sjur Isaksen mener krigsårenes årvåkenhet ikke tok den nye formen den burde da freden kom.
– Mange av brevskriverne anklaget kirken for å ha holdt tilbake evangeliet for dem som hadde stått på den gale siden, forteller han.
Isaksen mener det er en legitim innvending. Mens mange var opptatt med å feire freden, var Ljostveit opptatt av å se medaljens bakside. Til tross for den veldige frihetsgleden, stod titusener av nordmenn utenfor det nasjonale fellesskapet.
– Man kan spørre seg om kirken ble stående for trygt da de gikk fra å være i opposisjon til å bli i posisjon. Når seieren var vunnet, var det selvfølgelig naturlig at kirken var med å feire den fullt ut, men noe av det som er problemstilling i boka er om kirken dermed ikke maktet å ha den årvåkenhet for hva det betyr at en kirke skal stå hos de foraktede og utstøtte.
Og det er nettopp det som er tema for Ljostveits preken, bemerker Isaksen. Ljostveits mente kirken sviktet i denne oppgaven, og ble stående for trygt blant makthaverne. Han må ha undret seg:
– Hva slags årvåkenhet trenger vi nå, når seieren har vunnet, og vi likevel står med et splittet folk og en stor gruppe mennesker som blir foraktet?
Brevskriverne
For Ljostveit var det viktig å få frem evangeliets radikalitet, nemlig at det først og fremst er for syndere og de utstøtte. Hans forsonende ånd ga åpenbart gjenklang hos mange. Av de 440 takkebrevene soknepresten mottok, har Isaksen regnet seg frem til at omkring hundre var direkte knyttet til tyskernes side: «La mig først fortelle at jeg er en av disse ulykkelige som har stått i NS».
Det påfallende er likevel at majoriteten av brevene kom fra nordmenn som ikke hadde støttet nazistene. Jøssing var kallenavnet på engelskvennlige motstandere av tyskernes invasjon av Norge. Det begynte som et skjellsord fra nazistenes side, men ble etter hvert tatt i bruk som en hedersbetegnelse blant den gemene hop.
Da Isaksen leste gjennom og loggførte alle brevene, var det noen av deres brev som gjorde sterkest inntrykk på ham.
– Mer enn halvparten av brevene er fra nordmenn som selv hadde lidd betydelige tap under krigen. Det var folk som hadde vært i fangenskap i Tyskland, sittet på Grini eller mistet et barn i kamp mot okkupasjonsmakten, som likevel skrev til støtte for Ljostveit.
– Flere bemerket at de mente vårt eget folk hadde overtatt nazi-mentaliteten av hevn og gjengjeldelse.
En «takknemlig lytter i Oslo» skriver: « I okkupasjonstiden satt jeg i fengsel i åtte måneder for min kamp mot nazismen, og jeg synes det er trist å se og høre at så mange mennesker i Norge i dag benytter seg av metoder som de foraktet hos tyskerne og norske nazister».
– Til tross for en samlet offentlig kritikk, var det åpenbart også noe som traff mange. Hvordan tolker du dette skillet?
– En måte å forstå det på, som mange av brevskriverne også selv bemerker, er at det var en sterk meningstvang i samfunnet på denne tiden. Det å hevde et slikt standpunkt som Ljostveit gjorde, var rett og slett risikabelt.
– Veldig mange skriver at de er sikre på at mange støtter ham, men at få tør å si det høyt.
De foraktede
9. august, 2020. Sjur Isaksen går på prekestolen i Uranienborg kirke. Temaet for prekenen denne tiende søndagen i treenighetstiden, er den krevende moralforkynnelsen.
Han forteller historien om Levi, tolleren Jesus ga omsorg og kjærlighet. Etter at Jesus hadde deltatt på et selskap sammen med Levi og flere andre tollere, var det flere som reagerte: «Hvorfor spiser og drikker du sammen med tollere og syndere?». Og Jesus svarte: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke».
– Det risper ikke i sjela mi når jeg hører at Jesus deltok i selskap hos en toller. Tvert imot. I dag risper det i sjela hvis vi skulle komme på den tanken at noen sto utenfor Guds nåde, forkynner Isaksen.
Han forteller så historien om Kristian Ljostveit, og trekker paralleller mellom hans oppfordring om å verne om landssvikerne og Jesu omgang med de foraktede og utstøtte synderne.
Isaksen avslutter prekenen:
– En gang var det Levi ved tollboden, utstøtt og foraktet. En annen gang var det de som sviktet sitt fedreland, utstøtt og foraktet. Hvem er det nå, i dag?
