Lojalitet er det samme som kjærlighet

Marilynne 
Robinsons 
etterlengtede roman Jack 
graver dypere i forfatterskapets kjernespørsmål. Det handler om frelse og for­tapelse, like mye i vår verden som i det hinsidige.

Reportasje

Det finnes bøker hvis betydning er på høyde med at en nevø skal konfirmeres. En ny ­roman av Marilynne Robinson er ikke en slik begivenhet. For meg er det en livshendelse på linje med bryllup i nærmeste familie, som om en av søsknene mine eller min beste venn skulle ha giftet seg og jeg var forlover. Jeg er ugift, så jeg forbeholder meg et håp om at et eget bryllup skulle kunne vise seg å bli viktigere for meg enn utgivelsen av Jack, men jeg tar det ikke for gitt.

Når vinneren av Nobelprisvinneren i litteratur om kort tid kunngjøres, står forfatteren fra Iowa høyt på favorittlistene. Jack er den fjerde Robinson-romanen med tilknytning til den fiktive småbyen Gilead i Iowa. Tittelen bærer navnet på en kjent skikkelse i dette universet: John Ames Boughton, bedre kjent som Jack. Han er prestesønn og sin families svarte får.

Et traume

I samtlige av sine romaner, og i flere essays, nærmer Marilynne Robinson seg et slags traume i kristendommen, og særlig kalvinismen, så vel som i amerikansk kultur: Det er spørsmålet om forbedring. I hvor stor grad kan vi forandre oss, hvem blir frelst, hva vil det si, hva er egentlig forbedring, framskritt og hva med det uforbederlige i oss alle sammen?

Respektabel boms

Jack handler ikke bare om Jack, men er Robinsons første roman som tvers igjennom følger en romantisk relasjon. Den handler om Jack og Della som elsker hverandre, selv om loven forbyr det. Vi befinner oss i St. Louis, Missouri på 1950-tallet, og ekteskap mellom mennesker av ulik etnisitet er forbudt.

Della er svart, og som Jack er hun datter av en høyt aktet prest. I motsetning til Jack, har hun en trygg jobb som lærer, hun er belest og elegant. At Jack er sønn av en respektabel prest, har nemlig ikke hindret ham i å ende opp som boms. Han drikker og stjeler, ikke notorisk, men allikevel tilforlatelig, og står konstant i gjeld.
Allikevel er han høflig, utvilsomt snill, innsiktsfull og klok. Hva er uroen i ham, tvilen på ham selv, som kunngjør selvoppfyllende profetier om ruin og tilbakeslag og stråler aura av nederlag ved hvert skritt han går?

---

Bokanmeldelse: Jack

  • Marilynne Robinson
  • Jack
  • Roman
  • Farrar, Straus and Giroux, 2020

---

Så gode som vi er

«Jeg tror de fleste har en følelse av forskjell mellom sitt virkelige liv og det livet de har i verden,» sier Della til Jack tidlig i romanen. De kommer i snakk ved en misforståelse, og når tilfeldighetene gjør at de møtes på nytt, utvikler de raskt en fortrolighet som virker nærmest betingelsesløs.

Jacks liv i verden er ikke i tråd med den han dypest sett er, slik Della ser ham. Han er ikke så god som han er, men for mange av oss kan det like gjerne være motsatt. Vi er ikke så dårlige som vi er, i den forstand at vi holder oss inne med det gode selskap og konvensjonene. Å være lovlydig er imidlertid ikke det samme som å være god, eller enda viktigere: det gjør oss ikke nødvendigvis mottagelige for det som i Robinsons univers står enda høyere enn godheten: nåden.

Den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, har utforsket dette skillet mellom godt og hellig, både hos Robinson, hos Dostojevskij og Flannery O’Connor. Det er alltid et gap mellom hvordan vi oppfattes, hvordan vi handler og lever, og hvem vi er. Vi prøver, men som Hannah Arendt skriver, det automatiske er forfall, og tyngdekraften synes å virke forskjellig på oss. Hvorfor er det vanskeligere for noen enn for andre? For det er lite tvil om at det er slik. Jacks søsken er vokst opp med de samme forutsetningene materielt sett, i samme miljø, med mye av den samme arven, og de lykkes i å leve opp til folks forventninger, i alle fall for det meste. Vi er ikke så gode som vi er. Vi er ikke så dårlige som vi er.

Utvelgelsen

Det handler altså om sjel. Om hvordan vi er det vi gjør, samtidig som dette ikke er hele sannheten om oss. Hvis vi er det vi gjør, er tilgivelse umulig. Hvis vi gjør det vi tror vi er, finnes det håp. Robinson misjonerer ikke for noe konservativt, kalvinistisk syn på predestinasjon. Men hun viser at problematikken ikke bare er en sær, ubehagelig glipp hos Calvin. Mange kristne finner doktrinen hans lett å forenkle og avskrive, men i virkeligheten baler vi alle med det samme spørsmålet: Hvorfor synes noen å være utvalgt og andre ikke? Det trenger ikke bare handle om frelse og fortapelse i det hinsidige, det gjelder like mye fri vilje og selvbestemmelse i vår verden, i samfunnet. Kanskje er det her og nå vi må stille oss disse spørsmålene, i håp om at det vi løser på jorda, skal være løst i himmelen.

Når en tenker over det, er det slående hvilke likhetstrekk Jack har med prins Hamlet.

—   Live Lundh

Politikk og samfunn

For Robinson er i alle fall ikke spørsmålet om predestinasjon adskilt fra våre politiske liv. Strukturelle forskjeller er i høyeste grad en del av regnestykket. Samfunnets, kulturens og politikkens metoder for å «predestinere» mennesker er nok langt mindre barmhjertige enn metodene til en kalvinistisk Gud. I Jack ser vi hvordan vilkårene vi lever under er bestemmende for hvem vi blir. Politikken legger føringer for hvordan vi får sjansen til å uttrykke oss, og hva slags liv vi kan føre.

Det er særlig tydelig her, fordi Della er gitt et ekstremt begrenset handlingsrom som svart kvinne i USA på 50-tallet. Allikevel har hun, i motsetning til Jack, lyktes med å utvide handlingsrommet sitt. Hennes største «feil» er på sett og vis at hun faller for Jack. Dette viser seg selvsagt å ikke være feil i det hele tatt – men det vet vi kun fordi vi som lesere kommer intimt på deres fortrolighet, som på kort tid vokser til lojalitet og tillit. Vi lærer Jack å kjenne, og vet at han kanskje ikke er «forbederlig». Ikke desto mindre har han en oppriktighet mange mer anstendige mennesker mangler.

Nærhet mellom ordene

Et særpreg ved Jack, sammenlignet med de andre Gilead-romanene, er at den er utpreget mer dialogisk. Innledningsvis følger vi samtalen mellom Della og Jack lenge. Nærheten som oppstår mellom ord, mellom setninger, er litterært sett noe helt utenom det vanlige. I karakterenes virkelighet er det også slik – nærheten oppstår mellom ordene – men dette er ikke noe Marilynne Robinson trenger å fortelle oss: Vi opplever det. Mettetheten i samtalene mellom Jack og Della kontrasteres med frykten vi nesten blir lammet av i øyeblikk der nærheten brytes. Bevegelsen, der de løftes opp i samhørighet og faller ned i fremmedhet, er dramatisk.

Det nærmeste jeg har vært å lese noe lignende, må være i Home, der Jacks relasjon til søsteren Glory står i sentrum. Også i Home skinner dialogen, men i Robinsons siste bok er samtalen det bærende. Dessverre har boka noen svakere partier, der Robinson forlater dialogen til fordel for tittelfigurens tankeverden. Jacks indre monolog ligger tett opp til det jeg opplever som Robinsons egen stemme. For meg virker det som at hun her faller for fristelsen til å skrive inn velartikulerte refleksjoner som hører mer hjemme i essayene hennes enn hos Jack.

Mørkets prins

Nærheten mellom Jack og Dellas skyldes ikke bare evnen de har til å formidle seg selv med ord. Vi har allerede skjønt at menneskenes følelse av hvem de er, ikke nødvendigvis samsvarer med det de klarer å uttrykke. Her kommer litteraturen inn. Flere poeter og forfattere bistår samtalen mellom de to, men særlig Shakespeares Hamlet er en viktig referanse. Hamlet er, slik Della leser stykket i Robinsons roman, i stor grad en undersøkelse av vennskap og trofasthet.

Bevegelsen, der de løftes opp i samhørighet og faller ned i fremmedhet, er dramatisk.

—   Live Lundh

Når en tenker over det, er det slående hvilke likhetstrekk Jack har med prins Hamlet selv. Jack kaller seg, med en mørk humor, for «The Prince of Darkness». På denne måten distanserer han seg fra andre mennesker. Paradoksalt nok er det noe arrogant i hans mindreverdighetsfølelse. Han kjæler for den, som om den gir ham tilgang på sfærer som for andre er ukjente – som om han har gått dit andre ikke tør.

Etter at Hamlet hos Shakespeare hånlig har ropt til Ophelia at hun skal gå i kloster, fortsetter han å snakke på denne måten om seg selv: «Jeg er selv så noenlunde dydig, men allikevel kan jeg anklage meg selv for ting som gjør at det ville vært bedre om min mor aldri hadde født meg. Jeg er meget hovmodig, hevnlysten og ærgjerrig. Mange synder står parat til å lystre mitt minste vink, – ja flere enn jeg har tanker til å uttrykke, fantasi til å gi form, eller tid til å begå.»
Den høflige, men selvhatende Jack, «Mørkets Prins», kunne sagt akkurat det samme. Når Della allikevel kan elske ham, skyldes det slik jeg leser Robinson, at hun har sett det hun kaller hans «sjel». Hun opplever seg møtt av ham. De er lojale mot dette møtet, og i deres lojalitet ligger håpet, tross all motstanden de møter.

Felleskap og skyld

I fjor kom antologien Balm in Gilead (2019) som presenterer teologiske lesninger av Robinsons forfatterskap. Her påpeker litteraturprofessor Patricia Andujo at de afroamerikanske erfaringene ikke kommer til uttrykk i Robinsons romaner, til tross for den segregerte kulturen i USA på 50-tallet er klart tilstedeværende. Jack veier ikke fullt og helt opp for dette, selv om vi kommer nærmere på Della enn i noen av de andre romanene. Etter mitt skjønn går Robinson så tett på som hun kan, gitt at hun selv har begrenset med innsikt i disse erfaringene som hvit kvinne. En forfatter er selvsagt ikke pliktig i å representere alle mulige erfaringer i sitt forfatterskap, men en god forfatter vil anstrenge seg for å gi et mest mulig helhetlig bilde av det hun framstiller.
Med Jack kommer noen viktige, politiske rammer for Gilead-universet tydeligere til syne, samtidig som det graves dypere i Robinsons kjernespørsmål. Det handler også her om ensomhet og felleskap, om etikk og skyld.

Kjærlighet er tillit

Det som ser ut til å kunne forandre livet til den uforbederlige Jack, er at han tross sin selvforakt tar imot Dellas kjærlighet. Hun er langt fra noen Solveig, hun redder ham ikke ved å vente. I den grad Jack reddes, redder han seg selv ved å gi opp avstanden han har holdt til verden og menneskene. Fra å være en Mørkets Prins, viser han at han kan være til å stole på.

Kjærlighet er tillit, er det som om Robinson sier: Tillit som kanskje ikke er særlig velbegrunnet, men som allikevel, som ved et mirakel, viser seg å bære. Og så kan det selvfølgelig hende at opplevelsen av slik kjærlighet, slik tillit, ikke samsvarer med livet man lever i verden. Lojalitet innebærer alltid en mulighet for svik, som i Hamlet, så også i Jack, og den første man svikter er gjerne seg selv. Som det heter hos Shakespeare: «Vær sanndru mot deg selv! Da følger det som natten følger dagen, at du ikke kan være falsk mot andre.»

I relasjonen mellom Jack og Della er lojaliteten det grunnleggende, mens sviket er ulykken. Selv om trofastheten er et aktivt valg, er lojaliteten hos Robinson forbundet med noe vi ikke blir kvitt. Dette «noe» som vi vet med oss selv at vi er, selv om vi kan være langt unna å handle i overensstemmelse med det.

Jo, lojaliteten er forbundet med dette «noe», kall det sjelen, og kanskje vi allikevel ikke kjenner det i oss selv? Kanskje vi har sluttet å tro på den vi dypest sett er, fordi selvforakten hindrer oss.

Mirakelet i Jack er at dette «noe» allikevel blir synlig for en annen. Vi er sett, til tross for at livet vi lever i verden ikke samsvarer med det den som elsker oss har fått øye på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje