Den groteske historien om «jødesvinet»

16. juli 2019 publiserte NRK Satiriks en video, hvor ordet «jødesvin» spiller en sentral rolle. Videoen ble produsert av animasjonskollektivet Norske Grønnsaker, som ukentlig har laget en satireserie for nrk.no og NRKs webkanal Satiriks. Samtidig la Norske Grønnsaker ut en oppdatering på Facebook, der de skrev «Tagg en jøde!». Denne posten ble senere fjernet.

I denne artikkelen viser jeg at det bak denne sketsjen skjuler seg en omfattende og skremmende begrepshistorie, som bare kan avdekkes ved at «jødesvinet» plasseres i den historiske konteksten der det hører hjemme. «Jødesvinet» forekommer ofte i form av relieff og bilder ulike steder i Europa, fra 1200-tallet og framover. Dermed blir et annet sentralt tema i artikkelen knyttet til begrepet minnekultur. Hører fysiske fremstillinger av «jødesvinet» hjemme i det offentlige rom? Dette spørsmålet har blitt aktualisert i forbindelse med rasismedebatten i kjølvannet av vold mot svarte mennesker i USA. Et siste poeng jeg vektlegger i artikkelen, er at NRK-sketsjen er et godt eksempel på at antisemittismen i senere tid har inntatt tilsynelatende uskyldige og mer tidsriktige former, noe jeg gir flere eksempler på.

[ Den norske Israelmisjonen: – NRK demoniserer Israel ]

Opprinnelsen

En legende som var utbredt i tidlig middelalder handler om noen jøder som ville teste Jesu allvitenhet. De gjemte en jødisk mor med barn bak en mur og spurte Jesus hva som skjulte seg der. Han svarte at det var en mor og hennes barn. Jødene svarte: «Nei, det er en sugge og hennes grisunger». Jesus skal da ha svart: «Dersom det er slik, la dem så bli til en sugge med grisunger». Da ble de forvandlet til dette. Hovedpoenget er at forvandlingen til griser rett og slett viser jødenes sanne natur.

Det er usikkert om denne legenden utgjør det tekstlige grunnlaget for «jødesvin»-motivet, slik dette seinere ble utviklet i relieff, skulpturer og i billedkunsten. Men den er likevel viktig fordi den viser hvor vanlig det var å forbinde jøder med svin. Legenden dukker opp i ulike varianter både i kristne og i muslimske kilder.

I middelalderen var ulike utforminger av et motiv som viser jøder som suger fra spenene til en sugge, det antisemittiske bildet som hadde størst utbredelse i Europa. Det er bevart i form av skulpturer eller relieffer i over tretti kirker i Tyskland, Frankrike, Polen, Østerrike, Sveits og Sverige. Motivet, i Tyskland kjent som Judensau, var populært i flere hundre år fordi det var så oppsiktsvekkende, spekulativt og grotesk. Det var særlig den orale og anale dimensjonen som ble vektlagt. Det forekom i kirker, på porter, på offentlige og private bygninger, og som veggmaleri. Da trykkekunsten ble oppfunnet ble motivet vanlig på papir. Jødesvin-motivet var ikke det eneste anti-jødiske motivet i denne perioden, men det var det mest vulgære og nedlatende.

Jødesuggen i Uppsala domkirke er unik i Skandinavia. Kirken er Sveriges rikshelligdom, og dens betydning kan sammenlignes med Nidarosdomen i Norge. Steinskulpturen befinner seg nesten helt framme i domkirken, på en søyle til venstre for koret. Noen få meter fra det sentrale alteret i kirken, der man feirer høymesser og vier biskoper, finnes med andre ord en skulptur som håner jødene. Under skulpturen henger det et skilt, hvor kirken tar avstand fra antisemittismen og Luthers antijødiske utsagn. Jødesuggen, som befinner seg noen få meter fra skiltet, omtales imidlertid ikke.

[ – Typisk NRK: De skal ikke uttale seg om Israel uten å si noe stygt om det ]

Fra stereotypi til symbol

Det var en utbredt oppfatning i europeisk middelalder at jøder lukter som griser. At jøder lukter dårlig er et sentralt kjennetegn ved anti-judaisme, kanskje også det mest universelle. Denne lukten omtales ofte i litteraturen: «Det er stanken fra jødene og den søpla som de omgir seg med hver dag i sine hjem, akkurat slik grisene i trauet, som gjør at de får hudsykdommer og andre stinkende sykdommer som gjør at de hele tiden må gå med bøyde hoder». Fordi de lever slik griser gjør utvikler jødene også de samme sykdommene som grisene. Stanken ville imidlertid bli borte dersom jødene ble kristne og lot seg døpe. I Spania og Portugal var det mange jøder som motvillig konverterte til kristendommen på 1300- og 1400-tallet. De ble kalt marranere, av spansk marrano, det vil si svin.

I forbindelse med rettssaker måtte jøder ofte stå barføtt på svinehud når de skulle avlegge ed. I flere kilder er det spesifisert at svinehuden må være blodig, noe som tyder på at grisen ble flådd spesielt for anledningen. Også når dødsdømte jøder ble ført til stedet hvor dødsdommen skulle eksekveres var de iført svinehud.

Morfologiske trekk lånt fra grisen ble anvendt på jøder for å definere dem som «De Andre». Jøder går med kroppen lutet framover, akkurat slik griser gjør. Et annet eksempel er øret, ørene til jødene ligner på ørene til grisen. Et kjent ikonografisk motiv fra Tyskland er jøder med store ører som får føde fra enorme sugger. En kilde gjengir en historie fra en tysk by. En syk jøde kom til en gammel kvinne for å be om melk. Hun tenkte straks på at den syke skulle få melk fra en sugge, og hun dro av sted for å skaffe melken. Det tok ikke lang tid før melken virket, og jøden, som la merke til at han hadde begynt å grynte som en gris, nektet å drikke resten av den. Men etter dette døde alle grisene i landsbyen.

Kanskje den viktigste betydningen av Judensau-motivet var at det som visuell stereotypi etter hvert ble et fiksert symbol, som ble reprodusert om og om igjen. Budskapet var overhodet ikke til å misforstå; det handlet om å håne og på en grotesk måte identifisere jødene med det de ser på som det aller mest urene i tilværelsen. I Nazi-Tyskland ble det arrangert ekskursjoner til kirker med jødesugger, slik at tysk ungdom kunne beskue disse kunstverkene med egne øyne.

Martin Luther og jødesvinet

I Martin Luthers gamle sognekirke i Wittenberg, reformasjonens moderkirke, finnes et relieff fra 1300-tallet som viser jøder som dier av spenene til ei stor purke. En av jødene løfter på grisens hale og kikker inn i dyrets endetarm. Over relieffet står det med store bokstaver: «Rabini. Schem Ha Mphoras». I jødedommen unngår man å skrive og uttalte ordet Gud og Guds navn. Man bruker i stedet omskrivinger som for eksempel bare «Navnet» eller «G-d». Uttrykket «Shem Ha Mephorash» betyr «Det eksplisitte Navnet [som ikke kan uttales]». Det brukes for å uttrykke at Guds navn er skjult for menneskene.

Martin Luther brukte selv «jødesvin» i flere av sine prekener, og han skrev tekster med eksplisitt antisemittisk innhold. Slik videreførte Luther allerede godt etablerte antisemittiske forestillinger i den katolske kirken. Jødesuggen fikk dermed teologisk legitimering. Den ble også et religiøst Kampfbild, som ble brukt i lang tid i Tyskland. Jødesuggen ble i seinere århundrer sjeldnere brukt i billedkunsten, men den levde videre i tysk folklore gjennom sanger, barneremser og skjellsord. I forbindelse med propagandaen mot Walther Rathenau (1867–1922), Tysklands jødiske utenriksminister, ble følgende slagord sunget i hele landet: «Schlag tot den Walther Rathenau, die gottverdammte Judensau». I april 1922 ble Rathenau myrdet av to nasjonalsosialister. Seinere ble ordet igjen brukt av nazistene, blant annet som benevnelse på «ariske» kvinner som hadde relasjoner med jøder. «Jødesvin» var sammen med «Hepp-hepp» blant de mest vanlige antisemittiske tilropene i Nazi-Tyskland. «Hepp-hepp» kan opprinnelig ha vært et akronym for «Hierosolyma est perdita» («Jerusalem er tapt»).

Det er en nær forbindelse mellom middelalderens jødesugge og det pølsemakeren Gil Zchout oppdaget tidlig en morgen i København i 2015. Da Zchout, som er slakter tilknyttet delikatesseforretningen Copenhagen Kosher, kom på jobb, så han straks at noen hadde forsøkt å knuse en rute. Det hadde de ikke lykkes med, men de etterlot følgende graffiti-melding på forretningens fasade: «Jødesvin».

Jødesvin og minnekultur

Den britiske teologen Richard S. Harvey har samlet inn titusener av underskrifter til støtte for et krav om at relieffet i Wittenberg blir fjernet. Kampanjen har foregått både i Tyskland og internasjonalt. Han kaller utsmykningen avskyelig, obskøn, og krenkende: «Den har ingen ting å gjøre på et gudshus», mener han. Richard Harveys kampanje for å fjerne jødesvinet fra kirken i Wittenberg førte ikke fram. I februar 2020 bestemte en lokal domstol at skulpturen på ytterveggen til kirken i Wittenberg ikke skal endres eller utraderes, fordi kirken er en del av UNESCOs verdensarv.

Sommeren 2020 var mange mennesker opprørte over at det finnes statuer av «tvilsomme» personer som Winston Churchill og Ludvig Holberg i Oslo. Sistnevnte investerte visstnok i slavehandel, og førstnevnte hadde rasistiske holdninger. Men bør vi fjerne statuene av dem av den grunn? I så fall burde Harveys kampanje i Wittenberg ikke primært rettes mot jødesvin-relieffet, men mot statuer av Luther. I 1940 utga Nazi-forlaget Norsk Front en norsk oversettelse av Luthers pamflett Om jødene og deres løgner. Her skrev Luther blant annet: «Brenn deres synagoger og skoler […], bryt ned deres hus […], ta deres bibel Talmud og alle deres bønnebøker fra dem […], ut med dem for evig og alltid!». Disse og lignende uttalelser gjør Martin Luther til jødehater og antisemitt. Hva skal vi med statuer av eller minnesmerker etter jødehatere i det offentlige rom?

Minnekultur handler både om å bevare det som bør hedres, og ta vare på det som ikke bør glemmes. Dette kommer til uttrykk gjennom praksiser, fortellinger og kunstneriske uttrykk i det offentlige rom. Minnekultur er viktig med tanke på historiebevissthet og identitetsbyggende prosesser i et samfunn. Men dersom alt som er ubehagelig, ondt og gammelt skal fjernes fra den offentlige hukommelsen, kan man til slutt sitte igjen med historie «uten historien». Å gjemme bort eller slette ut alle påminnelser om fortiden er ingen god oppskrift for å gjenta historiens feil. Selv om en statue og en sketsj har helt ulike kontekster støtter jeg Claudia Lenz, professor ved MF vitenskapelige høyskole, når hun påpeker at feilslått humor som NRKs Satiriks-sketsj må brukes pedagogisk heller enn å slettes eller ties i hjel. Den kan brukes til kritisk å reflektere over tematikk knyttet til antisemittisme. I stedet for å slette slike uttrykk, bør vi studere dem for å teste hvor grensene går for hva som skal tåles og aksepteres.

Vår tids antisemittisme

HL-senterets rapport Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017 viste at det fortsatt finnes stereotypiske forestillinger om jøder i det norske samfunnet, men disse er mindre utbredt enn i 2011, da HL-senteret gjennomførte en tilsvarende undersøkelse. Jødesvin-sketsjen er imidlertid et godt eksempel på at mens støtte til «klassisk» antisemittisme har gått ned i den norske befolkningen, inntar den samtidig nye og mer «tidsriktige» uttrykksformer. En stereotypisk oppfatning om jøder som kommer til uttrykk i sketsjen er forestillingen om at jøder tror de er bedre enn andre.

I boka Smart Jews drøfter Sander L. Gilman en angivelig sammenheng mellom etnisitet, intelligens og moral. Han analyserer mange forskjellige tekster fra ulike sjangere: vitenskapelige avhandlinger, romaner, filmer, filosofiske verk og opera-librettoer. Det de har til felles er at de tillegger jødene høy intelligens, men samtidig lavere moral. Gilman demonstrerer hvordan en slik stereotypi har bidratt til å skape fordommer mot og isolerer jøder. Når den jødiske mannen i sketsjen sier: «Vi er nok på litt ulike nivåer rent mentalt», utrykker dette en oppfatning med lange tradisjoner i europeisk antijødisk fordomskultur. Det var påfallende hvor lite oppmerksomhet denne setningen fikk i den påfølgende debatten.

Jødesvin i populærkulturen

NRKs jødesvin-sketsj viser to Scrabble-spillere som er helt forskjellige. Den ene er en vanlig, kul fyr det er lett å identifisere seg med. Han er ung, slank, ubarbert og har på seg shorts. Hans motspiller er en eldre mann med hvitt skjegg som har krøller ved ørene, er kledd i svarte klær, og han bærer det religiøse hodeplagget kippa. Den småfeite mannen virker selvtilfreds, lener seg bakover og sitter med armene i kors. Han ler flere ganger, og både latter og stemmebruk bidrar til å styrke bildet av jøden som en usympatisk person. I sketsjen er det dessuten bare jøden som snakker. Han har ikke den karakteristiske «jødenesen», men sett forfra ligner den på nesen til en klovn. Jøden representerer det som er eksotisk og frastøtende, en person det er lett å ta avstand fra.

«Jødesvin»-sketsjen hører med i en større sammenheng i europeisk historie

Motspilleren er jødens rake motsetning. Han er taus og alvorlig, noe som antyder at han er reflektert og sindig. Han svarer ikke på jødens påstand om at de to er på ulike mentale nivåer. Dette pedagogiske grepet har to funksjoner. For det første bidrar det til at seeren automatisk tar posisjonen til og identifiserer seg med den vanlige fyren. For det andre skapes det avstand til den hovmodige, manipulative jøden. I boka The Jew’s Body henter Sander L. Gilman fram mange eksempler fra antisemittismens historie på hvordan negative stereotypier har blitt koblet til fysiske attributter. Tegninger av stygge ansikter, korte tykke kropper, siklende menn og så videre har vært vanlige fra middelalderens kristne kunst til mellomkrigstidens jødekarikaturer. Dette er et generelt trekk ved rasisme; at det ytre og det indre ved et menneske kobles sammen.

En kobling mellom jøde, gris og populærkultur forekommer også hos den tidligere frontfiguren i rockebandet Pink Floyd, Roger Waters. Han har ofte markert seg som en skarp kritiker av statens Israels politikk overfor palestinerne. I 2012 og 2013 turnerte Waters på ulike steder i Europa med blant annet låter fra albumet The Wall. Pink Floyd og Waters er kjent for å ta i bruk visuelle virkemidler under sine konserter. Under konsertene i 2013 oppdaget publikum at en stor, svart ballong formet som en gris, svevde over hodene deres. Til grisen var det festet symboler som representerte undertrykkende regimer fra ulike deler av kloden. Midt blant symboler på fascisme og diktatur var det ett symbol som skilte seg ut, fordi det både representerer en nasjon og en religion: davidsstjernen.

Motspilleren er jødens rake motsetning. Han er taus og alvorlig, noe som antyder at han er reflektert og sindig. Han svarer ikke på jødens påstand om at de to er på ulike mentale nivåer. Dette pedagogiske grepet har to funksjoner. For det første bidrar det til at seeren automatisk tar posisjonen til og identifiserer seg med den vanlige fyren. For det andre skapes det avstand til den hovmodige, manipulative jøden. I boka The Jew’s Body henter Sander L. Gilman fram mange eksempler fra antisemittismens historie på hvordan negative stereotypier har blitt koblet til fysiske attributter. Tegninger av stygge ansikter, korte tykke kropper, siklende menn og så videre har vært vanlige fra middelalderens kristne kunst til mellomkrigstidens jødekarikaturer. Dette er et generelt trekk ved rasisme; at det ytre og det indre ved et menneske kobles sammen.

En kobling mellom jøde, gris og populærkultur forekommer også hos den tidligere frontfiguren i rockebandet Pink Floyd, Roger Waters. Han har ofte markert seg som en skarp kritiker av statens Israels politikk overfor palestinerne. I 2012 og 2013 turnerte Waters på ulike steder i Europa med blant annet låter fra albumet The Wall. Pink Floyd og Waters er kjent for å ta i bruk visuelle virkemidler under sine konserter. Under konsertene i 2013 oppdaget publikum at en stor, svart ballong formet som en gris, svevde over hodene deres. Til grisen var det festet symboler som representerte undertrykkende regimer fra ulike deler av kloden. Midt blant symboler på fascisme og diktatur var det ett symbol som skilte seg ut, fordi det både representerer en nasjon og en religion: davidsstjernen.

NRKs farlige glemsel

Sammen med «homo» og «hore» er «jøde» et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. Norske jøder, som utgjør en ørliten minoritet på knappe 1400 personer, forteller om frykt for å vise sin jødiske identitet og tilhørighet. Synagogene i Trondheim og i Oslo må ha omfattende sikkerhetstiltak. I 2010 fortalte foreldrene til en jødisk gutt til NRK at verken lærere eller rektor brydde seg om at sønnen ble utsatt for jødehat og drapstrusler. NRK hadde i forkant av dette brakt nyheten om at jødiske elever i norsk skole opplever jødehat fra muslimske medelever, og at jødehat er blitt legitimt blant mange elever med muslimsk bakgrunn. Guttens mor fortalte at sønnen hadde blitt trakassert over flere år av elever med muslimsk bakgrunn, og at det var snakk om en klar antisemittisk trakassering, som hadde utartet både verbalt og fysisk. De fortalte gutten at alle jøder skal drepes, og brukte kallenavn som «jødesvin» og «jødefaen». Moren reagerte sterkt på tilbakemeldingen fra lærere, som sa at dette ikke var noe de kunne få gjort noe med. Etter at hennes barn hadde fått dødstrusler og skulle skytes fordi han var et «jødesvin» fortalte moren at hun hadde opplevd at en lærer sa: «Dette er noe som skjer med oss alle».

Begrepet «jødesvin» har en sentral plass i antisemittismens historie i Europa. Motivet var utbredt og populært. Det gjenspeiler en forestilling om at jødene tilhører grisen, og at grisen tilhører jødene. Med andre ord: disse menneskene tilhører en kategori som ikke bare er annerledes, men også avskyelig. Jødene er ikke mennesker slik som «oss», de er tvert imot grisens avkom og vender seg til sin mor for skikkelig næring. «Jødesvinet» er dermed et eksempel på hvordan forhatte mennesker skilles ut fra resten av menneskeheten, slik at de utgjør ikke bare en særegen, men også en sær og dermed «tvilsom» gruppe.

Denne holdningen har bidratt til å legitimere hat og aggressivitet. Det skapes et inntrykk av at jøder ikke bare er annerledes enn «oss», men de er i tillegg mistenkelige, onde og farlige. Fordi de tilhører kategorien dyr, og blant dyr kanskje det som har lavest status av alle, kan de også behandles på måter som er brutale og inhumane.

Dehumanisering er ofte det første skrittet på veien mot utryddelse. I Rwanda omtalte hutuene tutsiene som inyenzi, eller kakerlakker. «Jødesvin»-sketsjen hører med i en større sammenheng i europeisk historie, hvor myter, fordommer og dehumanisering ble så utbredt og normalisert at nødvendige motreaksjoner mot Hitlers systematiske tiltak for å utrydde Europas jøder uteble. Dersom jøder er svin, kan de også dø som svin. Denne kronikken er en forkortet utgave av en lengre tekst som først sto på trykk i Arr idéhistorisk tidsskrift.