Gransket ikke 
spredning av jødehat

Mye står igjen når det gjelder pressens selvransakelse etter 2. verdenskrig, mener historiker og journalist Bjørn Westlie. 
I krigsårene trykket mange aviser antisemittisk propaganda.

Reportasje

– Å ta et oppgjør med fortiden handler ikke om å moralisere, men om å lære noe, sier Bjørn Westlie, forfatter av boken Det norske jødehatet. Her undersøker han hvordan nasjonalistisk propaganda hadde blitt spredt i norske aviser. Og han stiller seg kritisk til hvordan denne mørke siden av norsk pressehistorie ble håndtert etter frigjøringen i 1945.

Ingen av oppgjørene i årene etter krigen tok fatt i hvordan norsk presse spredte jødehat og nasjonalsosialistisk tankegods. I år det 75 år siden krigen sluttet – og Vårt Land kom ut med første avis.

Politisk oppgjør

– Journalister som hadde vært medlemmer av Nasjonal Samling, ble naturligvis dømt etter krigen. Og det fantes også en æresrett som Norsk Presseforbund igangsatte, men forbundet som sådan gjorde ikke noe med sin egen historie, selv om det hadde drevet under hele krigen. Og det eneste oppgjøret som fantes i mediebedriftene, var et relativt enkelt og greit økonomisk oppgjør. Men de avisene som drev under hele krigen, tok aldri noe politisk og prinsipielt oppgjør med hva de hadde vært delaktige i, konstaterer Westlie.

Journalisten og historikeren har skrevet flere bøker som berører 2. verdenskrig og behandlingen av jødene spesielt. Og i Det norske jødehatet setter han avisenes rolle under lupen – nærmere bestemt de som ikke ble stanset, men fortsatte å komme ut gjennom okkupasjonsårene, og som trykket antisemittisk propaganda fra Nasjonal Samlings pressebyrå Norsk Artikkeltjeneste (NAT).

Rotter og basiller

NAT var i krigsårene «eneste autoriserte pressebyrå for artikler av politisk innhold», og Westlies forskning går i dybden av mange av byråartiklene, som NS og Pressedirektoratet krevde at fikk plass i norske aviser.
De viser et rått jødehat, der jødene gis merkelapper som «finansjøder», «bolsjevikjøder», «rotter», «edderkopper» og «smittefarlige basiller».

Skjønt jødefiendtligheten dukket på ingen måte opp med NAT – den var til stede særlig i den borgerlige pressen også før okkupasjonen, påpeker Westlie. Og den forsvant heller ikke i 1945. I boken bruker Westlie en spørreundersøkelse fra Norsk Gallup i 1947 som et eksempel.

På spørsmål om Norge skulle ta imot jødiske kvoteflyktninger, sa hele 27 prosent nei. 17 prosent svarte at de «ikke likte jøder» og at et «jødisk befolkningsinnslag var uheldig for norsk rase».

Etterlyser

I etterkant av Westlies avsløringer, har et knippe av de omtalte mediene rykket ut med beklagelser. Blant dem er Aftenposten, Bergens Tidende og Nationen. Men historikeren og den tidligere journalisten i Dagens Næringsliv og Klassekampen vil ikke legge ballen død:

– Man burde absolutt gjort mer. 114 aviser fortsatte å komme ut gjennom krigsårene. Ikke bare tjente de på det økonomisk, men de var også den viktigste kanalen for å spre nazistisk og antijødisk propaganda til nordmenn.

Westlie mener Norsk Presseforbund (NP) burde bruke anledningen, 75 år siden krigens slutt, til å se på hva som skjedde under krigen:

– Jeg synes flere aviser burde gå grundig gjennom sin egen historie.

Les svar fra Norsk Presseforbund og Aftenpostens sjefredaktør lenger ned på siden. 

Jeg synes flere aviser burde gå grundig gjennom sin egen historie.

—   Bjørn Westlie, historiker 
og journalist

Westlie mener Norsk Presseforbund (NP) burde bruke anledningen, 75 år siden krigens slutt, til å se på hva som skjedde under krigen:

– Jeg synes flere aviser burde gå grundig gjennom sin egen historie.

Les svar fra Norsk Presseforbund og Aftenpostens sjefredaktør lenger ned på siden.

Taushet

Etter krigen ble spredningen av antisemittisk propaganda ikke tema i noen av oppgjørene som fant sted. Propaganda rettet mot jøder ble nemlig ikke definert som straffbar propaganda, trass i at den «logisk sett hørte sammen med fordrivelsen og deportasjonen av jødene og følgelig støttet opp om folkemord», bemerker Westlie.

NPs egen granskning i 1945 så heller ikke sammenhengen. Av 118 pressefolk som ble undersøkt særskilt, hadde 33 vist en «unasjonal holdning», mens 20 ble ekskludert fra ett til tre år. I NPs egen redegjørelse til granskningskomiteen fremstilles det som om journalistene kun var i avisene for å kunne kamuflere annen virksomhet – altså motstandsarbeid. Men den antisemittiske propagandaen ble ikke tatt på alvor.

– Ansvarsfraskrivelse, konstaterer Westlie, som skriver at avisenes eiere og ledere naturligvis var klar over hva som hadde skjedd med landets jøder og hva deres aviser hadde formidlet under okkupasjonstiden.

Holdninger

– Hvorfor ble ikke dette et tema?

– Det tok jo lang tid før jødenes historie fikk en plass i den offisielle historien vår. Alt ansvar ble lagt på de tyske okkupantene og norske nazister, mens samfunnet aldri ble konfrontert med sine egne holdninger og fordommer, sier Westlie, som for tiden jobber med et prosjekt om 1930-tallet.

– Jeg finner stadig nye eksempler på at antijødiske oppfatninger ble fremmet i den offentlige samtalen også før krigen. Og vi kan dessverre også lure på hvor dagens rasisme stammer fra. Det er fortsatt jødehat i Norge, og dette kan ikke bare forklares som kritikk mot staten Israel. Dette dreier seg om noe mye mer grunnleggende.

– Kritikken er nok høyst fortjent

Norsk Presseforbund oppfordrer flere aviser til å gjøre et dykk i egen krigshistorie, men har så langt ingen planer om å gjøre det selv.  

– De siste årene har vi sett at flere medier både har vært åpne om og beklaget sin rolle under krigen. Det vil være interessant om flere aviser ser nærmere på sin egen historie, oppfordrer generalsekretær Elin Floberghagen.

Hun sier Norsk Presseforbund ikke har diskutert hvorvidt de bør gjøre det samme, men hun sier følgende om kritikken som både Bjørn Westlie og Guri Hjeltnes (se sak lenger ned) tar opp.

– Den er nok høyst fortjent. Avisene sto ikke opp for demokratiet og ytringsfriheten, men overlot det til andre yrkesgrupper. Det er dessverre også riktig at pressen i etterkrigsårene ikke tok et oppgjør med jødehat og nasjonalsosialistisk propaganda, sier Floberghagen.

Selvransakelse

Trine Eilertsen, sjefredaktør i Aftenposten, er også forelagt Bjørn Westlies kritikk, og Guri Hjeltnes oppfordring om å skrive et nytt historieverk.

– Vi som er redaktører i dag har sagt utvetydig at dette skal vi aldri glemme, aldri skyve under teppet, eller bagatellisere. Så bør vi rett og slett snakke litt om hvordan den selvransakelsen skal foregå. Jeg mener som Hjeltnes at historien bør skrives på nytt med jevne mellomrom, og jeg tror at hvis vi hadde skrevet den i dag, ville vi fått fram mye mer om krigsårene, ikke minst fordi vi vet mer i dag. Vi har ingen historieverk på trappene, men det betyr ikke at historien er skrevet for siste gang, sier hun.

Anledninger

– Er 75-årsmarkeringen av frigjøringen en anledning til å plukke opp ballen?

– Frigjøringsjubileet er en anledning, men det er mange andre anledninger der vi bør hente det opp igjen og minne andre om det, og jeg kan ikke ta stilling til et konkret forslag nå, sier Eilertsen.

Roser avis for å ha spadd opp «all møkka»

Ny kunnskap gjør det mulig å gå langt dypere inn i okkupasjonshistorien enn før. Guri Hjeltnes foreslår at avisene gir plass til de mørke sidene av historien på hjemmesidene sine.  

De siste månedene har statuer av gamle helter stått for fall i en rekke land. Både Ludvig Holberg og Winston Churchill har fått passet påskrevet, men et forslag som har vært luftet, har vært å sette opp en plakett som forteller om de uheldige sidene ved dem.

– Noe av det samme kunne skje på avisenes nettsider når de presentere seg selv, foreslår Guri Hjelnes, direktør ved Holocaustsenteret.

Inndragning

Historikeren har vært en pioner i studiet av avisenes rolle under okkupasjonstiden, gjennom sin forskning på avisoppgjøret. I 1990 avslørte Hjeltnes viktige detaljer som hittil hadde vært ukjent i offentligheten. Blant annet ble det kjent at Aftenposten etter krigen betalte en inndragning på 100.000 kroner. Beløpet var lavt, med tanke på hvilken økonomisk gevinst avishuset hadde under okkupasjonsårene.

– Oppgjøret og forhandlingene om beløpet på inndragningene fra de ikke-stansede avisen ble fullført konfidensielt, fordi de ikke-stansede avisene fant oppgjøret stemplende, de ville ikke ha på seg å ha opptrådt feil eller ha utvist «unasjonal holdning», forklarer Hjeltnes.

Revisjon

I forbindelse med et foredrag på Holocaustsenteret i fjor høst uttalte Hjeltnes at Aftenpostens historie burde vært skrevet på nytt.

– Hvorfor mener du det?

– Hver generasjon skriver historien på nytt, ut fra sitt ståsted og sine erfaringer. Kunnskapen om for eksempel Aftenposten er kommet langt lenger enn det tidligere historiker hadde å by på. Det finnes nye kilder, og mange perspektiver kan trekkes inn. Og boken bør skrives av en fagkyndig.

Hver generasjon skriver historien på nytt, ut fra sitt ståsted og sine erfaringer

—   Guri Hjeltnes, direktør ved Holocaustsenteret

Dypere

– Hvilke eventuelle andre aktører i norsk mediebransje burde gått dypere inn i sin egen historie, når det gjaldt forholdet til okkupasjonsmakten og egen rolle under 2. verdenskrig?

– Nationen ga historieprofessor Øystein Sørensen i oppdrag om å «spa opp all møkka» og skrive en stor serie, «Nationens mørke historie», i 2018, da avisen skulle feire sine 100 år. Det var flott gjort, og burde bli bygget ut til en bok. Det finnes selvsagt flere aviser og mediehus som godt kunne ha skrevet sin historie, i byer og i ulike regioner, sier Hjeltnes.

Selvros

– Opplever du at Norsk Presseforbund har vært proaktive nok når det gjelder å forstå sin egen og avisenes rolle?

– Om Norsk Presseforbund i dag har noen holdning til dette, må forbundet selv svare på. Mange ansatte i Presseforbundet og dets medlemmer, har hatt interesse for og inngående kjennskap til krigsårene. Det hersket en stor uenighet i Norsk presseforbund om granskningen av pressen og journalistene etter 1945.

Hjeltnes sier at mens noen redaktører langt på vei forsvarte pressens handlinger, var andre redaktører og pressefolk skarpe og mente at pressen hadde sviktet fullstendig i et okkupert land.

Pinlig

I året Norge markerer at det er 75 år siden freden sier Guri Hjeltnes at mediehus bør være ærlige med sin krigshistorie. Konkret foreslår hun de kan fortelle om historien på hjemmesidene:

– Der kunne man i egne avsnitt og lenker fortelle om avisens historie, også de vanskelige og pinlige sidene. Kanskje er det alt noen som har gjort dette? Det har jeg ikke oversikt over her og nå. Ellers finnes jo andre mørke sider enn antisemittiske holdninger og unnfallenhet i krigsårene som et mediehus kunne omtale, fra andre tidsepoker.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje