Gurdjieff, dansen og stillheten

Sentralt i Gurdjieffs åndelighet er forholdet mellom stillhet og støy, noe som kommer til syne i hans vektlegging av musikk og bevegelse.

Reportasje

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Stillhetsarbeid blir ofte misforstått som fravær av støy, men støykildene rundt oss gir viktig motstand til det indre arbeidet. Kunsten er å la støy være støy for å gi stillheten sjansen til å gjennomsyre kroppen.

I første del av essayet om G. I. Gurdjieff (ca. 1866–1949), introduserte jeg den armensk-russiske mystikerens åndelige praksis og teori, kalt Arbeidet. En ny bok, skrevet av den maronittisk-katolske presten og forskeren Joseph Azize går grundig gjennom dette.

Sentralt i Gurdjieffs åndelighet er forholdet mellom stillhet og støy, noe som kommer til syne i hans vektlegging av musikk og bevegelse.

I Gurdjieffs presentasjon av Arbeidet for en større offentlighet hadde Den hellige dansen en fremtredende plass. Det er en danseform for friske kropper, ofte med høy intensitet, kroppslyder, utsøkte bevegelser og synkrone formasjoner. Ulike utgaver av disse sufi-inspirerte dansene kan sees på You Tube, for eksempel i Peter Brooks film basert på Gurdjieffs kløktige selvbiografi, Meetings With Remarkable Men. Dansen inngår i bevegelsesmeditasjoner som kalles Movements, utformet av Gurdjieffs mest betrodde medarbeider, Jeanne de Salzmann.

Det geniale mennesket

Det skar seg tidlig mellom mesteren og en annen utvalgt, nevnte P.D  Ouspensky, ifølge Azize. Gurdjieff begynte da selv å skrive på armensk og russisk, men måtte ha hjelp til utforming og oversettelse. Det skriftlige medhjelperarbeidet falt i denne perioden på A. R. Orage, en kjent redaktør fra datidens Storbritannia som utga forfattere som T.S. Elliot, Chesterton og Ezra Pound, samt oversatte og presenterte F. Nietzsche for et engelsk publikum.

Sammen med en annen medarbeider, den russiske komponisten Thomas de Hartmann, komponerte Gurdjieff flere enkle, men mektige musikalske meditasjoner som Keith Jarrett har spilt inn. Flere av disse komposisjonene har forelegg i kristen hymnologi, noen i islamske og buddhistiske tradisjoner.

Men de store verdensreligionenes formår bare i liten grad å vise hva som er mulig for «det geniale mennesket», for å låne en betegnelse fra en norsk artikkel om Arbeidet. Med Gurdjieffs egne ord er «det objektivt gode» Arbeidets mål. For å oppnå målet må mennesket gi rom for «et uforanderlig jeg».

LES MER: Armensk-russisk mystiker var en av det forrige århundrets mest originale læremestre

Skalabegreper som «fin» og «grov», «hurtig» og «langsom» blir aktualiserte i Gurdjieffs lære. I skriftspråkets verden handler dette blant annet om logiske nivåer, om «letthet» og «tetthet». Allerede blant antikkens retorikere ble det gjort ulike distinksjoner mellom høystil, mellomstil og lavstil. Kan skriftspråk tenkes å uttrykke ulike nivåer av vibrasjoner?

Gjelder det samme for personer og muntlig språk, enn si personlighetstyper?

Tenk på den tradisjonelle forskjellen mellom poesi, prosa og journalistikk, eller forskjellen på et foredrag, en stillhetsmeditasjon og en peptalk. Dersom dyrebar kunnskap skal formidles i skriftspråk, må setningsrytme og stilnivå unngå estetisk enkelhet og tillate seg den kompleksiteten som inviterer arbeidsvillige lesere som tåler å fordøye litt støy.

At næringsrik lesning forutsetter en viss fight med teksten, det visste Gurdjieff.

Liv og lære

I det science-fiction-like og allegoriske hovedverket «All and Everything. Beelzebubs Tales to his Grandson» (utgitt posthumt i 1950 og på 1990-tallet kåret til en av de mest innflytelsesrike utgivelser i forrige århundre) legger Gurdjieff i vei med et skranglete gruvetog av noen setninger og en tidvis rabulistisk språkidentitet.

Boken er et altomfattende vitnesbyrd som setter seg fore å utrydde alle illusjoner, ved å innføre leseren i Den fjerde vei. I enkelte henseender kunne stilnivået ha sin parallell i formuleringskraften til mannen som ville reformere selve Ordet, Martin Luther.

Flere bemerket forresten Gurdjieffs tendens til grov språkbruk i personlige møter. Han kunne være blasfemisk i ett øyeblikk og tegne korset på en medarbeiders panne i neste, forteller Azize. Om slike vitnesbyrd er sanne, var dette da lærerens umodenhet, eller kan selv vørsløse ord og støy anstifte skapende uorden, særlig der mennesker har stivnet i automatiske talemåter og væremåter?

Slike spørsmål blir gjerne forvist fra esoterikkens moralfrie soner hvor kroppene skal prestere høye energier og frigjøringen kan bli en sekterisk show-off.

Når bedømmelsen av Gud og mennesker blir blasfemisk, liberal og moralistisk i den moderne tidens mange friområder, skyldes det kanskje at toleransen for total handlingsfrihet har blitt en selvoppfyllende profeti?

Forbrukersamfunnets aktører blir også en forbruker av medmennesker, det være seg sekulært eller åndelig.
Hvordan «frigjorte» mennesker av denne støpningen skal håndtere de altomfattende miljøkrisene, se det er et spørsmål som angår våkenhetens potensial for selverkjennelse.

Alt står på spill

I møte med metoder, mytologier og terminologier av dette slaget må et essay utprøve begrepsbruken og stille kritiske spørsmål, en slags intendert forgrovelse av de rene fakta, siden dette handler om mer enn en sakprosabok:

På skalaen mellom fin og grov, finnes det for eksempel en prekenkultur som flanerer mer enn den vekker og gir åndelig føde, og som på mange måter sensurerer bort (med god hjelp av kirkeårets tekstrekker) de språklige utfallene Jesus gjør mot hyklere og ignorante. «Våk og be!», sa Mesteren, for alt står på spill.

Målet og middelet er og blir Kristi lette ydmykhet og svakhetens tyngdekraft, men som Mesteren bør hans etterfølgere flamme opp der urett råder, og der Middelklassekirken dormer bort i New Public Management og en reklameaktig dåpsstrategi.

---

Bok: sakprosa

  • Joseph Azize
  • Gurdjieff. Mysticism, Contemplation, and Exercises
  • Oxford University Press

---

Kvinnene leder an

Arbeidet og metodene har betydd og betyr mye for grupper av mennesker i mange land siden Gurdjieffs virke. Teologer, kunstnere og forskere studerer skriftene. Den verdenskjente episkopale presten, forfatteren og mystikeren Cynthia Bourgeault, har lenge praktisert Arbeidet og integrert deler av det i sin kontemplative visdomslære. Også i Norge er flere Gurdjieff-grupper i virksomhet, med sofistikerte og målbevisste deltakere som tar menneskelivets muligheter på alvor.

«Våk og be!», sa Mesteren, for alt står på spill.

—   Freddy Fjellheim

Det var kvinnene rundt Gurdjieff som videreførte hans arbeid (flere av dem skrev bøker om det), og som kanskje reddet det fra søvnens rivaliseringer.

Særlig Madame de la Salzmann (1889–1990) må fremheves. Hun, som opprinnelig var danselærer, hadde truffet Gurdjieff allerede i 1919 og kjente ham frem til hans død. Jeg merker meg at mesteren beskriver henne som en ærlig person, og han utpekte henne til leder av Arbeidet.

Hennes bok The Reality of Being antyder ifølge Azize en betydelig innflytelse på metodenes utforming og anvendelse. Hun skrev aldri sine memoarer, men biografien om Mme de la Salzmanns innsats kunne bli forfattet av en kvinne for å (fri)gjøre nye oppdagelser om menneskene og menneskelig utvikling i Arbeidet.

På en overspent klode er det på sin plass å påpeke at mange kvinner ennå ser ut til å være fredeligere og modnere enn oss menn. Maskulin spiritualitet har til gjengjeld stadig viddene, villmarka og naturlig balanse som mulighet, også i hjertet av oss selv. Den gode strid som nå tegner seg i horisonten varsler om at fredens kvinner og menn bør arbeide med seg selv, for også slik å berede grunnen for en ny himmel og en ny jord.

Hva skulle europeiske kristne ha å lære sine østlige søsken? Helligåndens stille arbeid i folkelige og demokratiske fellesskap, og nådens ubekymrede hvile.

Selv kan vi i denne tiden lære å be med hele menneskeorganismen. Kanskje også ved å danse for Skaperen, Livgiveren og Frigjøreren.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje