Armensk-russisk mystiker var en av det forrige århundrets mest originale læremestre

En ny bok viser den innflytelsesrike G. I. Gurdjieffs forbindelse til monastiske tradisjoner.

Reportasje

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Når samtidens teologer interesserer seg for Jesu jødiske bakgrunn, skyldes det også at Mesteren tilhørte en kultur der kroppslige metoder og posisjoner næret troens innhold. Det kunne skje gjennom tidebønn og ulike former for kroppsrelaterte ritualer. Senere skulle klosterbevegelsen fordype seg i relasjonen mellom kroppen, Gud og troen.

Den som vil lære Gud å kjenne begynner i kroppens tempel med et dypt og deilig sukk, for tro er ikke bare vekselvirkningen mellom hellige og alminnelige ord. Den vekstvillige Gudsrelasjonen åpner en fysisk lærevei i felleskap med andre troende.

Stadig flere kristne tar sjansen på å lære kjærlighetens kroppsbønn av både Østkirken og andre religiøse tradisjoner.

En av de mest originale og ukonvensjonelle læremestrene fra forrige århundre var G. I. Gurdjieff (ca. 1866–1949). Han var av armensk og russisk avstamning, med opplæring fra den ortodokse kirken både innen medisin og teologi. Gjennom studier av religiøse tekster, og på indre og ytre ekspedisjoner, ville han undersøke hvordan mennesket kunne utvikle sitt medfødte potensial eller essens, og ikke bare sløve rundt som en replikasjon av sosiale normer og religiøse dogmer.

Fra han kom til Moskva i ca. 1912 og frem til sin død i Paris i 1949 arbeidet han med små og store grupper av søkende mennesker fra ulike nasjonaliteter og konfesjoner.

Lære og lærebøker

Flere 
bokutgivelser fra tidligere elever (og deres elever) bevitner utviklingen av Gurdjieffs system. Slike bøker inngår gjerne eksklusivt på litteraturlistene til etterfølgerne. Hertil kommer et helt corpus av notater fra instituttet som Gurdjieff drev i Avon utenfor Paris.

I den litterære offentligheten finnes også en rekke utgivelser, for eksempel. biografier som James Moores The Anatomy of a Myth (1991). Tolkningberedskap om den rette lære bidrar kanskje til at biografien som sjanger og «annenhånds» lesning får en lavere status enn originalverkene.

Den nye boken til den maronittisk-katolske presten og forskeren Joseph Azize fremstår som ualminnelig veldokumentert.

Hans hovedanliggende er å definere og undersøke overleveringen av Gurdjieffs metoder. Særlig forbindelsen til monastiske og kontemplative tradisjoner blir fremstilt som nyoppdagelser, blant annet Filokalia og Mount Athos-tradisjonene.

Forenklet eksemplifisert, der kontemplative bruker Jesus-bønnen for å skjerpe Gudvåkenheten, lager Gurdjieff den kontemplative øvelsen «Jeg er», der «Jeg» kan kontemplere solar plexus og «er» ryggraden.

I den store sammenheng er hensikten at den enkelte gjennom kroppen blir klar over sin plass på «skalaen av tilværelses- og bevissthetsnivåer i Universet», som en av etterfølgerne skriver. Øvelsene går under betegnelsen Arbeidet.

Ved siden av Gurdjieffs egenartede bøker kommer den viktigste skriftlige kilden til Arbeidet fra den russiske matematikeren og filosofen P.D. Ouspensky. Han ble på et tidlig tidspunkt en betrodd medarbeider av Gurdjieff. I boken In Search of the Miraculous, som hadde den mer treffende arbeidstittelen Fragments of an Unknown Teaching, utlegges Gurdjieffs system, deriblant Den fjerde vei.

Det er en vei som skal overskride erfaringene til fakiren, munken og yogien i form av en fjerde type, «Den listige». For å avliste kroppen våkenhet?

Gurdjieffs anvendte erkjennelsestenkning er en kombinasjon av kosmologi og psykologi, innrettet for at sjelen kan gjøre seg rede til udødelighet. Dette himmelstrebende målet innover er basert på en kroppsbasert metodikk for å etablere en harmonisk balanse. Ifølge denne læren er det separasjonen fra den kosmisk-psykologiske balansen som fører til mentalfysisk søvngjengeri. For å gjenopprette balanse og harmoni kan kroppsjelen lære å omsette en bestemt næring som både fysisk mat, luft og sanseinntrykk inneholder, lik en spirituell økologi eller husholdering.

LES DEL TO: Sentralt i Gurdjieffs åndelighet er forholdet mellom stillhet og støy

Kropp og kosmologi

I den Gurdjieffske psykologien inngår menneskeorganismen i en syvdeling av energisentra, hvorav to er av en høyere orden. Arbeidet konsentrerer seg særlig om kroppens instinktive senter, følelsessenter og kognitive eller intellektuelle senter. Disse kalles også kalles «hjerner». For at de høyere emosjonelle og intellektuelle sentrene skal kunne intonere hele mennesket, må disse «lavere» energiområdene eller hjernene tre i øvelse.

Det vil føre for langt å komme inn på den psykologiske kosmologien her, men la en utenforstående kort prøve å fremstille det teoretiske grunnlaget. Dette er formulert som lovmessigheter i henholdsvis 3-loven og 7-loven. 3-loven handler om endringspotensialet i området mellom aktiv, passiv og nøytralt (tenk ellers på atomkjernen), eller i overført betydning, mellom bekreftelse, benektelse og forsoning. 7-loven fremstiller Skaperverkets puls gjennom ulike nivåer av kosmiske vibrasjoner, for å si det billedlig. Er dette beslektet med Paulus´ begrep om syv himler? Azize skriver forøvrig at Gurdjieffs kosmologi skiller seg ut ved at alt i universet er materie - også kunnskap - om enn av ulik materialitet.

«Skapelsens lys» (The Ray of Creation) fremstilles som vibrasjonsnivåer i form av oktaver. Oppdagelsen er at hele kosmos er tilstede i alt levende på atomnivå, i en gradering fra den raskeste til den langsomste vibrasjon, avhengig av atomenes størrelse og konsistens. Enneagrammet - den spirituelle «personlighetstesten», kjent også i Norge - er blant annet en kombinasjon av 3- og 7-lovene. Både Gaia-hypotesen og andre vitenskapelige innsikter tyder på at Gurdjieff var forut for sin tid, og samtidig forankret i gammel kunnskap. «Økologi er anvendt kosmologi», sa Thomas Berry, den språklærde presten og miljøaktvisiten som banet vei for en natur- og menneskevennlig religionsdialog.

Stadig flere kristne tar sjansen på å lære kjærlighetens kroppsbønn av både Østkirken og andre religiøse tradisjoner.

—   Freddy Fjellheim

Fristelser og frigjøring

Nærværs- og bevegelsesøvelser skal oppøve kroppens våkenhet der små og store fristelser skriker etter vår oppmerksomhet.

I Gurdjieffs tilfelle handler det om oppmerksomhetsøvelser hundre år før Mind- og Heartfulness, dog ikke som mental selvtilfredsstillelse («fordi du fortjener det»), snarere som en bølgebevegelse mellom indre og ytre arbeid der personen selv blir bølgen. Å arbeide gjennom de kroppsmentale begrensningene kaller Gurdjieff for «bevisst lidelse» eller «intendert lidelse».

Arbeidet, som betegner den samlede prosessen mot et større liv, har altså gjenklang i en organisk forståelse av mennesket, om enn ikke på samme nivå som den kristne forståelsen av menneskegjerninger som surdeig for omgivelsene. Men hos begge i kraft av indre vekst.

Siden forbrukersamfunnets fristelser nærmest har blitt et honnørord i vår tid kunne kanskje flere kirkesamfunn se seg om etter andre vennlige metoder enn andakter, friluftsliv og liturgiske formasjoner. Sjelelig føde kan bli mer næringsrik der kroppene får komme til ro i kontemplasjon og bli aktive i fysiske eller meditative manifestasjoner og øvelser.

Arbeidets kunstverk

Eksempel: En nærende oppmerksomhetsøvelse kan være å gå tur uten å la sansene fristes av alt det som skjer der mennesker beveger seg, det være seg fuglesang, indre babbel eller bikkjer som leker.

Menneskets ufrihet handler mye om vår avhengighet av eksterne stimuli. Vi «biter på» det meste.
Tilstedeværelse i hendenes bevegelser tilhører en annen øvelse som har potensial til å mate og styrke de nevnte energisentrene. Våkenhetens bevisstgjorte bevegelser under fysisk arbeid innebærer likeledes å erindre sitt sanne selv, for eksempel der vi lar kroppen hugge ved. Ved å observere seg-selv (og alle jeg-ene vi bebor) oppstår en form for frigjøring mellom den som ser og det som blir sett. Dermed også en nyttig frigjøring av vårt sanne selv fra kroppens automatikker, for å ty til kontemplativ språkbruk.

Under meditativ våkenhet kan det under slike øvelser, i glimt av nåde, inntre en fysisk sansbar stillhet, som om atomene i menneskekroppen får en letthet uten like. Denne stillheten er som en person, men uten å være personlig. Det indianske «sitting» har ellers blitt Arbeidets betegnelse på meditasjonen, ikke så vesensforskjellig fra den sentrerende bønnen:

Gud ønsker ingenting mer enn at vi gir ham et stille hjerte, sier Mester Eckhart.

---

George Ivanovich Gurdjieff

  • (Ca. 1866–1949)
    Armensk mystiker, forfatter, åndelig veileder og komponist.

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje