Kirkerådslederen drømmer om en flanellograf for vår tid

De er hvite, fromme og pene. Kristin Gunnleiksrud Raaum er lidenskapelig begeistret for flanellografen, men ønsker seg en mer sannferdig oppdatering.

Reportasje

Hun løfter på tynne, breie pappesker der lagene med filt og utklipte figurer ligger flatt oppå hverandre. Kristin Gunleiksrud Raaum jobber seg gjennom lag på lag med menn. Endelig kommer lederen av Kirkerådet og generalsekretæren i Norske kirkeakademier ned til kvinnene. De har hvite, runde ansikter og milde, røde smil om munnen.

Vårt Land skrev tidligere i sommer om hvordan flanellografen som ble introdusert på 50–60 tallet, fortsatt er i bruk i trosopplæringa rundt om i landet. Men hvilke rammer for bibelfortellingen setter denne formen?

Mangfold og marginalisering

La det være helt klart: I utgangspunktet er Kristin Gunleiksrud Raaum begeistret. Det er rett og slett veldig gøy med flanellograf. Og barna liker den, de også, det har hun erfart. Da hun flytta til Asker i 1997 og etter hvert startet opp søndagsskolearbeid, var det hun selv som ønsket seg et nytt sett til jul. Hele romjula satt hun og klippet ut figurer. Det var den roligste romjula hun hadde hatt i sitt liv. Allikevel var hun ikke uten ambivalens, verken da eller nå.

– Burde jeg ikke bare stole på fortellingen? Hvorfor trenger jeg disse klissete, stereotype figurene? Er det disse bildene jeg vil skape inni hodet på ungene?

Slike spørsmål snek seg inn, og ettersom årene har gått, har uroen tiltatt. Kirkerådslederen er kjent som en forkjemper for mangfold i kirka, og riktignok er flanellografen mangfoldig, men innenfor nokså trange rammer. Allikevel er det noe nesten radikalt i medskapelsen av fortellingene flanellografen innbyr til. Når elementene i bibelfortellingene rives løs fra hverandre og blir konkrete gjenstander og figurer, innbyr det til lek. Kristin Gunleiksrud Raaum er en av dem som aldri har brukt flanellografen etter boka – det vil ikke si Bibelen, men Betty Lukens hefte som gir instruksjoner med en-til-en beskrivelser av hvilke figurer som hører med til hvilke fortellinger, og hvor de skal plasseres.

Brudd og helhet

Når man i dag forsøker å karakterisere modernismen som stilepoke fra 1900-tallet av, så snakkes det gjerne om brudd-estetikk: Surrealistene elsket fordoblinger, Dadaistene klippet og limte, filmen kom og man satt sammen lange sekvenser av bilder som montasjer. Picasso lagde collager og Schönberg komponerte musikk uten tonalt sentrum. På sett og vis speilet kunsten på den måten virkeligheten slik mange opplevde den etter 1. verdenskrig.

Flanellografen kan på én side sies å være det stikk motsatte av modernistisk. Den skal formidle bibelfortellingene etter tradisjonen, og har, som Raaum påpeker, jevnt over et uttrykk som dekker over alt som er ubehagelig, smertefullt eller stygt. Det er ikke mye brudd her. På den andre siden er alt brutte, løsrevne deler som det overlates til fortelleren å sette sammen.

Kanskje det gjør hele forskjellen?

– Det handler om å våge å leke med fortellingene, og kunne plassere noe som ikke er forventet inn i en ny sammenheng. På sitt beste kan flanellografen bidra til å skape konsentrasjon om fortellingen, sier Raaum.

I sin karriere som søndagsskolelærer, hendte det hun fant det nødvendig å gi barna en liten kunsthistorisk redegjørelse.

– Jeg forklarer at Jesus antagelig ikke så ut slik som han framstilles her. Jeg forklarte at opp gjennom historien, så har alle folk laget forskjellige bilder av Jesus, og mange har laget ham sånn at han ligner litt på dem selv. Det går an å gi noen små brudd som skaper bevissthet, for å kompensere for denne voldsomme hvitheten.

Sanserikdom

En stor fordel med flanellografen, er hvor sanselig den er. En ting er fargestyrken rent visuelt, en annen hvordan den virker fysisk: Barna får bevege figurene, leke med dem, kjenne stoffet mellom fingrene. Settet med figurer inneholder dessuten en enorm detaljrikdom. Det er all slags mat, mange små ildtunger, en skattekiste av snekkerverktøyer og kostbare interiører.

– Det er ofte alle disse små tingene som skaper spenning. Det er sanselig. Og det er forbløffende mye sanselighet, særlig mye om mat i Bibelen!

Raaum forteller at en av hennes favoritthistorier er fra 4. Mosebok, en slags «del to» av hvordan det gikk da israelfolket fikk manna i ørkenen.

– Etter at israelittene har spist manna en stund, blir de lei og begynner å murre. De savner kjøttgrytene, rødløk, hvitløk og purre! Moses sier til Gud: Hvorfor har du lagt dette folket på meg?

Raaum spiller Moses som oppgitt himler med øynene.

– Og så sier Gud – og det er helt fantastisk! «Nå skal Herren gi dere kjøtt. Ikke én dag skal dere spise det, og ikke to, ikke fem dager eller ti dager eller tjue dager, men en hel måned, helt til det kommer ut av neseborene på dere og byr dere imot.»

Intet menneskelig fremmed

Fortellingen er et eksempel på en estetisk bevissthet i Bibelen, som sjelden formidles, mener Raaum. Men en del av disse sanselige detaljene fra skriften ivaretas av flanellografen. Det er lek, sanselighet og rikdom. Men Raaum drømmer om en ærligere flanellograf.

– Jeg pleier å si at intet menneskelig er Bibelen fremmed, kanskje fordi intet menneskelig er fremmed for Gud. Jeg skulle ønske flanellografen i større grad speilet det. Jeg skulle fryktelig, fryktelig gjerne hatt en flanellograf som var sannere. For måten mennesker framstilles på, er jo slett ikke i tråd med Bibelen.

– Er det en verdi i seg selv å lære barna at de kan leve seg inn i Bibelfortellingene på en sanselig måte?

– Ja, fordi Bibelen handler om hele livet. Derfor må vi ikke gjøre fortellingene smale ved bare å fremheve ett perspektiv. De er så mangefasetterte og har så mange lag.

Før vi runder av, snakker vi litt med Raaum om likheten mellom estetikken i Disneyfilmer og flanellografen.

– Jeg har pleid å si at jeg er veldig glad for at Disney ikke har slått kloa i bibelfortellingene, men når jeg ser på flanellografen, vet jeg sannelig ikke…
Raaum peker allikevel på at forskjellen på flanellograf og en film, er at flanellografen kan du leke med, og bryte opp.

– Det er mulig å finne rom for den kritiske kommentaren. Selv om det kanskje ikke det som er tanken bak, er rom for å leke med lagene. Dersom man lar dybden og rikdommen i bibelens fortellinger prege arbeidet med flanellografen, gir det rom for å bruke flanellografen på en ærligere og sannere måte. Jeg drømmer jo om en flanellograf for vår tid. Men hvor godt marked det er for det, er jeg ikke sikker på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje