Kamuflerte seg som bryllupsfotograf i krigsområde

Sør-Afghanistan var ett av ­Talibans hovedområder. Da Yama Wolasmal ønsket å speile Afghanistan-konflikten som frilansjournalist i 2006, dro han til byen Kandahar, som ligger sør i Afghanistan. Stoffet ble formidlet på TV2 der han senere fikk fast stilling i utenriksavdelingen.

– Konflikten var lenge formidlet gjennom øynene til de norske soldatene. Jeg ønsket å fortelle hvordan lokalbefolkningen opplevde den, forteller han til Vårt Land.

Hvordan Natos angrep på­virket de lokale afghanerne var noe Wolasmal ville fortelle om, men han måtte være forsiktig.

Tok fotograf-identitet

Han kunne språket og hadde et ­afghansk-klingende navn. Men det var ikke nok til at han var trygg i det krigsherjede landet. Så han forkledde seg som bryllups­fotograf.

– Hadde jeg avslørt min identitet, hadde jeg vært et potensielt offer for Taliban, forteller han.

Telefonen han reiste rundt med skulle kun skulle brukes i nødstilfelle. På telefonene til familie og venner lå nummeret hans. Det var merket «Yama Danger». Ringte telefonen fra dette nummeret, var det et signal om at Yama Wolasmal var i fare.

– Dette skulle være et signal for dem dersom jeg ble tatt, slik at de eventuelt skulle hjelpe meg. Taliban og kriminelle gjenger i området var opptatt av å bortføre folk og kreve penger, spesielt folk fra utlandet, forteller han.

Snakker med folk

Nå blir han NRKs første utenrikskorrespondent med minoritetsbakgrunn. Snart tar han med seg familien og flytter til Libanons hovedstad Beirut for å dekke Midtøsten.
Nyhetsformidlingen fra regionen preges av uro og politiske omveltninger. Dette ønsker NRKs nye korrespondent å endre på:

– Jeg følger et prinsipp – jeg snakker med folk, og ikke om dem.

– Hva blir viktig å fortelle fra Midtøsten?

– Historier som gir håp, for tro det eller ei, det er ikke bare død og elendighet i denne regionen.

– Men dette er jo en region med mye uro, skal du ikke gi seerne innblikk i konfliktene?

– Jeg skal selvfølgelig speile ­realiteten der nede, men det er viktig å vise dagliglivet til folk også. De er ikke kun preget av uro.

Wolasmal mener det er en fordel at han har god kjennskap til de kulturelle og religiøse kodene i Midtøsten.

– Dette hjelper meg med å vinne folkets tillit og få historiene deres fram. Dette ser jeg ­veldig frem til.

Det er ikke bare død og elendighet i denne regionen

—   Yama Wolasmal

Nyhetsinteressen ble vekket tidlig

Som ung drømte han ikke om å bli journalist. Men ­interessen for nyheter ble vekket veldig tidlig, og det har en naturlig grunn. Wolasmal kom til Norge som flyktning med familie og søsken fra Afghanistan i 1986. Flukten var dramatisk, men livet ble roligere da de kom seg til Norge og bosatte seg på Grünerløkka.

– Hvor kommer nyhetsinteressen din fra?

– Pappa var jo nyhetsredaktør i Afghanistan. Han fortsatte å være redaktør i Norge. Hos oss trumfet nyheter barne-TV. Så vi vokste opp med at han satt klistret til TV-en eller radioen, med BBC, CNN eller Voice of America på full guffe.

Minoritetsjournalister

Da Wolasmal startet i mediebransjen, var han en av veldig få journalister med minoritetsbakgrunn.

– Da jeg vokste opp, manglet det representanter for minoritetsgrupper, både blant journalister og blant dem som ble intervjuet.­ Det var ofte norsk-pakistanske stemmer som dominerte. Det var ensidig, og det var de samme personene hele tiden. I dag har vi heldigvis et bredere utvalg, sier Wolasmal.

Det er likevel fortsatt rom for forbedringer, mener han: Medie­bedriftene må bli flinkere til å rekruttere, fordi minoriteter er en undervurdert ressurs.

– Jeg blir veldig glad når jeg ser at signaturen på en nyhetsartikkel har et utenlandsk navn.

Flere stemmer

– Hva synes du om mediedekningen av innvandring og islam i norske medier?

– Før var det kun de mer konservative holdningene som slapp til. Det ga et skjevt bilde. I dag ser vi et mye rikere utvalg av stemmer i debatten om innvandring og islam. Det henger også sammen med at det har blitt noen flere journalister med minoritetsbakgrunn.

– Når det er færre terrorangrep begått i islams navn, og den så­kalte, islamske staten med sin brutalitet ikke lenger preger nyhetsbildet, så blir ikke islam-dekningen så preget av negative overskrifter.

– Men du nevner i intervjuer at ting var bedre før, hva mener du med det?

– Da jeg kom til Norge i 1986 var det et annet debattklima om innvandring. Det var ikke like stigmatiserende å være minoritet, heller ikke muslimer. I dag blir man stadig minnet på at man ikke er norsk nok. Det kan godt hende at disse holdningene ­eksisterte før, og at sosiale medier har fått disse holdningene frem, forklarer han.

Norsk og afghansk

– Føler du at du selv har bidratt til en bedre mediedekning av islam og innvandring?

– Jeg tenker ikke at jeg er en muslimsk journalist. Jeg er opptatt av å gjøre en god jobb, og vil aldri legge skjul på min bakgrunn. Jeg er norsk, afghansk, muslim og har asylsøkerbakgrunn, sier Wolasmal og forteller at hans vei inn i medie-Norge gir andre med samme bakgrunn håp om at også de kan klare seg godt i det norske samfunnet.

– Men oppfatter folk deg som en talsperson for muslimer?

– Nei, det tror jeg ikke. Ingen skal trekke min journalistiske integritet i tvil når jeg jobber. Jeg har ikke en slagside fordi jeg har muslimsk bakgrunn. Jeg klarer å holde nødvendig avstand til ­kildene mine.