Barndomsvenninnene har gått på bedehuset siden 40-tallet. Nå skal en 19-åring bo der

Hele livet har Inger og Anna Irene vært trofaste bedehusgjengere i Andebu. Nå står noen andre for døren og banker.

Reportasje

Rommet er ikke er helt tømt for inventar ennå, men vi hører på gjenklangen av skrittene til Inger Svarstad gjennom det nedlagte bedehuset, at salen savner folk. Stillheten vil fylle så mye av plassen under det høye taket som den kan få, men lyden av stemmer brer seg ut, den også, når vi snakker.

Anna Irene Hvalstad sitter igjen mens barndomsvenninnen er ute i gangen for å hente noen papirer. Det grå lyset faller over ansiktet og finner et speil i øynene hennes mens hun ser ut på regnet. Vi er godt ut i samtalen om Vestre Andebu bedehus' historie, som er tett på Inger og Anna Irene historie.

– Dette høres ut som en veldig stor del av livet ditt?

– Ja. Det her er noe av det tyngste jeg har vært med på, for å si det mildt.

Anna Irene sukker.

– Og i denne prosessen er jeg nødt til å gå litt på siden av meg sjøl, ellers kommer jeg ikke igjennom det. Så jeg ser fram til en endskap på det, en avvikling.

En skjebne

En times tid tidligere kommer de to eldre kvinnene rullende inn på plassen foran bedehuset i en ATV, en all-terrain vehicle. Anna Irene Hvalstad og Inger Svarstad vokste opp med å gå på søndagsskolen her og har vært trofaste siden. Nå er bygningen solgt til en ung kvinne på 19. Det skal bli en privat bolig.

– Det var en litt annen skjebne enn jeg hadde sett for meg, sier Anna Irene i det hun låser opp dørene.

Andebu bedehus ble innviet 17. oktober 1937. Vi slår ikke på det elektriske lyset når vi kommer inn. Selv om duskregnet er jevnt og grått utenfor, kommer dagslyset inn fra store vinduer på langsidene av salen og henter fram fargene i det som står igjen av møbler. Et stort, norsk flagg henger bak prekestolen. Trepanelet i den store salen er beiset grønt. Opprinnelig var alle rommene i denne fargen, men kjøkkenet og forstua har i senere tid blitt malt i lyse pastelltoner.

Ønsket om et eget sted

Fra 1918 av samlet en gruppe unge mennesker seg i Andebu til vekkelsesmøter. Etter hvert ble en indremisjonsforening stiftet i Gamle Torp Skolekrets. Dette var i 1924. Og med det meldte behovet og ønsket seg om et eget forsamlingsstred. Et bedehus.

– Det var husmøter i hjemmene bortover, men det var verre om de skulle arrangere basar eller juletrefest, sier Anna Irene, som er godt opplest på bygdehistorien og alskens protokoller fra før hennes tid.

Hun forteller at hennes forgjengere hadde muligheten til å låne Torp skole når de skulle ha større arrangementer, men lokalene var ikke helt velegnet. Så til slutt, etter en god del dugnad, innsamlinger og entusiasme, ble bedehuset en realitet. Og snart kom krigsårene.

De siste, trofaste

I Andebu var krigen ikke så tett på som mange andre steder i landet, tror de to barndomsvenninnene. Anna Irene er født i 1942 og Inger tre år senere, et «fredsbarn» fra 1945. De vokste opp på hver sin gård i området.

Siden 2010 har det ikke vært særlig virksomhet her på Vestre Andebu bedehus. Etter hvert var det ikke flere bedehusgjengere igjen enn de to.

– Det er lite å ha både årsmøter og styremøter på. Og vi ble gamle og lett handikappa, sier Anna Irene og blunker spøkefullt.

Derfor har Inger i senere tid flyttet inn på gården til Anna Irene. Selv om de har måttet se bedehuset tømmes for liv, har de fortsatt felleskap i hverandre, og de minnes en annen tid.

– Under krigen var det lite annet å gå på for folk, så basarer og juletrefester var veldig populært. Det er klart, de kunne jo ikke ha juletrefester hele året, men når det først var jul, så hadde de flere – og de var veldig godt besøkt.

I tillegg var det faste indremisjonsmøter. Selv begynte de to å gå på søndagsskole her på slutten av 40-tallet og har vært aktive siden.

Anna Irene er fortsatt den av de to som lettest fører ordet, og har blant annet vært formann i styret. Inger har kanskje tilhørt de mer stille, men trofaste, sier Anna Irene om barndomsvenninnen.

– Men hun har vært på plass hele tida. Det er noe med det å møte opp og ikke svikte, også, legger hun til.

Ja. Det her er noe av det tyngste jeg har vært med på.

—   Anna Irene Hvalstad

Synd og nåde 

Det er Normisjon som har tatt seg av salget av bygningen, men det var Inger og Anna Irene som måtte stå i avgjørelsen at å selge var det riktige å gjøre.

I sofaen ved siden av Anna Irene står et svart-hvitt bilde i en oval passepartout av Johan Martin Wisløff, generalsekretær for Indremisjonsforbundet fra 1912 til 1944. Han var selv tilstede ved innvielsen av huset, og skal ha formant at når det gjelder husmøter i motsetning til møter på forsamlingshus, må det ikke bli et «enten eller» men et «både og».

De to venninnene er enige om at bedehuset kanskje hadde sin storhetstid under krigsårene, til tross for, eller kanskje på grunn av, at det å samles på denne måten ikke var noen selvfølge. Folk hadde behov for samhold, og holdt seg kanskje litt ekstra tett til Guds ord. Men de kan ikke huske når det store, norske flagget kom opp, om det var der fra starten av og ble gjemt bort under krigsårene, men sannsynligvis var det slik.

– Hvordan husker dere forkynnelsen som var her da dere vokste opp?

– Det var god, gammeldags indremisjonsforkynnelse, det, sier Anna Irene.

– Synd og nåde. Med preg av Wisløff og Hallesby. Det har holdt seg i den levetida bedehuset har hatt, fram til våre dager.

Det vil ikke si at det ikke har vært utvikling, og heller ikke uenigheter. Før indremisjonsforeningen startet i 1924 var nok en del av den kristne forkynnelsen i området fra etterkommerne av haugianerne, tror kvinnene: De kalte seg den Jarlsbergske Fellesforening for den Indre Misjon.

– Det var litt strengt. Det med lysbilder og flanellograf, det var ikke i deres ånd. Så det nye indremisjonsforbundet ble vel startet av folk som var litt yngre og så litt lysere på en del ting. Og sånn har det vel vært til alle tider. Vi igjen, tilhører vel en generasjon som kan synes noe har blitt litt for lettlivet. Men det bruker nå jevne seg inn til slutt, og så må vi jo bare akseptere hverandre. Det er sånn jeg ser det, sier Anna Irene.

Alltid «bedehuset»

– Når begynte dere å skjønne at det gikk denne veien med bedehuset?

– Jeg må si at jeg begynte å innse det ved år tusenårsskiftet, og det gjorde vel du også, Inger?

– Jada, sier Inger og nikker bekreftende, før hun legger til at folk ble gamle og begynte å falle fra.

– Det kom ikke nye til. De som var yngre møtte ikke opp, de hadde sine egne ting.

Folk har blitt mer mobile. De to tror kristenfolket i Andebu i større grad har samlet seg om kirken, og Anna Irene sitter i redaksjonen for menighetsbladet. Bedehuset er solgt til en 19 år gammel kvinne, og de to er glad for at det skal bli et hjem for noen. De synes det ville vært vanskelig om det skulle blitt brukt til noe som for dem var fremmed, for eksempel til moské, slik et tidligere misjonshus i Fredrikstad ble i 2019.

– Hvis vi skal snakke om dette huset i vår levetid, så vil vi kalle det «bedehuset», uansett hva det hadde blitt.

Pengene går videre. 

– Har dere vært skuffet over Gud, også, for at det hele tok slutt?

– Ja, Anna Irene drar på det.

– Jeg har vel ikke vært så blid på Vårherre kanskje, for at vi skulle bli de siste som måtte ta en avgjørelse på dette. Å måtte ta initiativet og si som sant var: At vi ikke klarer dette lenger. Vi har malt, tatt vare på huset, slått gresset, men det gikk ikke lenger. Jeg har min egen gård, og har ikke fått avviklet den engang. Men at det må stå i all verdens protokoller at vi var de siste, det synes jeg er litt bittert.

Det er Inger og Anna Irene som sammen har bestemt hva pengene fra salget skal gå til, og de har bestemt seg for Strand leirsted ved Sandefjord. De har begge hatt mye glede av å være der, både som barn og som voksne. Og det er en trøst at pengene går videre, så flere får glede av dem.

Står ved døren

Et av Anna Irenes beste minner fra Andebu bedehus, er fra da hun bare var en liten skolejente. De var her på basar. Ev av gevinstene var et stort bilde i farger av Jesus med gjeterstav i hånden, mildt bankende på en dør. «Se, jeg står for døren og banker,» er påskriften.

– Jeg har ikke pleid å vinne så mye, men den kvelden vant jeg fire ganger. Blant annet en barberhøvel!

Hun ler. For det var ikke det viktigste. Det var at hun vant det store, fine bildet.

– Det er jo ikke noen stor ting, men det gjorde et veldig inntrykk på meg. Jeg gikk fram og tok imot det, og personen som overrakte bildet sa «nå må du ikke slippe det».

Og det har ikke Anna Irene gjort. Bildet har hengt oppe på gården hennes i alle år, og nå er det Inger som sover på rommet der det pryder veggen. For øyeblikket er det nede, fordi hyssingen bildet hang i røyk, slik at det falt rett ned i Inger sin seng, men både glass og ramme er like helt. Ny hyssing skal de nok få ordnet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje