Det er grønt overalt

Så er det røde og hvite syriner, samt heggen som er kjempe-hvit, men det er som å være omringet av en grønn vegg av på­gående sommer og på en plen, nylig klipt, som jeg ser på min daglige spasertur, ligger­ det klipte gresset tilbake, det har skjedd noe med plenfaktoren. Jeg ser flere gråtroster på gresset som virker å lytte etter meitemarken med hodet på skakke og lynraskt kjører nebbet ned i gresset og kommer opp med en meitemark som vrir seg.

Hvor godt kan en gråtrost lytte, og hvor mye lyd gir en meitemark fra seg; det er noe her som jeg ikke fatter, for hver gang jeg ser en eller flere gråtroster, som oftest gråtroster, og nesten ingen svarttroster, så står de og lytter med hodet på skakke og som oftest finner de meitemark. Så Gud vet hva som skjer, og jeg tenker at marken perforer hele plenen i det stille, og at de må være langsomme flokker av mark som svømmer gjennom mulden, eller hva de nå gjør.

Jeg går opp Sognsveien mot krysset Sognsveien og Kirkeveien, og mellom trikkesporene er det plantet sølveiketrær som har veldige grønne greiner som vokser oppover og ikke ned, disse trærne er krysset fram for at de ikke skal treffe trikken. To skjærer krangler om et eller annet og skjærene bråker høyt på sitt pica, pica-språk; hvem kan fatte hva skjærene snakker om? Broren til min tante, som var fra Finnskogen, var tømmerhugger og hadde en tam kråke. Den kunne snakke noen få ord som alle fattet, kråkene er kloke, men det var litt uhyggelig å treffe denne kråka, i tømmerkøya til min tantes bror, med sitt lukkete tryne og det store og kraftige nebbet, og den rare og underlige og tørre stemmen.