Nadia Bolz-Weber mener kristendommen er besatt av ekskludering

– Da du ringte, satt jeg akkurat og arbeidet med en tekst som inviterer andre hvite mennesker til større forståelse av de svartes situasjon, sier Nadia Bolz-Weber.

Jeg ringer henne ganske sent, norsk tid. Hun sitter på balkongen i en leilighet i tredje etasje i Denver, Colorado. Det skjer mye nede på gata om dagen, og kvelden før var hun innom sin gamle kirke for å dele ut mat og drikke til anti-rasister som demonstrerer mot drapet på George Floyd.

Gjennom telefonen høres likevel bare fredelig fuglekvitring, av en helt annen karakter enn den digitale tvitringen hun selv bidrar aktivt til. Over 18.000 tweets har hun levert til nesten 100.000 følgere fra sin profil, @sarcasticluther, hvor hun presenterer seg selv slik: «Noen ganger kommer personligheten min i konflikt med verdiene mine.» Hennes kvitring de seneste dagene har utelukkende dreid seg om forskjellsbehandling og rasisme i eget land.

Tørrlagt

Den sarkastiske lutheraneren er en teologisk kjendis i USA. Hun er den tørrlagte alkoholikeren og stand-up-komikeren med overkroppen full av tatoveringer, som i 20-årene hadde innfunnet seg med at hun aldri kom til å bli 30 år, og levde deretter. Men som i stedet ble prest og forfatter, og likevel fortsatte å banne som, ja – en tørrlagt alkoholiker og stand-up-komiker full av tatoveringer.

I dag lanseres den norske oversettelsen av boka Synder og helgen, som kom ut under tittelen Pastrix i 2013. Boka er en memoar om livet i Denver-menigheten House for All Sinners and Saints, som hun grunnla og ledet fra 2008 til 2018. Kapitlene skildrer hvordan hennes møter med enkeltskjebner former og utvider troen.

Å være svart i Amerika

Rasisme er ikke egentlig et sentralt tema i boka, men det er et sentralt tema akkurat nå, og det er også der Bolz-Webers teologi trives best: her og nå. Så da begynner vi nettopp her.

– Som hvit kan du gå et helt liv uten å oppdage den strukturelle rasismen. Derfor ønsker jeg å oppfordre flere til å erkjenne alt de ikke vet, slik at vi sammen kan ta noen ydmyke steg mot litt større forståelse, sier Bolz-Weber.

Alle må begynne fra der de står. Det viktige er å ville ta skrittet, understreker hun. Selv våknet hun for fullt i 2014, da 18 år gamle Michael Brown ble drept av en politimann i Ferguson. Demonstrasjonene og opptøyene fra den gangen minner om dem vi ser i dag.

– Jeg bodde i et svart nabolag og gikk til den nærmeste svarte kirken. Flere hundre satt samlet foran en nyhetssending for å se om det ble reist tiltale mot politimannen som hadde drept Michael Brown – men det skjedde selvsagt ikke.

De neste tre timene satt hun og lyttet til folk som gikk opp på talerstolen, en etter en, og fortalte om hvordan de lærte tenåringssønnene sine å oppføre seg hvis de kjørte på rødt lys – for å unngå å bli skutt av politiet.

– Jeg hadde selv en tenåringssønn på det tidspunktet, men problemstillingen hadde aldri slått meg. Da skjønte jeg at jeg ikke visste en dritt om hvordan det er å være svart i Amerika.

Bolz-Weber begynte umiddelbart å lese seg opp på memoarer av svarte kvinner. Sammen med Rachel Held-Evans (1981–2019) brukte hun konferanseplattformen Why Christian? til å invitere en rekke svarte kvinner til å dele erfaringer og snakke om utfordringene.

– Når det skjer noe i verden nå, kan jeg se hvordan mine svarte venner opplever det, og sammenlikne det med hvordan mine hvite venner ser det, sier hun.

Segregerte kirker

House for All Sinners and Saints må nok kunne omtales som en liberal menighet, selv om Bolz-Weber stadig kjemper mot slike skillelinjer og vegrer seg for å bli selvtilfreds over å ha «de korrekte» politiske holdningene. En betydelig andel av menigheten er seksuelle minoriteter, men en vel så stor – og viktig – utfordring var også å gi plass til helt vanlige, streite forstadsamerikanere, når de etter hvert begynte å banke på kirkedøra etter hvert som ryktet om «The House» spredde seg.

Men uansett hvor inkluderende profil menigheten har, er forsamlingen i all hovedsak hvit. Og dette er også normalen: De fleste kirkesamfunn er temmelig segregerte.

– «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus», sa Paulus. Er det ikke noe ganske u-kristent over denne segregeringen?

– En side av meg tenker det, at alle kirker burde vært fullstendig blinde for rase, og på den måten være en forsmak på Gudsriket. Men den amerikanske virkeligheten er nå en gang slik at de svarte menighetene er et viktig samlingssted som uttrykker svart kultur, musikk og kjærlighet. Når disse menighetene spiller en viktig rolle for afroamerikaneres fellesskap ville det vært arrogant og egoistisk av meg å si at denne kulturelle institusjonen skulle vannes ut på en eller annen måte, for at mine idealer skulle bli realisert.

– Så hvordan bør kirkesamfunnene – hvite eller svarte – reagere på det som nå foregår?

– Vi så Trump bruke tåregass mot fredelige demonstranter for å kunne stille seg foran en episkopal kirke og posere med en Bibel, uten tillatelse fra kirkens ledelse. Og kirken reagerte på dette: Biskop Michael Curry svarte, min lutheranske biskop svarte – så vi ser allerede at kirken svarer på det som foregår og tar stilling, sier hun.

LES ANMELDELSE: Nadia Bolz–Weber mener kirken trenger en seksuell reformasjon

Nåde også for idioter

Et gjennomgangstema i Bolz-Webers bøker er også å vise medfølelse for mennesker med helt andre holdninger. Det er greit nok å vise forståelse for «skeive eksistenser» når det gjelder kjønn, etnisitet eller andre såkalt «politisk korrekte» minoritetsposisjoner. Men utfordringen blir større i møte med ytterliggående republikanere og erkekonservative. I Synder og helgen forteller hun blant annet om vennskapet med den erkekonservative radioverten «Pirate Christian», som hun beskriver som «kristenverdenens Rush Limbaugh», radiomannen som er kjent blant annet for en rekke kontroversielle ytringer om minoriteter, klima, feminisme og Obama. Men tross deres forskjeller, utvikler Bolz-Weber og «Pirate Christian» et vennskap.

– Hvordan er det å vise forståelse for mennesker med slike standpunkter i den nåværende situasjonen? Med en polariserende president og skjerpede fronter?

– Det blir ekstremt mye vanskeligere, men vi må se det menneskelige i de som er annerledes. Selv når de gjør mye skade må vi minne oss om at også de er skapt i Guds bilde, og har sin menneskelighet. Vi skal holde dem ansvarlige for det de gjør, men også ha medfølelse for det som kan ha ført dem dit de er. Men Donald Trump setter meg virkelig på prøve for øyeblikket, det skal jeg innrømme.

På spørsmålet om hun fortsatt har kontakt med «Pirate Christian» svarer hun kort:

– Nei.

Armstrong og forløsningen

For to år siden hadde Nadia Bolz-Weber en scenesamtale med Lance Armstrong, den verdensberømte syklisten som først gjorde comeback etter en kreftsykdom, for så å bli skandalisert etter omfattende dopingavsløringer som fratok ham alle syv Tour de France-titler. Bolz-Weber er mest interessert i hvor lite vi vet om Armstrong gjennom det vi ser i offentligheten.

– Alle har en mening om ham, men hvis du prøver å sette deg inn i livet hans, hva vet du egentlig? Veldig lite. Selv ønsker jeg ikke å bli dømt slik han har blitt. Hvis jeg gjør noe galt, vil jeg selvsagt stå til rette for det. Men jeg vil ikke bli vurdert ut fra mine verste øyeblikk.

Det er også hensikten med podkasten hun startet i april, The Confessional. Her inviterer hun ukentlig nye gjester som skal komme med en bekjennelse – og hun deler raust av sine egne. En software-utvikler drepte vennen sin for en koffert med stoff og satt i San Quentin i 17 år. En prest rusa seg og så ikke dattera si på 13 år. Mot slutten av episoden leser hun inn en velsignelse for dem.

– Jeg tror på forløsningen. Nå vet jeg selv mye om etnisitet i USA som jeg ikke ante for seks år siden. Om seks år vet jeg forhåpentligvis mye mer – men jeg vil ikke at noen da skal grave opp noe dritt jeg sa for tolv år siden og bruke det mot meg. Denne formen for offentlig uthenging har blitt en nasjonalsport i hjemlandet mitt – og det gis ingen plass til nåden, sier hun.

Om å bli et bedre menneske

Jeg begynner på et av disse lange spørsmålene uten spørsmålstegn som vi journalister vikler oss inn i når vi ønsker å imponere. Om at jeg i fjor brukte en del tid på den katolske teologen Henri Nouwen – i tillegg til Bolz-Weber.

– Jeg finner likhetstrekk mellom deg og for eksempel Nouwen, i betoningen av menneskets ufullkommenhet og at det ikke er vår egen fortreffelighet, men Guds nåde alene som kan redde oss. Men etter dette skiller dere vei: For jeg opplever at Nouwen oppfordrer meg til å finne mine indre kilder til et rikere åndelig liv, slik at jeg kan styrke min medfølelse ovenfor andre og meg selv. Men når jeg leser deg, får jeg ikke egentlig noen følelse av at du bryr deg om at jeg skal bli et bedre menneske …

Bolz-Weber ler rått og fornøyd.

– Jeg er ikke så interessert i forbedring! Med det mener jeg nærmere bestemt: Jeg tror Gud har gitt oss evnen til å vokse og forandre oss. Men jeg tror det skjer by accident, på tross av oss selv – mens vi holder på med noe annet. For meg har det aldri fungert å prøve å bli et bedre menneske gjennom viljeshandlinger.

Hun sier hun blir utmattet av «Oprah Winfrey, New Age and those yoga people», med holdninger om at du skal forbedre deg ved å gjøre det ene eller det andre.

– For meg har forbedring skjedd på tross av dette – det har kommet klumpvis og vilkårlig, like mye gjennom folk jeg ikke liker. Jeg har ikke lyst til å legge gode gjerninger på en slags ‘to do’-liste som skal foredle evnen til medfølelse.

– Men har ikke din egen medfølelse bedret seg de seneste årene, som for eksempel i bevisstheten om å være svart i Amerika?

– Uten tvil! Men ikke fordi jeg har satt meg slike mål. Når vi lager slike forbedringslister leder det enten til fortvilelse og selvforakt, eller til stolthet, ved at vi liksom sier ‘Oh my God, jeg er så mye mer empatisk enn naboen min’. Slik erstatter man bare en dårlig egenskap med en annen.

LES OGSÅ: Etter overgrepsanklagene har Jean Vanier gjort seg selv uleselig, mener Vårt Lands kulturredaktør

---

Nadia Bolz-Weber

• Luthersk teolog og forfatter, født i 1969.
• Bosatt i Denver, Colorado, hvor hun grunnla menigheten House for All Sinners and Saints i 2008. I 2018 sluttet hun i menigheten.
• Har skrevet flere bøker. På norsk finnes Å finne Gud i feil folk (2019) og Synder og helgen (2020) – begge utgitt på Vårt Land forlag.
• Er ellers en hyppig brukt stemme i amerikansk offentlighet. I april startet hun podkasten The Confessional.

---

Forlot egen suksess-kirke

I 2018 forlot Bolz-Weber kirken hun selv hadde etablert og ledet i elleve år. Etter hvert hadde den blitt så populær at det ble et problem, forteller hun.
– Det var på tide å gå. Jeg ville ikke ha et «founder's syndrom», hvor grunnleggeren blir for lenge, og slik hindrer kirken i å vokse videre. Men skal jeg være ærlig var det også en annen viktig grunn: Jeg kunne ikke utstå turismen lengre.

Bolz-Weber skiller mellom besøkende og det hun kaller turister. Hun var glad for at nysgjerrige nyankomne deltok i gudstjenestene, men da kirken vokste i antall medlemmer og ikke minst nasjonal berømmelse, ble turismen et større problem.

– Det kom turister som ville ta selfier og ha meg til å signere bøker. De oppførte seg som om de var de viktigste personene som var der, mens jeg bare ville være sammen med menigheten min.

Hun sier hun egentlig ikke har noen særlig god evne til hele tiden å møte nye folk, men at hun mestret det i rollen som menighetens prest.

– Men da vi en gang dro på retreat oppi fjellene, oppdaget jeg at det var 25 ukjente personer til stede. Da kjente jeg at jeg ikke lenger gadd å spørre dem hvem de var og hvorfor de var der, og da var det på tide å gå videre.

Nå er hun svært fornøyd med menighetens liv etter hennes ledelse. Hun dukker ofte opp som gjest.

– Jeg stoler 100 prosent på den nye presten og ser at de klare seg veldig godt uten meg.

For øyeblikket jobber hun mest med podkasten sin. Og «når hele landet ikke er rammet av pandemi» reiser hun ellers rundt og preker i et damefengsel eller andre steder.

Jeg vet mange syns kirkefolk ikke skal banne, men selv syns jeg kirkens ledere ikke skal late som om de er noen andre enn de er.

—   Nadia Bolz-Weber, prest og forfatter

Om fortapelsesdebatten her hjemme

Sagt veldig enkelt kan Bolz-Webers teologi oppsummeres slik: Vi er alle syndere og kommer alltid til å være det. Men kristendommens radikale budskap om nåde er like reelt for den som blir drept i et skolemassaker, som den som bærer våpenet.

Nåden «er faen så støtende» skriver hun i boka. Fordi den ikke handler om rettferdighet, men at de siste skal komme først. Hun møter ofte seg selv i døra, når hun setter merkelapper på meningsmotstandere for å selv tilhøre den «riktige siden». I boka siterer hun sin daværende ektemann, som sier til henne: «Nadia, det som er så bedritent, er at hver gang vi trekker opp en strek mellom oss og andre, så er Jesus alltid på den andre sida av den.»
Spørsmålene om hvem som skal inkluderes og hvem som skal ekskluderes er like menneskelig som det er gammelt, mener hun, og skriver: «Uenighetene om 'inkludering' begynte omtrent tjue minutter etter at kristendommen ble grunnlagt.»

– Her i avisa går det for øyeblikket en debatt om hvem som har tilgang på frelsen. Etter at en av landets biskoper (Halvor Nordhaug, red. anm.) åpnet for at de som ikke hadde mottatt evangeliet eller fått det på feil måte likevel kanskje kunne få en heldig utgang…

– Jeg avviser premisset, sier Bolz-Weber, før spørsmålet blir formulert ferdig.

– Det sier noe veldig interessant om oss mennesker og våre symbolsystemer at vår tro bare er virkelig hvis den belønnes med evigheten. Vi må liksom få noe andre ikke får tilgang på. Det er som å si at du ikke vil være med i klubben hvis ikke noen kan ekskluderes fra den.

LES OGSÅ: Biskop Nordhaug mente at frelsen bare var for dem som trodde på Jesus. Så tenkte han seg om

Hun sier hun ikke interesserer seg særlig for diskusjoner om etterlivet, siden de uansett er basert på gjetninger.

– Det er jo ikke sånn at noen har empiriske funn å vise til! Hvorfor skulle Gud skapt dette vanvittige mangfoldet, for så å bare være fornøyd med en liten utvalgt gruppe som kjenner Ordet? Alt jeg vet, er at vi har et guddommelig opphav. Jeg vet at vi kommer fra Gud, og når vi dør, kommer vi på en eller annen måte tilbake til Gud. Og det er alt.

– Men det er ikke helt tatt ut av løse luften? Hvis vi tenker på Johannes 3,16, som for mange er som en buljongterning av Evangeliet om Guds ubetingede kjærlighet til oss – så finnes det også her et forbehold: «at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt»?

– Men hva betyr tro? Hva betyr fortapelse? Betyr det at hvis du inntar bestemte teologiske posisjoner, så venter det noe godt? Og hvis du ikke gjør det, så lider du? Det er bare bisarr!

Bolz-Weber fnyser av hele problemstillinga.

– Tror man det er slik at bare den som tror på Jesus ikke havner i helvete? Hvorfor ikke heller si: Her er denne personen som snudde alt på hodet? Som viste oss at det vi først trodde skulle redde oss, ikke er sant – men at livet finnes nettopp i det motsatte, i vår svakhet? Er det ikke der vi reddes fra oss selv og våre verste instinkter?

Litt om banning til slutt 

Jeg går tom for spørsmål, og i et øyeblikks nervøsitet spør jeg henne derfor hva hun planlegger å gjøre framover.

– Vi står midt i en apokalypse – jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre i kveld! sier hun og ler, lettere oppgitt over spørsmålet.

– Tror du det vil komme noe godt ut av dette?

– Jeg tror det kan være en farlig form for virkelighetsflukt å tenke det – men håpet er ja. Fra Black Lives Matter- og Metoo-bevegelse de seneste årene har det skjedd noen positive endringer. Det er flere minoriteter i Kongressen enn tidligere – flere kvinner, svarte, muslimer og representanter fra urbefolkningen. Og i kirken har vi mer mangfold blant valg av biskoper. Det er fantastisk.

– Jeg må avslutningsvis spørre deg om banninga, selv om du sikkert er lei av temaet …

– Det er bare sånn jeg snakker! Jeg banner for å understreke, og for humorens skyld. Det er noe helt annet enn å banne til noen for å snakke dem ned.

– Ja, men hvorfor har mange kristne så store problemer med banning?

– Det handler om fromhet, det er en måte å skille mellom gode å dårlig mennesker på. Jeg vet mange syns kirkefolk ikke skal banne, men selv syns jeg kirkens ledere ikke skal late som om de er noen andre enn de er.