De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham

Denne reportasjen ble første gang publisert 20. juni 2020. Reportasjen publiseres på nytt 16. desember 2022, i samråd med foreldrene.

Det er nøyaktig fem busstopp mellom Ullevål sykehus og Vestre gravlund ved siden av Frognerparken i Oslo. Denne maimorgenen har to svarte begravelsesbiler kjørt denne strekningen med bagasjerommene fulle av små hvite kister og urner.

Et av fostrene i en av de 40 centimeter korte kistene er omtrent 17 centimeter langt og på størrelse med et granateple. Han har sin fars nese, mener foreldrene. Det er bare det at han mangler nesebein. Dette beinet skulle bli forskjellen på liv og død. Det er på grunn av det at foreldrene hans er på vei til barneminnelunden på Vestre gravlund i dag.

Kirsebærtrærne som omgir barneminnelunden er ferdig med vårens blomstring og står nå nakne rundt den grønne, nyklipte plenen. Minnelunden er inspirert av Kirsebærdalen i Astrid Lindgrens bok om Brødrene Løvehjerte. I boka ligger dalen i Nangijala, landet de to brødrene kommer til når de dør.

Fire kister og to urner er plassert rundt et dypt hull i bakken. Foran hver av dem er det tent en gravlykt. Morgenlyset fra sola gjør det vanskelig å se flammene. Klokka er ennå ikke blitt ni, men det er likevel varmt i lufta. En svartkledd begravelsesagent river bladene av en hvit rose og strør dem ned i hullet. En annen retter på blomsterkransene.

Tre ganger i året legger Oslo universitetssykehus alle fostrene som har dødd etter uke 12 ned her. I dag skal 72 fostre settes ned. 12 familier har ønsket å være til stede. Samlingen for pårørende er delt opp i to. Først settes seks kister og urner ned nå klokka ni, så settes de seks andre ned klokka 12.

---

Barneminnelund

• Barneminnelunden på Vestre, Østre og Klemetsrud gravlund i Oslo er anonymisert. Det vil si at det ikke er anledning å sette opp navn og data, men at gravplassforvaltningen sørger for felles beplanting og fasiliteter slik at de etterlatte kan sette fra seg blomster og lys.
• De foreldrene som ønsker barneminnelund får velge mellom felles kiste/urne eller egen kiste/urne. De får også velge om de vil være til stede på nedlegging og nedsetting.
• Kilde: Oslo universitetssykehus

---

Til slutt vil de gravferdsansatte, begravelsesagentene og Nina Zimmer, administrasjonskonsulent ved prestekontoret på Ullevål sykehus, sette ned de andre – uten pårørende til stede. Disse 60 fostrene er fordelt på litt større kister og urner.

Mange av dem var ønsket, andre ble valgt bort. Uansett hva som var årsaken, blir de behandlet med verdighet og lagt ned i jorda sammen.

En halvfull grav

Etter hvert som klokka nærmer seg ni kommer det flere par gående nedover alleen til barneminnelunden. Noen med raske, bestemte skritt. Andre mer prøvende. Noen ser ut som de har mest lyst til å snu. Det tredje paret som kommer er «Filip» og «Sofia». Av hensyn til familien bruker vi ikke deres egentlige navn.

Filip er kledd i svart dress, Sofia i mørkeblå kjole og svarte boots med lave hæler. Begge har store solbriller på nesa. Nina Zimmer kommer dem i møte med et smil og vennlig nikk:

– Han ligger her borte. Skal vi gå og se?

Sammen går de bort til den lille, hvite kista bakerst til høyre. På toppen ligger en krans av hvite og lilla roser, med små, blå sommerfugler mellom blomstene. Filip bøyer knærne og lener seg frem for å ta et bilde. Så stiller de seg litt i bakgrunnen mens de venter.

Når klokka har bikket ni står fem foreldrepar rundt hullet i bakken. Gravferdssjefen ønsker velkommen og ber foreldrene stille seg ved sin kiste eller urne. En gravferdsansatt kledd i svart hettegenser og arbeidsbukser setter ned en stige i hullet og klatrer forsiktig ned.

Så rekker han armene opp mot Filip. Kista er så lett at Filip ikke klarer å kjenne om det er noe inni den. Med klump i halsen rekker han kista over til den fremmede som setter den helt øverst i et av gropas fire hjørner.

Hvorfor får vi muligheten til å begrave ham slik? Det var jo vi som valgte ham bort?

—   «Sofia», mor

Den gravferdsansatte tar runden til hullet er halvfullt. Fire kister og to urner. Det er nesten helt stille på minnelunden nå. Det eneste som høres er lav snufsing. Noen nærmer seg forsiktig kanten av graven og ser ned.

Filip og Sofia blir stående igjen til sist. Sofia vil ikke gå. Hun vil ikke forlate sønnen sin enda en gang. Egentlig føler hun ikke at hun fortjener å stå her i det hele tatt. Hun tenker: «Hvorfor får vi muligheten til å begrave ham slik? Det var jo vi som valgte ham bort. Her står jeg mest sannsynlig sammen med foreldre som har opplevd at barnet deres har dødd før det ble født».

Så går det opp for henne: «Det er jo det som har skjedd meg også. Barnet mitt har også dødd.»

Gravid i uke 17

November 2019: Filip og Sofia har vært foreldre til ei lita jente i omtrent åtte måneder. Sammen med Sofias eldste tenåringsdatter fra et tidligere forhold, bor de i en liten leilighet de leier utenfor Oslo sentrum.

De har begge jobber i servicebransjen, men drømmer om høyere utdanning, bedre jobber og en leilighet de kan eie selv. Sofia nærmer seg 40-årsalderen, og de er veldig takknemlige for at de klarte å få en datter sammen før det var for sent. Nå prøver de å få småbarnslivet til å gå rundt, mens julestresset melder seg.

Siden hun fødte i mars har Sofia følt seg dårlig. Hun har mye ryggsmerter og er konstant trøtt. Siden hun ammer fortsatt, regner hun med at hun bare er sliten på grunn av den nyfødte. Men til slutt blir trøttheten så plagsom at hun bestiller en legesjekk. Det er en travel dag på jobb og hun må skynde seg for å rekke legetimen midt i arbeidstiden. På legekontoret får hun en uventet beskjed: Hun er gravid. I uke 17.

Sofia vet ikke helt hvordan hun skal reagere. Hun er sjokkert, men glad. Det er nesten umulig å forstå. Sjansene for at hun skulle bli gravid så raskt etter forrige fødsel er minimale. Hun drar tilbake på jobb, kollegene gir henne beskjeder, men hun får ikke med seg hva de sier. Inni henne er det kaos.

[ Sykehusprest Ida Faye har gravlagt foster helt ned til tolvukersgrensen: Hun kaller dem ikke foster, men barn ]

Ingen god vinkel på nesebeinet

Etter jobb drar Sofia til et kjøpesenter i nærheten for å møte Filip og døtrene. Mens Filip er opptatt med noe annet, sniker hun seg inn på en bokhandel for å kjøpe et kort og en liten blå rosett – en sånn man limer oppå innpakningspapiret til en gave. Når de kommer hjem legger hun kortet på bordet foran ham. Inni ligger det et ultralydbilde.

Legen har sagt til Sofia at alt ser fint ut, men at han ikke klarte å få en god vinkel på nesebeinet. Han gjør ikke noe stort nummer ut av det, sier bare de kan opplyse om det på neste ultralydsjekk i uke 20. Tre uker senere er de på Ullevål for ny sjekk. Sofia sier ifra om at den forrige legen slet med å få en god vinkel på nesebeinet. Det gjør legen på Ullevål bekymret. Sofia forstår ikke helt. Nesa er jo der, hvem bryr seg da om beinet?

Legen forteller at mangel på nesebein ofte kan være en indikasjon på Downs syndrom. Hun tilkaller en spesialist som heller ikke klarer å finne beinet. Spesialisten sier hun kan tilby foreldrene en fostervannsprøve, men at det må skje allerede dagen etter fordi Sofia allerede er så langt på vei. Dersom gutten har Downs syndrom må de allerede uken etter bestemme seg for om de vil beholde ham eller ikke.

«Prøven har testet positivt for trisomi 21»

Sofia og Filip velger å ta prøven. Så drar de hjem. Sjokket over at de er gravide er byttet ut med et nytt sjokk.

Hva om gutten i magen ikke er frisk? Hele helga går med til googling og gråting. De tråler internett for all mulig informasjon om Downs syndrom. De leser utallige innlegg fra ukjente mennesker. Ingen av dem kjenner noen med diagnosen, de vet ikke hvem de skal spørre. De diskuterer til langt på natt og sover nesten ikke. Hva skal de gjøre hvis testen er positiv?

De veier alle mulige faktorer opp og ned. I ettertid beskriver de det som å putte små ting på to vektskåler, og se at skålene gradvis beveger på seg.

Til slutt veier den ene tyngre enn den andre: Den som sier at dersom sønnen deres har Downs syndrom, vil det ikke være rettferdig overfor noen av dem å ta imot ham. De føler ikke at de har ressursene som trengs – verken økonomisk eller sosialt.

Med tungt hjerte bestemmer de seg for abort dersom prøven er positiv.

Sofia står i køen til kassa på Clas Ohlson da telefonen ringer.

Hun kjenner igjen sykehusnummeret med en gang. Legen i den andre enden sier at prøven har testet positivt for trisomi 21. Det betyr at barnet har Downs syndrom.

Sofia har mest lyst til å skrike, men holder hodet kaldt og sier: «Ok, vi har allerede bestemt oss for at da vil vi avslutte graviditeten». Legen sier de må komme inn allerede dagen etter for å starte prosessen, blant annet må avgjørelsen godkjennes av en nemnd. Siden de har dårlig tid vil de gjøre alt så raskt som mulig.

To dager senere ville det vært for sent

Barnet i magen til Sofia er på dette tidspunktet i uke 21. I Norge er den absolutte grensen for å ta abort på sosialt grunnlag uke 22. Sofia og Filip får ja til søknaden hvis aborten gjennomføres med en gang. To dager senere vil det være for sent.

Etter at alle papirer er signert, får Sofia en pille for å sette i gang fødselen. Hun får beskjed om å dra hjem, prøve å sove og komme tilbake dagen etter for å føde. Sofia er livredd. Hva om hun plutselig føder hjemme? Hva i alle dager skal hun gjøre da? For hvert spark hun kjenner i magen blir hun påminnet om hva hun er i ferd med å gjøre. Det er nesten ikke til å bære.

Hun bekymrer seg også for fødselen på sykehuset. Hva kommer til å skje og hva kommer hun til å se? Kommer han til å kjenne noe, kommer han til å ha vondt? Hun forstår ikke selv at hun greier å sove den natten.

---

Fostervannsprøve

• Brukes til å få svar på om et foster har kromosomfeil eller andre tegn til medfødte tilstander.
• Dette er såkalte invasive tester, prøven tas fra innsiden av kroppen, og prøvetaking er forbundet med økt risiko for spontanabort på om lag 0,5 prosent.
• Blant de hyppigste kromosomforstyrrelsene er trisomi. I stedet for to utgaver av samme kromosom, foreligger tre kromosomer. Blant de tre hyppigste typer trisomier barn kan fødes med, er trisomi 21 (Downs syndrom), trisomi 18 og trisomi 13.
• Dagens praksis i Norge er at alle gravide over 38 år får tilbud om screening med kombinasjon av tidlig ultralyd og blodprøve.
• Der hvor testen viser mulig trisomi, vil den gravide få tilbud om invasiv diagnostisk test (fostervannsprøve eller morkakeprøve) for bekreftelse.
• Kilde: NHI

---

«Kanskje et lite sukk»

Morgenen etter er kald og mørk. Faren til Filip kjører dem til sykehuset. Sykepleieren som tar imot dem skal først bare ta noen blodprøver. Sofia tenker: «Vet du hva jeg er i ferd med å gjøre? Skjønner du at babyen min kommer til å dø i dag og at det er min feil?» Men sykepleieren bare smiler og viser henne veien til fødeavdelingen.

Mens hun ligger i sykehussengen og kjenner riene komme, blir hun redd igjen. Hun sier til seg selv: «Du har bestemt at dette barnet ikke skal få leve. Du er et grusomt menneske.» Hun tviler aldri på beslutningen, men kjenner på en voldsom skyldfølelse. Det gjør også Filip der han sitter ved siden av henne.

Det blir en lang dag med venting på sykehuset. Riene kommer og går, men er ikke så sterke at fødselen setter i gang. Sofia nekter å gå på toalettet, jordmoren har sagt at noen ganger kan fødselen skje nettopp der. Hun ligger og tenker på hva hun kommer til å se.

Vil det sjokkere henne – skremme henne? Hun lurer på om hun i det hele tatt ønsker å se babyen. Så tar hun seg selv i det: «Hvilken rett har jeg til å si at jeg ikke vil se denne babyen? Jeg tok denne beslutningen. Jeg gjør dette. Jeg må se ham.»

[ Hvert år gravlegger Nina Zimmer nærmere 200 fostre. Hennes største ønske er å gi flere foreldre en verdig avslutning ]

Hun forteller jordmoren hva hun har bestemt seg for, og samtidig spør hun om det hun frykter aller mest: «Er det noe sjanse for at jeg hører noe? Et lite skrik eller gråt?» Jordmoren svarer at det er det ikke, for lungene er ikke ferdig utviklet ennå. Veldig sjeldent kan man høre et bittelite sukk, men ikke noe gråt eller skrik, forsikrer hun.

Når riene begynner å ta seg opp i nitiden på kvelden, forstår Sofia umiddelbart hva som er i ferd med å skje. Hun drar i alarmsnoren og roper til sykepleieren: «Han kommer, han kommer!»

Idet hun kjenner at han virkelig er på vei ut legger Sofia hendene over ørene sine, lukker øynene og ber jordmoren si ifra når det er over.

21.31 er Sofia og Filips sønn ute. Sofia åpner sakte øynene sine og ser på jordmoren som allerede har lagt et hvitt klede over gutten. Jordmoren møter blikket hennes og sier: «Det er okei. Han er borte. Det er okei.»

«En veldig fin fødsel»

Sofia blør unaturlig mye. Jordmoren blir bekymret og sier at hun kan få se babyen sin etterpå, først må de konsentrere seg om henne.

Flere leger kommer, men Sofia vil se ham nå. Når jordmoren kommer med trillesengen ligger det hvite kledet fortsatt over ham, bare litt av hodet stikker så vidt frem.

Jordmoren tar bort kledet og Sofia får se sønnen sin for første gang. For henne er han den vakreste babyen hun noen gang har sett. Hun spør om hun kan få ta på ham.

«Du kan få holde ham», sier jordmoren.

Kroppen hans er fortsatt varm når han legges inntil brystet hennes. Hun ser på ham, kysser ham og klemmer ham mens tårene renner.

Hun gjentar flere ganger at hun er lei for det. Det føles som hun kunne holdt ham sånn for alltid, men plutselig blir hun veldig kvalm. Hun ber jordmoren om å ta ham idet hun kaster opp. Legene begynner å styre rundt henne.

Hun har mistet altfor mye blod. De er nødt til å operere. Før Sofia trilles inn på operasjonsstuen rekker jordmoren å si: «I alt det triste var det en veldig fin fødsel.»

Når Sofia våkner flere timer senere er det første hun spør Filip om, om hun fortsatt har livmoren sin. Det bekrefter han. Hun kommer seg raskt og får beskjed om at hun kan dra hjem igjen dagen etter.

Men hun vil ikke dra. Hun vil ikke forlate sønnen sin. Hun spør om hun kan få bli noen dager til, men legene sier det er på tide å reise. Sofia og Filip må dra hjem uten noen baby.

«Det er begravelsen til sønnen min vi snakker om»

Før de dro fra sykehuset hadde Sofia fått utdelt et skjema fra en av sykepleierne. På skjemaet står det noe sånn som: «Hva vil dere skal skje med fosteret etterpå?» Det har ikke Sofia ofret en tanke. Hun har hatt mer enn nok med å tenke på hvor vanskelig det ville bli å føde uten å få baby å ta med hjem. Et av alternativene på skjemaet er kremasjon. Sofia tenker først at dette er mest naturlig, siden det er tradisjon i familien hennes.

Men Filip er ikke så komfortabel med den tanken. Han peker ut et annet alternativ på skjemaet: Tre ganger i året legger Oslo universitetssykehus ned fostre sammen i en barneminnelund. Foreldrene kan få være til stede om de ønsker det, står det.

Både Sofia og Filip er sikre på at dette er noe de ønsker. De ringer kontaktpersonen som står oppført, Nina Zimmer.

Når Zimmer får høre at de har lyst til å være med på nedsettelsen virker det som hun blir veldig glad. Sofia og Filip forstår ikke helt: «Hvorfor skulle ikke folk ville være med på det? Det må jo være en helt nydelig ting å være med på», tenker de.

Samtidig er Sofia lamslått av det hele. Zimmer ber dem komme for å snakke om begravelsesalternativer. Hun sier de kan få ha en seremoni i kapellet på Ullevål før selve nedsettelsen. Der kan de få se sønnen sin en gang til og legge ham i en egen kiste. Under samtalen med Zimmer tenker Sofia: «Du oppfører deg som om vi har mistet et barn.» Så går det opp for henne: «Det er begravelsen til barnet mitt vi snakker om.»

For på tross av omstendighetene tenker de at de har mistet et barn. Et barn de hadde ønsket seg, og som de elsket fra det øyeblikket de la øynene på ham. Derfor vil de også gi ham en verdig avslutning. De blir enige om å møtes på Ullevål sykehus 10. mars. Nina Zimmer forteller at de kan ta med seg ting de eventuelt vil legge ned i kista sammen med ham. Kanskje et brev, noen bilder av familien eller lignende.

De får også tilbud om å ha med en prest til å velsigne barnet, men siden verken Sofia eller Filip regner seg som spesielt religiøse, sier de at det ikke er nødvendig. Men de vil likevel ha seremonien i kapellet. Det føles riktig.

Forberedelser til et siste møte

10. mars er en sur og grå dag i Oslo. Helt bortest på sykehusområdet på Ullevål, lengst unna allfarvei, ligger et grått betongbygg med høye piper. Sykehuskapellet ligger i underetasjen i lab-bygget, ned en lang steintrapp. I gangen utenfor kapellet er det satt en fontene som det sildrer jevnt fra.

Veggen bak fontenen er dekket med eføy. Selve kapellet er lyst og luftig. De hvite murveggene er delvis dekket med store veggmalerier i duse pastellfarger.

Nina Zimmer har allerede startet forberedelsene til det som skal skje her inne. Fremst i kapellet, foran en enkel prekestol i tre, ligger en liten hvit kiste oppå en lang trebenk. Ved siden av benken står en trilleseng. Ved første øyekast ser det ut som senga er tom.

Det eneste man ser er den hvite dyna dekorert med dyrene i Afrika. Men går man nærmere får man også øye på en liten blå, strikket lue og et enda mindre ansikt. Huden er gråblå, nesten litt voksaktig, men ansiktet tydelig definert.

Frem til for noen minutter siden lå han på kjølerommet sammen med de andre døde kroppene på Ullevål. For at huden hans skulle holde seg til denne dagen har han ligget i en hvit beholder med den sterke væsken formalin. Akkurat i dag står det 60 slike beholdere i en hylle på kjølerommet bak kapellet.

Zimmer har tatt med beholderen inn hit, løftet ham forsiktig opp, stelt ham, tørket ham og tatt på ham den lille lua. Over brystet hans har hun også plastret ham med en hvit teip, så foreldrene skal slippe å se arret etter obduksjonen. Så har hun pakket ham inn i barnedyna og gjort ham klar til Sofia og Filip kommer.

Sin fars nese

Når foreldrene kommer har de med seg en gul plastperm. Før de går inn i kapellet, møter Zimmer dem utenfor og forbereder dem på hvordan sønnen deres ser ut. Da han ble født var han mer lyserosa i fargen, nå er han mer gråblå på grunn av formalinen, forklarer hun. I tillegg vil han nok kjennes litt stiv i kroppen når de tar på ham.

– Men dere må bare ta på ham så mye dere ønsker, og løfte ham og holde ham. Jeg har også lagt frem en liten bleie dere kan ta på om dere ønsker. Nå går vi inn sammen, og så bruker vi tiden bare til å være der. Etter hvert kan dere legge ham ned i kista, enten alene eller sammen med meg. Jeg blir med dere inn først, okei?

De går inn i kapellet. Zimmer tar med foreldrene bort til senga.

– Se her. Jeg synes han er litt lik deg da, pappa.

Sofia og Filip bøyer seg over senga. Ingen av dem klarer å holde igjen tårene.

– Åh, han er så nydelig. Han har din nese, Filip. Se!

Sofia løfter sønnen sin forsiktig opp fra senga og bysser ham sakte frem og tilbake. Foreldrene virker ikke å ense at det er noen andre i rommet.

– Nå går vi ut, og så kan dere enten la ham ligge i senga, eller så kan dere legge ham ned i kista og legge et pledd rundt ham hvis dere vil. Når dere har satt på lokket på kista, skrur dere det igjen og sier ifra. Så kan vi tenne noen lys sammen, helt til slutt. Men ta den tiden dere trenger først, sier Zimmer.

Etter et kvarters tid er foreldrene klare til å ta imot andre i kapellet igjen. Senga er tom og lokket på kista skrudd igjen.

– Det gikk veldig fint. Det ble så vakkert. Alt sammen var bare veldig vakkert, sier Sofia.

Zimmer spør om de skal tenne lys. Foreldrene nikker. De tenner ett lys hver mens tårene renner tett. Så blir det helt stille. Filip bøyer seg ned og legger hånda på kista.

Sånn blir han sittende til Zimmer bryter stillheten og spør om de er klare til å dra. De har mest lyst til å si nei, men de vet de må. Paret tar med seg den tomme permen. I kista har de lagt ned et brev, familiebilder og den blå rosetten Sofia kjøpte til Filip den dagen hun fikk vite hun var gravid.

Så går de for andre gang fra sykehuset uten sønnen sin.

[ Eirik Kristoffersen var aldri ordentlig redd i Afghanistan. Men da sønnen på 10 måneder svevde mellom liv og død i respirator, ba han til Gud hver kveld. ]

– De kunne gått i samme klasse

Egentlig skulle nedsettelsen på Vestre gravlund foregått 27. april, men på grunn av koronaviruset blir ventetiden enda lenger for Sofia og Filip. Først to måneder senere, 28. mai, står de ved barneminnelunden sammen med de andre oppmøtte foreldrene. Etter at alle kistene og urnene er satt ned, forteller gravferdssjef Sten-Arne Skulbru litt om minnelunden.

Her er tanken at man bare skal kunne komme innom uten å tenke på at man må ha med seg noe. Minnelunden er egentlig bare en stor gressplen med granittdekke rundt. Rundt omkring er det satt opp miniatyrhus som man kan legge bamser, lys og lignende i.

I tillegg er det satt opp flere benker man kan hvile seg på. Overalt er det plantet alle slags typer blomster i små bed. Akkurat nå er det mest knopper, men om noen uker vil det blomstre av alt fra solsikker til markjordbær her. De kan de pårørende få plukke og legge ned hvor de vil.

– Her skal dere alltid ha mulighet til å komme. Er det noe dere lurer på så må dere bare spørre oss. Vi er her for dere, sier gravferdssjefen.

Når alle har gått står Filip og Sofia igjen. De ser ned på kistene og urnene som snart skal dekkes med jord.

– Vi stod og tenkte på at de kunne gått i samme klasse, sier Filip mens han titter ned.

Selv om Sofia ikke helt klarer å bli kvitt tanken om at hun ikke fortjener å stå her, er hun takknemlig for at det ble slik.

– At barneminnelunden eksisterer også for mennesker som har valgt abort, er veldig fint, sier Sofia.

– Det er ingen som sier: «Dette har du valgt selv. Du kan bare ha det så godt.» Det er sikkert noen som mener at vi ikke fortjener denne avslutningen. Da blir jeg ekstra takknemlig for at noen faktisk tilbyr barneminnelund for mennesker i vår situasjon, fortsetter hun.

Filip er enig. Han tror det ville vært vanskeligere for dem å gå videre om de ikke fikk oppleve dette. Dessuten liker de tanken på at sønnen deres ikke ligger alene. Det gjør det litt enklere for dem å gå fra ham denne gangen.

I tillegg til at de også bærer på en annen hemmelighet. En hemmelighet som gjør at foreldrene kan dra fra minnelunden med litt lettere hjerter enn sist de dro fra sønnen sin.

---

Abort i Norge

• Lov om svangerskapsavbrudd gir norske kvinner rett til å bestemme om de vil avbryte svangerskapet innen utgangen av uke 12.
• Etter abortloven paragraf 2 sjette ledd kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis dersom det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig, normalt fra 22 fullgåtte uker.
• Fra uke 12 og frem til uke 22 er det mulig å få innvilget abort, men kun på bestemte vilkår. Abortnemden avgjør, etter begjæring fra kvinnen, hvorvidt det foreligger grunnlag for å innvilge abort.
• I 2019 ble det utført 516 nemdbehandlede svangerskapsavbrudd. Det utgjør 4,4 prosent av alle avbrudd. Det er det laveste tallet siden 2003. De fleste nemndbehandlede avbruddene ble innvilget på grunnlag av risiko for fosterskader, sosiale forhold og/eller mors helse.
• De generelle aborttallene i Norge har aldri vært lavere enn de er nå. I 2019 ble det utført 11 726 svangerskapsavbrudd i Norge. Av alle avbruddene var 95,6 prosent selvbestemte og 83,1 prosent utført før uke 9.
• Kilde: Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet

---

– Håper vi slipper å sees igjen

Sofia synes det er ekstra trist å ta avskjed med Nina Zimmer, som har betydd mye for dem den siste tiden. Likevel er hun nødt til å si det som det er idet de går:

– Tusen takk for alt du har gjort for oss, men jeg håper vi slipper å sees igjen.

Når paret har gått kommer en liten traktor kjørende med et lass med jord. Det er den samme jorda som ble tatt opp grytidlig i dag morges. Gravferdssjefen vinker traktorføreren fram, til skuffa er rett over hullet i bakken. Sakte snur han skuffa, så jorda strøs nedover. Brun, tørr jord brer seg gradvis over kistene og urnene til man bare så vidt kan se toppen på blomsterkransene.

En liten blå sommerfugl bryter først gjennom lagene med jord. Så blir den også borte.

– Vi kunne ikke fulgt ham opp slik han fortjente

Når Sofia ser et barn med Downs syndrom i dag knyter det seg i magen hennes.

– Et barn er et barn. Jeg er bare så lei meg for at det måtte bli sånn, sier hun.

Filip prøver å la være å se seg tilbake. Det gjør for vondt, sier han. Samtidig drømmer han ofte om sønnen sin og klarer ikke å slutte å tenke på ham. Det klarer ingen av dem. De tenker ikke så mye på avgjørelsen, aborten eller fødselen. De tenker på ham.

I starten prøvde de å tenke på ham som et foster, men de skjønte tidlig at det klarte de ikke. Han var sønnen deres, babyen deres. Likevel valgte de ham bort.

– Det har ikke noe med kjærlighet å gjøre. Dette handlet om den kroppslige tilstanden han var i, og at vi ikke kunne gi ham det han fortjente, sier Sofia.

Hun og Filip sitter ved kjøkkenbordet i leiligheten deres. Her har de sittet mye og tenkt og diskutert de siste månedene. Nå begynner den lange prosessen å nærme seg slutten. For Sofia er det viktig å dele sin historie. Hun tror det er på tide at man tør å snakke høyt om disse dilemmaene.

– Med Downs syndrom kan man ha et godt tilfelle, og man kan ha et veldig dårlig tilfelle. Det er umulig å vite på forhånd. Han kunne blitt født for tidlig, han kunne dødd i magen min på et senere tidspunkt, og han kunne blitt født med mange andre komplikasjoner.

– Uansett kunne ikke vi fulgt han opp så mye som han ville trenge eller fortjene. Og det ville heller ikke vært rettferdig for hun her, legger Filip til, mens han prøver å få den 11 måneder gamle datteren på fanget til å sitte stille.

Jeg synes ingen burde stille seg i den posisjonen der de bestemmer hva som er rett for alle

—   «Filip», far

– Grensen er allerede satt

Da de trålet internett for informasjon om Downs syndrom, oppdaget de også at flere foreldre til barn med Downs syndrom støttet dem som valgte barna bort.

– De vet hvor mye arbeid det er. Samtidig er det uhyre vanskelig å prate om, for vi vil ikke si til verden at mennesker med Downs syndrom ikke skal eksistere. Sånn er det ikke. Hadde vi funnet ut av det først da barnet ble født, ville vi jo selvsagt beholdt ham, sier Sofia.

– Hvor mener dere grensen går da?

– Det er et kjempevanskelig spørsmål. For min del har jeg landet på at det allerede finnes en grense, satt av myndighetene, og det er den jeg må forholde meg til. Vi var innenfor, selv om vi nærmet oss grensen. Men selv om jeg har gått gjennom dette, betyr det ikke at jeg har de riktige svarene. Jeg har bare de riktige svarene for oss, ikke for noen andre, svarer Sofia.

De synes ikke det er noe vanskelig å forstå dem som ville valgt annerledes. Noen ganger lurer Filip på om de selv ville valgt annerledes om de hadde hatt mer tid. Men uansett hvor mye de grubler på det, lander de på det samme: Dette var det riktige valget for dem. De har tatt en avgjørelse for sine liv, og for dem er det et personlig valg.

– Jeg er takknemlig for at det finnes mennesker som tar imot disse barna. Jeg ville aldri anbefalt til noen andre i samme situasjon å ta abort. Det må være opp til den enkelte, sier Sofia.

– For tross alt, det er jo et liv. Og hvem er vi til å leke guder og si at ingen barn med Downs syndrom burde leve? Jeg synes ingen burde stille seg i den posisjonen der de bestemmer hva som er rett for alle, legger Filip til.

Et lyspunkt for fremtiden

Den seneste tidens debatt om bioteknologiloven har jevnlig minnet dem på valget de tok for et halvt år siden. De har ikke orket å følge så mye med, men de har en klar tanke om hva de mener om påstandene om sorteringssamfunnet:

– Jeg har også lurt på om jeg med denne avgjørelsen sier at barn med Downs syndrom ikke bør få leve. Men det er ikke poenget her. Vi må forholde oss til virkeligheten. Realiteten er at dersom andre politikere hadde fått bestemme, ville jeg fått et barn med behov som jeg ikke kunne tatt hånd om på riktig måte. Barnet ville lidd, søsknene hans ville lidd, vi ville lidd og hele samfunnet hadde måttet betale for det, sier Sofia.

De er likevel opptatt av at alle som står i en lignende situasjon som dem må ta seg tid til å tenke nøye over valget de tar. Selv skulle de ønske de hadde hatt mer tid.

– Man er nødt til å reflektere over det man velger, veie opp og ned og prøve å tenke på konsekvensene valget vil få. Mange vil nok føle seg fanget og gjøre noe de egentlig ikke ønsker – enten den ene eller andre veien. Det er skummelt, sier Filip.

At de har valgt å begrave sønnen sin, har tvunget dem til å forholde seg til valget de tok. Det tror de at de har hatt godt av.

– Jeg er så glad for at jeg har et sted jeg kan gå og reflektere over den prosessen vi har stått i. Hvor jeg kan minnes ham og alt det tøffe vi måtte gå gjennom. Det er jeg så takknemlig for, midt i alt det vonde, sier Sofia.

Ingen av dem vil kalle seg spesielt religiøse, men den seneste tidens hendelser har fått dem til å se litt annerledes på livet og døden. Etter aborten håpet de sjela hans på en eller annen måte ville komme tilbake, kanskje i en ny baby. At det muligens var en slags mening med at de så vidt rakk å finne ut av sønnens tilstand før det var for sent.

De sa til hverandre at dersom sjela hans fortsatt fantes der ute, måtte han gi dem et tegn om at han ville komme tilbake.

Etter den samtalen gikk de ut for å handle, og det første som møtte dem på bakken var en rosett i samme blåfarge som den Sofia ga til Filip den dagen hun fant ut at hun var gravid. De to rosettene ble liggende på hylla over kjøkkenbenken som en slags påminnelse gjennom hele våren. De har både minnet dem på hva de har tapt, men også gitt dem et slags håp om en lysere fremtid.

Dagen etter nedsettelsen på Vestre gravlund sitter foreldreparet igjen ved kjøkkenbordet. Filip forteller at det var lettere å dra fra sønnen denne gangen, for på en måte var det som han også ble med dem hjem. De to kom nemlig ikke alene til barneminnelunden, selv om det så slik ut. I magen til Sofia lå en ti uker gammel blindpassasjer.

Klok av skade er de forsiktige med å glede seg for mye ennå, til de vet om babyen er frisk, men for Filip gir det tyngste halvåret i hans liv nå en slags mening:

– Vi dro fra sykehuset uten ham, men fra minnelunden med ham. Sånn kommer han også alltid til å være med oss.

[ Da Joy Mogensen så sin datter for første og siste gang ble hun minnet om Guds kjærlighet ]