Å betrakte andres lidelse gjennom linsen

En katastrofe kan være vanskelig å forstå for den som ikke står midt oppi det. Under koronakrisen har vi likevel fått føle med andre menneskers lidelse. Takket være fotografene.

Reportasje

Da omfanget av virusutbruddet slo inn over oss, ble det fra myndigheter, aviser og tv-skjermer erklært krig mot viruset. Alle kampmidler ble tatt i bruk.

Et av de viktigste våpnene har vist seg å være kameraet, og kvinnene og mennene bak: fotografene. Disse fotografene har nå funnet seg en ny slagmark, kampen mot koronaviruset.

Tett på virkeligheten

Krigsretorikken viste seg i stor grad å virke. Som under dekning av krig og katastrofer, kom også bildene fra kampen mot viruset som et sjokk på de fleste av oss.

Bildene viste med all tydelighet at fienden i liten grad tok fanger. Her viste de hjerteskjærende scener av lidelse og død. Alt dette mens realiteten krøp oss nærmere og Norge ble stengt ned.

En av disse reportasjene sto i storavisen The New York Times, 27. mars, under tittelen « We Take The Dead From Morning till Night.»

I et større og forseggjort fotoessay tar fotografen Fabio Bucciarrelli og journalisten Jason Horrowitz oss med til den hardt rammede italienske byen Bergamo. Her var vi med Røde Kors sine hjelpearbeidere i møte med smittede og deres nærmeste og naboer som lever i frykt, til overarbeidede ambulansepersonale og overfylte sykehus, hvor slitne leger og sykepleiere gjør alt for å redde liv.

Bildene er nære og medfølende. Med respekt viser de et samfunn i kamp mot det snikende og dødelige viruset.

LES OGSÅ: 109 italienske prester har dødd av koronavirus

Et annet eksempel er storsatsingen som den tyske avisen, Süddeutsche Zeitung, publiserte i sitt helgemagasin 24. april. De hadde engasjert fotografer fra det velrenommerte fotokollektivet Magnum og gitt fotografene i oppgave å speile hvordan koronaviruset virker på mennesker verden over. 20 av Magnum Photos fotografer publiserte sine bilder i reportasjen og felles tema for oppdraget var «håp i koronaens tid».

Enda et eksempel er Magnumfotografenes bidrag til et spesialnummer om koronaviruset i motebladet Vouge og Magnum Photos permanente samarbeid med National Geographic, også med bilder med temaet koronaviruset og hvordan epidemien påvirker verden.

SE OGSÅ: Bildereportasje: Viruset jager folk vekk fra hovedstadsgatene

Fotografens rolle

Hvilken rolle forventer vi, som betraktere, at fotografen skal ha? Den kjente amerikanske kulturkritikeren og forfatteren Susan Sontag har skrevet flere bøker om fotografi og hvordan vi tolker bilder. Hennes bok Å betrakte andres lidelse (Pax forlag 2004) handler om katastrofe- og krigsfotografiet. Her tar hun for seg hvordan vi som lesere møter bildene og hvordan de påvirker oss.

Vi vil at fotografen skal være en spion i kjærlighetens og dødens hus, og at de som blir fotografert skal være oppmerksomme på kameraet: De skal bli «overrumplet».

Å beskrive et helvete forteller oss selvsagt ingenting om hvordan man skal redde folk fra dette helvetet, eller hvordan man skal kvele helvetesflammene. Det er likevel en egenverdi i å erkjenne, å utvide, vår egen forståelse av hvor mye lidelse forårsaket av menneskelig ondskap som faktisk finnes i den verden vi deler.

Humanitet i bildene

Hvordan tenker så fotografene om jobben de gjør? En av de mest berømte fotografene som med sine bilder fra borgerkrigene på Kypros og Libanon, konflikten I Irland og krigen i Vietnam, for ikke glemme hans skildringer av de mindre privilegerte i hjemlandet, England, Don McCullin, har sagt dette om hvordan han tenker på sin rolle som fotograf:

«Fotografi er for meg ikke å se, men å føle. Hvis du ikke kan føle det du iakttar, vil heller ingen andre føle noe når de ser på bildene du har tatt.»

Han mener med andre ord det ikke bare er å trykke på kameraets utløser for å ta et bilde, men at man som fotograf må ville noe med bildet man tar. En vilje til å vise fram det man føler for betrakteren - og fotografens tro på at dette kan ha en betydning.

Ved å beskrive andre menneskers lidelse kan fotografen vekke medfølelse hos betrakteren. Det er mange eksempler på dette fra fotografier tatt i krig og katastrofer.

Den amerikansk-sveitsiske dokumentarfotografen Robert Frank, er ennå kortere i sine tanker om fotografens rolle: «Det er én ting fotografen må bevare: Humaniteten i øyeblikket.» Denne humaniteten og medmenneskeligheten har i stor grad kommet frem i både enkeltbilder og reportasjer i dekningen av kampen mot koronaviruset.

LES OGSÅ: «Tante Gudnys» krigsfortelling ble dysset ned: – Det kunne blitt et annet liv

Personlig risiko

Man kan hevde at fotografen bare gjør jobben sin. Det er nok riktig. Men han eller hun går også inn med personlig risiko for å skildre lidelser, enten det er i krig og konflikt eller i forbindelse med epidemier, som nå. Krig og katastrofer er som oftest grusomme og vanskelig for oss å forstå. Det skjer også som oftest langt vekke fra vår komfortsone. Nå har den truet oss. Det forstår enhver helsearbeider. Fotografen gir oss bildene, slik at vi andre også kan forstå.

I disse koronatider er det også tatt flere ikoniske bilder som ikke nødvendigvis direkte skildrer menneskelig lidelse og død. Bildene av paven på vandring i et folketomt Roma, paven alene på Petersplassen og paven som ser ut fra vinduet på en tom Petersplass, mennesker i bønn, med flere meters avstand ved klagemuren i Jerusalem, er bare noen av disse, og flere vil følge.

Takket være fotografene.

LES OGSÅ:

• I dette koret har 45 blitt korona-smittet og to har dødd

«Aisha» er døpt, men fortsatt muslim

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje