Fra misjonsmarken har det kommet dramatiske fortellinger om mennesker som kommer til tro, og som vender seg bort fra sitt gamle liv – koste hva det koste vil.
Men det er slett ikke alltid slik det skjer.
Terje Bjørkås, misjonsleder i Den evangelisk lutherske frikirke (Frikirken), forteller at kirkesamfunnets fremgangsmåte for misjon til muslimer har endret seg de seneste ti-femten årene.
For i Frikirkens misjonsteam vokste det frem nye erkjennelser av at betegnelsen «kristen» var vanskelig for mange muslimer å forholde seg til.
Å være kristen forbant de med å være vestlig, og dermed med moralsk forfall vist på såpeserier på TV.
– Kristendom var for dem synonymt med et utsvevende og umoralsk liv. Så vi begynte å spørre oss: Må man egentlig kalle seg kristen for å tro på Jesus? sier Bjørkås.
Resultatet ble en endret strategi som springer ut fra en erkjennelse av at tradisjonell misjon gjerne har vært opptatt av å gjøre de man misjonerer for «mer lik oss», forteller Bjørkås.
Å være kristen har i mange tilfeller betydd «å bli mer vestlig».
– Det er det mange som ikke ønsker å være. Men det betyr likevel ikke at de ikke kan tro på Jesus som frelser. Vi har derfor begynt å snakke om Jesus-troende muslimer, slik som vi snakker om messianske jøder, sier han.
Innebærer fare
En annen grunn til Frikirken i noen områder unngår å bruke betegnelsen «kristen», er at det i konservative muslimske områder kan være livsfarlig å konvertere.
Den tradisjonelle forventningen om at en konvertitt for å være kristen må bekjenne troen offentlig, koste hva det koste vil, er ikke lenger like gjeldende.
Terje Bjørkås sier Frikirken ikke ønsker å pålegge noen å bekjenne offentlig at de er blitt kristne.
– Det er opp til den enkelte om og når man ønsker å bekjenne troen offentlig. Jeg vil ikke pålegge noen en offentlig bekjennelse når jeg vet at det vil ha som konsekvens at vedkommende havner i livsfare. Det er ikke min oppgave. Om en muslim kommer til tro på at Jesus er veien til frelse, og bekjenner det i sitt hjerte, er det viktigere enn at han proklamerer det på torvet i landsbyen, sier Bjørkås.
Han sier han får høre om mange muslimer som ber til Jesus i moskeene de går i, ofte uten at andre vet at de er Jesus-troende.
Risikoen for forfølgelse er et stort dilemma for misjonærene, forteller han.
– Hvis noen tar imot evangeliet, vil det sannsynligvis medføre lidelse. Det er en stor utfordring for oss. Samtidig ser mange av de kristne som blir forfulgt annerledes på forfølgelse.
Kontekstualisere
Frikirken har også blitt mer opptatt av å kontekstualisere misjonsbudskapet til den konteksten menneskene de misjonerer for faktisk befinner seg i.
De er blant annet opptatt av å bruke fortellinger fra Bibelen som er kjent blant muslimer som et springbrett for å snakke om kristendommen. Det innebærer at misjonærene må ha god kjennskap til Koranen.
– Jøder, muslimer og kristne har langt på vei det samme gudsbildet, men jøder og muslimer mangler «en forsonet Kristus». Både mosebøkene, salmene og profetene i Det gamle testamentet er hellige tekster innenfor islam. Det er også evangeliene, og da særlig Markusevangeliet. Vi bruker disse tekstene aktivt når vi snakker med muslimer, og har samtaler ut i fra tekster de kjenner til, sier Bjørkås.
– Blir dette en slags blandingsreligion?
– Nei, det er snakk om en oppriktig bekjennelse og omvendelse til Jesus. Omvendelsen skjer mer i det skjulte enn det vi kanskje ser for oss når vi snakker om omvendelse. Men det betyr ikke at den ikke er reell.
Bjørkås forteller om en bekjent av ham, som er vokst opp som muslim.
– Han sa til meg at han i alle sine horisontale relasjoner vil forbli muslim hele livet. Men at han vertikalt ville være Jesus-troende. Der ligger essensen i strategien vår. Det handler om at man ikke trenger å bytte kulturell innpakning for å komme til tro.
Flere og flere
– Hvor mange mennesker er det snakk om?
– Globalt sett tror jeg nok det er snakk om millioner. Men det er vanskelig å estimere, fordi mye skjer i hemmelighet.
Bjørkås sier de er sikre på at relativt store grupperinger har blitt Jesus-troende muslimer de seneste årene.
– Én årsak tror jeg er at mange dypt troende muslimer har blitt desillusjonerte av oppblomstringen av jihadisme, og særlig av IS. De kjenner ikke igjen sin egen religion. For noen blir kristendommen et alternativ, sier han.
Bjørkås viser til den amerikanske akademikeren og misjonæren David Garrison, som har skrevet boken A wind in the house of Islam. Over flere år reiste Garrison fra Vest-Afrika til Indonesia og besøkte og intervjuet muslimer som hadde blitt kristne.
Garrison ønsket også å talfeste steder der store grupper gikk over fra islam til kristendom. Han laget en definisjon der over 1000 døpte over en 20-års periode regnes som én «bevegelse» fra islam til kristendom.
Han hevder det i 2013 fantes minst 69 bevegelser i den muslimske verden, og mener antallet har vokst siden den gang.
Én årsak til veksten blant kristne tror jeg er at mange dypt troende muslimer har blitt desillusjonerte av oppblomstringen av jihadisme, og særlig av IS. De kjenner ikke igjen sin egen religion.
— Terje Bjørkås - misjonsleder i Frikirken
Radikalt
«Petter» har sammen med sin kone vært misjonær for Frikirken i et land i Midtøsten i mange år. Av sikkerhetshensyn kan Vårt Land ikke oppgi «Petters» egentlige navn, eller hvilket land han og familien befinner seg i.
Da Vårt Land snakker med «Petter» på Zoom, er det fredagsfri i landet. Med jevne mellomrom gir han beskjeder på arabisk til barna sine, som leker med nabobarna.
Familien har ikke dratt hjem til Norge under koronakrisen.
«Petter» sier det å kalle seg kristen innebærer et enormt identitetsskifte for muslimer i området der han bor.
– Man kan se hvem som er kristne på 100 meters avstand, ut i fra hva de har på seg, hva de heter, eller hvordan de hilser. For mange her representerer vestlig kristendom sex og fyll. Kristendom er en identitetsboks som inneholder så mye annet enn den faktiske troen på Jesus, sier han.
Misjonæren forteller at det er vanskelig for utenforstående å forstå hvor radikalt det er for en muslim å si til familien sin at hun eller han er blitt kristen.
– Det er som å si til sin far at man ikke ønsker å være barnet hans lenger. Da kan det være lettere å si at man har hatt opplevelser med Jesus, og at man har blitt en troende, for eksempel.
«Jesustroende muslimer»
«Jesustroende muslimer» er et uttrykk «Petter» bruker.
– Men det er ikke sånn at vi oppfordrer folk til å fornekte troen sin heller. Det velger de selv. For mange er det likevel slik at de etter en stund begynner å fortelle. Aller vanskeligst er det nok å fortelle det til familien, og det venter man kanskje aller lengst med.
Prosessene tar som regel lang tid, i gjennomsnitt ca. fem år, forteller «Petter».
Han bruker historien til en kvinne han selv har fulgt opp, her gitt navnet «Aisha», som eksempel.
«Aisha» var en dypt troende muslim som hadde en kristen kollega.
Han spurte henne noen spørsmål om troen hennes.
– Hun ble irritert, og begynte å søke etter svar på nettet for å se om det kollegaen sa var riktig. Etter en stund sa kollegaen til henne at han hadde drømt om henne, og at hun i drømmen hadde et kors i pannen.
Kollegaens drøm berørte «Aisha».
– Hun begynte å søke på nettet etter Jesus, og kom i kontakt med noen kristne i Tunisia. De visste at vi var misjonærer, og tok kontakt med oss. Slik kom vi i kontakt med henne.
Etter noen måneder med kontakt via internett møtte «Petter» henne.
– Og etter noen måneder lot hun seg døpe. Nå leder hun en husgruppe. Men hun har ikke sagt noe til familien. De er konservative muslimer, og hun er redd faren hennes kan komme til å drepe henne hvis hun forteller hva som har skjedd.
Det er helt uaktuelt for «Aisha» og andre i hennes situasjon å gå i en kirke.
– Det hadde vært farlig både for dem selv og for de som allerede går i kirken. Vi har stor tro på huskirker, og møter i hjemmene, sier «Petter».
Drømmer har en viktig rolle i mange muslimske land, og blir tillagt stor vekt. Det er gjennom drømmer at mange muslimer har sitt første åndelige møte med kristendommen
— «Petter» - misjonær i Midtøsten for Frikirken.
Stadig flere
«Petter» sier han hører om stadig flere med historier som ligner «Aishas». Det er likevel vanskelig å tallfeste konverteringene nøyaktig, siden de fleste skjer i hemmelighet.
Én årsak til bevegelsene fra islam til kristendommer de voldsomme samfunnsomveltningene i Midtøsten det siste tiåret, med Den arabiske våren på den ene siden og fremveksten av IS på den andre, tror han. En annen årsak er ny teknologi.
– Det sies at det er flere muslimer som har blitt kristne de siste ti årene enn det har vært de siste tusen årene. Det er en ny åpenhet, tror jeg. Det henger nok sammen med at tilgangen til mobiltelefoner gjør det vanskeligere for myndighetene å styre hvilken informasjon folk får. Og samfunnsendringene gjør at folk stiller mer spørsmål. Mange dypt troende muslimer er lei av dobbeltmoral, for eksempel.
Han sier han hører flere og flere historier om mennesker som har drømmer der de opplever at de møter Jesus.
– Drømmer har en viktig rolle i mange muslimske land, og blir tillagt stor vekt. Det er gjennom drømmer at mange muslimer har sitt første åndelige møte med kristendommen, sier «Petter».
Spørsmål
«Petter» sier det første spørsmålet han møter hos muslimer som av en eller annen grunn har blitt nysgjerrig på kristendommen og kommet i kontakt med ham, er synet på Bibelen. Deretter kommer spørsmålet om hvordan Jesus kan være Guds sønn, og treenighetslæren.
– Mange har lært at Bibelen er en bok som er blitt endret på av de kristne, og derfor er korrupt. Og så har man spørsmål om hvordan Gud kan være Jesu far, om det betyr at Gud hadde en intim relasjon med Maria. Sånne ting.
«Petter» sier de gjerne bruker profethistorier som står i både Koranen og Bibelen når de snakker med noen som er nysgjerrige.
– Men etter hvert legger vi vekk Koranen. Vi kritiserer aldri troen deres, men er samtidig veldig tydelige på at det er Bibelen som er rettesnor for troen, og at vi tror fullt og helt på Bibelen og på Jesus som frelser.
«Petter» sier de av og til får spørsmål om det de driver med kan være religionsblanding, også kalt synkretisme.
– Og for oss er det veldig viktig at troen på Bibelen og Jesus er klokkeklar. Samtidig døper vi de som bekjenner at de tror at Jesus døde for deres synder. De har tatt et veldig tydelig valg. Da venter vi ikke med å døpe.