Novellesamlinga til Caroline Albertine Minor er jamn og perfekt som eit egg ein kriblar etter å knuse

Allereie i det eg opnar boka, og ser forfattarportrettet av danske Caroline Albertine Minor, kjem eg på kvifor noveller ofte ikkje er den sjangeren eg føretrekk å lese. Det er noko reint og elegant over kombinasjonen av den kvite bakgrunnen og den kvite, lytefrie huda, det symmetriske ansiktet, det oppsette håret. Berre den einslege øyreringen i sølv, plassert i hjørnet av øyret heller enn i flippen, vitnar svakt om det skeive, det avvikande, som også gjerne høyrer novella til.

Og heldigvis – når ein kjem under Velsignelser si nøytrale, preglause overflate oppdagar ein at tekstdjupet rommar stor litterær rikdom.

Sex og frustrasjon