Forsvunnet og gåtefullt alterteppe får nytt liv

Ved Bilden gård står åtte steiner i ring rundt en midtstein som kalles Kongssteinen. Det tause gravminnet fra jernalderen forsvinner ikke lett. Stavkirka på gården ble reist flere hundre år seinere.

Mange gårder på Hadeland hadde slike kirker, også mange steinkirker som ligger der den dag i dag. Bildenkirka lå øde i et par århundre før den ble helt borte på 1700-tallet. Da var alterteppet allerede borte.

Plantefarging

Søsterkirkene og Steinhuset på Granavollen vitner om liv og status da og nå. Like ved ligger Glasslåven der forfattere, komponist, glass- og tekstilkunstnere har sine «huler». Olaug Salthe er en av de nytilkomne.

Arbeidsbordet hennes er dekket av et to meter langt nyvevd ullteppe innfarget med planten vaid fra korsblomstfamilien, en plante der er mulig å plukke utenfor husveggene på sommerstid. I vinduskarmen ligger de først buntene med ferdigspunnet broderitråd av ull fra spelsau. Fargingen er i gang. Tre farger er alt hun trenger: Grønn, rød og gul. Svart og hvitt sørger sauene for.

– Den opprinnelige fargen er indigo, men jeg tviler på at de hadde den fremmede planten her på 1100-tallet. Til å farge bunntekstilet har vi valgt vaid, som vokser på Hadeland og som i all tid er brukt til å farge ull, lin og silke blått, forteller Salthe.

Raritetskabinett

Rundt den tida Bilden kirke gikk ut av bruk, ble Ole Worm født i Århus. Han studerte medisin ved flere europeiske universitet og interesserte seg stadig ivrigere for oldtidsforskning og særlig for runer. Som andre samtidige samlet han gjenstander til sitt raritetskabinett. Alliert med biskoper i Norge, fikk han tegnet av og samlet inn runer fra store deler av landet.

Til Hadeland kom lagmannen og legen Peder Alfssøn. Han fikk høre om runer på et fillete alterteppe på Bilden. Han malte en akvarell på størrelse med et A4-ark og sendte den til København sammen med teppet og en beskrivelse. Gjennom sitt arbeid reddet Worm mye kunnskap for ettertiden. Skissen med den korte beskrivelsen fra Peder Alfssøn befinner seg fortsatt i de Arnmagneanske samlinger ved Universitetet i København. Teppet forsvant.

– Det er originalkildene våre. Ingen gjenstander, bare akvarellen, samt Alfssøns og Worms beskrivelser. Teppet er målt til fire sjællandske alen bredt og en og trekvart alen høyt (80 X 195 cm). Bildet dekker en vanlig bredde på et alter fra middelalderen, forteller Salthe.

Steinhuset

Når hun er ferdig med sitt møysommelige arbeid om ett års tid, skal teppet få tilhold i Steinhuset på andre siden av jordet for Glasslåven. Huset er omtrent like gammelt som alterteppet, og er den eneste gjenværende middelalderske steinbygning i bygde-Norge som ikke er kirkelig. For fire år siden besluttet styret i Stiftelsen Steinhuset å gjenskape Bildentekstilet som utsmykning av Steinhusets første etasje.
– Jeg har brodert mange prøvelapper, sier Salthe og peker på veggene.

---

Alterteppet

• Et tapt tekstil datert til 1150-1250.
• Hørte til i Bilden stavkirke på Hadeland.
• Kjent gjennom en akvarell fra 1627.
• Tekstilet forsvant trolig rundt 1670.
  
  Teppet inneholder runeteksten «Loden merket varet for Ragnhild, sin søsterdatter».
• 
  Stiftelsen Steinhuset står bak prosjektet og Morten Stige er prosjektleder.
  
  Gjenskapningen av teppet skal også gi læring til deltakere og lokalmiljø gjennom seminarer, blogg og annen formidling.
• Olaug Salthe (67) har bakgrunn som tekstilkunstner og pedagog, og har en mastergrad i tradisjonskunst.
  Brodertråden er håndspunnet av Guri Snellingen. Garnet er farget av Hege Dagestad, og bunnstoffet er vevet av Gro Lyngstad på Grinakervev.

---

Arbeidet fyller meg med glede.

—   Olaug Salthe

Placidus var en romersk soldat som var på hjortejakt. Plutselig snudde hjorten seg mot han, og mellom hornene hadde den et lysende kors. Placidus ble kastet av hesten i forskrekkelsen. Hjorten snakket til ham: Placidus, hvorfor forfølger du meg? For din skyld kom jeg for å åpenbare meg for deg i dette dyret. Jeg er Jesu Krist, som du nå tjener uten å vite det. Placidus lot seg døpe og tok navnet Eustachius.

Etter omvendelsen fulgte lange tider med prøvelser for ham og familien. Legenden ender i deres martyrium. Sankt Eustachius ble skytshelgen for jegere og for alle som møtte motgang. Legenden om hjortejakten ble et populært motiv i middelalderens kirkekunst.

Uløst gåte

Gåten er likevel ikke løst. Prosjektleder Morten Stige påpeker at hjorten mangler korset i geviret.
– Det er derfor dårlig grunnlag for å si mer enn at det er en gjengivelse av «den store jakten» som er et annet motiv som var vanlig i romansk kunst og som vi kan følge tilbake til antikken, sier han.

Olaug Salthe må en tur til Gran for å kjøpe syntetisk sytråd. Det håndspunnede garnet må reserveres til broderingene. Men hjelp av datateknikk har hun fått laget omriss av alle figurene. De skal overføres til teppet med matpapir. Deretter nøster hun konturene med tråd før hun river vekk papiret. Først da kan broderingene starte.

Hjemme i Tinn har hun fått laget et sybord av to rammer som stoffet skal strammes mellom for å lette broderingen.

Arbeidsglede

Selv sømmen er såkalt dobbelt leggsøm. Teknikken gjør det mulig å få fram ulike teksturer i bildet. Blandt annet Røntekstilet fra samme tid er laget med slik søm. Hun viser oss prøvene fra egne forsøk.

– Å fram ansiktsuttrykkene med få sting er en utfordring, sier hun.

– Hva fyller dette arbeidet deg med?

– Med glede. Jeg er et troende menneske og er glad i kirka mi, sier hun og gå bort til det lille bokbordet ved vinduet.

Der finner hun et bibelvers fra 2. Mosebok som er hennes inspirasjon:

«Han har fylt dei med visdom i hjartet til å gjera alt slag handverk og kunstnarleg arbeid, og til å veva i farga garn og fint lin – i purpurblått, purpurraudt og karmosinraudt. Dei skal tenkja ut og laga kunsthandverk av alle slag.»