De leter etter kuren for evig liv

Aubrey de Grey og andre transhumanister anser alderdommen som en sykdom, og mener kuren er like rundt hjørnet.

Reportasje

På bakværelset av biblioteket står en pensjonist og roper:

– Jeg vil ikke bli et av de siste menneskene som dør!

Alderdommen har satt sine merker på 79-åringen. Han luter fremover der han står på linoleumsgulvet og det er nesten som om man hører det knirker i leddene når han hytter med neven mot forsamlingen.

– Vi fikk atombomben på tre år fordi vi måtte. Vi kom oss på månen i løpet av sju år fordi vi trodde vi måtte. Vi får til dette også. Vi må bare bestemme oss.

Med hyppige temposkifter og sporadiske skrik, informerer han om at biologer har reversert aldringen hos mus. At det maksimalt er 150 år unna at man kan gjøre det samme hos mennesker, men at det er for seint. Det er derfor det trengs penger – a lot of money, money, money! – så forskningen kan akselerere.

Omsider siger han ned igjen på stolen, som er pakket inn i plastikk, uvisst av hvilken grunn.

– Vi har utallige trillioner i statsgjeld, mumler han. – Hva gjør det om vi får noen milliarder til?

Århundrets prosjekt

Historikeren Yuval Noah Harari skrev i bestselgerboken Homo Deus at menneskeheten trolig vil gjøre et helhjertet forsøk på å leve evig i det 21. århundret. I Hararis øyne vil ønsket om evig liv stige i takt med en stadig mer ekspansiv legevitenskap.

Foreløpig ser udødelighetsprosjektet ut til å ha liten folkelig appell. I en undersøkelse utført av Sapio Research svarte bare 21 prosent av alle briter at de ønsker å leve evig. En av grunnene er kanskje at prosjektet i seg selv virker lite folkelig. Hittil har de mest profilerte forkjemperne vært techmillionærer og andre rikinger, som tilsynelatende har alt som kan kjøpes for penger.

Slikt sett vil nok mange akke «åh selvfølgelig» ved opplysningen om at dette møtet finner sted i Berkeley, like over bukta fra San Francisco. Mannen som nettopp har skreket det transhumanistiske gospelet er imidlertid ikke noen klassisk Silicon Valley-eksentriker, som tar infrarød badstue og injiserer stamceller i ansiktet for å se ung ut. Ira Brightman, som han heter, er hverken techmillionær eller rik. Han har kommet med undergrunnsbanen fra den økonomisk vanskeligstilte nabobyen Oakland, der han bor i en knøttliten leilighet.

Vi er kjent som transhumanister, men vi trenger et kort og fengende navn, som Black Lives Matter eller metoo.

—   Ira Brightman, antialdringstilhenger

Livets jammerdal

Brightman ønsker meg velkommen i ettromsen en ukes tid uker etter møtet. Hyllene inni sovealkoven er lesset opp med bøker og en tilårskommen datamaskin durer bak en diger pappkasse.

Han forteller at han har mislykkes med det meste han har drevet med i livet. Han er barnløs og ugift. Han sier at kvinnen han elsket stakk av gårde med en annen. Profesjonelt sett gikk også mye på tverke. Bøkene han skrev ble aldri utgitt. Vitsene han pønsket ut ble fremført på standup-klubber, men aldri på TV. Heller ikke lærergjerningen fikk han dreisen på. Som vikarlærer i New York fikk han ofte oppdrag i de røffeste skolene i Harlem og han følte aldri at han vant elevenes respekt. Likevel holdt han det gående med vikariater og andre strøjobber til han fikk et nervøst sammenbrudd på 2000-tallet.

Man kan saktens spørre seg seg selv hvorfor en mann som har tråkket så lenge rundt i livets jammerdal er så desperat etter å leve evig, men før jeg rekker å parfymere spørsmålsstillingen, kommer han meg i forkjøpet.

– Da jeg traff bunnen, gikk det opp for meg at livet var det eneste jeg hadde. Tenk det, jeg måtte nesten bli suicidal for å skjønne hvor viktig livet var for meg, sier han. – Det handler om valg. Når man dør er man brått ingenting. Det er så dumt og latterlig. Jeg vil kontrollere aldringen.

Han pauser snakkestrømmen, som velter ut med brooklynsk aksent, ikke helt ulikt den jevnaldrende Bernie Sanders, som vokste opp bare noen kvartaler unna ham, i New York.

– Nå som jeg snart er 80 år ser jeg hvordan kroppen forfaller. Det er ikke noe hyggelig syn, men det er interessant på et vis. Det er som om naturen sier ifra. Den vil at du skal vekk. Den sier: «Du hadde sjansen til å reprodusere deg, men du fikk det ikke til. Nå kan du fjerne deg!»

---

HALE

  • Grasrotbevegelsen HALE (navnet er nå bestemt) ble grunnlagt i Berkeley i 2020.
  • Aubrey de Grey er aldersforsker og har skrevet boken The Mitochondrial Free Radical Theory of Aging. Han har også holdt flere populære TV-foredrag om antialdring. Til daglig leder han Sens Research Foundation.
  • SENS Research Foundation ble grunnlagt i 2009 og holder til i Silicon Valley. Forskningssenteret undersøker ulike terapimåter som kan stagge og reversere aldring.

---

Imot naturen

Brightman påpeker samtidig at menneskeheten for lengst har sluttet å adlyde naturen og at han heller ikke har noe ønske om å være føyelig.

– Vi er allerede i gang. Vi har pacemakere og alt mulig annet. I San Francisco lager de nå ekte kneerstatninger ved hjelp av stamceller.
Han knipser pekefingeren mot kneskåla.

– Kneet mitt er ødelagt, men jeg har ikke råd til et slikt nytt fancy ett med minstepensjonen min. Jeg må få meg en gammeldags protese av keramikk og metall. Du vet, teknologiske fremskritt nyttiggjøres alltid først av de rike.

Bernie Sanders-likheten blir enda tydeligere når han snakker om sosial omfordeling og udødelighetsforkjempernes elitistiske image.

– Jeg satte opp en hjemmeside som het Include Everyone. Den tittelen spiller på at det er urettferdig at nålevende ikke skal få muligheten til å kontrollere alderdommen, slik fremtidige generasjoner kan. Samtidig forsøkte jeg å formidle at at de ikke er noen grunn til at aldersreverserende behandling skal være forbeholdt de rike.

– Noen vil likevel si at prosjektet ditt er egoistisk. Det finnes nok av folk som har mer prekære problem. Noen lever ikke engang til myndighetsalder. Hvorfor dedikerer du deg til dette formålet?

– Jeg står meg selv nærmest, såpass ærlig skal jeg være. Samtidig dør stadig færre av sult og enkel kurerbare sykdommer. Fra mitt utsiktspunkt er dette det mest prekære problemet.

Navnevalg

Brightman mener poenget med en bevegelse er å folk til å tenke det samme som en selv. Tilbake på møtet i Berkeley diskuterer han og de drøyt 60 andre fremmøte hvordan de skal bevege de store massene.

– Vi er kjent som transhumanister og immortalister. Vi kan ikke være en bevegelse under flere navn, sier Ira.

– Vi trenger et kort og fengende navn, som Black Lives Matter eller metoo.

Diskusjonen går om hvilke avveininger som må gjøres for at de kan favne bredere. Noen av møtedeltagerne liker navnet HALE, som ordrett – med litt velvilje – kan oversettes til evigung, men også er en forkortelse for Health And Life Extension.

– Vi må snakke om livsforlengelse som en bivirkning av bedre helse, sier en langskjegget brite.

Han har smuglet inn en flaskeøl på biblioteket og tar seg en slurk før han fortsetter.

– Aldring er skadeverk i kroppen. Vi vil rette opp skadene og heve livskvaliteten til folk, så får vi se hvor mange år det blir. Det må kommuniseres klart og tydelig.

Den langskjeggete briten er ingen hvemsomhelst. Aubrey De Grey, som han heter, er aldersforsker og har vært i medienes søkelys siden han uttalte på amerikansk fjernsyn tidlig på 2000-tallet at det første mennesket som vil bli 150 år allerede lever i blant oss. Senere tok han luven av den oppsiktsvekkende uttalelsen ved å komme med enda mer oppsiktsvekkende uttalelser, nemlig at vi kan leve til vi er 1.000 år og kanskje evig.

Aldring er sykdom

På dagtid driver de Grey senteret SENS Research Foundation i Silicon Valley, som forsker på hvordan man både kan stagge og reversere aldring.

Døren inn til forskningssenteret er vidåpen en dag i januar og en hund tasser rundt i resepsjonen. De Grey viser vei innover gangene, forbi noen nitrogentanker og en maskin som ser ut som en robotisert veverske. Inne på labben står en praktikant og pirker i en boks med rosa væske med en pinsett. Bortenfor står en annen og planter noen ampuller i en bøtte med is.

– Vi har fenomenale praktikanter her, sier de Grey og drar hånden gjennom det grånende skjegget.

Han har nådd sitt 56. år, men sier at hans biologiske alder er nærmere 40. Han mener likevel at antialdringsarbeidet ikke kan vente.

– 155.000 mennesker dør hver eneste dag og mer enn 20 prosent av aldersrelaterte sykdommer.

Aldring er uten tvil menneskehetens største problem, mener han.

Årlig bevilges fem millioner dollar til SENS Research Foundation, et beløp som har nesten tredoblet seg siden oppstarten i 2009. I de Greys øyne er det likevel fortsatt altfor lavt.

– Hvis jeg hadde hatt flere investorer så hadde jeg kjøpt hele dette bygget. Jeg hadde hatt fire ganger så mange labteknikere og vi hadde hatt flere prosjekter på gang. Vi gjør store fremskritt her, men fremskrittene ville selvsagt vært langt større om vi var flere.

Utflatning

De Grey mener at folk er i en proaldrings-transe og ikke vet sitt eget beste når de sier at de ikke vil leve evig.

– Aldring er så uhyggelig at folk skyver det vekk og lurer seg selv til å tro at det egentlig er positivt at vi har en begrenset tid på jorden. At det gjør tiden vi har til rådighet mer meningsfull. Dette er selvsagt bare noe sprøyt. Saken er den at nesten alle alltid vil leve lenger, så fremt helsa er god. En 80-åring vil bli 85. En 85-åring 90. Slik fortsetter det oppover. Når vi alltid vil bli litt eldre, så betyr det til sjuende og sist at de vil leve evig.

For få år siden publiserte forskeren Jan Vijg en rapport i det anerkjente tidsskriftet Nature, der han foreslo menneskeheten nærmer seg et slags overlevelsesplatå, altså et slags toppunkt for levealder. Vijg la til grunn statistikk, som viste at levealderen økte betraktelig på 1970 og 1980-tallet, men at man senere ikke har klart å holde takten oppe, til tross for betydelige medisinske fremskritt.

– Årsaken til at mange forlenget levelalderen sin i de første tiårene etter 1950 var at vi gjorde noen uvurderlige framskritt vedrørende ernæring, samstemmer de Grey. – Og som ved alle store fremskritt, så hadde det størst effekt i starten. Deretter dabbet det av. Altså, kurven Vijg viste til er forsåvidt korrekt, men det er ingenting som tilsier at den har flatet ut for godt. Den har flatet ut for en liten periode, inntil det kommer nye betydelige fremskritt.

Hunden har flatet ut på gulvet utenfor kontoret og De Grey har funnet seg en ny flaskeøl, som han løfter til munnen.

– I løpet av de neste fem årene vil vi kunne frembringe forskning som vil få flere ut av denne antialdringstransen. Folk vil ønsker nye behandlingsformer velkommen, fordi de ønsker å holde seg selv og sine nærmest friske. Motviljen vil forsvinne av seg selv, både blant vanlige folk og myndighetene.

På forskjellig planeter

Inntil videre har imidlertid ikke bevegelsen engang noe navn. HALE er et populært navneforslag på møtet, men tiden løper i fra Brightman og fortsatt henger et par hender i luften når klokken nærmer seg seks.

Brightman har en mistanke om at mange av nykommerne funderer på det samme og kaster ut spørsmålet som ikke har blitt stilt.

– Hvor skal vi gjøre av alle folkene når ingen dør og verden bli overbefolket? Vi kan kolonisere nye planeter, sier han.

– Å, ikke si det, sier de Grey og tar seg til hodet.

Brightman er tydelig overrasket over motbøren fra meningsfellen, men fortsetter ufortrødent.

– Vi kommer til å leve evig før eller senere. På ett eller annet tidspunkt må vi uansett finne ut av hva vi skal gjøre med folkene. Det problemet forsvinner ikke.

– Ved å si sånt støter du folk fra deg. Det vil få folk til å stritte imot, sier de Grey. – Forresten er det flere praktiske og logistikkmessige utfordringer ved å kolonisere andre planeter. Andre planeter har ikke ubegrenset med plass de heller.

– Vi kan enda lengre, til planeter i andre galakser.

Der slutter også diskusjonen. På møteværelset på hovedbiblioteket i Berkeley, trygt plassert på planeten Tellus.

Selv om Brightman har blitt to timer eldre, så er han trygg på at han ikke er to timer nærmere døden.

– Nå starter det, sier han på vei ut døra.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje