På kakefest med grammyvinnere

– Æææ! Et hår! Et lite mørkt hårstrå har landet på den kritthvite marsipanen, og i et øyeblikk lykkes håret med å stjele oppmerksomhet fra både makroner og gullkuler.

Jentene stimler sammen rundt kakefatet, og straks den ubudte gjesten er borte, strekker de hendene etter papptallerkner og gafler.

Vi er i Trondheim, der en korøvelse brått er blitt til en fest, og kakepynten avslører årsaken: En spiselig variant av logoen til musikkprisen Grammy, og et bilde av platecoveret til Lux i sukkerfondant.

Musikk-Oscar

Lux var platen som jentene her i Nidarosdomens jentekor spilte inn sammen med Trondheimsolistene i fjor, under lydtekniker Morten Lindbergs ledelse. Og sist søndag, rett før midnatt norsk tid, ble den premiert med «musikkens Oscar».

– Jeg hadde egentlig lagt meg, da jeg fikk melding fra noen som sa «Hallo! Vi har vunnet Grammy». Jeg gikk inn på Facebook med en gang, og da jeg skjønte at det stemte, ble jeg kjempeglad, forteller Maria Cordelia Skagen, og legger raskt til:

– Det ble vanskelig å sovne etterpå, for å si det sånn.

Skagen er 17 år. I åtte av dem har hun sunget i jentekoret. Og mens de yngste øver i naborommet, forteller Skagen og soprankollega Christine Unsgaard Tøndel (18) hvorfor de er blitt her så lenge.

– Det er et utrolig godt miljø. Du kan få støtte fra de andre jentene, og får gode og nære venner her, sier Tøndel.

– Også er det gøy å bli utfordret på et så høyt musikalsk nivå – hver dag! sier Skagen.

«Hvordan er det å leve i skyggen av guttekoret?»

Det spørsmålet fikk Anita Brevik da jentekoret var i oppstartsfasen. Det så dagens lys i 1992, og da fantes allerede Nidarosdomens kjente guttekor.

– Jeg har pleid å svare at vi har funnet oss en annen plass i sola, forteller Brevik, som er korets dirigent og kunstneriske leder.

Hardt arbeid ligger bak suksessen de har oppnådd. Hver uke møter jentene, som spenner fra 10 til 20 år, til øvelse. Året gjennom synger de på gudstjenester og konserter. De drar på turneer, spiller inn plater, og tar sponsoroppdrag. Men Breviks visjon for koret strekker seg utover det rent musikalske:

Møter fordommer

– Jeg er opptatt av at dette er dannelse – både musikalsk, og på andre måter. Det handler om disiplin, orden, tålmodighet: Om å stille forberedt, ikke være borte uten grunn, og å gjøre ting ordentlig. Og jeg opplever at jentene trives godt med det. De liker å bli tatt på alvor. De synes det fint å komme hit, og finne andre likesinnende som også liker å «nerde», sier hun.

Men Brevik legger ikke skjul på at å synge klassisk musikk, og i et kirkekor, ikke er noe flertallet gjør:

---

Nidarosdomens jentekor

• Ble stiftet i 1992, og er ett av fem kor tilsluttet Nidarosdomen.
• Koret deltok på platen Lux som nylig ble premiert med Grammy.
• Har ca 75 medlemmer og består av 'jentegruppa' (1013) år med 30 medlemmer og 'ungdomsgruppa' (14 – 20 år) med 45 medlemmer.
• I tillegg kommer aspirantkoret, som er knyttet til Trondheim kommunale kulturskole.
• Dirigent og kunstnerisk leder for Nidarosdomens jentekor er Anita Brevik.

---

– Jentene møter fordommer. Men de er sterke sammen, og her får de oppleve at det er helt andre ting enn klær og utseende som betyr noe: Nemlig kjærligheten til musikken, og det å skape noe sammen.

Stein på stein

De eldste jentene har gått en lang skole. Første trinn er aspirantkoret, som drives i samarbeid med kulturskolen i Trondheim. Her trenes barna i teori og gehør, i tillegg til stemmebruk. Og det er lang venteliste for å komme inn. Deretter prøvesynger de til jentekoret i tiårsalderen. For å få plass, må man kunne mer enn å synge rent. Man må også være i stand til å synge sammen med andre, ha enkle notelesingsferdigheter og forstå terminologien som brukes på øvelsene.

Etter hvert som de blir eldre, blir nivået høyere. Jentene følges opp av sangpedagog, og får stadig større utfordringer, men viktige deler av opplæringen skjer også helt av seg selv, forteller Brevik.

– Vi pleier å ha en felles øvingsweekend på høsten, der det pleier å skje mye. Da sitter de store sammen med de små, og de små plukker opp ting: Alt fra hvordan vi opptrer oss i mellom, til det vokale, som klangen i koret. Jeg merker hvordan de store går inn i oppgaven, men også hvordan de små ser opp til de store, forteller hun.

Blant de yngste på øvelsen i dag, er Amalia Elisabet Almaas på 10 1/2 år. Hun har allerede planlagt å stå løpet ut – til hun er blant de eldste.

– Jeg har sunget siden jeg var en liten baby. Og jeg elsker det! forteller hun opprømt.

Når kakepausen er over, setter hun seg på stolen sin blant andresopranene, som er den mørkeste sopranstemmen. Almaas ble plassert her da hun startet i koret. Men det er ikke sikkert at hun alltid blir der. Også jenter kommer i et slags stemmeskifte når de blir eldre og utvikler stemmen. En 1. sopran, som er den lyseste stemmen, kan derfor ende opp som en 2. alt.

Ny musikk

Men jentekorene får aldri tenorer og basser, slik som guttekoret. Det har følger for repertoaret: Den eldre klassiske musikken er oftest skrevet for guttekor med sopran, alt, tenor og bass. Langt mindre er skrevet for kun sopran og alt, hvilket har ført til at jentekoret har bestilt mye ny musikk, noe Lux-platen er eksempel på.

De siste årene har det likevel skjedd mye på feltet: Eldre musikk er blitt transkribert for damekor, og et av stykkene som det øves på denne kvelden, er et slikt: Mozarts Laudate Dominum. Mange kan allerede stemmen sin godt. Andre nøler litt.

– Ta en sjanse! sier Brevik flere ganger.

– Hvorfor er dette så viktig å si?

– Jeg vil at de skal tørre å by på seg selv, forklarer hun etter øvelsen.

– De vil være flinke, og vegrer seg for å gjøre noe de ikke er 100 prosent sikre på. Da blir de sittende å vente litt på naboen. Men det verste som kan skje, er jo bare at det blir en feil tone.

Psykisk helse

Brevik vet at koret krever mye av jentene. De eldste bruker i snitt et par dager i uken på det, og de strekker seg langt for å prestere. Dirigenten røper at hun har vært bekymret for hvordan dette slår ut.

– Det har vært mye snakk om «generasjon prestasjon» og unges psykiske helse. Og jeg har vært redd for at jeg legger stein til byrden, sier hun, og mener å ha sett en forandring de siste årene: Mens det før var helt unntaksvis at et kormedlem var innenfor PP-tjenesten, er psykiske helseutfordringer i dag langt mer utbredt blant jentene.

– Som samfunn har vi ikke kommet til bunns i det, og jeg har lært at jeg ikke skal gå inn i det: Det er proffe som må håndtere det. Men jeg vil vise at jeg vet, og at jeg ser dem, og så tenker jeg at vi skal ha et diakonalt perspektiv på det, ikke bare la dem forsvinne ut, men prøve å hjelpe dem til å klare seg gjennom korhverdagen, sier Brevik.

Jeg har vært redd for at jeg legger stein til byrden

—   Anita Breivik, dirigent og kunstnerisk leder.

Et fristed

– Hvorfor tror du det skjer?

– Det er vanskelig å vite. Men jeg tror det kan ha med sosiale medier å gjøre: Vi skal være flinke og tilstede i alle sammenhenger. Og tilgjengelige hele døgnet. Samtidig ser vi ikke alltid hverandre, fordi vi alle sitter med nesen ned i telefonen, sier hun, og legger til at hun har bestemt seg for å tro på jentene, når de sier at koret, på tross av kravene, blir et fristed, og at de tar med seg en trygghet herfra videre i livet.

– Når de har våget å synge foran et stort publikum, når de er blitt trodd på, og har jobbet hardt for å nå et mål, får de med seg noen verdier videre i livet. Og når jeg bruker ordet dannelse, tenker jeg også på trosopplæring. Jentene kommer inn i det fellesskapet som kirken er. De lærer liturgi, bibeltekster, trosbekjennelsen og Fadervår. Vi driver lite aktiv forkynnelse, men vi snakker litt om hva den og den teksten betyr, og vi synger om tro og tvil og lys og mørke. Og jeg ser hva de ofte tyr til hvis noen har det litt vanskelig: De tyr til sangtekstene sine. Det blir en skattekiste de øser av, og gir dem noen verktøy for livsmestring, avslutter Brevik.