Da russerne frigjorde konsentrasjonsleiren Auschwitz for 75 år siden, var leiren forsatt et katastrofeområde, og synet som møtte den jødiske, nederlandske legen Eddy de Wind da han kom til Birkenau for å lete etter sin kone, var forferdelig. Tyskerne hadde forlatt leiren, men igjen var tusenvis av døende mennesker som det ikke sto i hans makt å redde.
Etter å ha overlevd to år i Auschwitz, bestemte Eddy de Wind seg i fortvilelse for å avslutte sitt eget liv. Men rett før han var i ferd med å gjennomføre, husket han noe en kvinne hadde sagt til ham et par dager tidligere: «Du må holde deg i live, for å fortelle alle hvordan det var her, slik at alle vet, og dette ikke kan skje igjen.»
Eddy de Wind vendte tilbake til Birkenau, og fant noen blanke notatbøker som hadde tilhørt SS. Disse hadde blitt brukt til å føre protokoll over fanger som hadde blitt sendt til gasskamrene. Der og da begynte han å skrive. I tre måneder fortsatte han med det, på kveldstid. På dagtid jobbet han som lege for russerne, fremdeles i leiren. Noen av de døende som hadde blitt igjen kunne reddes – mange handlet det om å pleie til en verdig død. Hver kveld hentet han fram notatboken og skrev.
Ingen ventet boken
– Meg bekjent er det den eneste boken som er skrevet i konsentrasjonsleiren, sier Melcher de Wind, Eddy sin sønn, når vi møter ham i Oslo, noen dager før 75-års markeringen av frigjøringen av Auschwitz. Han er her i forbindelse med gjenutgivelsen av farens bok, Endestasjon Auschwitz, som lanseres på norsk, og på en rekke andre språk omkring i verden denne vinteren.
Da boken først utkom i Nederland i 1946, var ikke leserne klare for den, forteller Melcher de Wind. Jøder som selv hadde overlevd konsentrasjonsleiren, kjøpte og leste boken, for dem var den viktig, men utover det fikk den ingen oppmerksomhet.
– Det må ha vært veldig skuffende for min far. Boken var grunnen til at han holdt seg i live, og så måtte han erfare at ingen ventet på den.
Det er opp til dere å forestille dere virkeligheten av dette
— Zalmen Gradowski, polsk jøde som ble drept i Auschwitz
Gjemt i asken
Kanskje er noe annerledes nå. Forrige uke skrev historikeren Nikolaus Wachsmann i The Times Literary Supplement (TLS) om viktigheten av at vi vier mer oppmerksomhet til de sanselige, romlige og følelsesmessige aspektene ved Auschwitz. Dette, mener han, kan motvirke at konsentrasjonsleiren ikke blir et abstrakt symbol, spunnet av bilder hentet fra populærkulturen. I den forbindelse viser historikeren til en annen type tekster som ble skrevet i konsentrasjonsleiren i Polen.
Sonderkommando var arbeidsenheter bestående av fanger ved leiren, primært jøder, som måtte arbeide i gasskamrene. De gjorde det hinsides tunge arbeidet med å håndtere likene til ofrene. Fordi disse fangene levde noe mer avskåret fra de tyske vaktene enn mange andre fanger, lyktes det noen av medlemmene av Sonderkommandoen å skrive mens det hele pågikk, uten at det ble oppdaget. Notater ble gjemt under bakken på krematoriet, eller i asken av brente kropper, og reddet etter krigen.
«Kjære leser»
En av dem som skrev, var den polske jøden Zalmen Gradowski som ble drept i leiren i 1944, etter å ha vært med å organisere Sonderkommandoens opprør.
En professor i polsk litteraturhistorie, Kazimierz Adamczyk, beskriver Gradowski som en dypt religiøs jøde, som ba hver dag, også i Auschwitz-Birkenau. Tekstene han skrev, virker både som en dokumentasjon og et psykologisk portrett fra innsiden av leiren. Men tekstene har også åpenbare litterære kvaliteter, mener litteraturhistorikeren.
Det «litterære» er både poetisk bilder som skal vekke leserens forestillingsevne, og retoriske grep, som å adressere leseren direkte, som «kjære leser». Slik er det også han utfordrer oss, de framtidige leserne: «Det er opp til dere å forestille dere virkeligheten av dette». Gradowskis tekster er imidlertid ikke utgitt på norsk.
Alter ego
Eddy de Winds Endestasjon Auschwitz er også rik på sanselige beskrivelser av leiren. Varmen mellom blokkene, svette, stank, støv, svie, sult. Teksten går tett på en helt fysisk virkelighet. Og allikevel trengte Eddy de Wind selv en viss distanse for å kunne nærme seg sine egne erfaringer.
– Å skrive boken i jeg-person ble for tett på, han måtte skape et alter ego, «Hans», forteller sønnen.
Farens memoarer er skrevet som om det var fiksjon. Eddy de Wind ville ikke orket å gjøre det på noen annen måte, tror Melcher. Han mener også at boken, selv om den skildrer det grusomme, bærer i seg mye håp.
– Den har mye latter og menneskelighet. Han bevarte sin menneskelighet i Auschwitz. Det var mye solidaritet mellom fangene, og han lengtet etter kona si, Friedel, som bodde i blokk 10, der Josef Mengele utførte sine grufulle eksperimenter.
Ikke tie
Melcher er helt uenig i ideen om at det er barbarisk å skrive poesi etter Auschwitz. For selv i leiren sluttet ikke faren hans å tro på og lengte etter det som poesien også strekker seg mot. Og selv i leiren, etter det som nettopp hadde skjedd, var det mulig å skrive.
– Hvis boken sier én ting, håper jeg det er at den eneste måten å unngå et nytt Auschwitz på, er gjennom kjærlighet og glede, ikke gjennom å tie, og ikke gjennom frykt, sier Melcher de Wind.
«Hvor langt er det til de disige, blå fjellene?» er første setning i Endestasjon Auschwitz, før Eddy de Wind fortsetter:
«Hvor bred er sletten som strekker seg ut i det strålende vårlyset? Kanskje en dagsmarsj for frie føtter. En time til hest, i raskt trav. For oss er det lenger, mye lenger, uendelig langt. Fjellene tilhører ikke denne verden, tilhører ikke vår verden. For mellom oss og fjellene løper tråden.»
---
Eddy de Wind
- (1916–1987)
- Nederlandsk lege og psykiater.
- Ble sendt til Auschwitz i 1943 sammen med sin kone Friedel.
- Endestasjon Auschwitz ble skrevet i leiren, utkom første gang i 1946 og er nå oversatt til norsk.
---
Boken var grunnen til at han holdt seg i live, og så måtte han erfare at ingen ventet på den.
— Melcher de Wind om da farens bok Endestasjon Auschwitz først utkom i 1946.
