– Kunsten krever ingen trosbekjennelse

Dirigent Grete Pedersen skrev ned alt Jesus sier i Bibelen for hånd, ord for ord. – Jeg trengte å skille det Jesus sa fra det jeg hadde hørt og lært om hva kristendommen var, sier den nyslåtte ridderen av St. Olavs orden.

Reportasje

Hvis det er ett ord Grete Pedersen ­håper preger musikken hun skaper og fremfører, er det «dåm».

Men hun sliter med å forklare hva det betyr.

Dåm handler om å stå i sammenheng med musikken som har blitt spilt før, og musikken som skal spilles, forteller hun.

Om at slekt skal følge slekters gang, og at den musikken noen har lært oss, skal bringes videre i et uttrykk som også er preget av vår egen tid.

Det viser seg snart at hun har ganske mange ord for å beskrive hva dåm innebærer.

– Det handler om å finne en tilstand, en ­atmosfære, der formidlingen flyter veldig fritt. Der det er er lite som er i veien. Og om at ­musikken har en slags følelse og sanselighet av tidligere eller kommende tider. En slags nærgående destillert tidløshet, fremført i presens.

Brorens død

Dirigenten i Det Norske Solistkor sitter i et hjørne av en kafé i et regntungt Asker sentrum, med en trillekoffert og en sekk ved ­siden av seg.

Snart skal hun ta toget til Farris bad, der hun skal arbeide med programmet for solistkoret i 2020. Og puste litt ut etter rekken av konserter med Brahms' Requiem de holdt i oktober. Det er et stykke med dåm over seg.

– Det verket har vært veldig viktig for meg. Jeg mistet broren min da han var i tredveårene. Vi var veldig sterkt i slekt, vi var virkelig søsken.

Broren var en «vegg i huset hennes».

– Han kunne ikke dø, og så gjorde han det. Det er kanskje derfor Brahms' ­Requiem er så viktig for meg.

Brahms Requiem kalles gjerne ­«Requiem for de levende». Bibeltekstene Brahms valgte ut til de syv satsene fokuserer på de som sørger, og ikke på de avdøde. Der er ingen bønn for de ­dødes sjeler, slik det er i tradisjonelle requiem.

– I de katolske messetekstene ber man om at Gud må redde de døde fra løvens gap og all verdens helvete. Man er så redd for hva som skal skje etter døden. Men Brahms er først og fremst ord til trøst, og håp.

Ordet gjensyn, wiedersehen på tysk, går igjen i stykket. «Salige er de som sørger, for de skal trøstes», synges det i første­satsen. Men i sats nummer syv, den siste, er det de døde som saligprises.

– «De skal få hvile fra sitt arbeide for deres gjerninger skal følge etter dem», synges det. Da tenker også jeg at gjerningene skal følge etter dem her på jorden, i de neste generasjonene, og ikke i etterlivet. Det resonnerer veldig sterkt i meg.

De tradisjonelle requiemene er vanskeligere å forholde seg til, synes Pedersen.

Når hun setter opp Mozart eller Verdis ­Requiem, tenker hun på de i publikum som har mistet noen og som kommer for å få ord til trøst.

– Jeg skulle ønske de fikk høre Brahms, tenker jeg da.

– Er det helvetesaspektet du ikke tåler?

– Ja. Jeg tror vi kan lage helvete på jorda. Men jeg tror ikke på et helvete i det neste livet.

---

Grete Pedersen

  • 59 år, fra Jeløya i Moss.
  • Spilte fotball i Sprint/Jeløy og fikk ni landslagskamper i fotball for Norge i 1980–81, og scoret i tre av dem.
  • Utdannet kirkemusiker og dirigent med diplomeksamen­ i dirigering fra Norges musikk­høgskole i 1988.
  • Startet Oslo kammerkor i 1984, og dirigerte koret frem til 2004.
  • Overtok Det Norske Solistkor etter Knut Nystedt i 1990.
  • Ansatt som professor i kordireksjon ved Norges ­musikkhøgskole.
  • Mottok Lindemannsprisen i 2019. Ble i slutten av november utnevnt til ridder av St. Olavs orden.

---

Kan bare fornemmes

Fra hun var liten har hun hatt en dyp følelse av at det som venter etter døden, er godt.

– Hva slags musikk er det i himmelen, tror du?

– Vet du, det har jeg aldri tenkt på. Men det er i alle fall ingen som har mistet notene sine, eller som skal til tannlegen eller av ulike årsaker er borte fra prøver og konserter.­ Egentlig tror jeg musikken ­ligner det vi holder på med her. Men da har vi gått gjennom forhenget, til noe vi ikke er i stand til å se nå.

Den neste tilværelsen henger sammen med det som er her nå, tror hun.

– Men vi har ikke begrepene til å forstå det. Det kan bare fornemmes, og musikken og kunsten kan hjelpe oss til å fornemme det.

Et ubeskyttet menneske

– Så var det denne julen, da. Dette er jo egentlig et advents­intervju...

– Advent, ja.

Pedersen ser med ett ganske uinteressert ut.

– Jeg har jobbet som organist­ i tjue år, så jeg kan jo salmene og sangene og alt det der. Og jeg vokste jo opp i hjem hvor vi gikk i kirken hver søndag – i Moss frikirke. Men for å være ærlig synes jeg både jul og advent er en ganske ­problematisk tid på året. Først og fremst fordi det er så mørkt og kaldt. Og så er det alle ­«burdene» og forventingene som er forbundet med denne tiden.

Hun bedyrer likevel at hun har mange fine juleopplevelser med den nære familien, som snøvolleyball midnattstid julaften. Hun tente dessuten adventslys og hadde julekalender så lenge sønnen bodde hjemme.

– Og for all del, det mest geniale med hele kristendommens jul er at Gud kommer til jorden som et helt ubeskyttet menneske. At det er dét som er gudommelighet. Og ønsket om fred på jord. Men så har det jo ikke gått så bra etterpå, særlig ikke i Midtøsten, og da kan man begynne å lure på hele konseptet.

Men Jesus, han er en helt, mener hun.

– Vet du, jeg har skrevet ned alt Jesus sier i ­Bibelen for hånd, ord for ord. Det var ganske mye det! Jeg har perioder med store grublerier rundt alt som har med religion å gjøre. Og siden det er kristendommen jeg har vokst opp med, trengte jeg å skille det Jesus sa fra det jeg hadde hørt og lært om hva kristendommen var og hva kirken sto for.

‘Innmari, innmari tøft’

Det var på den tiden hun meldte seg ut av Den norske kirke, en gang tidlig på tusentallet. Pedersen hadde vært gift med en mann i mange år.

– Og det var bra på veldig mange måter, ikke minst fikk vi en fantastisk sønn. Men så skulle det ikke være oss lenger. Så ble jeg stormforelsket i og sammen med en dame.

Det var tøft. Pedersen hadde alltid sett på seg selv som en relativt fordomsfri person. Hun hadde alltid ment at vi mennesker må få lov til å elske dem vi vil. Men når det plutselig gjaldt henne selv oppdaget hun flere fordommer hun ikke visste hun hadde.

– Jeg ble litt sånn whooof!

Hun gjør en bevegelse lik en våt hund som ­rister av seg vann.

– Jeg hadde hørt så mye om hvor farlig dette var da jeg var liten, om synd, om at vi er skapt til mann og kvinne. Og jeg visste ikke hvor dypt frykten satt i hele min personlighet, denne strengheten. I ettertid ser jeg hvor problematisk det er å påberope seg sannheten om andres liv, og så ta sannheten om kjærlighetens Gud med på sitt eget lag.

Pedersens samboer var prest, og paret kunne derfor ikke være åpne om at de var sammen i begynnelsen.

– Jeg så alt det hun måtte gå gjennom, så hvor bra hun var som prest. Jeg var, og er fremdeles, så stolt av henne. Og det var vanskelig med alt vi ikke kunne si. Det var innmari, innmari tøft. Også å ta imot reaksjoner som kom etter at vi kunne være åpne og flytte sammen. Men, uansett, er jeg utrolig glad og stolt for den tiden jeg fikk oppleve sammen med henne, og tiden vi levde tett sammen som en familie.

Jeg hadde hørt så mye om hvor farlig dette var da jeg var liten, om synd, om at vi er skapt til mann og kvinne. Og jeg visste ikke hvor dypt frykten satt i hele min personlighet, denne strengheten. I ettertid ser jeg hvor problematisk det er å påberope seg sannheten om andres liv, og så ta sannheten om kjærlighetens Gud med på sitt eget lag.

—   Grete Pedersen

‘Kunne blitt nervevrak’

Etter mange år flyttet de fra hverandre.

– Og så ble jeg igjen sammen med en mann. Hvorfor skal vi drive å sette hverandre i båser hele tiden? Jeg tenker på de som er tilhengere av konverteringsterapi og til og med påberoper seg hva Gud liker. Det er drøyt, altså!

Hun grøsser.

– Jeg blir allergisk når noen er skråsikre på den måten.

Slik har det vært siden hun var barn. «Er det bare vi i Moss frikirke som har funnet Sannheten», tenkte hun da hun hørte prekener som liten: «Det kan jo ikke stemme».

Likevel sugde hun til seg alt som ble sagt.

– Jeg var som en svamp. Jeg levde meg så inn i alt. Historien om Abraham og Isak for eksempel. Den gjorde Gud til en skremmende skikkelse som krevde absolutt lydighet.

– Du kunne blitt fundamentalist, du?

– Nei, på ingen måte. Jeg kunne muligens blitt et nervevrak. Men jeg ble det ikke, kanskje fordi jeg hadde sporten og musikken. Det var sammenhenger som gjorde at jeg ikke satt meg så fast.

Sport betyr fotball. Pedersen var på landslaget på 1980-tallet, før hun la opp og satset for fullt på musikken. Da var hun allerede i gang med kirkemusikkstudiene på Musikkhøgskolen etter ett år på Staffeldtsgate.

Mye av grunnlaget var lagt i årene hun fikk utfolde seg musikalsk i frikirken.

– Det er jeg så takknemlig for. Og varmen og omtanken fra menneskene der er viktig for meg til dags dato.

Etter hvert startet hun Oslo kammerkor, og overtok Det Norske Solistkor etter Knut Nystedt i 1990.

Prisbelønnet

I slutten av november ble hun utnevnt til ridder av St. Olavs orden for sitt virke som dirigent. Tidligere i år mottok hun Lindemannprisen, som deles ut til personer som «har gjort en spesielt betydningsfull innsats i norsk musikkliv».

– Hvordan er det å bli feiret?

– Det er superhyggelig å bli feiret mens man er i live. Det setter jeg umåtelig stor pris på. Samtidig er jeg litt sjenert av type, og er ikke en sånn som har hatt store 40- og 50-årsdager.

Pedersen sier hun alltid har følt seg som en slags outsider, litt på siden, i musikkmiljøet. Nå er hun plutselig midt oppi det. «Kanskje jeg er en del av den lange kjeden som er norsk og internasjonalt musikkliv», har hun tenkt i det siste.

– Som dirigent er man i en situasjon der man får mye applaus og gode ord. Men jeg vet så inderlig godt at hvis det ikke hadde vært for sangerne, instrumentalistene, administrasjonen, styrene og alle frivillige, hadde det ikke blitt noe lyd, og heller ingen ting å klappe for.

Hun beskriver det å være dirigent som å «slippe­ lyden løs; å initiere den».

– Men når du sier du har følt deg som en ­underdog ...

– «Outsider», sa jeg, ikke «underdog». Det har nok sammenheng med at jeg er nysgjerrig av natur, og liker å prøve ut ting kontinuerlig, uavhengig om det er i tråd med tradisjonen eller ikke.

Hva som skjer hvis vi kobler norsk folke­musikk og madrigaler, for eksempel. Eller lar ulike stykker konfrontere hverandre.

– Sånne ting. Det har jeg fått en del pepper for fra mer konservative deler av musikklivet, og det får jeg bare tåle.

Ikke perfekt

Og sjenansen forsvinner i det hun begynner å dirigere.

Da handler det om musikken, ikke om henne.

– Det er musikken og samarbeidet som er viktig da, hvordan vi skal skape et uttrykk – at det er en menneskelighet over det vi gjør. Det skal merkes at det ikke er maskiner som skaper ­musikken.

– Så det skal ikke være for perfekt?

– Perfekt ...

Pedersen smaker på ordet. Hun liker det ikke.

– Det er ikke noe hedersord for meg. Det er ikke så interessant. Det beste er hvis det vi gjør kan bli til noe vi ikke hadde forestilt oss. Og så er jeg veldig nysgjerrig på hva som kan skje underveis.

Gud har sett det oversette

Til neste år feirer solistkoret 70 år, og Pedersen 30 år som dirigent­ for koret. Det skal markeres med tre plateutgivelser og en rekke oppsetninger.
En av platene er en juleplate.

– Hvordan er det for en som ikke liker jul?

– Jeg misliker ikke julen, altså. Og jeg liker jo musikken, og når jeg opplever at tekstene har en mening jeg kan relatere meg til, når de berører noe allmennmenneskelig. Det er lettere med jul enn med påske, for å si det sånn.

Hun sier at juleplaten antagelig kommer til å ta opp flukttemaet i juleevangeliet. Pedersen trekker frem danske Johannes Møllehaves' ­«Julens glede».

Himmelfalden. Dybe fald:
at han fødtes i en stald.
Det som verden overså
Så Guds øjne netop på:
Gud har set det oversete!
Gud har set det oversete!
Det var det som dengang skete.

At Guds Søn ble lagt på strå
mellem dem man overså
råbes ut med jubelråb
Som se oversetes håb.
Gud har set de oversete!
Gud har set de oversete!
Julens glæde: at det skete.

– Det resonnerer veldig sterkt i meg. Budskapet om å ta vare på mennesker på flukt er tydelig til stede i julefortellingen.

Men ofte synes hun julesangene blir enkle og greie kronologiske oppramsinger av Jesu liv: Han ble født, rømte, døde på et kors og sto opp igjen.

– På fire vers er historien fortalt. Det er grenser for hvor mange ganger du kan fortelle den historien og gjøre det interessant. Men altså – det er mange vakre julesanger, ikke minst folketoner som «Mitt hjerte alltid vanker».

– Må man tro på Gud når man synger religiøs musikk, for virkelig å formidle et verk?

Pedersen ler.

– Først må du definere hva å tro på Gud er. Og det begrepet berører så mange lag og dimensjoner i et menneskesinn at jeg i alle fall ikke er i stand til å svare noe absolutt på det.

Hun ler igjen.

– Men man kan jo ikke synge «Salige er de døde» som om man er på vei for å handle på Kiwi. Før eller siden blir vi alle konfrontert med de store spørsmålene i livet. Og det er dette vi risper i og undersøker når vi arbeider med kunst. Det krever ingen trosbekjennelse.

Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Reportasje