'Hun var så glad i livet'

Rimfrosten har lagt seg over stubbmarkåkrene rundt Hakadal, og vi er på besøk hos Tiril Broch Aakre for å snakke om sorg. Det er slik boka Mødre og døtre beskrives på vaskeseddelen: En fortelling om sorg, og om kronglete kjærlighet, om å være pårørende. Om et av de 593 selvmordene i Norge i 2017.

Glør på dypet

De siste somrene har det vært skogbranner i området rundt Hakadal.
Brannmennene som slukket brannen, ble intervjuet i avisa, og Tiril husker at hun bet seg fast i noe en av dem sa: Vi må være veldig påpasselige etter at brannen er slukket, for det kan være glør langt nedi jorda som plutselig kan blusse opp.

– Dette vet man jo, når man er brannmann. Og dette vet man jo i helsevesenet: selv om en person har kommet i en mer stabil fase, kan det være glør langt nede i dypet som kan blusse opp, sier hun.

Glad i livet

Tiril Broch Aakres bok er et portrett av et forhold mellom mor og datter. Det er en datters forsøk på å forstå moren sin, men også et forsøk på å forstå hvor det glapp rundt henne, hvor det sviktet, og følgene det fikk.

Moren var i 70-årene da hun avsluttet sitt eget liv. Hun hadde vært innlagt og fått hjelp for psykiske lidelser. Det hadde begynt å gå bedre, og hun ble utskrevet – men skulle ha tett oppfølging.

– Du kan jo tenke deg det selv: Det er forskjell på om moren din har selvmordstanker, noe som var skremmende i seg selv, ikke minst for henne, og at hun hadde forsøkt å ta livet sitt. Hun var så glad i livet. Det hadde stilt seg annerledes om jeg hadde visst det.

Familien rundt henne var klar over at moren det siste året hadde slitt med selvmordstanker. Men at hun hadde hatt to selvmordsforsøk den våren, ble de pårørende ikke informert om. Dette var et av flere tilfeller av det Tiril opplevde som kommunikasjonssvikt fra helsevesenets side.

Urokråke

I Tirils oppvekst var det alltid et tema hvordan moren var: en urokråke.

– Hun flyttet fra faren min og oss da vi var små. Hun hadde klare tanker om hva som var viktig for henne i livet, hvordan hun ikke skulle være.

Gjennom boka beskriver Tiril moren sin som en energisk, varm, humoristisk og intelligent kvinne. En akademiker som jobbet på universitetet som sosiolog, var innom reklamebransjen, som leste Brecht og Balzac, som malte, reiste og hadde en jakke med paljetter der det sto live, love, laugh på ryggen.

Traumer og medisiner

Tiril flyttet inn hos moren sin som tenåring. I samme periode fikk hun diagnosen fibromyalgi, kroniske muskelsmerter.

– Hun hadde slitt med angst og depresjoner hele livet. Tidlig i 30-årene gikk hun til en psykiater, og i en periode så hun ham hver dag, men hun hadde aldri vært innlagt med noen psykiatrisk diagnose før hun kom i 60-årene.

Selv var moren sta på at hun ikke trengte diagnosene. Hun var et følsomt menneske med noen traumatiske opplevelser fra barndommen. Hun gikk ofte mellom moren og faren. Disse traumene var noe hun på et tidspunkt, kort tid før hun døde, ba om hjelp til å bearbeide. Det endte allikevel bare med at hun fikk utskrevet flere medisiner. Disse misbrukte hun.

---

Tiril Broch Aakre

• (f. 1976) er forlagsredaktør, oversetter og forfatter.
• Romanen Redd barna fikk Ungdommens kritikerpris i 2016.
• Mødre og døtre er hennes fjerde bok.

---

Personlighet

Tiril tror morens skepsis mot diagnoser, delvis hadde å gjøre med at hun var sosiolog, og var grunnleggende kritisk til individfokuset i psykologifaget.

– Hun mente man må forstå en person ut fra dens historie, relasjonene den står i, og samfunnet rundt den. Psykologiseringen av enkeltmennesker var hun skeptisk til.I tillegg til barndommen, trodde moren selv at det heller var hendelser som preget henne og gjorde livet uhåndterlig, enn grunnleggende trekk ved personligheten. Hun mistet sitt første barn, og hadde et tøft yrkesliv som gjorde at hun selv mente hun ble utbrent. Hun var opptatt av å prøve å forstå seg selv helt til det siste.

– Men dette å skille mellom personlighet og sykdom, og forstå hva som er hva, det synes jeg fortsatt er forvirrende, sier Tiril.

Brøt loven

Ved siden av forsøket på å forstå morens historie, har Tiril forsøkt å forstå det institusjonelle apparatet som omgav henne, men som hun opplever sviktet i å ta seg av henne.

– Vi var to ressurssterke døtre som gjorde det vi kunne for at hun skulle få hjelp, og allikevel sviktet det. Det har vært en opplevelse av avmakt i samfunnet. DOK

I boka viser Tiril hvordan hun kunne oppleve å bli beroliget av retningslinjene og lovverket som fantes, helt til hun opplevde at disse ikke ble fulgt.

– Hun hadde for eksempel en lovfestet rett på en behandlingsplan, men den fikk hun i lang tid ikke. Vi måtte be om å få den, og da den kom på plass, ble den ikke fulgt. Hvilken verdi har da loven for et menneske?

I ettertid har Tiril og familien forsøkt å oppklare hvor bristene lå, ved å gå til Fylkesmannen. De har fått medhold på at kommunen brøt loven.

Tid og tillit

Etter at Tirils mor ble utskrevet, skulle hun ha tett, daglig oppfølging av hjemmesykepleie. I boka beskriver moren til Tiril at de banker på, og spør om det går bra med henne. Men hun opplever at de ikke egentlig har tid. Derfor sier hun at det går bra, og de kommer ikke inn.

– Hvor går grensene for ansvar, når hun selv lot dem tro at det gikk bra?

– Det er vanskelig, men det som er sikkert, er at du trenger tid for å få tillit til en person. Det ligger til grunn for alle relasjoner. Når de står på trappa og egentlig må videre, er det ingen invitasjon til å være åpen og ærlig. Det er ikke lett fra den andre siden heller, absolutt ikke. Men en del av min mors forsvarsverk, som vi alle kjente til, var jo nettopp å ikke vise hvordan hun hadde det.

Sårbar overgang

Selvmordstematikken er fortsatt et tabu, delvis fordi det er vanskelig å snakke om, men også til en viss grad fordi man skal være varsom med hvordan man snakker om det.

– Er det noe ved tabuet som gjorde at kommunikasjonen fra helsevesenet ble ekstra utydelig?

– Selvfølgelig er selvmord vanskelig, og i helsevesenet er man også redde for å gjøre feil. Det er forferdelig for dem som jobber med det, også. Men dette handler mye om kunnskap. Du må ha kunnskap om selvmordsrisiko. Selvmordstallene i Norge er høye blant dem som har vært innom behandlingsapparatet, men kurvene går rett til værs etter en utskrivelse.

Tiril mener dette er noe de vet godt i helsevesenet, men som de ikke var klar over som pårørende: at overganger er sårbare.

– Vi tenkte heller at nå har hun blitt mye bedre, nå kommer hun hjem og får den hjelpen hun skal ha. Om noen hadde sagt til oss at dette er en sårbar fase, kanskje dere skal planlegge litt fram i tid, vær litt obs, så kunne det gjort en forskjell.

Taushetsplikt

En del av mangelen på kommunikasjon, opplever Tiril at hadde med utøvelsen av taushetsplikt å gjøre.

– Vi kunne ringe for å få informasjon, men bli avvist med taushetsplikt, selv om moren min hadde samtykket til at vi kunne få informasjon om hennes tilstand. Dessuten finnes det unntak for taushetsplikten. Da hun kom hjem, opplevde jeg at en misforstått utøvelse av taushetsplikten hindret oss i å få innblikk i hvor stor grad hun var i risikosonen. I stedet ble vi forvirret av vag kommunikasjon.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus så etter lovbrudd, etter Tiril og søsterens klager. De fikk medhold i at morens hjemkommune brøt forsvarlighetskravet i Helse- og omsorgstjenesteloven og kravet om journalføring i Helsepersonelloven. Pasientskadeerstatningen fikk de avslag på. Vurderingen fikk de på sensommeren i år, etter to år, men de har klaget igjen. Klagen er det 20 måneders behandlingstid på.

Skudd i håpet

Noe av det som gjør overgangen etter en innleggelse så sårbar, er at hvis du har fått håp og deretter mister det, oppleves det enda verre, mener Tiril.

– Du blir så skuffa. Dette skjedde med mamma: hun mistet håpet. Mange av oss kan stå i veldig tøffe ting hvis vi har et håp om at det kan bli bedre, og at det er hjelp å få. Og det er jo hjelp å få, men det mistet hun tilliten til.

– Hvordan er det for deg nå, med tanke på din egen sorg?…

– Jeg skriver i boka at disse opplevelsene var som skudd i håpet mitt. Du vil jo hele tiden tro at det går bra, men dette var en opplevelse av at «det går ikke bra». Du stoler på dine egne evner til å søke hjelp og nå gjennom, men så får du ikke hjelp. Det skapte dyp fortvilelse.

– Men det har blitt bedre med tiden, legger Tiril til.

– Jeg har et veldig godt liv med familien min, venner og gode kollegaer. Men min følelse av livet og av samfunnet har endret seg. Man må jobbe med seg selv for å bygge opp tilliten igjen.

Det knuste

Tidlig i boka kaller Tiril hennes og søsterens arbeid – med å granske pasientjournaler, sette seg inn i pasientloven, ha møter med sykehuset og kommunen, skrive saklige klagebrev – for et forsøk på å reparere noe knust og ødelagt, rundt dem og i dem.

Mot slutten av boka skriver hun imidlertid: «I dypet av meg er noe fortsatt helt knust. Og slik vil det kanskje alltid være.»

Det finnes en japansk tradisjon for å reparere keramikk, kalt kintsugi, der man føyer gull eller edle materialer inn i sprekkene på det knuste. Slike metaforer om at sorgen skal forgylles passer ikke for Tiril.

– Kan du leve med at noe forblir knust?

– Det er nettopp det du kan. Du trenger ikke tenke at det var noe godt i det. Men erfaringene jeg har gjort meg, kan brukes til noe godt. Jeg er ikke redd for å snakke om veldig alvorlige ting, og kan møte mennesker som også har kjent stor sorg. Det lille livet kjennes verdifullt. Å skrive boka har også vært meningsfylt. Men sorgen og fortvilelsen ligger og duver i brystet på meg. Sorg blir i kroppen. Men det vokser opp andre ting, gode ting, rundt den.

---

Sliter du med selvmordstanker, angst eller depresjon? Ring:

• Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpen)
• Mental helse, Hjelpetelefonen: 116 123 (døgnåpen)
• Ungdomstelefonen: 40 00 07 77 (18–22 alle dager unntatt lørdag)
• Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (døgnåpen)
• Kors på halsen (Røde kors): 80 03 3321 (14-22 på hverdager. På nett hele døgnet.)
• Angstringen: 22 22 35 30
• Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (nssfinfo.no) og Vivat selvmordsforebygging

---

---

Er du pårørende og trenger hjelp? Ring:

• Pårørendesenteret i Oslo: 22 49 19 22
• LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: 22 36 17 00
• Rådgivningstelefon for pårørende innen psykisk helse: 22 49 19 22
• Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (nssfinfo.no) og Vivat selvmordsforebygging

---