Fattige barn tynges av skam

Mye av hverdagen til barn som er fattige handler om å skjule at de er fattige og skammen de føler ved det, viser rapport om ­barnefattigdom som ­Kirkens Bymisjon har utarbeidet. Ikke minst forteller den hvor alt­omfattende fattigdom kan være. Et av funnene deres er at fattigdommen kan handle om grunnleggende ting som mat og klær.

I 2016 nådde Norge en ­grense få vil være stolt av: Mer enn 10 prosent av barn under 18 år i Norge lever i familier med vedvarende lav inntekt. Tallet var 10,3. Det har økt til 10,7 siden – og det har mer enn tredoblet seg siden 2001.

Nød

– At det ikke finnes barn som går sultne til sengs i Norge, stemmer ikke, sier prosjekt­leder Janne Olise Raanes i bymisjonen. Flere av ungdommene som er intervjuet til rapporten, ­forteller om nød:

«Matpakke? Aldri. Mamma bare sendte med oss sammenrullet matpapir så det skulle se ut som vi hadde matpakke.» («Anette», 19 år fra Namsos)

«Jeg husker jeg måtte ­teipe vinterskoene mine det siste året på barneskolen, fordi vi ikke hadde råd til nye.» («Nikolai» 21 år, Oslo øst)

Forsker SIlje Elisabeth ­Skuland ved OsloMet ­forsker på såkalt «matfattigdom». Hun sier rundt 2,5 prosent av ­befolkninga ofte eller noen ganger ikke har nok å spise og ikke har råd til mat.

– I en ­internasjonal ­sammenheng, ­særlig ­sammenlignet med ­Europa, er det lavt. Men om man ­løfter det opp, inne­bærer det rundt 150.000 ­personer i ­Norge, dersom man ­antar at under­søkelsen er representativ.

LES OGSÅ: 170 milliarder i gjeld syns ikke i fattigdomsstatistikken: – Skjult felle

---

Rapporten

• 6. november slippes ­rapporten om barnefattigdom i Norge, kalt «Snakk om fattigdom».
• Rapporten er ­utarbeidet av Kirkens Bymisjon og ­Respons analyse, og er såkalt kvalitativ.
• 17 informanter i ­alderen 16-29 år har fortalt om ­hvordan det er å vokse opp i en fattig familie.

---

Tiltakene

­Forskerne ville gjøre et dypdykk i hvordan det er å vokse opp i en fattig familie, 
og gå bak statistikken. 17 
ungdommer er intervjuet. Det samme er kommunale saks­arbeidere i sju forskjellige 
kommuner.

Ungdommene som er ­intervjuet, foreslår tiltak. De ­peker både på holdninger og definisjonen av fattigdom, som ikke fanger opp for eksempel gjeldstyngede. De peker også på mer konkrete ting (se tabell).

Informantene mener gjennomgående at ungdomstida er da det er verst å være fattig, og ­flere ordninger og stønader retter seg mot yngre barn.

Skammen

Rapporten ­viser at det for foreldrene til de ­intervjuede ungdommene 
har vært viktig å prøve å ­skjule hvor dårlig økonomien var.

­Barna har bidratt så godt de ­kunne, for ­eksempel sa de at de ikke hadde lyst til å delta på fritidsaktiviteter. Dette for å dekke over at foreldrene ikke hadde råd.

Det samme går igjen i ­rapportens del to, som handler om kommunenes arbeid mot ­fattigdom.

Flere saks­behandlere i forskjellige kommuner er ­intervjuet, og de sier at noe av det vanskeligste med jobben, er å nå fram til dem som trenger 
hjelp.

«Det er et langt større stigma enn jeg trodde. Det er mange som ikke har lyst på hjelp, og som er redde for at det skal bli synligere at de trenger hjelp,» beskriver en familie- koordinator.

I rapporten gir noen av ­ungdommene også uttrykk for at fattigdom kan være ­ekstra stigmatiserende for ­familier uten innvandrerbakgrunn, 
siden ­fattigdom framstilles som et innvandrerproblem.

Kommuneskam

Skammen gjelder ikke bare ­enkeltpersoner. For mange kommuner er det også skamfullt å innrømme at man har et problem med mange fattige.

Raanes ­mener det ­norske samfunnet ikke ønsker å ta innover seg at noen er fattige i Norge, og derfor til­slører man virkeligheten og ­bruker ord som tildekker. Ungdommene de har snakket med i rapporten etterlyser konkret og ærlig begrepsbruk. Derfor har Kirkens Bymisjon selv valgt å bruke ordene fattigdom og fattige.

– Vi må være ærlige på konsekvensen av fattigdommen, ­konsekvenser for psykisk og ­fysisk helse, for ernæring, for ­utdanning, for bolig. Hele til­værelsen preges av fattig­dommen. Det er et alvor debatten ikke rommer i dag, sier Raanes.

Omsorg

Raanes har behov for å understreke at det ikke nødvendigvis er slik at fattigdom betyr omsorgssvikt av barn. Mange av foreldrene i slike ­situasjoner strekker seg ekstremt langt, sier hun. Og de er kreative og ­jobber hardt for å få hver krone til å strekke til.

– Dersom de for eksempel har råd til varm middag kun et par dager i uka, gir de denne maten til barna, ikke til seg selv, sier 
hun.

«Pappa gikk med samme t-skjorte år etter år, han brukte alltid siste krone på oss barna.» («Nidal» 20 år, Oslo øst)

---

Informantene

• 12 har foreldre med norsk bakgrunn, 5 med bakgrunn fra andre land.
• 10 av dem har vokst opp i Oslo, resten i kommuner spredt utover landet.
• Rapportens andre del tar for seg sju utvalgte­ ­kommuner og deres arbeid med fattigdom. Denne delen stadfester også mye av det ungdommene sier.

---

Innvandring

Mange p­olitikere peker på innvandring som ­årsak for barnefattigdom. Det er en forenkling som gjør at man ikke tar tak i problemet, mener ­bymisjonen.

Statistisk sett er innvandrer­familier overrepresentert på ­statistikken over vedvarende ­lavinntekt.

Raanes mener likevel dette er en altfor enkel måte å se det på: Det kan for det første være snakk om andre- eller tredje­generasjonsinnvandrere, ­antallet lavinntektsfamilier uten inn­vandrerbakgrunn øker også og familiene i gjeldsfella er som oftest familier uten innvandrerbakgrunn.

LES MER OM FATTIGDOM:

[ «Høyres Margret Hagerup er blind for det faktum at dess mindre penger du har, dess vanskeligere er det å prioritere» ]

[ Når barna betaler prisen ]

[ «Ikke vær så fattig, vær mer positiv!» ]

[ «Vi må fortelle barna at vi ikke er fattige selv om vi ikke har råd til sydentur» ]